Torsdag 21 November
Kapittel 2 i boka "Antonius' liv og livsstil": Djevelens angrep
Kapittel 2
Djevelens angrep
5.Men djevelen, som hater det gode og er fylt av misunnelse, holdt ikke ut å se en slik besluttsomhet hos en ung mann, men forsøkte å sette i verk mot ham det som han hadde for vane å gjøre. Til å begynne med fristet han ham til å forlate den åndelige kampen ved å minne ham på hans eiendeler, omsorgen for søsteren og samhørigheten med familien. Han fristet ham med pengebegjær og ærelyst, med bordets nytelser, og annet som hører med til en sorgløs tilværelse. Til slutt fremholdt han på hvor streng og møysom dyden er. Han pekte på kroppens svakhet og tidens lengde. Kort sagt rørte han opp i hans sinn en hel sky av tanker for å avskjære ham fra hans rette intensjon.
Men fienden måtte se seg maktesløs mot Antonius’ besluttsomhet, virkelig se seg veltet over ende av hans fasthet, kastet om kull av hans sterke tro og felles av Antonius’ kontinuerlige bønner. Han satte da sin lit til de våpen som retter seg mot ’bukens navle’ (Job 40:11). Fylt av stolthet over dem – for de er hans fremste bakholdsangrep mot de unge – gikk han til angrep mot den unge mannen. Han forstyrret ham nattestid og plaget ham så kraftig om dagen at også utenforstående merket den kamp som pågikk mellom de to. Den ene innga urene tanker, den andre overvant dem med sine bønner. Den ene egget, den andre så ut til å bli ydmyket, men befestet kroppen sin med tro, bønn og faste.
Den arme djevelen nedlot seg faktisk til om natten å forvandle seg til kvinne og etterligne en slik på alle måter bare for å lure Antonius. Men denne kom Kristus i hu, tenkte på det adelskap som hadde blitt gitt gjennom ham og på sjelens åndelige del, og slukket på den måten den glød som ble tent av djevelens anslag. Igjen innga fienden ham tanker om nytelsens behag, men Antonius, som så ut til å være fylt av vrede og sorg, besinnet trusselen om ilden og om maskenes gissel (Mk. 9:48). Takket være dette forsvar kom han seg uskadd igjennom.
Alt dette gjorde fienden til skamme. Han som anså seg lik Gud ble nå gjort til latter av en yngling. Han som skrøt av sin makt over kjøtt og blod, ble kastet over ende av et menneske i kjød. For Antonius fikk hjelp av Herren, han som ble kjød for vår skyld. Herren ga kroppen seier over djevelen, slik at hver og en som virkelig kjemper kan si: ’Ikke jeg selv, men Guds nåde som har vært med meg’ (1 Kor. 15:10).
6.Til sist, da han, den ormen, heller ikke med dette våpen kunne beseire Antonius, men måtte se seg selv støtt ut av hjertet hans, skar han tenner, som det står skrevet (Mk. 9:18). Og aldeles ute av seg viste han seg deretter for ham slik som han er til sinns: som en svart gutt. Helt nedslått angrep han ham ikke lenger med tanker – den kampen hadde den forræderske jo tapt – men nå talte han med menneskelig røst og sa:
”Mange har jeg bedratt, utallige har jeg beseiret, men nå, når jeg har brukt samme våpen mot deg og din møye som mot mange andre, har det vist seg at jeg er maktesløs.”
Da Antonius spurte: ”Hvem er du som taler slik til meg?”, utstøtte han straks ynkelige rop:
”Jeg er utuktens venn, jeg har åtagit meg til å forlede og lokke de unge til den, og jeg kalles utuktens ånd. Hvor mange som ville leve kyskt har jeg ikke bedratt! Hvor mange återhållsamma har jeg ikke lykkes i å overtale med mine lockelser! Jeg er den for hvilken skyld profeten klandrer dem som har falt og sier: ’Dere har blitt ført vill av utuktens ånd’ (Hos. 4:12). Det var jeg som satte krokbein på dem. Jeg er den som så ofte har ansatt dig, og som like ofte har blitt overvunnet av deg.”
Antonius takket Herren, og full av tillförsikt svarte han:
”Du er virkelig bare verd forakt, for du er svart i sinnet og svak som et barn, og jeg trenger aldri mer bekymre meg for deg. For ’Herren er min hjelper og jeg skal se mine fiender’ (Salme 118:7).”
Innfor disse ordene hukade den svarte seg og flyktet genast. Så redd var han for så mye som å komme i nærheten av mannen.
7.Dette var Antonius’ første seier over djevelen – eller snarere var det som skjedde med Antonius Frelserens triumf, han som ’dømte synden i menneskene, for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt hos oss som lever etter vår ånd og ikke etter vår kjødelige natur’ (Rom. 8:3-4). Men resultatet ble ikke at Antonius i fortsettelsen ble lettsindig eller efterlåten mot seg selv i tro på at demonen var nedkjempet, heller ikke trodde han at fienden ville slutte med å legge ut försåt, som om han var ham beseiret. Han flakket igjen omkring som en løve og søkte etter en anledning til å angripe ham (1 Pet. 5:8). Men Antonius, som hadde lært av Skriftene om fiendens mange lumske angrep (Ef. 6:11), øvde seg iherdig i sin askese. Han regnet med at djevelen – selv om han ikke hadde klart å bedra hans hjerte med kroppslig nytelse – sikkert ville forsøke å snärja ham med andre ränker. For demonen er syndens venn.
Han behandlet kroppen sin hardere og hardere og tvang den til lydighet (1 Kor. 9:27), for at han ikke skulle seire på ett område men bukke under på et annet. Han ville nå legge seg til en strengere livsførsel. Mange undret seg, men selv bar han mödan stadig lettere: Det forsett han så lenge hadde hyst i sin sjel hadde skapt en god inriktning hos ham. Derfor kunne han utvikle stor iver for å oppnå noe som han hos andre kun hadde funnet en antydning til. Således våket han i den grad at han ofte kunne tilbringe hele natten uten søvn, og det vakte beundring at han gjorde dette ikke bare en enkelt gang, men for det meste. Han spiste en gang om dagen, etter solnedgang, og iblant bare annenhver dag, ja ofte var spiste han kun hver fjerde dag. Hans føde var brød og salt, og hans drikke besto kun av vann. Kjøtt og vin er det unødvendig å nevne, ettersom noe slikt heller ikke var å finne hos de andre læremesterne.
Han nøyde seg med en matte av siv til å sove på, men for det meste lå han på bare bakken. Han avsto fra å smøre seg inn med olje. De unge burde heller, mente han, bedrive sin askese med besluttsomhet og ikke søke det som gjør kroppen slapp. De burde vänja den ved umbäranden og tenke på Apostelens ord: ’Når jeg er svak, da er jeg sterk’ (2 Kor. 12:10). Når kroppen får lite nytelse, sa han, da er sjelen sterk og utholdende.
Han hyste også denne virkelig forbløffende tanke: dydens vei, eller eremittlivet for dydens skyld, bør man ikke måle i tid, men i lengsel og besluttsomhet. Selv tenkte han ikke på den tid som var gått, men han tok hver dag som en ny begynnelse på sin åndelige trening og la ned en større möda på å gjøre fremskritt. Han gjentok stadig Paulus’ ord for seg selv: ’Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg mot det som ligger foran meg’ (Fil. 3:13). Han tenkte også på hva profeten Elia hadde sagt: ’Herren lever, i dag skal jeg tre fram for ham’ (1 Kong. 18:15). Han la merke til at når profeten sa ’i dag’, målte han ikke den tid som var gått, men regnet alltid med en ny begynnelse, og bemödade seg om å hver dag tre frem for Gud som han burde, ren i hjertet og rede til å lyde hans vilje og ingen annens. Han pleide å si til seg selv at den som innvier seg til åndelig trening stadig bør lære av den store Elias livsstil, og holde det fram som et speil for sitt eget liv (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 47-51).
Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.
(I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson.)