Kapittel 6 i boka "Antonius' liv og livsstil": Om demonene og deres verk

Kapittel 6

Om demonene og deres verk

22. ”Først bør vi ha klart for oss at demonene ikke fra begynnelsen var slike som de kaller ’demoner’, for Gud har ikke skapt noe ondt. Selv om de fra begynnelsen var gode, men falt ned fra den himmelske visheten og har siden da vandret omkring på jorden. Grekerne har de bedratt med sine forvrengte bilder, og mot oss kristne, som de misunner, bruker de alle midler i sine forsøk på å sperre vår vei opp til himmelen, for at vi ikke skal stige opp dit hvorfra de selv falt.

Derfor kreves det mye bønn og åndelig øvelse, for at man gjennom Den Hellige Ånd skal få ’nådegaven til å skille mellom ulike ånder’ (1. Kor. 12:10) og lære å kjenne deres egenskaper, hvilke av dem som er mindre usle og hvem som er mer, hva slags virksomhet hver og en av dem bedriver og hvordan hver og en kan overvinnes og drives ut. For deres knep og listige trekk er mange. Det visste den salige Apostelen og hans følgesvenner da de sa: ’Hva han har til hensikt vet vi jo’ (2. Kor. 2:11). Vi i vår tur er skyldige til å utnytte våre erfaringer av demonene og hjelpe hverandre til å hanskes med dem. Derfor taler jeg, som har en viss erfaring med dem, til dere som til mine barn.

23. Dersom demonene får se kristne – og da spesielt munker – som anstrenger seg ivrig og gjør fremskritt, da går de først til angrep og prøver dem gjennom å legge ut snarer ved veikanten (Salme 140:6); Og deres snarer er de onde tankene. Vi trenger imidlertid ikke å frykte det de legger ut, for gjennom bønn, faste og troen på Herren fører vi dem umiddelbart til fall. Men selv om de faller gir de ikke opp, men går igjen til angrep med list og lempe.

Når de ikke klarer å bedra hjertet med utukt og skammelig nytelse, angriper de igjen på en annen måte. De skaper nå forvrengte bilder og forsøker å inngi skrekk med dem. De forandrer skikkelse og etterligner kvinner, villdyr, reptiler, jetter og hele horder av soldater. Men heller ikke da trenger vi å la oss skremme av deres forvrengte bilder, for de er ingenting og forsvinner raskt, spesielt dersom man forskanser seg bakom troen og korsets tegn.

Men demonene er frekke og helt skamløse, for dersom de beseires også denne gang angriper de igjen på en annen måte. De gir seg ut for å kunne spå og forutsi det som skal skje, eller viser seg så høye at de rekker helt opp til taket og dessuten veldig brede, for med slike forvrengte bilder å overliste dem de ikke kan bedra med tanker. Men om de også denne gang finner at sjelen er befestet gjennom troen og et håpefullt sinnelag, da ber de sine ledere til hjelp.

24. De viser seg ofte på denne måten”, fortsatte Antonius, ”som den djevel Herren åpenbarte for Job: ’Hans blikk er som morgenstjernen. Brennende fakler farer ut av hans gap, og kaskader av ild slynges frem. Fra hans nesebor kommer det røyk som en ovn som brenner med kull. Hans åndedrakt er brennende kull, og en flamme bryter frem ut av hans gap’ (Job 41:9-12). Slik viser demonenes leder seg. Som jeg allerede har sagt inngir han, den slue, skrekk med sine store ord, slik som Herren også avslørte ham for Job med ordene: ’Han akter jern som halm og kobber som morkent tre. Han akter havet som en salvedose og helvetet i avgrunnen som en fange, ja, avgrunnen selv regner han som en gangvei’ (Job 41:18, 22). Han taler gjennom Profeten: ’Fienden sa: Jeg skal forfølge dem og innhente dem’ (2. Mos. 15:9), og igjen gjennom en annen: ’Hele verden skal jeg gripe med min hånd, som et fuglereir, og samle landene som man samler forlatte egg’ (Jes. 10:14).

Det er slik skrytende tale og slike krav demonene pleier å bruke for å bedra de gudfryktige. Men igjen er det ingen grunn for oss troende til å frykte djevelens forvrengte bilder eller lytte til hans snakk, for han lyver og sier ikke et sant ord. Visst farer han med mye overmodig tale av ulikt slag, men som en sjøorm ble han med krok dratt opp av Frelseren, som en okse fikk han et rep om nesen, som en rømt slave ble han fengslet med ring i neseborene, og leppene ble gjennomboret med en krok. Som en spurv ble han bundet av Herren for at vi skal ha ham til leketøy (Job 40:19-24). Han selv og hans følgesvenner demonene ligger der som skorpioner og ormer for oss kristne til å trampe på (Luk. 10:19). Beviset for det er at vi nå er i stand til å trosse ham i vår livsførsel. Han som lovte å tilintetgjøre havet og legge hele verden under seg, se nå klarer han ikke å hindre vår åndelige trening, nei, heller ikke meg i å trosse ham i min tale!

La oss altså ikke feste oss ved hva han sier, for hans tale er falsk, eller skremmes av hans forvrengte bilder, som også er falske. Det som skinner i dem er ikke det sanne lyset (Joh. 1:9), snarere bærer de på en advarsel og et bilde av den ild som er beredt for dem selv. Den ild i hvilken de selv kommer til å bli brent, med den forsøker de å skremme menneskene. De viser seg allikevel, men de forsvinner umiddelbart igjen, uten å ha skadet noen av de troende, og de bærer med seg avbildet av den ild som venter dem. Derfor er det fremdeles ingen grunn til å være redd for dem. Gjennom Kristi nåde blir jo alle deres anstrengelser til intet.

25. De er falske, og beredt til å forvandle og forandre seg til hva som helst. Ofte hender det at de uten å vise seg later som om de synger salmer eller resiterer fra Skriftene. Iblant når vi leser høyt gjentar de kun gang på gang likt et ekko det som nettopp har blitt lest. Når vi sover, vekker de oss til bønn, og holder på med det i ett kjør, slik at de nesten ikke tillater oss å sove. Det forekommer også at de forvandler seg til munker og later som om de taler som fromme menn, for å villede oss ved den ytre likheten og siden dra av sted hvor de vil med dem som har latt seg bedra.

Men vi skal ikke lytte til dem, selv om de vekker oss til bønn, selv om de råder oss til ikke å spise noe i det hele tatt, selv om de later som om de anklager og bakvasker oss for slikt som de selv er medskyldige i. Det er nemlig ikke av fromhet eller for sannhets skyld de gjør dette, men for å drive de uskyldige til å gi opp, og si at askesen er til ingen nytte. De vil få mennesker til å kjenne avsmak for eremittlivet som noe besværlig og altfor tungt, og legge hindringer i veien for dem som til tross for demonene praktiserer et slikt liv.

26. Profeten, som var sendt av Herren, fordømte slike skapninger med ordene: ’Ve den som heller i uren vin til sin neste’ (Hab. 2:15). Slikt oppspinn og anvendelse ødelegger den vei som leder til dyden. Herren selv lukket munnen på demonene, selv da de talte sant – de sa jo: ’Du er Guds sønn’ (Luk. 4: 41) – og hindret dem i å tale, for at de ikke i tillegg til sannheten skulle så sin egen ondskap. Dessuten ville han venne oss til aldri å lytte til slike, selv om de synes å tale sannhet.

Det er heller ikke riktig at vi, som har de hellige Skriftene og den frihet Frelseren gir, skal undervises av djevelen, som ikke har passet på sin egen stilling (Jud. 6), men stadig skifter sinnelag. Derfor hindrer Herren ham, også når han taler med ord fra Skriftene: ’Men til den ugudelige sier Gud: Hvorfor forkynner du mine rådslagninger og tar min pakt i din munn?’ (Salme 50: 16). For demonene gjør alt for å bedra de uskyldige, de taler og bråker, de kler seg ut og sprer forvirring. De lager ulyder, gale latterlyder og plystrer, men dersom man ikke lytter til dem, da gråter og klager de som om de har lidd nederlag.

27. Herren, som er Gud, lukket altså munnen på demonene. Vi, på vår side, som har lært av de hellige, bør gjøre som de og etterligne deres mot. For også de har hatt slike syner, og de sa da: ’Så lenge de ugudelige var for mine øyne, var jeg stum og ydmyk, og krevde ingenting’ (Salme 39: 2-3), eller ’Men jeg var som en døv og hørte ikke, og som en stum, som ikke åpner sin munn. Ja, jeg ble som et menneske som ikke hører’ (Salme 38:14-15).

Altså skal heller ikke vi lytte til dem, men betrakte dem som fremmede og ikke lyde dem, heller ikke om de vekker oss til bønn eller snakker om faste. Vi skal heller lytte til vår egen bestemmelse om askese, og ikke la oss lure av dem som gjør alt med list. Det er ingen grunn til å frykte dem, selv om de synes å gå til angrep og selv om de truer oss med døden. For de er svake og kan ikke annet enn å true.

28. Hittil har jeg talt om dette mer i forbifarten, men nå er det på tide å ta det opp i dets fulle bredde. Mine påminnelser har til hensikt å gi dere trygghet. Takket være at Herren kom til oss på jorden, er fienden falt, og hans krefter har avtatt. Men selv om han ikke har noen makt, opptrer han likevel som en hersker. Til tross for at han har falt, holder han seg ikke rolig, men truer, om selv bare med ord. Dette bør hver og én av dere tenke på, slik at han blir i stand til å ringeakte demonene. Dersom disse nå hadde vært bundet til samme type kropper som oss, hadde det vært mulig for dem å si:

-Mennesker som gjemmer seg kan vi ikke finne, men dem vi finner, skader vi.

Vi, på vår side, kunne unngå å bli oppdaget ved å gjemme oss og stenge dørene våre for dem. Men nå er de ikke slik laget, men kan ta seg inn gjennom lukkede dører, og de finnes overalt i luften, de og deres leder, djevelen. De er ondskapsfulle og innstilt på å skade, og djevelen, ondskapens far, har, som Frelseren sa, ’vært en morder fra begynnelsen’ (Joh. 8:44). Til tross for dette lever vi, og kan til og med i vår livserfaring trosse djevelen – altså er det tydelig at de ikke er i stand til å gjøre noe.

Det finnes ingen plass der de er forhindret fra å sette sine planer ut i livet. De ser ikke på oss som sine venner, slik at de derfor skulle være interessert i å skåne oss. Heller ikke elsker de det gode, slik at de skulle være interessert i å hjelpe oss. Nei, tvert imot er de onde, og trakter etter intet større enn å skade dem som elsker dyden og frykter Gud. De klarer ikke å gjøre noe annet enn å true. Dersom de kunne, ville de ikke drøye, men gjøre det ondes gjerninger. De er stadig innstilt på det, og spesielt mot oss. Se hvordan vi nå har kommet sammen og taler mot dem! De vet at når vi gjør fremskritt blir de selv svake. Dersom de hadde noe makt, ville de ikke la noen av oss kristne leve. For ’hos synderen vekker gudsfrykten avsky’ (Syr. 1:25). Men ettersom de ikke klarer noe, sårer de i stedet seg selv, for de kan ikke gjøre noe av det de truer med.

Det er også noe annet man bør tenke på for å unngå å la seg bli skremt av dem: dersom de hadde noe makt, ville de ikke komme i store flokker, heller ikke skape forvrengte bilder eller ty til forvandlingsnummer. Nei, da ville det være nok at én eneste kom og gjorde hva han ville og kunne. Ingen som virkelig har makt, dreper med forvrengte bilder og skremmer med store flokker, men han bruker umiddelbart sin makt som han vil. Men demonene spiller – maktesløse som de er – som i et lekespill, skifter skikkelse og skremmer barn med sine skenbara mängd og sine skikkelser. Derfor burde de i stedet foraktes for sin svakhet. Den sanne engelen derimot, som Herren sendte mot assyrerne, hadde ikke behov for noen flokker, ikke av noe ytre skinn, ikke av larm eller bråk, men brukte helt stille sin makt, og drepte umiddelbart etthundreogåttifemtusen mann (1. Kong. 19:35). Men maktesløse demoner, slike som disse, er henvist til å forsøke å skremme, om så bare med forvrengte bilder.

29. Kanskje noen nå tenker på det som rammet Job og spør: ’Hvordan kan da djevelen dra av sted og gjør alt mot ham, ta fra ham hans eiendom, drepe hans barn og slå ham med smertefulle byller?’ (Job. 1:13-2:7). Da skal han vite at den som eide en slik styrke, ikke var djevelen men Gud, og Gud overlot Job til djevelen for å prøve ham (Job. 1:12). Ja, selv klarte djevelen ikke å gjøre noe, men ba om styrke, fikk den og brukte den. På den måten fortjener fienden desto større forakt også på grunn av at han, selv om han ville, ikke en gang hadde styrke nok mot én eneste rettferdig mann. Dersom han hadde hatt styrke, skulle han jo ikke ha bedt om den, og ettersom han ba, ikke én men to ganger, er han åpenbart svak og maktesløs. Det er ikke underlig at han ikke hadde styrke nok mot Job – heller ikke hans skikkelse ville jo ha blitt rammet av fordervelse dersom ikke Gud hadde gitt sin tillatelse. Nei, heller ikke over svinene har han makt. For, som det står skrevet i evangeliet: ’de ba Herren: ”tillat oss å fare over til svinene” (Matt. 8:31). Dersom de ikke en gang har makt over svin har de det desto mindre over menneskene, som ble skapt til Guds bilde.

30. Kun Gud skal vi altså frykte, demonene derimot skal vi forakte og ikke være redde for i det hele tatt. Men jo mer slikt her de gjør, desto mer skal vi øke vår åndelige trening til tross for dem. For et mektig våpen mot dem er et rett liv og troen på Gud. De frykter nemlig asketenes faste, våk og bønner, deres mildhet og ro, deres frihet fra pengebegjær og innbilskhet, deres ydmykhet og kjærlighet til de fattige, deres barmhjertighet og saktmodighet, og fremfor alt deres ærefrykt mot Kristus. Derfor gjør de alt for å slippe å ha noen som tramper på dem. De kjenner den nåde som Frelseren har gitt de troende å bruke mot dem, da han sa: ’Ja, jeg har gitt dere makt til å trampe på ormer og skorpioner og stå imot hele fiendens styrke’ (Luk. 10:19) (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 62-69).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Forlag.