Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 10
Munker og martyrer
44. Alle gledet seg over Antonius’ tale. Hos en del vokste kjærligheten til dyden, andre fant trøst for sin utilstrekkelighet, og noens hovmod ble stanset. Alle lot seg overtale til å forakte demonenes angrep, og man undret seg over at Antonius av Herren hadde fått nådegaven til å kunne skille mellom ulike ånder.
Klostercellene lå der i ørkenen som telt fylt av himmelske kor. Man sang salmer, studerte, fastet, ba og gledet seg i håpet om det som skal komme. Man arbeidet for å kunne gi almisser, og levde i kjærlighet og harmoni med hverandre. Det hele så virkelig ut som et land for seg selv, et fromhetens og rettferdighetens land. Der var det ingen som gjorde urett eller led urett, og ingen skatteinnkrevere kom med sine krav. Det var bare en mengde asketer, og alle hadde en eneste tanke, å vinne dyden. Den som så klostercellene og munkenes måte å leve på, kunne istemme i utropet: ’Hvor skjønne er ikke dine boliger, du Jakob, dine telt, du Israel! De ligner daler som brer seg langt utover, de er som lystgårder ved en elv, som telt som Herren har satt opp, som sedrer ved vann’ (4. Mos. 24:5-6).
45. Selv dro Antonius tilbake til sin egen celle, som han hadde for vane, og økte sin åndelige trening. Hver dag sukket han ved tanken på de himmelske rommene (Joh. 14:2), som han lengtet etter, og ved åsynet av menneskenes forgjengelige liv. Da han skulle spise, sove eller sørge for andre kroppslige behov, ble han skamfull med tanke på sjelens åndelige side. Ofte da han skulle spise sammen med mange andre munker, kom han til å tenke på den åndelige føden, unnskyldte seg og gikk langt bort fra dem, for ikke å risikere å rødme dersom andre så ham spise. Da han var for seg selv, spiste han allikevel, ettersom kroppen krevde det.
Ofte spiste han tross alt sammen med brødrene – han var sannelig forlegen sammen med dem, men passet på å tale fritt om slikt som var dem til nytte. Han brukte å si at man skal gi all oppmerksomhet til sjelen, i stedet for kroppen. En viss tid må kroppen få til sine behov, men ellers skal man gi all oppmerksomhet til sjelen og søke det som er til nytte for den. Sjelen skal ikke trekkes ned av kroppens nytelser, kroppen skal i stedet bli sjelens slave. Det er dette Frelseren sier: ’Gjør dere ingen bekymringer for hvordan dere skal få mat til å leve av eller klær til å sette på kroppen. Tenk ikke på hvordan dere skal få noe å spise eller drikke, og engst dere ikke. Alt slikt jager hedningene i verden etter. Men deres far vet at dere trenger alt dette. Søk i stedet først hans rike, så skal dere få alt det andre også’ (Luk. 12:22, 29-31).
46. Kirken ble deretter rammet av den forfølgelse som skjedde under Maximus. Da de hellige martyrene ble ført til Aleksandria, forlot også Antonius cellen sin og fulgte etter. Han sa:
-La også vi dra bort for å kjempe kampen, om vi blir kalt til det, eller se på dem som utkjemper den.
Han huset en lengsel etter å bli martyr, men ettersom han ikke ville overlate seg selv, bisto han bekjennerne i gruvene og fengslene. Han viste stor iver i domstolen, i dem som ble kalt inn til kamp innga han besluttsomhet, og da de kom ut som martyrer tok han imot dem og fulgte dem til enden kom. Da dommeren så hans og hans følgesvenners mot og iver, forbød han munkene å vise seg ved domstolen, ja til og med å bo i byen. Alle de andre fant det for godt å holde seg unna den dagen, men hva Antonius anså det forbudet å være verdt, fremstår av at han i stedet vasket ytterplagget sitt og neste dag demonstrativt stilte seg på en godt synlig plass og viste seg for stattholderen i all sin glans. Til alles forundring, og godt synlig for stattholderen, som med vakten sin gikk gjennom forsamlingen, sto Antonius der uredd og viste den frimodighet som utmerker oss kristne. Selv ønsket han som sagt også å bli martyr.
Det så ut som om han sørget over ikke selv å ha fått lide martyrdøden. Men Herren bevarte ham, til nytte for oss og andre, og for at han skulle bli en lærer for mange i den asketiske livsførsel som han selv hadde lært av Skriftene. Ja, bare av å se hans opptreden, begynte mange ivrig å streve etter å etterligne hans livsførsel. Igjen bisto han som vanlig bekjennerne og trettet seg ut med denne tjenesten, ’som om han var fange sammen med dem’ (Heb. 13:3).
47. Da forfølgelsen hadde opphørt, og den salige biskop Peter hadde lidd martyrdøden, forlot Antonius byen og dro tilbake til cellen sin. Daglig vitnet han innfor sin samvittighet og kjempet troens kamp. Ja, han viet seg til enda strengere og mer iherdig åndelig trening. Han fastet konstant, bar et plagg av hår nærmest kroppen og utenpå ett av skinn, som han hadde helt til sin død. Han badet aldri kroppen i vann for å få bort smuss og vasket aldri føttene, nei, han stakk dem ikke ned i vann dersom han ikke var absolutt tvunget til det. Ingen så ham avkledd heller, ingen fikk noen gang se Antonius naken før han var død og skulle begraves.
48. Han trakk seg altså tilbake, besluttet på verken selv å tre ut eller ta imot noen. Da kom en offiser ved navn Martinianos og var ham til besvær. Han hadde nemlig en datter som ble plaget av en demon. Han holdt på lenge og banket på døren og ba Antonius om å komme ut og be til Gud for barnet. Antonius vegret seg for å åpne, men så ut ovenfra og sa:
-Menneske, hvorfor skriker du slik til meg? Jeg er et menneske jeg også akkurat som deg. Men dersom du tror på Kristus, som jeg tjener, så gå bort og be til Gud i tråd med din tro, og det skal skje.
Da kom offiseren umiddelbart til tro, påkalte Kristus og gikk derfra med datteren sin, som nå hadde blitt renset fra demonen.
Herren, han som sier: ’Be, så skal dere få’ (Luk. 11:9), gjorde også mye annet gjennom Antonius. Mange syke sov helt enkelt utenfor cellen, ettersom Antonius ikke åpnet døren, og de ble renset gjennom sin tro og sine oppriktige bønner (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 79-83).
Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.