Litt om livet til Matrona av Popova (1769-1851)

Litt om livet til

Matrona av Popova (1769-1851)

 

Harald Olsen skriver:

”Matrona ble født i byen Elets i Orlov-provinsen i svært kummerlige kår. Da begge foreldrene døde fikk hun som 7-åring ansvar for en eldre, lam bror. Ved å vaske og løpe ærend greide hun å holde liv i ham i tre år. Da også broren døde, var hun helt alene i verden, fattig og ensom. Hun ble imidlertid tatt inn som tjener i en familie, der hun måtte arbeid hardt for kosten i 15 år. Matrona var selvstendig, frisk og sterk, og fikk flere ekteskapstilbud. Men hun kjente på en stadig sterkere trang til å kunne vie seg til klosterlivet. I dette fikk hun støtte og hjelp av en kjent eneboer, Melanija, som holdt til på en fjellklippe i Znamenskij-konventet i hjembyen. Hun ble Matronas staritsa.

Matrona ønsket å gå inn i samme kloster som Melanija. Men her viste staritsaen sin klarsynthet og at hun så lenger enn Matrona selv. Og hun hadde også den nødvendige autoritet og myndighet. Hun hadde tidligere i livet vært disippel av den kjente Tikhon av Zadonsk (1724-1783). Nå anbefalte hun Matrona å dra til Zadonsk, og be på den hellige Tikhons grav og foran det kjente ikonet Gudsmoder av Vladimir. Slik ble Matrona i 1794 pilegrim for første gang. Opplevelsene i Zadonsk gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun opplevde tydelig Tikhons nærvær på stedet, 11 år etter at han var blitt helgenkåret. Hun kunne tenkt seg å bli værende der, men måtte dra tilbake til sine forpliktelser i Elets. Men noe hadde skjedd med henne i Zadonsk, og hun fant det stadig vanskeligere å gjennomføre livet i hjembyen. Hun ble mentalt syk, besvimte ofte og fikk anfall av det som av omgivelsene ble forstått som hysteri. Til slutt ble hun sagt opp fra jobben og kastet ut av huset der hun bodde.

Hjemløs, syk og fattig vandret Matrona fra sted til sted. Til slutt var hun tilbake i Zadonsk. Her opplevde hun ifølge beretningene å bli frisk ved Tikhons grav. Tilbake i hjembyen prøvde hun på nytt å få komme inn i Znamenskij-klosteret. Men staritsa Melanija var like myndig avvisende. Nå fortalte hun at Matrona hadde en særskilt oppgave i Zadonsk. Hun skulle ta seg av alle de fattige og syke pilegrimene, og alle de foreldreløse barna, som søkte dit i fortvilelse og nød. Staritsaen forutså også at Matrona en dag skulle bo i og bestyre et palass av stein, og at hun skulle bli en kjent person i både Moskva og vidt omkring. Matrona ble forvirret over å høre dette, og kunne ikke skjønne hvordan hun – som selv var fattig og arbeidsløs – kunne påta seg en slik oppgave. Men da hun opplevde å se den hellige Tikhon selv kalle på henne til Zadonsk i et syn, lot hun seg overbevise.

På denne tida (ca. 1800) var det ingen tilbud eller hjelp til pilegrimene i Zadonsk, selv om tilstrømningen av mennesker stadig økte. Det var så vidt Matrona klarte seg i Zadonsk den første tida. Hun ba ved Tikhons grav hver dag, men måtte overnatte under åpen himmel. To munker i klosteret la merke til hennes iver og inderlighet, og bestemte seg for å hjelpe henne. De skaffet henne et rom hos en av klosterets lokale velgjørere. Men da hun straks begynte å ta inn og stelle dem som var verre stilt enn henne selv, ble hun kastet ut. De to munkene kjøpte da en liten hytte til henne i nærheten av klosteret. Her tok hun på nytt inn syke, fattige og trengende, og ofte var det så fullt der at hun selv måtte overnatte ute. Hun begynte å bli kjent på stedet, og mange mennesker strømmet til henne. De lokale myndighetene likte imidlertid ikke denne trafikken. De begynte å arrestere både Matrona og hennes gjester som omstreifere. Til slutt ble hun fengslet og sendt tilbake til Elets under henvisning til at hun ikke hadde lovlig pass.

Men Matrona ga seg ikke. Hun vendte tilbake og fortsatte sitt arbeid, med hjelp av sine to venner i klosteret. De skaffet henne ofte mat fra klosterkjøkkenet. Da de to munkene etter en tid døde, følte Matrona seg svært ensom. Men hun ga ikke opp. Hun hadde særlig omsorg for de foreldreløse barna og de som var ensomme. Trolig var det hennes egen barndoms opplevelser som motiverte henne spesielt for dette. Etter at hun hadde mistet vennene sine i klosteret dro hun selv på pilegrimsferd. Hun var så langt nord som i Solovetsk-klosteret i Kvitsjøen, og i Kiev i sør. I Kiev trivdes hun så godt at hun kunne tenke seg å slå seg ned der. Men to ganger skal den hellige Barbara ha åpenbart seg for henne i en drøm, og oppfordret henne til å vende tilbake til sine oppgaver i Zadonsk. Da ga hun seg på hjemvei.

Tilbake i Zadonsk opplevde Matrona et vendepunkt, og at klimaet var blitt et annet. En gudfryktig kjøpmann tilbød henne - til minne om sin avdøde sønn - hele førsteetasjen i huset sitt til et hospits for de trengende. En rekke andre personer begynte også å gi gaver til virksomheten, som nå ekspanderte sterkt. Og unge kvinner kom til Matrona og tilbød sin hjelp. Slik vokste det fram et fellesskap som også var av åndelig karakter, og som skulle bli kjernen til en ny kommunitet. Under den store kolera-epidemien i 1830-åra gjorde Matrona og hennes søstre en formidabel innsats, som utløste stor respekt. Hun lærte også å gi døende mennesker god pleie og en verdig avslutning av livet. Matrona hadde et fast regulert bønne- og gudstjenesteliv, og i god hesykastisk tradisjon praktiserte hun Jesusbønnen samtidig med at hun arbeidet.

Til slutt gikk Melanijas profeti i oppfyllelse. Den hellige Tikhon skal ha åpenbart seg for Matrona flere ganger i drømme, og ba henne om å bygge et stort hjem for nødlidende veifarende - i stein. På uforklarlig vis greide hun å finansiere og bygge dette "palasset". Og virksomheten hennes var for lengst kjent både i Moskva og langt ut over byens grenser.

Matrona brydde seg lite om organisatoriske spørsmål. Det var først kort før sin død at hun organiserte fellesskapet sitt som en kommunitet, med regler og formaliteter, og søkte om formell godkjenning. Og det var først etter hennes død, i 1860, at kommuniteten ble godkjent av Den hellige synode.

Matrona kom til å utvikle noe nytt i russisk klostervesen med sin kommunitet som hadde en så klar diakonal profil. Russiske klostre hadde lenge vært kritisert for å være for innadvendte og isolerte. Matrona presenterte en modell som kombinerte et levende kontemplativt liv med en utadvendt diakonal innsats for nødlidende og trengende medmennesker. Takket være en klarsynt og utholdende staritsa fikk altså Matrona realisert sitt kall og fullført sin livsgjerning. Og mot slutten av sitt liv opplevde Matrona selv å bli en staritsa, en kvinne som mange - både kvinner og menn - oppsøkte for å få hennes råd og åndelige veiledning (Olsen, 2008, s. 323-325)."

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.