Den russiske pilegrimsvandrers tre stadier

Den russiske pilegrimsvandrers tre stadier


Harald Olsen skriver om den berømte russiske teksten:

”Denne beretningen er anonym, og dens fulle tittel er ”En vandringsmanns oppriktige betroelser til sin åndelige far”. Men oftest utgis den under kortere tittel, som på norsk ”En russisk pilegrims beretning”. Beretningen må være nedtegnet en gang i siste halvdel av 1800-tallet, sannsynligvis omkring 1860. Manuskriptet ble funnet i det russiske Panteleimon-klosteret på Athos, og allerede i 1880-årene ble det utgitt for første gang. Dette manuskriptet inneholdt fire fortellinger. Så ble det i de etterlatte papirene etter den kjente staretsen Amvrosij i Optina-klosteret funnet et manuskript med ytterligere tre fortellinger. De ble utgitt første gang i 1911.

De samlede beretningene viste at den anonyme forfatteren selv hadde hatt et dramatisk liv. Fordi han skadet den ene armen som barn, ble han betraktet som krøpling og arbeidsudyktig. Han fikk derfor opplæring i lesing og skriving, for gjennom dette å kunne greie seg i livet. Dette ble åpningen inn til hans spesielle livsskjebne. Etter press fra familien giftet han seg, og bestefaren overlot alt sitt jordiske gods til ham. En misunnelig og hatefull bror sørget imidlertid for at alt gikk opp i flammer. Og da hans unge kone døde i sykdom to år etter, var han alene i verden. Han solgte det lille han hadde, ga pengene til de fattige, og la ut på sin vandring. Vandringen som er beskrevet i beretningene ser ut til å strekke seg over en periode på 8-10 år, og brakte pilegrimen over hele det veldige russiske riket, fra det sentrale Russland i vest til Irkutsk ved Stillehavskysten i øst, og fra Odessa ved Svartehavet i sør til Solovetsk-klosteret i Kvitsjøen ved Nordishavet i nord.

Begrunnelsen for disse vandringene var av personlig og åndelig karakter. Pilegrimen la ut på vandringen for å finne en starets som kunne lære ham hjertebønnen og hesykasmens hemmeligheter. På landeveien møtte han en gammel munk som tilhørte et ”eneboerkloster” (skita) i nærheten. Det viste seg at den gamle var en av flere erfarne staretser i klosteret, og han sa seg villig til å gi pilegrimen den nødvendige opplæringen. Han skaffet også pilegrimen et eksemplar av den hesykastiske skriftsamlingen Filokalia, til studier og fordypelse.

Det er tre trinn eller stadier i den opplæringen og utviklingen som pilegrimen gjennomgikk. Det første stadiet var å lære seg selve hjertebønnen eller Jesusbønnen: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg, en synder”, i pustens og hjertets rytme. Pilegrimen fikk en bønnekrans med 100 knuter (komboskini), og med hjelp av denne begynte han å be bønnen 3000 ganger om dagen. Siden ble dette økt til 6000 og 12000 ganger om dagen. Hensikten var å mobilisere viljestyrke og disiplin, for å fremme oppmerksomhet, konsentrasjon og fordypelse. Slik tilbrakte pilegrimen hele sommeren, og etter hvert merket han at bønnen ble en vane som hadde sin egen dynamikk: ”En gang var det liksom bønnen vekket meg tidlig om morgenen. Jeg sto opp og ville begynne min morgenbønn, men tunga hadde vanskeligheter med å uttale dem, og all min lengsel strebet etter å be Jesusbønnen. Og da jeg begynte ble alt så lett og gledefullt, tunga og leppene talte liksom av seg selv, uten at jeg anstrengte meg. Hele dagen var jeg full av glede…”.

Staretsen forklarte dette på følgende måte: ”Dette er en virkning som er naturlig og som kommer ved hyppig øvelse og iver, det er som med en maskin som fortsetter å gå lenge etter at ham gir den et puff på svinghjulet, etterpå er det bare nødvendig å gi den et lite puff nå og da for at det skal holde seg i gang.” Pilegrimen beskriver den utviklingen han gjennomgikk på følgende måte:

-Jeg tilbrakte hele sommeren i uopphørlig Jesusbønn, fremsagt med leppene, og jeg hadde fred. I søvne drømte jeg ofte at jeg ba … Tankene falt til ro av seg selv, jeg tenkte ikke på noe annet enn bønnen, sinnet begynte å lytte til den, og hjertet begynte etter hvert å føle en slags velvære og varme. Når jeg var i kirken, virket den lange gudstjenesten der i eremittklosteret heller kort og tæret ikke lenger slik på kreftene som tidligere. Min ensomme hytte syntes meg å være det største slott…

Det andre stadiet i utviklingen begynte da den gamle staretsen døde, og pilegrimen la ut på vandring igjen. Han hadde bestemt seg for å dra til Irkutsk i Sibir, en vandring til fots på ca. 5000 km, ”for kanskje å finne større ro på de sibirske steppene og i de store skogene”. Han hadde kjøpt seg et gammelt eksemplar av Filokalia, og dette var ved siden av Bibelen hans eneste reisefølge. Og han ba Jesusbønnen hele veien, i kroppens rytme. Her opplevde han så hvordan bønnen tok kroppen i besittelse: ”Etter hvert følte jeg det som om bønnen begynte å gå over i hjertet helt av seg selv, det vil si at hjertet liksom begynte å uttale bønnens ord inni seg sammen med slagene, ett ord for hvert slag: 1: Herre, 2: Jesus, 3: Kristus og så videre. Jeg sluttet å uttale bønnen med leppene, i stedet begynte jeg å lytte bedre etter hvordan hjertet bad. Jeg husker hvordan staretsen hadde forklart meg hvor behagelig dette var. Deretter merket jeg en svak smerte i hjertet, men tankene var fylt med en slik kjærlighet til Jesus Kristus at det forekom meg at om Han hadde vist seg for meg da, ville jeg ha kastet meg ned for Hans føtter, og ikke løsnet grepet om dem igjen … Senere begynte jeg å fornemme en slags velgjørende varme i hjertet, og denne spredte seg i hele brystet. Dette fikk meg til å slå opp i Filokalia og lese den med spesiell hengivenhet for liksom å få bekreftet mine egne erfaringer, men også for å lære mer om hjertets indre bønn …”.

Det tredje og siste stadiet i pilegrimens hesykastiske utvikling kom også under hans videre vandring. Da begynte han å fokusere på det fysiske hjertet, ved å fornemme dets plass, kjenne etter dets bevegelser og rytme. Så gikk han videre til ”å føre Jesus-bønnen inn og ut av hjertet”, slik den hellige Gregor av Sinai og Kallistus og Ignatius lærer: Man trekker inn luften samtidig som man i tankene ser for seg hjertets indre, og sier ordene: ”Herre, Jesus Kristus”, og idet en slipper luften ut igjen sier en ”forbarm deg over meg”. Etter vedvarende øvelse og praktisering opplevde pilegrimen følgene av hjertebønnen ”i ånden, i sansene og i åpenbaringer”. I ånden merket han ”en indre ro, en begeistring av sinnet, renhet i tankene, og den vederkvegelse tanken på Gud gir”. Og etter å ha praktisert dette i fem måneder i ensomhet ”følte jeg det som om bønnen fortsatte å tale og virke i mitt sinn og mitt hjerte helt av seg selv, uten noen påskyndelse fra min side, ikke bare når jeg var fullt våken, men endog når jeg sov. Den lot seg ikke avbryte av noe … Min sjel takket Herren og hjertet smeltet i ustanselig fryd”.

Dermed hadde pilegrimen nådd fram til det som var målet for hans pilegrimsferd, selv om den fysiske vandringen ennå skulle vare lenge, og skulle bringe ham ut på nye veier og til nye valfartsmål (Olsen, 2008, s. 332-334).”

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens åndelige fedre og mødre. Oslo: Verbum.