Stokken og Jesus-bønnen ble til hjelp for den uoppdragne gutten

Stokken og Jesus-bønnen ble til

hjelp for den uoppdragne gutten

 

Den russiske pilegrimen beretter i teksten ”En russisk pilegrims vei” om en mann han møtte, som fortalte ham følgende:

”Helt til jeg var femogseksti, var jeg kaptein i marinen, men da jeg ble eldre, fikk jeg leddgikt, en uhelbredelig sykdom. Så trakk jeg meg tilbake fra tjenesten og bodde på min hustrus gård på Krim, og var nesten alltid syk. Min hustru var et impulsivt menneske med flyktig temperament, og en ivrig kortspiller. Hun syntes det var kjedelig å leve sammen med en syk mann og forlot meg. Hun dro til datteren vår i Kazan. Hun var gift med en statstjenestemann der. Min hustru tok med seg alt hun kunne, og tok til og med tjenerne med seg. Bare en åtte år gammel gutt, min gudsønn, lot hun bli tilbake sammen med meg. Slik levde jeg alene i tre år. Gutten som tjente meg, var en gløgg liten fyr, i stand til å gjøre alt arbeidet i huset. Han ryddet og vasket rommet mitt, tente på i ovnen, kokte havregrøt og gjorde samovaren klar. Han fór omkring uavlatelig, larmet og ropte og lekte, full av alle slags påfunn, og på den måten forstyrret han meg grenseløst. Og jeg som var syk og trett, ville helst lese åndelige bøker hele tiden. Jeg hadde en strålende bok av Gregor Palamas om Jesus-bønnen. Jeg leste den nesten uten opphør, og jeg pleide å si Bønnen av og til. Men gutten hindret meg, og ingen trusler og ingen straff avholdt ham fra å kaste seg ut i guttestrekene sine. Til slutt oppfant jeg følgende metode. Jeg fikk ham til å sitte på en benk i rommet mitt sammen med meg, og bød ham si Jesus-bønnen uten stans. I begynnelsen syntes han dette var forferdelig plagsomt, og han forsøkte å unngå det på alle måter. Ofte ble han taus. For å få ham til å gjøre det jeg befalte, hadde jeg en stokk i nærheten av meg. Når han ba, leste jeg rolig i en bok eller hørte etter hvordan han ba. Men hvis han stanset et øyeblikk og jeg viste ham stokken, ble han redd og begynte å be igjen. Dette var fredelig, og det hersket ro i huset. Etter en stund oppdaget jeg at stokken ikke lenger var nødvendig, og gutten gjorde villig og ivrig det jeg befalte ham. Enn mer, jeg merket meg en fullstendig forandring i hans uoppdragne oppførsel. Han ble rolig og taus og gjorde pliktene sine i huset bedre enn før. Jeg ble glad for dette og begynte å gi ham større frihet. Og hva var utfallet? Til slutt var han så vant til Bønnen at han sa den nesten hele tiden, hva han enn gjorde, og uten noen tvang fra meg i det hele tatt. Når jeg spurte ham om det, svarte han at han følte et uovervinnelig ønske om å be Bønnen bestandig.

-Og hva føler du når du gjør det? spurte jeg ham.

-Ikke noe, sa han. –Jeg føler bare at det er godt å be den.

-Hva mener du – godt?

-Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det riktig.

-Mener du at den gjør deg glad?

-Ja, glad.

Han var tolv år gammel da Krimkrigen brøt ut. Jeg dro for å bo hos datteren min i Kazan, og tok ham med meg. Her bodde han på kjøkkenet med de andre tjenerne, og det plaget ham sterkt. Han pleide å komme til meg med klager over at de andre, som lekte og spøkte seg imellom, plaget ham også. De lo av ham og hindret ham i å be Bønnen. Til slutt, etter omtrent tre måneder, kom han til meg og sa:

-Jeg drar hjem. Jeg er forferdelig trett av dette stedet og all denne larmen.

-Hvordan kan du dra alene en så lang strekning og det midt på vinteren, sa jeg. –Vent, og når jeg drar, tar jeg deg med meg.

Neste dag var gutten forsvunnet. Vi sendte folk ut overalt for å se etter ham, men ikke noe sted var han å finne. Til slutt fikk jeg et brev fra Krim, fra folk som var på gården vår, og de skrev at gutten var blitt funnet død i det tomme huset mitt den fjerde april, det vil si annen påskedag. Han lå fredelig på gulvet i rommet mitt med hendene foldet over brystet og i den samme tynne, dobbeltknappede frakken som han alltid brukte i huset, og som han bar da han dro sin vei. De begravet ham i hagen min.

Da jeg hørte disse nyhetene, ble jeg fullstendig overveldet. Hvordan hadde barnet rukket frem til gården så fort? Han dro av sted den seksogtyvende februar, og han ble funnet den fjerde april. Selv med Guds hjelp trenger man hester for å tilbakelegge to hundre og tyve mil på en måned! Det er nesten elleve mil om dagen! Og med tynne klær, uten pass og uten et øre i lommen i tillegg. Selv om man antok at noen ga ham skyss på veien, ville det i seg selv være et tegn på Guds spesielle forsyn og omsorg for ham. Den gutten min, merk deg det, nøt bønnens frukter, fullførte denne herren. ”Og her er jeg, en gammel mann, ennå ikke så langtkommen som han.”

Senere sa jeg til ham:

-Det er en strålende bok, herre, den av Gregor Palamas som du nevnte at du likte å lese. Jeg kjenner den. Men den omhandler helst den muntlige Jesus-bønnen. Du burde lese en bok som heter Filokalia. Der finner du et helt og fullstendig Studium av hvordan man når frem til den åndelige Jesus-bønn i sinn og i hjerte også, og hvordan man smaker dens milde frukter.

Samtidig viste jeg ham min Filokalia. Jeg skjønte at han var glad for dette rådet mitt, og han lovet at han ville anskaffe seg et eksemplar. Og for meg selv tenkte jeg på de vidunderlige måtene som viser Guds makt gjennom Bønnen. For en visdom og lærdom som fantes i den beretningen jeg nettopp hadde hørt! Stokken lærte gutten å be, og enda viktigere enn det, den ble en hjelp for ham som et trøstens middel. Er ikke våre egne sorger og prøvelser som vi møter på bønnens vei, en stav i Guds hånd på den samme måten? Hvorfor er vi da så redde og bekymret, når vår himmelske Far i sin grenseløse kjærlighets fylde lar oss se disse sorgene, når de lærer oss å bli mer glødende etter å lære å be og fører oss til en fred som er hinsides ord? (Amadou (red.), 2002, s. 308-311)”

 

Kilde: Amadou, Christine (red.). (2002). Østkirken. Skrifter fra bysantisk og ortodoks kristendom. Oslo: De norske bokklubbene.