Kvinnens vrede ble dempet da det plutselig kom olje på lampa

Kvinnens vrede ble dempet da

det plutselig kom olje på lampa

Valentine Zander skriver i boka ”St. Seraphim of Sarov” at Serafim (1759-1833) fikk besøk av Michael Manturov i 1822. Han var en rik ung mann som nesten ikke kunne stå eller gå på beina grunn av sykdom. Han hadde arbeidet for myndighetene i de baltiske statene og hadde kommet for å bo på eiendommen sin som var omkring 40 kilometer fra Sarov; Han og hans yngre søster hadde arvet eiendommen fra bestefaren sin.

-Hvorfor har du kommet for å treffe meg, spurte Serafim.

Manturov forklarte om sykdommen sin og hvordan legene hadde vært ute av stand til å hjelpe ham.

-Tror du på Gud? Spurte Serafim ham deretter.

Da den invalide svarte bekreftende på dette, sa han:

-Vel, min glede, dersom du tror på Gud, må du være fortrolig med at en troende er i stand til å få alle ting fra Gud gjennom tro. Så nå, tro fast på at Gud er i stand til å helbrede deg, og jeg, uverdig som jeg er, vil gå og be for deg.

Da han hadde sagt dette, vendte han tilbake til cella si og returnerte med olje fra lampen som brant foran ikonet av jomfru Maria. Han ba den unge mannen om å kle av seg på beina mens han sa til ham:

-Ved den nåde som er gitt meg fra Herren, du er den første jeg helbreder.

Deretter tok han noen biter av et velsignet brød som han pleide å tørke for å gi til besøkende; Han stappet noen håndfuller av dette i Manturovs lommer og sa at han skulle vende tilbake til klosterets gjestehus. Den invalide, som normalt nesten ikke kunne stå, nølte et øyeblikk; Deretter, mens han følte en merkelig kraft holde ham oppe, kastet han seg ned for føttene til Serafim for å takke ham for helbredelsen. Fader Serafim reiste ham opp og sa:

-Er denne helbredelsen Serafims verk?  Nei, nei, min glede, bare Gud gjør dette, og du er ham skyldig for helbedelsen, og hans hellige mor.   

En tid etter dette ble Serafim anklaget for å salve de syke i strid med retningslinjene. Serafim svarte da ganske enkelt:

-Leser vi ikke i Bibelen at apostlene salvet de syke i Jesu navn og helbredet dem? Så hvem skulle vi følge om ikke apostlene?

Ved å handle på denne måten adlød Serafim Kristi befaling: ”Gå og helbred de syke”.

Ikke lenge etter dette returnerte Manturov til Sarov for å spørre Serafim om hva han kunne vise Gud takknemlighet for sin helbredelse. Han hadde nesten ikke kommet bort til Serafims rom før denne åpnet døren og sa til ham:

-Vel, min glede, har vi ikke lovet Herren å takke?

Forbauset over at Serafim hadde lest hjertet hans, spurte Manturov hva han skulle gjøre. Da, mens han så Manturovs dype kjærlighet, sa Serafim disse ordene:

-Vel, min glede, du kan gi Gud alt du eier.

Ved et øyeblikks overraskelse trodde Manturov at han hadde misforstått; Han ble stille, han nølte. Men Serafim ga han ikke noen tid til å tenke og sa umiddelbart:

-La nå all verdslig care være: Herren vil aldri svikte deg, verken her eller i det kommende liv, han vil alltid gi deg ditt daglige brød.

Brennende og impulsiv følte Manturov seg klar til å adlyde denne mannen som han allerede elsket av hele sitt hjerte.

-Si meg hva jeg skal gjøre! Sa han.

-OK, min glede, svarte Serafim. –Vi vil gå for å be, for å finne ut hva som er Guds vilje. Jeg vil sende bud på deg senere.

Med dette sendte han ham av sted.

 Noen dager senere sendte han bud på ham. Serafim sa til Manturov at han skulle selge hele eiendommen sin, sette de livegne bøndene fri, og deretter kjøpe 40 mål land ved Diveyevo på et sted Serafim skulle vise ham.

-Gud har forutbestemt dette området, sa han, -til Diveyevo klostersamfunn.

Da Serafim snakket, tenkte Manturov på sin unge kone han akkurat hadde giftet seg med. Hun hadde sett for seg å leve det enkle livet som adelen levde i de dager. Manturov begynte da igjen å nøle, men hentet seg inn igjen og avla resolutt fattigdomsløftet som Serafim anmodet ham om.

Imidlertid bombarderte Manturovs kone sin mann med kritikk på grunn av hans beslutning. Han lot seg ikke bevege av dette.

Han holdt ut sin kones anklager med tålmodighet og godt humør og til slutt roet hun seg ned. Da hun ble enke, omfavnet hun klosterlivet i Diveyevo, og i 1856 skrev hun:

”Da min mann avga fattigdomsløftet, sluttet jeg aldri å kritisere ham. Det eneste svaret han ga var et gisp, og dette gjorde meg enda sintere. En gang, om vinteren, var vår fattigdom så knugende at vi ikke en gang hadde nok olje til lampa. Kveldene var lange og grå. Jeg holdt ikke ut lenger og begynte å gråte og klage og anklaget fader Serafim for det. Mannen min sa fremdeles ikke noe. Plutselig hørte jeg en knitrende lyd som kom fra retning ikonet. Jeg så opp uten å være i stand til å tro øynene mine: Lampa vår, som var tom for et øyeblikk siden, var fylt opp til randen med olje og brant med en skinnende liten flamme. Da ble jeg oppløst i tårer og gjentok igjen og igjen:

-Å, hellige mor til Gud, for Kristi kjærlighets skyld, tilgi meg elendige synder.

Etter det, til tross for alle våre prøvelser, klaget jeg aldri igjen. Selv nå, når jeg tenker på alt dette, blir jeg overveldet.

Da Michael Manturov hadde kvittet seg med all velstanden sin, bosatte han seg i et lite hus i Diveyevo sammen med kona si, og gjorde seg tilgjengelig til tjeneste for fader Serafim ved å vente på oppdrag fra ham. På denne tiden forlot ikke Serafim rommet sitt, men mottok besøkende i klosteret.

En dag i 1823 sendte han bud på Manturov, bukket for ham, ga ham en påle og ba ham plante den på et jordstykke bak kirken ved Diveyevo som mor Alexandra hadde bygget. Han ga direksjoner om avstanden fra kirken til midten av jordstykket. Manturov utførte med glede oppdraget han hadde fått av Serafim. Det følgende år, i 1824, ga fader Serafim ham fire små påler og sa at han skulle plante dem rundt den første på en slik måte at det ble dannet et kvadrat. Manturov ble nysgjerrig og funderte på hva hensikten var med dette, men turde ikke spørre om en forklaring. Ikke lenge etter ble mysteriet løst av seg selv da eieren av jordstykket ga det til klostersamfunnet i Diveyevo som en gave, slik at de kunne bygge en mølle der.

Denne hendelsen, oppsiktsvekkende i seg selv, bar vitnesbyrd om Serafims gave til å forutse fremtiden (Zander, 1975, s. 27-30).

Kilde: Zander, Valentine. (1975). St Seraphim of Sarov. Crestwood, New York: St. Vladimir’s Seminary Press.

(Denne beretningen bærer preg av at den fant sted i en annen kultur enn den norske. Blant annet har mor til Jesus en helt annen plass i denne kulturen.)