Den katolske kirkes katekisme om helvetet

Den katolske kirkes

katekisme om helvetet

”1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: ”Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg (1 Joh 3, 15).” Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet, betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket ”helvete”.

1034. Jesus taler ofte om ”gehenna” hvor ”ilden aldri går ut”, som er gjort i stand for dem som inntil enden nekter å tro og å omvende seg, og hvor både legemet og sjelen går til grunne. Jesus forkynner i alvorstunge ordelag at Han ”skal sende sine engler ut for å luke vekk fra Hans rike alle dem som handler urett (…) og kaste dem i den brennende ovn” (Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: ”Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild! (Matt 25, 41).”

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, ”den evige ild”. Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den hellige skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den (Matt 7, 13-14).”

Men fordi vi verken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert.

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå til helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes daglige bønner, bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som ”ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme til omvendelse (2 Pet 3, 9).

”Herre, ta nådig imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.” (Den katolske kirkes katekisme, 1994, s. 259-260).”

Kilde: Den katolske kirkes katekisme. (1994). Oslo: St. Olav Forlag.