Christopher Jamison om stolthet

Christopher Jamison

om stolthet

Christopher Jamison skriver blant annet følgende om stolthet i sin bok ”Lykke. Klostervisdom for et godt liv”:

”Hvis forfengelighet er å være selvtilfreds, er stolthet det samme som å være selvgod, innbilsk og ”viktig”. Disse to tankene opptrer gjerne sammen, men det er fullt mulig å ha den ene uten den andre. Én kan i det stille være svært så selvtilfreds uten dermed å heve seg over andre, mens en annen kan være en viktigper og samtidig i stand til å innrømme sin egen svakhet. Samtidig er stolthet mer alvorlig enn forfengelighet. Den kristne tradisjonen ser på stolthet som roten til alt ondt.

Vi skal snart se nærmere på den syndige stoltheten, men først må vi skjelne mellom stolthet som synd og stolthet som dyd. Folk snakker for eksempel ofte om at de er stolte av jobben de gjør. Dette er vel og bra så lenge det betyr å glede seg over et godt utført stykke arbeid og nyte andres anerkjennelse. Men det er skadelig hvis det bidrar til å gjøre folk innbilske. Det er alltid fare for at stoltheten forvandler sunn selvaktelse til overdreven selvfølelse.

Hvis det stemmer at stoltheten er roten til alt som går galt i livet, trenger vi ikke gå langt for å se den i aksjon. I likhet med forfengeligheten er stoltheten en slu og snikende demon. Den finner alltid sosialt aksepterte uttrykksformer.

(…)Skal vi kunne unngå stolthet, er det viktig at vi forstår hvordan den virker. Kassian beskriver to former for stolthet: Den som består i å stille seg over andre (kjødelig stolthet), og den som består i å stille seg over Gud (åndelig stolthet).

Kjødelig stolthet er mest utbredt, og viser seg ved at munken nekter å delta i fellesskapets vanlige liv. Han plasserer seg selv over resten av fellesskapet og kan også være uvennlig mot andre munker. Han er ikke tilfreds med klosterets fattigdom og forsøker å sikre seg noen private eiendeler. Selv om han skulle lykkes med å temme noen demoner, bygger han livet på stolthet, og dermed er hans dydefulle anstrengelser gjort i egen kraft og vil ikke vare lenge. Han er mistenksom, høyrøstet og steil, snar til å bli sint og ber aldri om tilgivelse. Og fremfor alt: Han hevder han søker et åndelig liv, men følger i virkeligheten sine egne lyster.

En kjødelig stolt munk høres altså ut som en person det er utrivelig å omgås. Men ser vi nærmere på saken, oppdager vi at de fleste av oss har noe av den kjødelige munken i oss, særlig når vi blir oppslukt av å ”være travel og viktig”. Vi må bevisst minne oss selv om at vi ikke alltid er nødt til å få alt slik vi selv vil ha det. Vi må legge bånd på vår mistenksomhet mot andre og skille mellom våre egne ønsker og andres beste. Med andre ord: Vi må bevisst søke ydmykhet.

På sitt verste er travelhetskulturen basert på kjødelig stolthet. De negative effektene av dette kan vi bekjempe ved å erkjenne vårt behov for større ydmykhet. Dette har ingenting med ydmykelser å gjøre. Ydmykelser er en ondsinnet straff mot en som er dårligere stilt. Ydmykhet, derimot, er en ærlig holdning til virkeligheten i eget liv, erkjennelse av at vi ikke er viktigere enn andre mennesker. De av oss som har ansvar for å ta beslutninger som angår andre mennesker, må alltid huske dette, også når jobben krever at vi dømmer en annen person. Vi må tenke: ”Var det ikke for Guds nåde, kunne det like godt vært jeg.” Dette minner oss om en dyp sannhet om oss selv, men også om den stadig mer bortglemte sannheten at alle dyder er en gave fra Gud. Bare når vi ber om Guds nåde kan vi bli i stand til å bekjempe travelhetskulturens kjødelige stolthet.

Virkningene av åndelig stolthet er akkurat like lite attraktive. Kassian forteller historien om Lucifer som eksempel på en som ble så til de grader fanget i sin egen stolte verden, at han satte seg over Gud. Lucifer var den vakreste og mest begavede av alle englene, men trodde han kunne bli lykkelig hvis han brukte evnene i sine egne ønskers tjeneste. Klassisk teologi sier at bare Gud er selvtilstrekkelig, uten behov for andre. Lucifer falt ut av Guds nåde fordi han begynte å tro at det som var sant om Gud, også var sant om ham selv. Han tenkte at han ikke trengte noe referansepunkt utenfor seg selv for å være lykkelig. Derfor ga Gud ham det han ønsket, og overlot ham til sine egne drømmer og planer. Lucifer begynte å følge sin egen vilje og oppdaget at han hadde fått en frihet som ga ham evne til alt – unntatt godhet og lykke. Han var blitt fanget i sine egne ønsker. Og nettopp dette er faren som lurer i dagens ungdomskultur: Attraktive, begavede mennesker kan bli fanget i sin egen lille verden.

Å bevare troen

Marias lovsang, Magnificat, inneholder viktig innsikt i hvordan vi kan bevege oss ut av den kjødelige og åndelige stolthetens verden. Rett etter de linjene vi så på i forrige kapittel, sier Maria:

Gud spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

Han støtte herskere ned fra tronen

og opphøyet de lave.

I denne sangen setter Maria fingeren på stolthetens kilde: tankene og forestillingene, som også er kildene til grådighet. Han fortsetter:

Han mettet de sultne med gode gaver,

men sendte de rike tomhendte fra seg.

Jo viktigere vi mener vi selv er, desto mer vil vi forbruke. Føler vi oss oversett og lite betydningsfulle, forteller reklamen hvordan vi kan kjøpe oss tilbake til å føle oss viktige igjen. Våre tanker og forestillinger pirres av forbrukerkulturen til å ønske seg både høyere status og flere ting.

Den kristne fortellingen byr på bildesterke alternativer til grådighetens og travelhetens statusjag. Gjennom Marias lovsang, gjennom lignelser og gjennom den utfordringen Jesu oppstandelse gir våre vante forestillinger, inviterer evangeliet oss til å se for oss nye måter å bli satt fri fra destruktive tanker på. Noen mennesker tillater seg aldri å forestille seg en verden der folk ikke blir sinte, en verden der folk ikke er grådige, en verden der de stolte og hovmodige blir spredt. De er henfalne og avhengige av det gjengse bildet av tingenes tilstand.

Å bruke sin fantasi i tråd med evangeliene er noe ganske annet enn dagdrømmer. Det er å engasjere kropp, hjerte og sjel helt og fullt i å finne nye måter å leve på, lokalt og globalt. Å bruke sin fantasi og forestillingsevne er ikke det samme som å si: ”Hadde det ikke vært fint om”. Det er å stå sammen med andre mennesker om kreativt arbeid med de utfordringene våre familier, lokalsamfunn og nasjoner står overfor. Vi kan for eksempel la oss inspirere av pave Johannes Paul II som så for seg sovjetkommunismens kollaps mens den ennå virket sterk, eller av William Wilberforce som så for seg en verden uten slaver. Hvis de stolte, de som bærer hovmodstanker i hjertet, blir spredt, så kan de ydmyke bli inspirert til store resultater gjennom forestillingene og tankene i et rent hjerte. Marias ydmykhet utfører store ting som verdens stolthet ikke kan fatte (Jamison, 2010, s. 187-199).

 

Kilde: Jamison, Christopher. (2010). Lykke. Klostervisdom for et godt liv. Bergen: Efrem Forlag.