Reformbevegelsen "Céli Dé"

Reformbevelsen ”Céli Dé”

Harald Olsen (2008) skriver:

”Ørkenimpulsen kom til øyrikene i vest på forskjellige måter, og i flere omganger. En impuls kom med den såkalte Céli Dé-bevegelsen på 700-tallet. Betegnelsen er også blitt anglifisert til culdee. Navnet betyr ”Guds venner” eller ”Guds tjenere”. Noen kalte seg også ”Lysets sønner” eller ”Livets sønner”. Bevegelsen framsto som en reformbevegelse innen det irske klostervesenet, basert på større hengivelse, sterkere forpliktelse, mer konsekvent praksis og strengere askese.

Den som startet det hele var abbed Maelruain, som i 774 grunnla klosteret Tallaght (i det nåværende Dublin). Dette klosteret, sammen med klosteret Finglas (også i Dublin), ble senteret for bevegelsen. Klostrene ble kalt ”Irlands to øyne”. Men bevegelsen spredte seg raskt til andre klostre over hele det keltiske området i vest. Til og med så langt nord som på Iona skal bevegelsen ha gjort seg gjeldende. Medlemmene av Céli Dé-kommuniteten skal ha vært en slags kanniker, det vil si en mellomting mellom munker og menighetsprester. De hadde sine egne kommunitetsregler som regulerte mat, drikke, søvn, faste, fellesskap og så videre. Deres klosterledere ble ikke kalt abbed, men prior eller forstander.

Bevegelsens representanter kritiserte et klostervesen som var blitt altfor opptatt av rigid regelverk, innsamling av skatter og avgifter, og indre og ytre strid, og som hadde mistet sine opprinnelige asketiske idealer. Den kritiserte også kirkens allianse med den politiske øvrighet, og sammenblandingen av åndelig og militær makt, gjennom en kritikk av Tara – hovedsymbolet for den øverste kongemakt, og samtidig også kirkens øverste ledelse (Olsen, 2008, s. 216-217).”

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.