Kapittel 7 i boka "Antonius' liv og livsstil": Om demonenes falske profetier

Kapittel 7

Om demonenes falske profetier

31. ”Videre skal ingen la seg lure”, fortsatte Antonius, ”om demonene later som om også de kan profetere. Ofte sier de dager i forveien at en broder skal komme på besøk. Brødrene kommer sannelig, men demonene profeterer ikke av omsorg for dem som hører, men for at man skal få tillit til dem. Når de siden har oss i sin hånd, tenker de å ødelegge oss. Derfor skal vi ikke lytte til demonene, men drive dem tilbake, også når de taler, ettersom vi ikke har noen behov for dem. For hvorfor skulle det være merkverdig at demonene, etter å ha sett brødrene gi seg ut på vandringen, springer forbi dem – de har jo tynnere kropper enn menneskene – og kommer med bud? Slikt kan også en som ferdes til hest forutsi, ved å komme frem før den som går til fots.

Derfor skal vi heller ikke i dette henseende forundres over dem. De kjenner ikke til noe av det som ikke har skjedd – Gud alene er den som ’kjenner til alt før det skjer’ (Susanna 42). Demonene derimot løper som tyver i forveien med hva de ser og forteller om det. Hvor mange varsler de ikke nettopp nå om våre anliggender – at vi har kommet sammen og taler mot dem – og dette før noen av oss har gått herfra og fortalt om det! Dette kan til og med et barn som løper fort gjøre, ved å komme før den som går langsomt.

Hva jeg mener er dette: dersom noen begynner å gå fra Theben eller noe annet sted, vet demonene ikke om at han skal gå før han har begynt å gå. Men når de har sett ham gå, springer de føre og forteller om det, før han har kommet frem. Så kan det hende at disse brødrene virkelig ankommer noen dager senere – men ofte kommer demonene med falskt bud, nemlig dersom de som er på vandring skulle snu.

32. På samme måte babler de også iblant om vannet i elven. Når de ser at det faller mye regn borte i Etiopia, og samtidig vet at det er dette som forårsaker oversvømmelsen i Nilen, springer de føre og gir beskjed, før vannet har kommet til Egypt. Dette hadde også mennesker kunnet forutsi, dersom de bare hadde kunnet løpe like fort som demonene. Ved å klatre høyt opp kunne jo Davids voktere se mannen som kom løpende bedre enn David, som satt igjen der nede (2. Sam. 18:24). Og han som kom først kunne selv gi bud før de andre, ikke om noe som ikke hadde skjedd, men om det som allerede var i ferd med å skje (v. 28 f.). På samme måte velger også demonene å ta på seg anstrengelsen med å være budbærer, bare for å kunne lure folk. Men dersom Forsynet underveis ville beslutte noe annet om vannet eller om de veifarende – det har det makt til – da har demonene kommet med falskt bud, og de som lyttet til dem har latt seg lure.

33. Det var på den måten grekernes orakel oppsto, og som man tidligere har latt seg lede vill av demonene. Men det er også på denne måten det nå er slutt på villfarelsen. For Herren kom, han som ødela demonene og med dem all deres sluhet. De kjenner nemlig ikke til noe av seg selv, men som tyver stjeler de og fører videre det de ser hos andre. De snarere gjetter enn å forutsi. Derfor skal man ikke forundre seg over dem, selv om de noen ganger skulle komme med sanne forutsigelser. Det er jo på samme måten med leger som har erfaring med sykdommer: når de ser samme sykdom hos andre kan de ofte med sin kunnskap komme med gjetninger og forutsigelser. Likeså kan styrmannen og bonde iaktta været og med sin kunnskap forutsi storm eller vindstille. Men ingen skulle vel derfor si at de gjorde sine forutsigelser gjennom guddommelig inspirasjon, men av erfaring og kunnskap.

Dersom demonene allikevel noen ganger skulle lykkes i å gjette seg til og forutsi slike saker, skal man følgelig ikke av den grunn bli overrasket eller lytte til dem. Hvilken nytte har tilhørerne av noen dager i forveien å få vite hva som skal skje? Hvorfor denne iver etter å få vite slike ting, selv om det nå viser seg å være sant? Dette er jo ikke egnet til å fremelske dyder, og det er heller ikke bevis på en god karakter. For ingen av oss blir dømt etter det han ikke vet, og ingen prises salig for det han har lært og fått kunnskap om. Nei, hver og én får sin dom i forhold til om han har bevart troen og holdt budene på riktig måte.

34. Derfor skal vi ikke vurdere dette særskilt høyt – det er ikke for å lære å kjenne fremtiden at vi skal drive med askese og anstrenge oss, men ved en god livsstil å behage Gud. Og formålet med å be er ikke å lære å kjenne fremtiden – liksom vi ikke skal begjære lønnen for vår askese – men at Herren skal bli vår medhjelper til seieren over djevelen.

Om også vi noen gang skulle streve etter å lære å kjenne fremtiden, må vi ha et rent sinn. Selv tror jeg at en sjel som er helt gjennom ren og i sin naturlige tilstand blir synsk og kan se mer og lenger enn demonene. Det er Herren som åpenbarer alt sammen for den. Slik var Elisas sjel, som ble varslet om hva Gehasi gjorde og så hæren som stod oppstilt i nærheten (2. Kong. 5:26, 6:17) (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 69-72).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.