Christopher Jamison om forfengelighet

Christopher Jamison

om forfengelighet

Christopher Jamison skriver blant annet følgende om forfengelighet i sin bok ”Lykke. Klostervisdom for et godt liv”:

”De seks tankene vi hittil har tatt for oss, opererer enten i et menneskes kropp (fråtseri, lyst / begjær og grådighet) eller i hjerte og sinn (sinne, tungsinn og åndelig apati). Dette er bare så altfor menneskelige feil og mangler, og det er lett å få øye på dem både hos oss selv og hos andre. De siste to av De åtte tankene, derimot, er aktive innen den åndelige dimensjonen. Forfengelighet og stolthet er sjelens demoner, skjult for øyet og vanskelige å avsløre.  

Det engelske ordet for forfengelighet er ”vanity”, og på latin heter det vanagloria av vanus som betyr tom og gloria som her står for omdømme, eller ”navn og rykte”. Vanagloria betyr altså bokstavelig talt ”tomt ry”. Forfengelighet består i å beundre sine egne evner og prestasjoner, eget utseende og andre fortrinn. Kassian betrakter forfengelighet som den mest snikende og slu av alle demoner – for ”der dyden er stor, er det alltid fare for forfengelighet”. Med andre ord: Når vi mestrer alle ferdigheter for et dydefullt liv, og spesielt de åndelige ferdighetene som skal til for å tøyle kroppens og sinnets demoner, nettopp når vi tror vi har fått grepet på det åndelige livet – da slår forfengeligheten til.

Forfengeligheten viser seg i form av selvtilfredshet på grunn av evner eller kvaliteter, ofte kombinert med narsissisme og selvdyrkelse. Den skiller seg fra stolthet, ettersom stoltheten ikke nødvendigvis har noe behov for ros og beundring. Stolthet betyr å heve seg over andre og til syvende og sist sette seg selv høyere enn Gud, tilrane seg en rang man ikke har.

(…) Det er vel verdt å spørre etter forholdet mellom disse snikende sjelelige demonene og det moderne, dårlig skjulte fenomenet vi kaller kjendiser. Er kjendisstatus ganske enkelt siste og nyeste versjon av forfengelighet og stolthet? En kjendis blir ofte beskrevet som en person som er berømt for å være berømt. ”Å bli kjent, eller avisberømmelse som man kanskje kunne kalle det, blir en form for avgud man tilber for sin egen skyld.”

(…) Forfengelighet er en holdning hos den forfengelige og ikke hos andre. Vi er alle ansvarlige for vår egen forfengelighet. Likevel: Kjendislivet legger til rette for forfengelighet og beskjedne kjendiser er da heller ikke særlig vanlig.

(…) I følge Kassian ligger den største forskjellen mellom forfengelighet og andre demoner i at forfengeligheten dobler angrepene når den blir avvist. Hvis vi for eksempel klarer å få styr på matinntaket, svekkes lysten på fråtsing. Men når vi motsetter oss forfengeligheten, kommer den tilbake med dobbel styrke. Dette skyldes at den slår følge med dydene. Reiser jeg meg mot urett, får den meg til å tenke hvor imponerende jeg er. Hvis jeg holder meg edru og temmer mitt begjær, gjør den meg selvtilfreds. ”Skjult mellom dydene … bedrar den de tankeløse og uforsiktige” sier Kassian.

Kassian beskriver også en snikende form for forfengelighet som vi kan kalle ”omvendt forfengelighet”. Han nevner den som snakker om hvor lett han kunne ha blitt rik og oppnådd posisjoner om han bare hadde holdt fast på sine ambisjoner her i verden – og da i virkeligheten skryter av det han har gitt avkall på. Dette ”fyller ham med et tom håp om usikre ting og gjør ham oppblåst, full av brautende forfengelighet på grunn av ting han aldri har eid”. Dette er en typisk munkefristelse, men jeg har også kommet over den blant andre som har gitt avkall på mye for å tjene andre. Igjen ser vi hvordan forfengelighetsdemonen klynger seg til dydene og ikke slipper taket.

Kassian betrakter forkynnelse og prekener som en anledning der man må regne med at forfengeligheten slår til. Av den grunn ber han munkene avstå fra å bli prester. Han forteller den kostelige historien om en munk de andre hører forrette nattverd og holde preken mens han er alene i sin celle – et talende eksempel på å elske lyden av sin egen stemme. Noen ganger ble (og blir) munker utfordret av sin abbed eller den lokale biskopen til å la seg ordinere til prester. Kassian ber munkene forsøke å unngå dette – samt unngå smigrende kommentarer fra leke kvinner om hvor flotte de er. Han oppsummerer det hele med en kostelig setning: ”En munk må med alle midler unngå kvinner og biskoper.”

Vi må altså unngå å gjøre ting bare for å bli berømte. Gjør vi noe riktig og dydefullt for å ta æren selv, mister vi det gode dyden kunne brakt oss. Helt spesielt oppfordrer han folk til å holde fast på sitt forsett og fullføre det de har begynt, slik at ikke forfengeligheten sniker seg inn. Holde fast og holde ut fordi det er riktig, ikke fordi det tar seg godt ut. Vi må gjøre det som er godt i Guds øyne, ikke menneskers.

Når så tomheten er overvunnet, hvilken dyd skal den da erstattes med? Hvilke dyder som er det motsatte av demonene, er i de fleste tilfeller temmelig opplagt: måtehold er det motsatte av fråtsing, kyskhet det motsatte av begjær og så videre. Ydmykhet er det motsatte av stolthet, ikke av forfengelighet. Dyden som overvinner forfengeligheten, er storsinn, på engelsk ”magnanimity”. Ordet kommer av det latinske magnus animus, som bokstavelig betyr et stort sinn eller, mer hverdagslig, et stort hjerte. Å være storhjertet er det motsatte av å være forfengelig. Forfengelige folk er sjelden rause og storsinnede i ordets virkelige forstand: De elsker for å bli elsket, gir gaver for å bli takket. For å oppnå den ekte gleden ved å gi av oss selv til et annet menneske, trenger vi et rent hjerte. I dag brukes ordet storsinn ofte om idrettsfolk eller politikere som fremhever vinnerens ferdigheter når de selv taper.

Går vi nå tilbake dit vi startet, ser vi at motpolen til ”tomt ry” er et raust hjerte. Dette er selvsagt ikke avhengig av at man har materiell velstand å gi av; det er avhengig av en indre holdning, av kjærlighet. Det motsatte av grådighet er gavmildhet, som for eksempel å gi bort materielle goder. Men forfengeligheten er en sjelsdemon, og kan bare overvinnes av en raus sjel, ikke ved materiell raushet. En storsinnet sjel er en sjel som kan bekrefte både sin egen og andres sanne verdi uten å gjøre krav på spesialbehandling for egen del.

(…) Særbehandling er de forfengeliges mål. Og likevel er det spesialbehandling Gud tilbyr sitt folk. Hva er forskjellen? Forfengelighetens særbehandling er slik: For å kunne skjule sin tomhet krever en forfengelig person å bli ansett som noe helt spesielt. Guds spesialbehandling, derimot, er en fri gave, og fyller dem som ikke oppfatter seg som noe spesielt, med kjærlighet. Den kristne tro kaller denne spesialbehandlingen Guds nåde. ”Vær hilset, Maria, du som har fått nåde”, sa engelen – og siden har generasjoner av kristne gjentatt disse ordene som et uttrykk for det de selv håper å få.

Klostertradisjonen ser på nåde som helt avgjørende for å kunne vinne kampen mot demonene fullt og helt. Men stolthetsdemonen, den siste og mest ondartede av alle demonene, lukker våre hjerter for denne gaven (Jamison, 2010, s. 169-183).

Kilde: Jamison, Christopher. (2010). Lykke. Klostervisdom for et godt liv. Bergen: Efrem Forlag.