LItt om Serafim av Sarov (1759-1833)

Litt om Serafim av Sarov (1759-1833)

 

Harald Olsen skriver om Serafim av Sarov (1759-1833) i sin bok Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Serafim hadde allerede som barn visjoner av den himmelske verden, og han levde et svært strengt asketisk eneboerliv i ensomhet og taushet i 37 år. Han levde etter ørkenpioneren Pachomius’ klosterregel, selv om han selv bodde i skogen. Dagen hans var fordelt på bønn, lesning i de hellige skrifter og fysisk arbeid. Han sov bare 2-3 timer hver natt, sto opp litt over midnatt og ba fram til daggry, da han gikk til arbeid. Serafim likte fysisk arbeid, og sang ofte mens han arbeidet. Han ble tidlig oppsøkt på sitt eneboersted i skogen. Alle slags mennesker ba om hans råd: bønder fra nærliggende landsbyer, munker fra Sarov og nonner fra Divejevo-konventet i en landsby i nærheten.

Serafim hadde store prøvelser som eneboer. Dette førte imidlertid til at han fordoblet sine bønner og sin faste. Etter tusen dager og netter i intens bønn skal han ha opplevd at en guddommelig fred fylte hans sjel, og drev angst og uro bort.

Mot slutten av livet vendte Serafim i likhet med Antonius den store tilbake til et liv der han var mer i kontakt med andre mennesker for å tjene dem med sin visdom og sine åndelige gaver. Han skal ha blitt bedt om dette av Maria Gudsmoder som skal ha åpenbart seg for ham (Olsen, 2008).

Harald Olsen skriver:

”Serafim av Sarovs viktigste oppgave i den siste delen av livet sitt var å fungere som åndelig veileder for de mange som oppsøkte ham for å få råd. Dessuten viste det seg ifølge historiene om ham at han gjennom forbønn også hadde helbredende evner. Det bidro ikke minst til den sterke økningen i antall mennesker som oppsøkte ham.

Serafim framsto nå med en form der han fortsatt var streng mot seg selv, men der han var enda mer tålmodig, mild og vennlig mot sine medmennesker.

”I det åndelige livet skal vi ikke gjøre slikt som overskrider våre evner,” pleide han å si.

”Gi ånden det som ånden tilhører, og kroppen det som tilhører kroppen, slik at kroppen kan bære ånden fram til frelse.”

Han hadde altså ikke sans for den strengeste og mest helsefarlige askesen. Kanskje var det egne erfaringer som hadde ført ham til denne erkjennelsen?

”Vi må ta vare på kroppen slik at den kan tjene sjelen. Sliter vi ut kroppen slik at den også tærer på sjelen, oppfører vi oss som gale, selv om vi gjør dette for å overvinne våre lidenskaper.”

Til dem som var plaget eller bekymret sa han:

”Søk å nå fram til indre fred, og tusener omkring deg skal bli frelst.”

Dette var noe som i høy grad var tilfelle for hans eget liv.

Serafim hadde en bevisst og uttalt sans for de spesielle kvalitetene i kvinnelig spiritualitet, og anbefalte disse for ledere av klostre – også mannsklostre. Lederen av Vissokogorsk munkekloster ga han denne anbefalingen:

”Vær en mor for dine munker – heller enn en far. Enhver leder bør oppføre seg mot sine munker som en forståelsesfull mor. En kjærlig mor lever ikke for seg selv, men for sine barn. Hun støtter dem i deres svakhet med sin kjærlighet. Hun vasker dem som er blitt skitne, vasker dem mildt og rolig, og kler dem i klær som er rene og nye. Hun varmer dem, varmer dem igjen, gir dem mat, trøster dem og gjør det slik at det ikke kommer den minste klage fra dem … Det er slik en leder bør oppføre seg mot sin flokk, alltid oppmerksom overfor deres behov, i forsvar for deres sjelefred – slik at de ikke trenger å klage. Da vil de – på sin side – gjøre det de kan for å sikre sin leder fred og ro.”

Gjennombruddet i forhold til helbredelse av syke ved forbønn skal ha kommet i 1822, da en svært syk mann ved navn Mikhail Manturov ble ført til ham. Han undersøkte grundig mannens tro før han salvet ham med olje og ba for ham. Og mannen ble ifølge beretningen frisk. Dette fikk konsekvenser for Manturovs liv. Han hadde vært rik, men avla nå løfte om fattigdom. Han ga sine livegne fri, solgte jorda og ga det han hadde til de trengende og til konventet i Divejevo, der han selv slo seg ned sammen med kona. Han ble også en av Serafims aller viktigste støttespillere i siste fasen av livet. Etter dette strømmet det til mennesker som søkte helbredelse. Og Serafim fikk ifølge vitaet hjelpe mange. Men han var nøye med å understreke at det var Gud, og ikke han selv, som helbredet.

Blant de mange pilegrimer som kom til Sarov og til Serafim var det mange som kom for åndelige behov og med moralske spørsmål. De fleste sendte han videre til klosterets ordinære skriftefedre. Men i de tilfellene han selv tok seg av, viste han stor menneskekunnskap og innlevelsesevne. Han brydde seg ikke så mye om oppramsing av synder, feil og mangler. Han prøvde å oppdage de bakenforliggende årsaker, og vurderte menneskenes hele livssituasjon.

”Han talte om hele mitt liv, som om det lå åpent foran ham,” sa en av de som oppsøkte ham.

Han var forsiktig med å dømme. Til unge og uerfarne prester sa han alltid:

”Kom i hu, fader, at du kun er et vitne. Det er Gud selv som er dommeren.”

Han forkynte og praktiserte selv den uendelige og kjærlighetsfulle barmhjertigheten.

Menneskene strømmet til Serafims celle i store skarer. Det kunne være opp til 2000 om dagen. De kom fra både tsarens slott og den enkleste tømmerkoie i Sibir. Og han behandlet dem alle likt. I noen tilfeller kom hele kompanier med soldater for å få Serafims velsignelse før de skulle ut i strid. En historie vil ha det til at tsar Alexandrer I skal ha oppsøkt Serafim forkledd som pilegrim. Og tsar Nikolai den førstes hustru skal på sitt dødsleie ha sagt at det var Serafims bønner som var grunnen til at hun fikk en fredelig død. Pilegrimene kunne ha vandret til fots i mange uker. De fylte opp klosterets gjestehus, nærliggende vertshus og ledige rom på bondegårdene i distriktet. Om sommeren sov mange under åpen himmel. Ofte måtte de vente i flere dager før de slapp inn til Serafim.

(…) Serafims celle var fortsatt enkel. Den hadde to vinduer, og var alltid opplyst av mange lys som brant til påminnelse om både levende og døde, og av oljelampen som hang foran ikonet av Guds Moder. En stol og en benk for besøkende var hele møblementet. Selv satt han på en trestubbe, som også tjente som bord. Han sov på en sekk på gulvet, hvis han ikke sov i sin egen kiste i forværelset. Hele Serafims dag var fylt av samtale med og bønn for alle som oppsøkte ham. Da han en gang ble oppsøkt av en gammel venn han ikke hadde sett på tyve år, tilbrakte han hele natta sammen med vennen etter at han hadde brukt en hel dag på de syke. Serafim var spesielt glad i barn. Var det et barn som banket på døra åpnet han straks, selv om han var aldri så opptatt. Mange syke barn skal ha blitt helbredet gjennom hans forbønn, og han veiledet om både utdanning og yrkesvalg.

”Gud har utvalgt deg,” kunne han si til 6-7 – åringer (Olsen, 2008, s. 313-316).”

(…) Serafim fortsatte å søke ensomheten i skogen, også etter at han flyttet tilbake til cella si i Sarov-klosteret. Etter søndagens vesper (aftenbønn) kunne han trekke seg tilbake til ensomheten for å bli der flere dager i uka. På grunn av dårlig helse måtte han som regel ta en pause midtveis ut til hytta i skogen, ved en kilde som for lengst var tørket inn. Men en dag mens han hvilte der, skal han ha sett Guds Moder gå fram til kilden og strekke sin hånd ut over den. Da så han rent, friskt vann renne ut av jorda. Hun vendte seg så mot ham, og sa at dette vannet skulle bli til legedom for mange. Derfor valgte Serafim dette som sin nye eremitasje, og han kalte stedet ”den nære ørken”. Han utvidet grotta som vannet rant ut av, og med stein fra Sarovka-elvas bredd bygde han en dam for kildevannet. Så reiste han en ny hytte nær kilden. Da Serafim på denne måten vendte tilbake til skogen, skal også de ville dyra ha vendt tilbake. De kom for å spise mat fra hendene hans. Men alt var ikke som før, og ikke like fredelig. For nå kom mennesker i store skarer for å oppsøke den berømte asketen – også ute i skogen. ”Fader Serafims kilde” ble det nye store pilegrimsmålet. Det var her han nå tok imot de fleste av de som oppsøkte ham, og mange skal ifølge vitaet ha blitt helbredet ved kilden.

Misunnelse over Serafims berømmelse var uten tvil en av hovedgrunnene til den kritikken han fortsatt ble utsatt for. Det var særlig en munk i Sarov-klosteret som gjerne kunne tenke seg å overta Serafims posisjon, som ledet an i denne kritikken. Serafim hadde mer støtte utenfor enn innenfor klostermurene.

Maria Gudsmoder skal ha åpenbart seg for Serafim av Sarov hele tolv ganger. Den siste gangen, i mars 1831, fikk moder Eupraxia i Divejevo-kommuniteten overvære og oppleve det hele. Da forutsa himmeldronningen Serafims død. Mot slutten av det etterfølgende året begynte Serafim selv å forberede vennene på sin bortgang. Kreftene avtok tydelig, men han var fortsatt klar i hodet. ”Min kropp virker som den allerede er død, men min sjel er ung som et nyfødt barns,” pleide han å si. De siste dagene han levde var han opptatt av å fordele det ansvar og de forpliktelser han hadde hatt til andre, slik at alt skulle bli ført videre. Han skrev brev og ga råd. Han kalte til seg sin venn, presten Varilij Sadovskij, og overlot ham sine liturgiske mansjetter, som et tegn på at nå var det han som hadde overtatt det åndelige tilsynet med søstrene i Divijevo. Og han påla ham å være en mild og forståelsesfull skriftefar.

Til sine åndelige barn sa han:

”Når jeg ikke lenger er hos dere kan dere komme til min grav og bære fram alle deres sorger og lidelser. Tal til meg som om jeg fortsatt lever, for jeg vil alltid være hos dere.”

Hans siste ønske var at han skulle bli begravet med et ikon av den hellige Sergij fra Radonesh på sitt bryst. Slik ville han markere hvilken åndelig tradisjon han hadde levd i.

Nyttårsdagen 1833 gikk Serafim til gudstjeneste i klostersykehusets kirke, som han elsket. Han mottok nattverden og tok farvel med brødrene. Om kvelden kunne de høre han synge påskekanon i cella si. Tidlig neste morgen kjente de røyklukt fra cella. Da Serafim ikke svarte på tiltale, gikk de inn. Da fant de ham liggende på kne foran det Gudsmoder-ikonet som han kalte ”Alle gleders glede”. Hendene lå i kors over brystet. Evangelieboka som lå oppslått foran ham var blitt brent i et hjørne av et lys, og slik var de blitt varslet. Men Serafims sjel hadde alt forlatt hans skrøpelige legeme. En eneboer skal denne natta ha sett et blendende lys på himmelen. Til sine disipler sa han: ”Det er fader Serafims sjel som farer opp til himmelen” (ibid, s. 316-318).”

Men motstanden mot Serafim fortsatte etter hans død, og det ble gjennomført en regulær kampanje for å sverte hans ettermæle. Denne striden ble tatt opp med tsar Alexander II under en middag, og det hele endte med at Serafims hardeste kritiker fikk forbud mot å vise seg i Divejevo. En annen av hans kritikere, en biskop, ble forflyttet. Etter dette vokste Serafims renommé og anerkjennelse, og stadig flere pilegrimer oppsøkte graven hans i Sarov-klosteret. Den øverste kirkeledelsen – Den hellige synode – vedtok å gjennomføre en offentlig granskning av Serafims liv og levnet med tanke på kanonisering. I hele 6 år varte granskingen, og resultatet var overbevisende. 19. juli 1903 kunne man så feire helgenkåringen av Serafim av Sarov. Hele 300 000 mennesker strømmet til Sarov ved denne anledningen, med tsaren og hans familie i spissen. Hele distriktet rundt Sarov og Divijevo ble omgjort til en kjempestor leir. Serafims jordiske levninger ble gravd opp og lagt i et relikvieskrin av sypresstre, som igjen ble plassert i en marmor-sarkofag med en seraf av sølv i hvert hjørne. Nå var den enkle eneboeren fra Sarovs skoger blitt en av Russlands aller største helgener.

Men det var fortsatt en del tvil og forbehold om Serafims posisjon, både i kirkeledelsen og blant Russlands intellektuelle. Enkelte var skeptiske til den ”vigsling av landsens uvitenhet” som de mente Serafims kanonisering representerte. Men en av landets fremste intellektuelle, Vasilij Rozanov, dro til Divejevo og skrev senere om at ”det i disse skogene hadde levd en mann som hadde åpenbart en forbløffende gjenoppståen av den opphøyde kontemplative ånd som hadde levd i de egyptiske og syriske ørkener i det andre, tredje og fjerde århundret”. Han var også imponert over hvordan denne kontemplative ånd uttrykte seg i de glade og vennlige ansiktene til søstrene i Divejevo, en glede og godhet som han mente måtte avspeile situasjonen i Paradiset før syndefallet, og som altså var formidlet til dem av Serafim. Langsomt endret holdningene til Serafim seg også i disse kretsene, og i 1920-årene ble det til og med stiftet et Hl. Serafims Broderskap blant russiske intellektuelle.

Under kommunistenes forfølgelser ble klostrene i Sarov og Divejevo stengt i 1927,og Serafims jordiske levninger forsvant i magasinene i Gudløshetens Museum i Moskva. Men minnene om Serafim levde videre. Dissidenten Andrej Sinjavskij var i konsentrasjonsleiren Dubrovlag i nærheten av Sarov så sent som i 1960-årene. Da fikk han høre en rekke historier og fortellinger om Serafim blant fangene, og ikke minst hans profetier om Russlands framtid, som ifølge fangene i stor grad hadde gått i oppfyllelse.

Men ingen kunne ha drømt om det som skjedde i 1990. Da ble Serafims jordiske levninger på underlig vis gjenfunnet i Ateismens Museum i Leningrad. Metallkorset som Serafim hadde fått av sin mor, og som fremdeles hang rundt hans hals, ble avgjørende for identifikasjonen. Under stor glede og festivitas ble hans jordiske levninger transportert til Moskva. Og herfra ble de i løpet av ei uke båret i stor prosesjon gjennom byer og landsbyer og store folkemengder fram til det som uten tvil er det riktige siste hvilested for den hellige Serafim: det nyrestaurerte og nyetablerte kvinnekonventet i Divejevo. Patriark Aleksij erklærte denne begivenheten som det avgjørende punkt i den russiske kirkens gjenfødelse (Olsen, 2008, s. 316-319).

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.