Om Benedikts tolvtrinnsstige til ydmykhet

Om Benedikts tolvtrinnsstige

til ydmykhet

Christopher Jamison tar for seg Benedikts over 1500 år gamle tolvtrinnsstige til ydmykhet i sin bok ”Ditt hellige rom. Klostervisdom for moderne mennesker” at Benedikt bruker bildet av en stige for å illustrere hvordan ydmykheten fungerer. På denne stigen klatrer man "ned ved å opphøye seg selv, og stiger opp ved å ydmyke seg". Stigen er livet vårt, og hvis vi har et ydmykt hjerte, vil den bli reist opp til himmelen. Den ene siden av stigen er kroppen, den andre er sjelen, og trinnene er de ydmyke skrittene som gjør at vi kommer oppover på den. Stigen har tolv trinn, og på toppen av stigen finner vi "den fullkomne kjærlighet", et sted der man fryder seg over alle gode dyder og der det ikke finnes frykt.

Det første skritt mot ydmykhet er "gudsfrykt" - ikke forstått som en redsel, men som ærefrykt og dyp ærbødighet.

Det andre trinnet på ydmykhetsstigen er at en munk "ikke elsker sin egen vilje, og heller ikke gleder seg over å tilfredsstille sitt eget begjær". Så lenge vi vier livet til å tilfredsstille oss selv, er vi dømt til frustrasjon. Folk som hele tiden jobber med å få det slik de selv vil, er verken populære eller særlig lykkelige.

På det tredje trinnet adlyder munken "sin overordnede fullt og helt av kjærlighet til Gud". Dette handler ikke om å adlyde ordre slik man gjør i det militære for at hæren skal kunne fungere, men snarere om den lydigheten som må til for at kjærligheten skal få rom i en familie eller et fellesskap. Dette handler helt konkret om å legge egne ønsker til side, og er et uttrykk for frihet.

Ydmykhetens fjerde trinn får fram hvordan forrige trinn ikke bare et til beste for familien og fellesskapet, men også for den lydige selv "når man i lydighet utfører både tunge og vanskelige ting tålmodig og i all stillhet, ja selv om man blir urettferdig behandlet". Tålmodighet, på latin patientia, er nøkkelordet her. I den engelske utgaven av regelen er det tale om å være åpen for lidelse. Ydmykheten innebærer tålmodighet, og det er dette som gjør at den også gir gode muligheter for personlig vekst. Tålmodighet er ikke det samme som å tolerere alt, for det finnes ting som ikke skal tolereres. Men alt bør møtes med tålmodighet; forhastede  reaksjoner er sjelden av det gode, ikke engang i krisesituasjoner. Tålmodighet er heller ikke det samme som å holde på smilet og finne seg i ting man hater. Tålmodigheten er mer nyansert. Når man forsøker å adlyde og elske andre mennesker, kan man få det vanskelig. Tålmodighet er å forsøke å leve i disse vanskelighetene med en positiv innstilling. Å ta åpent imot tålmodigheten er også å være åpen for lidelse, men da en lidelse man tar på seg av kjærlighet.

Det femte trinnet er "at man ydmykt og uten å skjule noe bekjenner alle hjertets onde tanker for abbeden, og også det onde man måtte ha gjort i hemmelighet". Dette er blitt kalt "radikal ærlighet" og er et helt sentralt trekk ved klostertradisjonen. Den ydmyke bekjennelsen av egne feiltrinn er en personlig kritikk av måten man oppfører seg på. Ørkenfedrene mente at djevelens beste måte å holde noen i det ondes grep på, var å få dem til å la være å fortelle en annen om sine synder. "Ikke noe setter mer mot i djevelen enn at hans påfunn holdes hemmelige," sier ørkentradisjonen. Denne tradisjonen fra klosteret, der man åpent vedkjenner seg sine onde tanker og handlinger, er en av røttene til skriftemålet i den katolske kirke, der man bekjenner sine synder for en prest.

Det sjette trinnet handler om "at munken er tilfreds med alt som er verdiløst og usselt, og anser seg selv som en dårlig og uverdig arbeider i alt han blir pålagt å gjøre". I likhet med "dårlig" er "uverdig" et relativt begrep. Det betyr ikke "uten verdi", men snarere "mindre verdig til". Dessuten skal trykkes legges på tilfredsheten. Når selverkjennelsen øker, vil evnen til å være tilfreds uansett hva som skjer, være en av fruktene. Ydmyke mennesker kan leve fruktbart og lykkelig også når de mister status.

Det sjuende trinnet er "at man ikke bare sier at man er den laveste og verste av alle, men at man også tror det innerst inne". Det viktigste her, er vekten som legges på indre overbevisning.

Det åttende trinnet  er "at munken ikke gjør noe annet enn det som er fastlagt i klosterets felles regel og de eldres eksempel". Vi foretrekker å lære på våre egne premisser, på vår egen måte. Men det åndelige livet er ikke slik. ...be bønnene, lytt til de som er eldre enn deg - ikke som en måte å underkue deg på, men for å hjelpe deg til å vokse ut av egoismen og inn i en ny livsramme, der Gud kan tale. En annen måte å kaste lys over dette trinnet på, er å se det fra de overordnedes side. Det pålegges dem et stort ansvar for å stille de rette kravene til fellesskapet, og selv følge dem fullt ut. Er fellesskapet godt, vil de be alle bidra til å finne ut hvordan deres felles regler skal anvendes.

Niende, tiende og ellevte trinn handler alle om å temme sin tunge. På disse trinnene viser Benedikt hvordan stillheten strømmer ut av det fellesskapet han skisserer på trinn åtte. Både i familieliv og i klostre kan folk kaste bort mye tid og energi med å klage på "ledelsen", sutre over dårlige betingelser og spre ondsinnet sladder. Benedikt hater sutring og forbyr det mer enn alt annet ondt. "Fremfor alt pålegger vi dem å la være å sutre og klage," sier han. Han misliker også bestemte former for latter. Han vet at folk kan falle inn i et mønster der de stadig slår om seg med spøk, og da ikke den selvironiske humoren som får livet på gli, men den grove, skadefro latteren som undertrykker andre. Slikt har verken noe i en god familie, et godt fellesskap eller på en god arbeidsplass å gjøre.

Det tolvte trinn er "at munken alltid viser sin ydmykhet, ikke bare i hjertet, men også i kroppsholdning". Dette kan sammenfattes med ordet integritet, altså at det ytre og det indre menneske er ett, uten forstillelse verken i kropp eller sjel. Et ydmykt menneske kjennes på at fysisk og personlig holdning henger sammen. Og hva består denne holdningen i? Verken noe oppsiktsvekkende eller noe heroisk, bare i denne enkle erkjennelsen: "Herre, jeg er en synder." Benedikt avslutter da også med å vise til lignelsen om fariseeren og tolleren. På toppen av Benedikts stige står en person som bokstavelig talt har steget opp ved å falle: Det øverste trinnet består i at man hele tiden er seg bevisst sin synd. På dette siste trinnet er munkens bevissthet om egne feil en kilde til glede, for den minner ham om Guds barmhjertighet og om hvor høyt Gud elsker ham. Han har sine feil, det har alle mennesker, men det som særlig kjennetegner ham, er at han er dypt oppmerksom på sine egne feiltrinn, ikke klager på andres feil og at han hele tiden lovsynger Gud og takker for Guds nåde. Når han har klatret opp hele stigen, er han kommet ned på bakken igjen, han har steget opp ved å falle (Jamison, 2009, s. 107-117).

Kilde: Jamison, Christopher. (2009). Ditt hellige rom. Klostervisdom for moderne mennesker. Follese: Efrem Forlag.