Kapittel 4 i boka "Antonius' liv og livsstil":  Ut i ødemarken

Kapittel 4

Ut i ødemarken

11. Neste dag gikk han ut, enda mer besluttsom på å tjene Gud, oppsøkte den forut nevnt gamle mannen og ba ham komme og leve i ødemarken sammen med ham. Da denne avslo, både på grunn av alderen sin og på grunn av at noe slikt ennå ikke var vanlig, bega Antonius seg umiddelbart i vei til fjelltraktene. Men fienden, som så hans iver og ville undertrykke den, grep inn på nytt og la i hans vei noe som så ut til å være et stort sølvfat. Antonius innså imidlertid at dette var et knep av ham som hater det gode. Han stanset, betraktet fatet, og avslørte med disse ord den djevel som var i det:

-Hvordan kan et fat ha havnet i ødemarken? Denne veien er ikke opptrampet, og det finnes ikke spor av at noen har gått her før. Fatet er for stort til at man skulle kunne miste det ned på bakken uten å merke det. Dersom noen allikevel hadde mistet det, ville han ha snudd for å lete og funnet det, ettersom traktene er øde. Dette er et knep fra djevelen. Ikke skal du lykkes undertrykke min besluttsomhet på den måten, djevel! Forbannet være deg og ditt fat (Apg. 8:20)!”

Da Antonius sa det, gikk fatet opp i røyk.

12. Neste gang var det ikke et synsbedrag, men ekte gull han så ligge kastet på veien der han gikk. Men var det fienden som viste ham det, eller en høyere makt som ville involvere seg i kampen og vise for djevelen at Antonius ikke brydde seg om ekte kostbarheter i det hele tatt? Dette har han ikke selv meddelt, og vi har heller ikke kunnet finne ut av det – foruten at det var virkelig gull han så. Antonius ble imponert over mengden, men som om han klatret over ild passerte han det uten å snu seg, ja, han løp med en slik iver at plassen raskt forsvant helt ut av syne.

Med stadig fastere besluttsomhet bega han seg ut i ødemarken. På den andre siden av elven fant han en sikker brønn, som var forlatt og som med tiden hadde blitt full av reptiler. Han tok seg over dit og bosatte seg i den. Reptilene forsvant, som om noen hadde jaget dem bort. Selv barrikaderte han inngangen og la opp et forråd av brød for seks måneder - slik gjør folket i Theben, og brødene holder seg ofte i et helt år. Vann hadde han der inne.

Så steg han ned som i det aller helligste og var alene der nede, uten selv å gå ut eller se noen av dem som kom. I denne åndelige kamp forble han i lang tid og tok bare to ganger i året imot brød oppe fra selve huset.

13. En del av hans venner pleide å komme til ham, men ettersom han ikke slapp dem inn, tilbrakte de ofte dager og netter utenfor. De kunne da høre noe som hørtes ut som en stor mengde som bråkte og buldret der nede, utstøtte jamrende lyder og ropte:

-Dra bort fra vårt sted! Hva har du i ørkenen å gjøre? Du kan aldri holde ut våre angrep.

Til å begynne med trodde de som stod utenfor at det var noen mennesker som slåss med ham, og at de hadde kommet inn til ham på stiger. Men da de så inn gjennom et hull, kunne de ikke se noen. De regnet da ut at det dreide seg om demoner. De ble selv redde og ropte på Antonius. Han lyttet til dem i stedet for å bry seg om demonene, gikk fram nær døren og oppmuntret folket til å gå sin vei og ikke være redde.

”Slike forvrengte bilder”, sa han, ”frembringer demonene mot dem som lar seg skremme. Gjør korstegnet, gå deres vei frimodig, og overlat dem til å lure seg selv.”

Med korsets tegn som sitt vern gikk de da sin vei, mens han ble værende uten å bli skadet av demonene eller la seg trette ut i kampen. Både den hjelp han fant i synene fra oven og fiendenes maktesløshet ga ham stor lindring i plagene og rustet ham til større besluttsomhet. Ofte kom vennene hans til ham og ventet å finne ham død, men hørte i stedet stemmen hans:

-Må Gud stå opp og hans fiender bli slått tilbake, må de som hater ham fly for hans ansikt. Som røyk fordrives må de fordrives; Som voks smelter for ild, slik må syndere forgå for Guds ansikt” (Salme 68:2-3).

Og en annen gang:

”Alle folkeslag omringet meg, men i Herrens navn slo jeg dem tilbake” (Salme 118:10).

14. Nesten tjue år i strekk levde han altså for seg selv i slike åndelige øvelser, uten å gå ut, eller mer enn noen få ganger å bli sett av noen. Men med tiden var det mange som ivrig ønsket å etterligne hans askese. Når dessuten noen venner kom og gikk løs på døren med makt og klarte å få den opp, trådte Antonius frem som fra det aller helligste, innvidd i mysteriene og fylt av Gud.

Det var første gang han forlot den nedgravde brønnen og viste seg for dem som kom til ham. Disse undret seg da de så at kroppen hans ikke hadde forandret utseende. Han hadde verken blitt tykkere av mangel på mosjon eller magrere av fasten og kampen med demonene. Han var slik som de hadde kjent ham før han trakk seg bort. Hans sinn var også rent. Det var verken forvridd av plager eller slapt av nytelser, ikke preget av verken latter eller sorg. Han kjente ingen angst da han fikk se folkemengden, men heller ingen glede over at så mange ville hylle ham. Han var i fullstendig likevekt, styrt av fornuften og ubevegelig i sin naturlige tilstand.

Ved Antonious helbredet Herren mange av de tilstedeværende som hadde kroppslige plager, og andre renset han fra demoner. Han ga også talens nådegave til Antonius slik at han kunne trøste mange som var bedrøvet og forsone andre som lå i strid, slik at de ble venner. Antonius oppmuntret dem alle til ikke å sette noe her i verden fremfor kjærligheten til Kristus. Han oppmuntret dem også til å tenke på det kommende gode og på den kjærlighet som er vist oss av Gud, ’han som ikke skånet sin egen sønn, men utleverte ham for å hjelpe oss alle’ (Rom. 8:32). Gjennom slike samtaler fikk han mange til å velge eremittlivet, og så ble det snart klosterceller også i fjellet, og ødemarken ble befolket av munker som forlot sitt eget og ble skrevet inn som medborgere i himmelen.

15. Da han en gang ble tvunget til å ta seg over Arsinoëkanalen – hans ærend var å besøke brødrene – var kanalen full av krokodiller. Han bare ba en bønn, gikk ned i vannet sammen med sine følgesvenner, og alle kom uskadde over. Da han hadde vendt tilbake til sin egen celle, viet han seg igjen med ungdommelig kraft til de samme edle oppgaver. Hans konstante samtale førte til at besluttsomheten økte blant dem som allerede var munker, mens han hos de fleste øvrige vekket kjærlighet til et liv viet til den åndelige trening. Hurtig vokste det gjennom tiltrekningskraften i hans ord, opp tallrike klosterceller, og han veiledet alle som en far (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 54-58).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.

 

(I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson.)