Da den slemmeste gutten i klassen plutselig ble en annen person, ble Salah nysgjerrig på kristendommen

Da den slemmeste gutten i klassen plutselig ble en

annen person, ble Salah nysgjerrig på kristendommen

 

Bestefar Mohamed var den store autoriteten i Salahs barndom. Ikke bare var han en stor og røslig kar med tykk mustasje og buldrende stemme, han var også en respektert mann i landsbyen. I yngre år hadde han arbeidet som gruvearbeider i Frankrike, men han fikk nok av de mørke gruvegangene.

-Gud har ikke skapt oss for å leve under jorda, erklærte han og reiste hjem til fjellene i Algerie.

Bestefaren var en dypt troende muslim som bad fem ganger om dagen. Hans livs store opplevelse, pilegrimsreisen til Mekka, hadde gitt ham status som hajj. Når den lokale mullahen ikke kunne gjøre tjeneste i moskeen, steppet bestefaren inn som vikar. Salah elsket den gamle, men lo som han ikke hørte når bestefaren maste om at han måtte begynne å gå i moskeen.

Salah er en av kanskje 100.000 kabyler i Algerie som er blitt kristne de siste tiårene. Kabylene er den største av berber-folkegruppene i Nord-Afrika. I dag arbeider han i en menighet i en av Algeries største byer, men han vokste opp i en liten landsby i kabylenes kjerneområde, de høye Atlasfjellene som ligger mellom Sahara-ørkenen og det flate slettelandet mot Middelhavet.

Da Salah var 14 år gammel, flyttet han inn for å bo hos besteforeldrene. Slik fikk han bestefarens gudsliv nærmere inn på livet, på godt og vondt.

Salah smiler når han forteller om morgenene i bestefarhuset.

-Allerede klokken fire gikk bestefar i moskeen for å be. Når han kom hjem en time senere, ble han alltid servert kaffe av bestemor, og så satt de og snakket sammen. Eller rettere sagt – de ropte til hverandre. Bestefar var svært tunghørt. Alle i huset våknet.

Etter hvert ble bestefarens krav om at Salah måtte begynne å be de muslimske bønnene, mer problematisk.

-Jeg kjente virkelig dypt i mitt hjerte at jeg ikke ville bli med. Jeg likte ikke å be. Som så mange andre kabyler trodde jeg ikke på noen gud. Islam var altfor tett forbundet med araberne som undertrykket folket vårt.

En dag gjorde bestefaren det klart at det ikke nyttet å vri seg unna lenger.

-I morgen blir du med. Det er bestemt, sa han.

Salah ble opprørt.

-Jeg pakket klærne mine og flyttet hjem til far og mor. Bestefar sa ikke et ord, men bestemor var fortvilet. Hun lokket og bad og sa at jeg skulle få være i fred hvis jeg kom tilbake. Til slutt gav jeg etter.

Noen år senere begynte Salah likevel å lure på om det fantes en gud. Det var den oppsiktsvekkende forandringen hos en klassekamerat som vakte nysgjerrigheten.

-Denne gutten var virkelig den slemmeste i klassen, men et år kom han tilbake etter sommerferien og var blitt en helt annen person. Han fortalte meg at han var blitt kristen og forklarte meg hvem Jesus var. Han sa også at det jobbet en kristen lærerinne på en skole et stykke unna. Denne læreren kunne skaffe bibeldeler til dem som ville ha.

-Dette var første gang jeg hørte om Jesus. Den dagen jeg fikk et eksemplar av Lukas-evangeliet i hendene, kjente jeg en veldig glede. Evangeliet berørte hjertet mitt. Jeg følte at dette var noe jeg trengte.

I 1994, 20 år gammel, bestemte Salah seg for å følge Jesus.

-Jeg var den første i min landsby som ble kristen. I en kabyle-landsby kjenner alle hverandre. Vi vet hva naboen lager til middag. Når noen gjør noe utenom det vanlige, får alle vite det med en gang.

Salahs store frykt var at bestefaren skulle få vite at han hadde konvertert.

-Jeg visste a than hadde oppsøkt konvertitter og prøvd å overtale dem til å gå tilbake til islam.

Militærtjenesten hjalp Salah å holde troen for seg selv. I 1996 dro han for å avtjene to års obligatorisk militærtjeneste, først ved den konfliktfylte grensa til Marokko, senere i rolige Sahara. Men da han valgte å bli døpt i mars 1998, visste han at han ikke kunne utsette det uunngåelige. Han var nødt til å la familien vite om troen.

-Den dagen jeg gikk på møte i en huskirke ikke langt fra landsbyen min, visste alle hva som hadde skjedd. Uansett hvor jeg gikk sluttet folk å snakke når jeg kom bort til dem. Jeg er overbevist om at det var meg de hadde snakket om.

-Far spurte meg rett ut om jeg var blitt kristen. Han fant en bibel på rommet mitt og anklaget meg for å føre skam over familien. Til slutt konfronterte far og onkel meg sammen, mens jeg argumenterte med at dette var mitt valg og bare mitt.

Til slutt fikk onkelen nok.

-Han sa at jeg måtte velge mellom å bli hos min far eller følge Jesus. Jeg valgte Jesus. ”Du får komme deg ut og følge Jesus”, sa far. ”Her er det ingen plass til deg”.

Salah ble kastet ut og hadde ingen steder å gjøre av seg. Å gå hjem til besteforeldrene var uaktuelt.

-Den første natten sov jeg med halm som underlag i et hus som var under bygging. Merkelig nok følte jeg glede inni meg. Bibelen forbereder oss jo på at slike ting kan skje. At vi må velge.

Neste dag møtte han kristne venner. De fortalte ham om andre som hadde opplevd det samme, og trøstet ham med at dette var en storm som kom til å gå over. Vennene fikk rett. Slik er Salahs historie representativ for mange kabyler som blir kristne. Familiene kan bli forskrekket med det samme, men konfliktene er sjelden langvarige.

To dager etter at han ble kastet ut, kom Salah hjem til landsbyen.

-På lang avstand så jeg far stå og prate med en av mine kristne venner. Vennen kom bort til meg og sa at jeg kunne komme hjem nå. Min far hadde sagt at det ikke var noe problem lenger.

For Salah var problemene likevel ikke over. Han hadde fremdeles ikke fortalt om troen til bestefaren.

-Jeg var så redd, innrømmer han.

En dag han stakk innom den gamle, sprakk bomben, men det ble ikke den eksplosjonen som Salah hadde fryktet.

-Jeg hører at du er blitt kristen, begynte bestefar Mohamed. –Du vet, i vår familie er vi muslimer.

Så begynte han å legge ut om islam, Koranen og Muhammed – og om franskmennene som han hadde møtt i sin ungdom, som ikke bad selv om de var kristne.

”Det du opplevde i Frankrike var fransk kultur, ikke kristendom”, svarte Salah og forsvarte troen sin så godt han kunne.

Hans svært konservative tante, som mange år tidligere hadde vakt oppsikt med å være den eneste som brukte hijab, hev seg med i diskusjonen. ”Det er bedre å være kristen enn ingenting”, sa hun til Salahs overraskelse.

Bestefaren fikk siste ordet. ”Må Gud lede oss til sannheten”, sa han.

Like før bestefaren døde for to år siden, besøkte Salah ham.

-Relasjonen mellom oss to ble slett ikke dårligere etter at jeg ble kristen. Den ble mye bedre. Han stolte på meg og respekterte valget mitt. Rett før han døde sa han at han visste at vi ikke var på samme vei, men selv om jeg delte evangeliet med ham, ville han ikke gi livet sitt til Jesus.

-Heller ikke min far er blitt kristen, men min bror og to av søstrene mine har kommet til tro.

 

Kilde: Velsignet Helg / DagenMagazinet, 05.03.2011, s. 19