Kapittel 8 i boka "Antonius' liv og livsstil": Om demonenes og englenes nærvær

Kapittel 8

Om demonenes og englenes nærvær

35. ”Når demonene altså kommer til dere nattestid og vil tale om fremtiden eller sier: ’Vi er englene’, lytt da ikke til dem, for de lyver. Dersom de altså lovpriser deres askese og priser dere salige, hør ikke på dem og vær overhodet ikke sammen med dem. Gjør i stedet korstegnet over dere selv og huset, og be. Da skal dere se at de forsvinner, for de er feige og meget redde for det tegn som er Herrens kors. Det var jo gjennom korset Frelseren avvæpnet dem og utsatte dem for spott og spe (Kol. 2:15). Men dersom de skulle være frekke nok til å bli værende, danse omkring og anta ulike skapninger, skal dere allikevel ikke la dere skremme og rygge tilbake. Heller ikke skal dere lytte til dem som om de var gode. For det er ikke vanskelig eller umulig å avgjøre om de er ånder som viser seg for en er gode eller onde, bare Gud gir sin tillatelse. Åsynet til de hellige kjennetegnes ikke av larm og uro, for ’han skal ikke trette eller rope, og ingen skal høre hans røst’ (Jes. 42:2, Matt. 12:19). Den kommer så rolig og mildt at sjelen umiddelbart fylles av glede, fryd og tillit. Med de hellige er Herren, som er vår glede og Gud Faders kraft (1. Kor. 1:24). Tankene forblir frie fra uro og opprørthet, slik at sjelen er i stand til i sitt eget lys å skue dem som viser seg. Sjelen gripes av en lengsel etter de guddommelige og det tilkommende og vil for enhver pris forene seg med de hellige og følge med dem bort.

Men om noen, som menneskelig er, allikevel skulle bli redde ved synet av de gode åndene, gjør de som viser seg i sin kjærlighet umiddelbart slutt på deres frykt. Slik gjorde Gabriel med Sakarias (Luk. 1:13), likeså engelen som viste seg for kvinnene ved den hellige graven (Matt. 28:5), og engelen som sier til hyrdene i evangeliet: ’Vær ikke redde!’ (Luk. 2:10). Deres frykt kommer ikke av noen feighet i sjelen, men viser at de fornemmer nærværet av høyere vesener. Slik er altså synet av de hellige.

36. De onde åndenes fremstøt og åpenbaring kjennetegnes derimot av larm og uro, bråking og skriking. De drar frem som en gjeng uoppdragne ungdommer eller en røverbande. Derav kommer umiddelbart motløshet i sjelen, opprørthet og forvirring i tankene, nedstemthet, hat mot asketene, likegyldighet, sorg, tanker på familien og frykt for døden. Og deretter kommer begjær etter det onde, forakt for dyden og ustadighet i karakteren.

Når vi nå ved et syn gripes av skrekk kan det hende at skrekken umiddelbart forsvinner og at en uutsigelig glede innfinner seg i dens sted, og videre tilfredshet, tillit, sinnsro, rolig tankevirksomhet og alt annet som jeg nevnte tidligere; også utholdenhet og kjærlighet til Gud. I så fall, vær ved godt mot og be, for sjelens glede og ro viser at den som har kommet er en av de hellige. Slik jublet Abraham over å få se Herren (Joh. 8:56), og Johannes sparket til av fryd da han hørte Gudsmoderen Marias hilsen (Luk. 1:44). Dersom på den andre siden forvirring innfinner seg ved et syn, og bråk utenfra og verdslige åpenbaringer og trusler om død og alt annet jeg har nevnt, da skal dere vite at angriperne er onde.

37. Også følgende skal være et tegn for dere: Dersom sjelen fortsetter å kjenne motløshet, er det fiendene som er der. Demonene gjør ikke slutt på motløsheten hos dem som kjenner slikt, slik som den store erkeengelen Gabriel gjorde med Maria og Sakarias og som engelen som viste seg ved graven gjorde med kvinnene. Når de ser noen miste motet, øker de i stedet innsatsen av forvrengte bilder for å skremme dem desto mer, og så går de til angrep. De sier hånfullt: ’Fall ned og tilbe oss!’ (Matt. 4:9).

Grekerne lykkes de i å bedra på den måten, for slik oppsto hos dem troen på falske guder. Vi derimot lar oss ikke bedra av djevelen. Det har Herren sørget for gjennom å irettesette djevelen da han fremkalte slike forvrengte bilder mot Ham, og si: ’Gå din vei, Satan! Det står jo skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe, og ham alene skal du dyrke’ (Matt. 4:10). Stadig mer forakt bør den slue derfor møte fra vår side. For da Herren talte slik så gjorde han det for vår skyld, for at demonene da de fikk høre slike ord også fra oss skulle slås tilbake gjennom Herren – han som irettesatte dem med disse ord.

38. Det er ingen grunn til å skryte av demonutdrivelser eller opphøye seg over at man kan helbrede sykdommer. Heller ikke skal vi nøye oss med å beundre den som driver ut demoner og se ned på den som ikke gjør det. Man skal gi akt på hver og en sin åndelige fostring og enten streve etter å etterligne den eller rette opp dens mangler. For å utføre tegn er ikke vår sak, men Frelserens. Han sa jo til lærlingene: ’Gled dere ikke over at demonene lyder dere, men over at deres navn er skrevet opp i himmelen’ (Luk. 10:20). At navnene våre er skrevet i himmelen er et vitnesbyrd på vårt liv i dyd, men evnen til å drive ut demoner, det er en nådegave fra Frelseren. Dette forklarer hans svar til dem som skrøt ikke med sin dyd, men med sine tegn, og sa: ’Herre, har vi ikke drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange underverk i ditt navn?’ Dem svarte han: ’Sannelig, jeg kjenner dere ikke’ (Matt. 7:22-23, 25:12). For Herren kjenner ikke de ugudeliges veier (Salme 1:6). Vi må helt enkelt, som jeg allerede har sagt, be om nådegaven til å kunne skille mellom ulike ånder, for – som det står skrevet – ’ikke å ha tiltro til alle ånder’ (1. Joh. 4:1) (Athanasius av Alexandria, 1991, s. 72-75).

Kilde: Athanasius av Alexandria. (1991). Antonios liv. Skellefteå: Artos Bokförlag.