Hvordan den strenge asketen Moling ble mildere og vennligere og fikk sans for humor

Hvordan den strenge asketen Moling ble

mildere og vennligere og fikk sans for humor

 

”Et interessant trekk ved kloster- og helgenlitteraturen er at den ikke bare understøtter og bygger opp under kjente personers autoritet og posisjon. I noen tilfeller fungerer den også som korrektiv. En legende om den strenge asketen Moling på 600-tallet er nettopp et slikt korrektiv når det gjelder synet på skjønnhet og askese. Den benytter seg også av humorens avvæpnende evne. ”En dag kom en ung mann med harpe til Molings kloster. Alle munkene, unntatt Moling, var i spisesalen for å spise kveldsmat. Den unge mannen spurte om han kunne få spille for dem, og det takket de glade ja til. Etter at han hadde spilt ferdig, inviterte de ham til å spise sammen med dem.

Mens de spiste, spurte den unge mannen hvem av dem som var Moling, hvis hellighet var så viden kjent. Munkene svarte at Moling var i kirken, og at dette var en av de tre dagene i uka at han fastet. Etter måltidet tok den unge mannen harpen og gikk mot kirken. Munkene ristet på hodet, for de visste at Moling aldri tillot seg selv gleden av å lytte til musikk.

Da den unge mannen kom inn i kirken, lå Moling på kne i bønn. Den unge mannen satte seg ved siden av alteret og begynte å spille. Moling løftet ikke hodet, men tok fra lommene sine to kuler med voks som han puttet i ørene. Den unge mannen smilte, og fortsatte å spille. Til Molings store overraskelse begynte voksen i ørene å smelte. Og selv om han gjorde det han kunne for å få voksen tilbake i ørene, dryppet den nedover halsen og ned i kjortelen.

Da tok den unge mannen en liten stein, og begynte å stryke den opp og ned på harpestrengene. Strengene skingret fryktelig. Moling fant dette uutholdelig, og vred seg i smerte. Da kastet den unge mannen steinen, og begynte å spille så vakkert at Moling ble helt rolig. Og mens mannens fingre løp over strengene, opplevde Moling en større glede enn han noen gang før hadde kjent.

Til slutt spurte Moling den unge mannen:

-Er du en djevel sendt for å friste meg, eller en engel sendt for å velsigne meg?

-Du må dømme selv, svarte den unge mannen. –Da jeg brukte stein på harpestrengene lagde jeg en djevelsk lyd. Men da jeg spilte på dem med mine fingre, lagde de englers lyd. Slik kan musikken, som mat og drikke, både være et middel for det onde og en kilde til godhet.

Så reiste den ungen mannen seg og gikk. Fra den dagen av ønsket Moling alle musikere velkommen til å spille i klosteret. Og han sluttet å faste, unntatt de dagene da alle pleide å faste. Brødrene kunne ikke unngå å legge merke til at fra da av ble Moling mildere og vennligere, og fikk sans for humor (Olsen, 2008).”

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.