Den katolske kirkes katekisme om syndens alvor

Den katolske kirkes katekisme

om syndens alvor

”1854. Syndene må vurderes etter hvor alvorlige de er. Forskjellen mellom dødssynd og svakhetssynd, som allerede antydes i Skriften, er blitt vanlig i Kirkens tradisjon. Den bekreftes av menneskelig erfaring.

1855. Dødssynd ødelegger kjærligheten i menneskets hjerte ved en alvorlig forseelse mot Guds lov; den vender mennesket bort fra Gud, menneskets endelige mål og salighet, ved å foretrekke et mindre gode fremfor Ham.

Veniell synd lar kjærligheten forbli, selv om den krenkes og såres.

1856. Dødssynd, som angriper det livsprinsipp i oss som kjærligheten er, gjør det nødvendig med en ny inngripen fra Guds miskunns side og med et hjertets omvendelse som vanligvis finner sted innenfor rammen av forsoningens sakrament.

”Når viljen strekker seg etter noe som i seg selv er i strid med kjærligheten, som retter oss inn mot vårt endemål, har synden etter selve sitt objekt noe i seg som gjør den dødelig (…), enten den nå strider mot kjærligheten til nesten, slik som drap, ekteskapsbrudd osv. (…). Men når synderens vilje av og til går i retning av noe som i seg selv innebærer en mangel på orden, men som imidlertid ikke strider mot kjærlighet til Gud eller nesten, slik som tomt snakk, unødig latter osv., da er slike synder venielle.”

1857. Det må foreligge til sammen tre omstendigheter for at en synd skal være en dødssynd: ”Den synd er en dødssynd hvis objekt er en alvorlig sak, og som begås fullt ut bevisst og med overlegg.”

1858. Sakens alvor forklares av de ti bud, slik Jesus svarer den rike, unge mann: ”Du skal ikke slå i hjel, ikke bryte ekteskapet, ikke stjele, ikke avlegge falskt vitnesbyrd, ikke bedra noen; du skal hedre din far og din mor (Mark 10, 19).” Syndene kan være mer eller mindre alvorlige: mord er alvorligere enn tyveri. Hvem de er som det syndes mot, kommer også med i betraktning: vold mot foreldre er i seg selv alvorligere enn vold mot en ukjent.

1859. En dødssynd krever full bevissthet og fullt overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Påstått uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvert imot.

1860. Ufrivillig uvitenhet kan minske, ja, unnskylde ansvar for en alvorlig synd. Men alle forutsettes å kjenne morallovens prinsipper slik de er innskrevet i hvert menneskes samvittighet. Følelseslivets impulser, lidenskapene, kan også minske syndens preg av å være villet og overlagt, på samme måte som ytre press og sykdomsforstyrrelser. Synd ved ondskap, ved frivillig å velge det onde, er den aller alvorligste.

1861. Mennesket eier den grunnleggende mulighet til i full frihet å begå en dødssynd, slik som det også forholder seg med kjærligheten. Den fører til tap av kjærligheten og den helliggjørende nåde, det vil si nådens stand. Dersom den ikke sones gjennom anger og Guds tilgivelse, fører den til utelukkelse fra Kristi rike og den evige død i helvetet; for vår frihet har mulighet til å treffe endelige valg, uten mulighet for å omgjøres. Men selv om en handling i seg selv kan forekomme oss å være en alvorlig synd, må vi overlate til Guds rettferdighet og miskunn å dømme om den som foretar den.

1862. Det begås en svakhetssynd når man ikke iakttar den foreskrevne morallov i mindre tungtveiende saker, eller når man overtrer moralloven i en alvorlig sak, men uten fullt ut å vite det eller uten fullt overlegg.

1863. En svakhetssynd svekker kjærligheten; den er uttrykk for en uordnet forkjærlighet for skapte goder; den hindrer sjelen i å øve seg i dyder og moralske goder; den fortjener timelig straff. Villet svakhetssynd som ikke angres, forbereder oss litt etter litt på å begå dødssynd. Men en svakhetssynd setter oss ikke i noe motsetningsforhold til Guds vilje og vennskap, den bryter ikke pakten med Ham. Med Guds nådes hjelp kan mennesket gjøre opp for den. ”Den fjerner ikke den helliggjørende eller guddommeliggjørende nåde, heller ikke kjærligheten og til sist den evige salighet,”

”Så lenge mennesket befinner seg i kjødet, kan det umulig unngå synd, i det minste små synder. Men det vi kaller småsynder, skal du ikke betrakte som uskyldige: holder du dem for uskyldige når du veier dem, skjelv da når du teller dem. Mange småting blir til en stor masse; mange dråper fyller en hel elv; mange småkorn blir til en haug. Hvilket håp har vi da? Fremfor alt å bekjenne…”

1864. ”Men den som spotter den Hellige Ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd (Mark 3, 29).” Det finnes ingen grenser for Guds miskunn, men den som med vilje nekter å ta imot Guds miskunn i anger, kaster vrak på syndenes forlatelse og den frelse den Hellige Ånd gir. Slik forherdelse kan føre til ubotferdighet inntil enden og evig fortapelse (Den katolske kirkes katekisme, 1994, s. 466-467).”

Kilde: Den katolske kirkes katekisme. (1994). Oslo: St. Olav Forlag.