Boka "Munkenes regel" av Benedikt av Nursia

(Ifølge Maximillian Kolbe Utgivelser har mange mennesker ønsket og bidratt gratis til denne utgivelsen. Blant dem må nevnes Brent Goodman, som alltid har håpet på en slik utgivelse til sin sønn Benedikt. Videre har Hylland Munkelyd i Tinn i Telemark hvor Benedikts regel leses og leves hver dag, kommet med inspirerende innspill og ønsker. Mette Nygård ønsket å gi oversettelsen av boka som gave til cistercienserinnene på Tautra, som også bruker regelen daglig, og til deres venner. Da Efrem Forlag startet opp, ble de spurt om de var interessert i å overta utgivelsen slik at den på den måten kunne nå flere. På bakgrunn av ønsket om at denne teksten skal nå flere, er den nå også lagt ut på nettet. Dersom noen skulle ha innvendinger mot dette, vennligst ta kontakt med den nettsiden teksten er funnet på.)

Munkenes regel

Av Benedikt av Nursia

Prolog

Lytt, min sønn, til mesterens lære. Bøy ditt hjertes øre og ta villig imot en god fars formaning og sett den ut i livet, slik at du ved lydighetens strev kan vende tilbake til ham som du har forlatt ved ulydighetens slapphet. Nå retter jeg derfor mine ord til deg, hvem du så er, som vil gi avkall på egenviljen og ta opp lydighetens sterke og skinnende våpen for å kjempe for Herren Jesus Kristus, den sanne konge.

Uansett hvilken god gjerning du begynner på, skal du først og fremst be ham innstendig om å fullbyrde den, slik at han som i sin nåde allerede nå regner oss blant sine barn, aldri vil måtte sørge over våre onde gjerninger. Da vil vi alltid tjene ham med de gode gaver han har gitt oss, slik at han ikke, som en vred far, en gang vil gjøre oss arveløse, eller som en streng herre, i sinne over vår ondskap, vil overlate oss til evig straff som ugudelige tjenere, siden vi ikke har villet følge ham inn i herligheten.

La oss derfor omsider stå opp, for Skriften vekker oss og sier: ”Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen.” La oss åpne øynene for det guddommeliggjørende lys og lytte oppmerksomt til Guds formanende røst som daglig roper til oss: ”Lytt til hans røst i dag, forherd ikke deres hjerter!”, og igjen: ”Den som hører, hør hva Ånden sier til menighetene!” Og hva sier han? ”Kom, barn, og hør på meg. Gudsfrykt vil jeg lære dere.” Dere må løpe mens dere ennå har lyset, så ikke dødens mørke faller over dere.”

Og Herren, som leter etter sin arbeider i folkemengden, roper igjen: ”Hvem er den mann som ønsker livet og gode dager?” Hvis du hører det og svarer: ”Jeg vil”, sier Gud til deg: ”Hvis du vil ha evig liv, vokt din tunge for det onde, dine lepper for svikefull tale! Sky det onde og gjør det gode. Søk fred og jag etter den.” Hvis dere gjør dette, ”hviler mine øyne på dere, og mine ører hører deres bønner, og før dere rekker å kalle på meg, vil jeg si til dere: ’Se, her er jeg’. Kjære brødre, hva er vel lifligere enn Herrens røst, som innbyr oss? Se hvordan Herren i sin godhet viser oss livets vei. La oss derfor spenne troens og de gode gjerningers belte om livet, og gi oss i vei under evangeliets ledelse, slik at vi fortjener å få se ham som har kalt oss til sitt rike.”

Hvis vi vil slå opp vårt telt i hans rike, må vi løpe dit med våre gode gjerninger, ellers kommer vi aldri frem. Men la oss spørre Herren med profeten, og si: ”Herre, hvem får gjeste ditt telt, hvem skal få bo på ditt hellige fjell?” Når vi har spurt om dette, brødre, la oss høre hva Herren svarer, for han viser oss veien til sitt telt og sier: ”Den som er ulastelig i sin ferd, som gjør hva rett er og taler sannhet uten svik; den som holder sin tunge i tømme, som ikke krenker sin bror og ikke fører skam over sin neste.” Det er han som kaster den onde, djevelen, bort fra sitt hjertes øyne når han forsøker å friste ham, regner djevelen for intet, og rykker opp spirene til hans onde tanker og knuser dem mot Kristus. Det er de som frykter Herren og ikke er oppblåste over sin gode adferd, men anser at det gode som er i dem, ikke kommer fra dem selv, men fra Herren. De lovpriser Herren som virker i dem, og sier med profeten: ”Ikke oss, Herre, men ditt navn tilkommer ære.” For heller ikke apostelen Paulus ga seg selv æren for det han prekte, men sa: ”Ved Guds nåde er jeg det jeg er.” Og han sa videre: ”Den som er stolt, skal være stolt av Herren.”

Derfor sier også Herren i evangeliet: ”Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet ned, elvene flommet, og vinduene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.” Slik avslutter Herren sin tale, og venter at vi hver dag skal besvare hans hellige formaninger i handling. Og han forlenger våre dager i dette liv og gir oss en frist til å vende om fra det onde og forbedre oss, som apostelen sier: ”Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?” For i sin godhet sier Herren: ”Jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve.”

Når vi nå har spurt Herren, brødre, om hvem som får bo i hans telt, og har fått vite hva som fordres for å få være der, la oss oppfylle de oppgaver som kreves av dem som bor der!

Derfor må vi forberede hjerte og kropp til å kjempe i hellig lydighet for Herrens bud, og be ham om at han i sin nåde vil komme oss til hjelp for å gi oss det som mangler i vår natur. Hvis vi vil unngå helvetes straff og nå det evige liv – mens det ennå er tid, og vi er i denne kroppen og kan fullføre det i dette livets lys – må vi skynde oss nå, og gjøre det som er til gagn for oss i all evighet.

Derfor har vi tenkt å grunnlegge en skole for å tjene Herren. VI håper at det ikke er noe her som er for strevsomt eller tungt. Men selv om det er rimelig grunn til å kreve litt strenghet for å utrydde feil og bevare kjærligheten, bli ikke skremt, så du med en gang flykter fra frelsens vei, for den må være smal i begynnelsen. Men når vi i troen fortsetter på denne omvendelsens vei, vil hjertet utvide seg, og så løper vi fylt av den kjærlighetens sødme som ikke kan uttrykkes i ord, på Guds buds vei. La oss aldri fjerne oss fra hans lære; la oss trofast holde fast ved den i klosteret til vi dør, og la oss ta del i Kristi lidelser med tålmodighet, så vi også fortjener å få del i hans rike. Amen.

Her begynner regelens tekst.

Den kalles ”regel” fordi den regulerer dens atferd som følger den.

Om de forskjellige slags munker

Det finnes som kjent fire slags munker. Det første er cenobitene. De hører til i et kloster og kjemper under en regel og en abbed.

Det andre slaget er anakoretene eller eneboerne. Det er de som ikke lenger bare har nybegynnerens glød, men som er blitt langvarig prøvet i klosteret, der de ved manges hjelp har lært å kjempe mot djevelen. Når de nå er vel trenet, forlater de brødrenes rekker for å føre sin ensomme kamp mot kjødets og tankens laster på egen hånd i ørkenen, uten trøst fra andre, men i trygg forvissning om Guds hjelp.

Det tredje slaget er motbydelig: det er sarabaitene. De er ikke blitt prøvet som gull i en smelteovn av noen regel, erfaringens læremester, men er myke som bly. De er fortsatt denne verdens trofaste tjenere i alt de gjør, og med sin tonsur fremstår de som løgnere for Gud. De lever to eller tre sammen, eller også alene uten hyrde, ikke i Herrens sauekve, men i sin egen. Det de har lyst til, er deres lov. Det de liker eller foretrekker, kaller de hellig, det de ikke liker, kaller de ulovlig.

Det fjerde slaget er de munkene som kalles gyrovager. De drar fra sted til sted hele livet, og besøker forskjellige klostre i tre elle fire dager av gangen. De er alltid på vandring, aldri i ro. De er slaver av sin egen vilje og ganens fristelser, og er verre enn sarabaitene på alle måter.

Det er bedre å tie enn tale om deres elendige vandel. La oss derfor forlate dem, og med Herrens hjelp gå over til å trekke opp en plan for cenobitene, som er det sterkeste slag munker.

Hvordan abbeden bør være

En abbed som er funnet verdig til oppgaven å forestå et kloster, må alltid huske hva hans tittel betyr, og handle slik en overordnet bør gjøre. For i troen blir han betraktet som Kristi stedfortreder i klosteret, og tiltales som ham, for apostelen sier: ”Dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper: ’Abba, Far!’”

Derfor må abbeden verken lære eller forordne eller påby noe som avviker fra Herrens bud: tvert imot bør alt han underviser og bestemmer gjennomtrenge disiplenes sinn som den guddommelige rettferds surdeig. Abbeden må alltid huske på at hans undervisning og disiplenes lydighet skal prøves for Guds fryktelige dom. Abbeden skal også vite at gjeteren får skylden hvis husbonden får mindre avkastning av sauene enn han hadde ventet. Men på den andre side skal det også være slik at en gjeter som har voktet en urolig og ulydig flokk, med all mulig omsorg, og som alltid har forsøkt å helbrede deres usunne adferd, skal frikjennes ved Herrens dom, så han kan si med profeten: ”Din rettferd holdt jeg ikke for meg selv, jeg talte om din troskap og frelse, men de har satt seg opp mot meg.” Og da blir til slutt de ulydige sauene som motsatte seg hans omsorg, straffet med døden.

Videre må den som får navnet abbed, lede og undervise sine disipler på to måter; det vil si at han må vise dem alt som er godt og hellig mer i handling enn med ord. De disiplene som er mottagelige, skal han undervise i Guds bud med ord, men til dem som er hardhjertede og enklere utrustet, skal han undervise Guds lover gjennom sitt eksempel.

Alt det han har lært sine disipler å la være å gjøre fordi det er mot Guds lov, må også han selv unnlate å gjøre, så ikke han som forkynner for andre selv skal bli forkastet, og Gud en gang skal anklage ham og si: ”Hva har du med å forkynne mine bud og ta min pakt i din munn, du som ikke vil vite av tukt og kaster mine ord bak din rygg?” Og videre: ”Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?”

Han må ikke behandle brødrene i klosteret ulikt. Han må ikke elske den ene mer enn den andre, med mindre han finner at en av dem er kommet lenger i gode gjerninger og lydighet. En som er født fri, skal ikke ha noen fortrinn fremfor en som har vært slave før han inntrådte, med mindre det finnes andre grunner for det. Men abbeden har rett til å forandre rangordningen hvis han mener at det er rettferdig, men ellers skal hver og en beholde sin plass. For ”enten vi er slaver eller fri, er vi alle én i Kristus”, og har samme plikt til å tjenestegjøre hos den samme Herre, for ”Gud gjør ikke forskjell på folk.” Det eneste som utmerker noen i hans øyne er at de er bedre enn andre i gode gjerninger og ydmykhet. Abbeden må altså vise alle samme kjærlighet og stille samme krav til alle etter hver enkelts fortjeneste.

Når han underviser, bør han alltid følge apostelens forbilde, som sier: ”Vis til rette, tal til tukt og tal til trøst!” Det vil si at han etter omstendighetene må blande trusler og vennlighet: snart streng som en læremester, snart mild som en kjærlig far. Han må irettesette dem som bråker og er urolige, men dem som er lydige, beskjedne og tålmodige, må han oppmuntre til å gjøre fremskritt. Når det gjelder dem som er likegyldige og avvisende, pålegger vi ham å irettesette og refse dem.

Han må ikke overse syndene hos dem som feiler, men skjære dem av ved roten så snart de kommer til syne, for han minnes den skjebne som rammet Eli, presten i Sjilo. Når det gjelder de sjeler som er ærligere og mer forstandige, skal han ta fatt i dem og formane dem muntlig både en og to ganger, men de som er frekke, harde, stolte og ulydige, skal han pryle eller gi annen fysisk avstraffelse allerede når de begynner å synde, for han vet at det står skrevet: ”Den enfoldige lar seg ikke tukte med ord.” Og igjen: ”Når du slår ham med riset, berger du hans sjel fra døden.”

Abbeden må alltid huske på hva han er og hva han kalles. Han skal vite at det kreves mer av den som er betrodd mye. Han skal også vite hvilken tung og krevende byrde han har påtatt seg, nemlig å lede sjeler, og tjene mange munkers ulike temperamenter. Noen trenger å ledes med mildhet, andre med irettesettelse, atter andre med overtalelse. Abbeden må altså rette seg etter, og tilpasse seg hver enkelts egenart og forstand, slik at han ikke bare må passe på den flokk han er betrodd så den ikke blir mindre, men at han kan glede seg over at den gode flokken blir større.

Fremfor alt må han passe seg så han ikke bryr seg så mye om denne verdens flyktige, jordiske og forgjengelige ting, at han overser eller ringeakter de sjelers frelse som han er blitt betrodd. Han må alltid huske på at han har fått ansvar for de sjelene han leder, og at det er dem han skal stå til regnskap for. Og for at han ikke skal kunne unnskylde seg med at klosteret mangler midler, skal han minnes Skriftens ord: ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” Og igjen: ”De som frykter ham, lider ingen nød.”

Han skal vite at den som påtar seg å lede sjeler, må være rede til å stå til regnskap for dem. Uansett hvor mange brødre han vet at han har omsorg for, må han være klar over at han må stå til regnskap for deres sjeler på dommens dag, og også uten tvil for sin egen. Videre må han alltid leve i frykt for det oppgjør som venter gjeteren for de sauene har er blitt betrodd. Det er nettopp frykten for å måtte stå til regnskap for andre som gjør at han selv tar seg i akt, for når han med sine påbud hjelper andre til å forbedre seg, hjelper han også seg selv.

Om å innkalle brødrene til råd

Hver gang noe viktig skal bestemmes i klosteret, skal abbeden kalle sammen hele kommuniteten og selv legge frem hva det dreier seg om. Når han har hørt brødrenes råd, skal han overveie saken, og så gjøre det han finner mest rimelig. Grunnen til at vi sier at alle skal innkalles, er at Herren ofte åpenbarer for den yngste hva som er best.

Brødrene skal likevel gi sitt råd ydmykt og beskjedent, og ikke driste seg til å tviholde på sitt eget syn. Avgjørelsen er overlatt til abbeden, og alle må adlyde det han vurderer som best. Men likesom lærlingene bør adlyde mesteren, er det mesterens sak å bestemme alt klokt og rettferdig.

Derfor skal vi følge regelen, som er vår læremester i alle ting, og ikke driste oss til å avvike fra den uten videre. Ingen i klosteret skal følge sitt eget hjertes vilje. Ingen får heller trette med abbeden på en uforskammet måte, eller utenfor klosteret. Hvis noen våger å gjøre det, skal han straffes etter regelen. Abbeden på sin side skal gjøre alt med gudsfrykt og etter regelen, og vite uten den minste tvil at han må avlegge regnskap for alle sine beslutninger for Gud, den rettferdigste dommer.

Når det gjelder mindre viktige saker i klosteret, er det nok at han søker råd hos de eldste, for det står skrevet: ”Be om råd før du handler, så slipper du å angre.”

De gode gjerningers redskaper

Først og fremst å elske Herren Gud av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og all sin kraft,

dernest å elske sin neste som seg selv.

Dernest ikke slå i hjel,

ikke bryte ekteskapet,

ikke stjele.

Ikke begjære noe,

ikke vitne falskt,

vise alle aktelse,

og ikke gjøre mot andre det man ikke vil at andre skal gjøre mot en selv.

Gi avkall på seg selv for å følge Kristus.

Tukte kroppen,

ikke søke nytelser,

elske å faste.

Trøste de fattige,

kle de nakne,

besøke de syke,

begrave de døde.

Hjelpe dem som lider nød,

trøste dem som sørger.

Gjøre seg fremmed for denne verdens gjerninger.

Ikke la noe komme foran kjærligheten til Kristus,

ikke la sinnet få fritt løp,

ikke bære nag,

ikke bære svik i sitt hjerte,

ikke tilby falsk fred.

Ikke forsømme nestekjærligheten.

Ikke avlegge ed av frykt for å avlegge mened,

si sannheten med hjerte og munn.

Ikke gjengjelde ondt med ondt.

Ikke gjøre urett, men tåle den urett som gjøres mot en selv.

Elske sine fiender.

Ikke forbanne dem som forbanner, men heller gi en velsignelse igjen.

Tåle forfølgelse for rettferdighetens skyld.

Ikke være hovmodig,

ikke være drikkfeldig,

ikke være grådig,

ikke være søvnig,

ikke være doven,

ikke sutre og klage,

ikke baksnakke andre.

Sette sitt håp til Gud.

Hvis man ser noe godt i seg selv, alltid å tilskrive det Gud og ikke seg selv,

derimot gjenkjenne det onde i seg selv og vedkjenne seg det.

Frykte dommens dag,

skjelve for helvete,

begjære det evige liv med hele åndens glød,

hver dag ha dødens trussel for øye.

Til enhver tid våke over sine egne handlinger,

være sikker på at Gud ser en overalt.

Bryte alle onde tanker mot Kristus så snart de springer opp i hjertet, og legge dem frem for ens åndelige far,

bevare sin munn fra ond og fordervelig tale,

ikke ha lyst til å tale mye,

ikke tale tomme ord som kan fremkalle latter,

ikke like høy og støyende latter.

Gjerne lytte til hellig lesning,

ofte hengi seg til bønn,

daglig bekjenne sine tidligere feil for Gud i bønn med sukk og tårer,

unngå samme feil i fremtiden.

Ikke tilfredsstille kjødets begjær,

hate egenviljen,

adlyde abbedens befalinger i alt, selv om han selv skulle handle annerledes – måtte det aldri skje! – og minnes Herrens bud: ”Alt det de sier, skal dere gjøre. Men det de gjør, skal dere ikke gjøre.”

Ikke ville kalles hellig før man er det, men først bli det, for at det kan sies med større sannhet.

Hver dag oppfylle Guds bud i gjerning,

elske kyskhet,

ikke hate noen,

ikke være sjalu,

ikke være misunnelig,

ikke være trettekjær,

flykte fra hovmod.

Ære de eldre,

elske de yngre.

Be for sine fiender i Kristi kjærlighet,

forsone seg med sin uvenn før solnedgang,

og aldri miste håpet om Guds miskunn.

Dette er vår åndelige kunsts redskaper. Hvis vi bruker dem bestandig, både natt og dag, og leverer dem tilbake på Dommens dag, vil Herren gi oss den belønning han selv har lovet oss: ”Det intet øye har sett og intet øre har hørt, er det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham.”

Men klosterets klausur og det stabile liv i fellesskapet er verkstedet der vi flittig skal arbeide med alt dette.

Om lydighet

Ydmykhetens første trinn er å adlyde uten å nøle. Det passer seg for dem som ikke setter noe høyere enn Kristus. Enten det er på grunn av den hellige tjeneste de har forpliktet seg til, eller av frykt for helvete, eller ønsket om det evige livs herlighet, så nøler de ikke et øyeblikk med å sette det ut i livet som om det skulle være en guddommelig befaling, så snart en overordnet har befalt noe. Om dem sier Herren: ”Så snart han hørte meg, adlød han meg.” Han sier også til dem som underviser: ”Den som hører dere, hører meg.”

Derfor legger slike munker straks fra seg sine egne ting og sin egen vilje, slipper det de har i hendene, og går fra sitt eget arbeid ugjort. Med lydighetens raske skritt setter de ut i livet det de er blitt pålagt å gjøre, slik at det er som om mesterens befaling og disippelens handling i gudsfrykt skjer i ett og samme øyeblikk. Slik handler de som higer etter det evige liv, og derfor har de tatt fatt på den smale vei som Herren taler om når han sier: ”Smal er den vei som fører til livet.” De lever ikke lenger etter sine egne lyster, og adlyder ikke lenger sine egne ønsker og begjær, men følger en annens avgjørelser og befalinger. De ønsker å leve i et kloster med en abbed som leder dem. Slike munker følger uten tvil dette Herrens ord: ”Jeg er ikke kommet for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.”

Men en slik lydighet er bare velbehagelig for Gud og til glede for menneskene hvis ordren blir utført uten frykt, ikke slapt og halvhjertet, eller med surmuling og motvilje. For å adlyde en som er overordnet, er å adlyde Gud, for han har sagt: ”Den som hører dere, hører meg.” Og disiplene bør adlyde med liv og lyst, for ”Gud elsker en glad giver.”

Men hvis en disippel er motvillig og mukker, ikke bare med munnen, men i sitt hjerte, er det ikke velbehagelig for Gud selv om han utfører den ordrer han har fått, for Gud ser vrangviljen i hans hjerte. Istedenfor å få sin belønning, får han straffen som rammer den som gjør opprør, hvis han ikke forbedrer seg og gjør bot.

Om taushet

La oss gjøre som profeten sier: ”Jeg tenkte: ’Jeg vil ta meg i vare så jeg ikke synder med tungen, jeg vil holde min munn i tømme.’ Så ble jeg målløs og stille, jeg var taus, og hadde det ikke godt.” Her viser profeten at hvis man til tider må holde igjen gode ord for taushetens skyld, må man desto mer holde seg unna sjofle ord for å slippe syndens straff.

På grunn av taushetens betydning må man derfor sjelden gi selv fullkomne disipler lov til å tale, om det så bare er om gode og hellige og oppbyggelige ting, for det står skrevet: ”Den som snakker mye, synder lett,” og videre: ”Tungen har makt over død og liv.” Mesterens oppgave er å tale og undervise, disippelens å tie og lytte.

Hvis man derfor vil be en overordnet om noe, skal man gjøre det med ydmykhet og respekt. Når det gjelder grov spøk og tomt snakk som fører til latter, fordømmer vi det alle steder og for alltid. Vi tillater ikke en disippel å åpne munnen for slik tale.

Om ydmykhet

Brødre! Skriften roper til oss, og sier: ”Hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.” Når den sier dette, viser den oss at å opphøye seg selv er en form for hovmod. Det er det profeten advarer mot når han sier: ”Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg.” Men hva ville skjedd ”hvis jeg ikke var ydmyk, hvis jeg hadde opphøyd min sjel? Du ville behandlet meg som et barn som er avvent fra morens bryst.”

Derfor, brødre, hvis vi vil nå ydmykhetens høyeste topp og komme raskt til de himmelske høyder, som vi kan nå ved ydmykhet i dette liv, må vi sette opp en stige og klatre dit ved våre gjerninger. Det er den stigen som ble åpenbart for Jakob i drømme, med engler som steg ned og opp. Det at de steg ned og opp har uten tvil ingen annen betydning for oss enn at man stiger ned ved å opphøye seg selv, og stiger opp ved å ydmyke seg. Den oppreiste stigen er vårt liv på jorden, som Herren lar rekke helt til himmelen hvis vi ydmyker våre hjerter. Vi kan kalle sidene på stigen vår kropp og sjel, mens vårt guddommelige kall setter inn forskjellige trinn med ydmykhet og disiplin ettersom vi klatrer oppover.

Ydmykhetens første trinn er alltid å ha gudsfrykt for øye, aldri glemme den og alltid huske på alle Guds bud. Man skal stadig tenke over at de som forakter Gud, skal brenne i helvete for sine synder, mens det evige liv er gjort rede for dem som frykter ham. Man må regne med at Gud alltid ser en fra himmelen, at det man gjør er synlig for hans blikk over alt, og at englene til enhver tid gir ham bud om det. Derfor må man hele tiden vokte seg for synder og laster; det vil si i tanke, tunge, hender, føtter og egenvilje, også kjødets lyst.

Det er dette profeten lærer oss når han viser oss at Gud alltid er til stede i våre tanker, i det han sier: ”Gud gransker hjerter og nyrer”. Og videre: ”Herren kjenner menneskenes tanker.” Og dessuten sier han: ”Langt bortefra merker du mine tanker”, og ”menneskets tanker er kjente for deg.” For å være på vakt mot onde tanker, sier den kloke bror i sitt hjerte: ”For ham er jeg hel i min ferd, og vokter meg vel for å synde.”

Skriften forbyr oss å følge vår egen vilje, for den sier: ”Gi avkall på egenviljen.” Dessuten ber vi i Fader Vår om at hans vilje må skje i oss. Det er med rette vi har lært å ikke følge egenviljen, for da vokter vi oss for det Skriften sier: ”Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i det dypeste helvete.” Vi skjelver også for det som er sagt om de likegyldige: ”Deres gjerninger er onde og avskyelige.” Når det gjelder kjødets lyst, tror vi fullt og fast at Gud alltid er nær oss, slik profeten sier til Herren: ”Herre, mitt sukk er ikke skjult for deg.” Vi må altså vokte oss for alle onde lyster, for ”døden lurer ved begjærets terskel.” Derfor gir Skriften oss dette bud: ”Du skal ikke følge dine lyster.”

Hvis nå ”Herrens øye våker over gode og onde,” og ”Herren skuer fra himmelen ned på menneskene for ås e om det finnes noen forstandige, noen som søker Gud;” og hvis englene, som er satt til å våke over oss, gjør våre gjerninger kjent for Herren dag og natt – da, brødre, må vi til enhver tid ta oss i akt så Gud aldri får se at ”alle er kommet på avveier, og alle er fordervet”, som profeten sier. For selv om Gud skåner oss i dette liv fordi han er god og venter på at vi skal omvende oss til det bedre, kan han en dag komme til å si: ”Slik har du gjort – og jeg skulle tie?”

Ydmykhetens andre trinn er at man ikke elsker sin egen vilje, og heller ikke gleder seg over å tilfredsstille egne begjær, men i gjerning følger Herrens ord når han sier: ”Jeg er ikke kommet for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.” Videre sier Skriften: ”Viljen har sin straff og anstrengelsen sin seierskrone.”

Ydmykhetens tredje trinn er at man adlyder sin overordnede fullt og helt av kjærlighet til Gud og slik etterligner Herren, for apostelen sier: ”Han fornedret seg selv og ble lydig til døden.”

Ydmykhetens fjerde trinn er nådd når man i lydighet utfører både tunge og vanskelige ting tålmodig og i stillhet, ja selv om man blir urettferdig behandlet, men likevel holder ut uten å bli sliten eller trekke seg, for Skriften sier: ”Den som holder ut til enden, skal bli frelst”, og videre: ”Vent på Herren, vær frimodig og sterk!” Og for å vise oss at den trofaste tjener holder ut alt, også motgang, for Herrens skyld, sier Skriften, med dem som lider: ”For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer.” Men fordi de er trygge i håpet om Guds belønning, gleder de seg og sier: ”I alt dette vinner vi håpet om Guds belønning, gleder de seg og sier: ”I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss.” Et annet sted sier Skriften: ”Du har satt oss på prøve, Gud, og har renset oss i ilden, som de renser sølv. Du lot oss gå i garnet, og la en bør på våre skuldre.” Og for å vise oss at vi bør stå under en overordnet, fortsetter teksten: ”Du lot mennesker fare fram over våre hoder.”

Slik oppfyller de Herrens bud ved tålmodighet i motgang og krenkelser. Hvis noen slår dem på det ene kinn, vender de det andre til, hvis noen tar fra dem kjortelen, gir de dem kappen med, og hvis de blir tvunget til å gå én mil, går de to. Likesom apostelen Paulus holder de ut falske brødre, og velsigner dem som forbanner dem.

Ydmykhetens femte trinn er at man ydmykt og uten å skjule noe bekjenner alle hjertets onde tanker for abbeden, og også det onde man måtte ha gjort i hemmelighet. Skriften oppfordrer oss til dette når den sier: ”Legg din vei i Herrens hånd og stol på ham.” Og videre: ”Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn!” Profeten sier også: ”Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ’Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.’ Og du tok bort min syndeskyld.”

Ydmykhetens sjette trinn er at munken er tilfreds med alt som er verdiløst og usselt, og anser seg selv som en dårlig og uverdig arbeider i alt han blir pålagt å gjøre. Han sier med profeten: ”Jeg var dum og uforstandig, som et fe var jeg mot deg. Men jeg blir alltid hos deg.”

Ydmykhetens syvende trinn er at man ikke bare sier at man er den laveste og verste av alle, men at man tror det innerst inne. Så vil man ydmyke seg og si med profeten: ”Jeg er en makk og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.” ”Jeg ble opphøyet, og siden ydmyket og gjort til skamme.” Og videre: ”Det var godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg lærte dine bud.”

Ydmykhetens åttende trinn er at munken ikke gjør noe annet enn det som er fastlagt i klosterets felles regel og de eldres eksempel.

Ydmykhetens niende trinn er at munken styrer tungen og er taus, og ikke svarer før han blir snakket til. For Skriften viser at ”den som snakker mye, synder lett,” og: ”Den som er pratsom, går på jorden uten mål og mening.”

Ydmykhetens tiende trinn er at man ikke er for rask til å le, for Skriften sier: ”Dåren hever sin røst i latter.”

Ydmykhetens ellevte trinn er at munken taler sindig og uten å le, ydmykt og alvorlig, med få og fornuftige ord, og uten å heve stemmen, for det står skrevet: ”Den vise kjennes på at han er fåmælt.”

Ydmykhetens tolvte trinn er at munken alltid viser sin ydmykhet, ikke bare i hjertet, men også i kroppsholdning. Det vil si at han i gudstjenesten, i kirken, i hagen, på veien, på åkeren og over alt, enten han sitter, går eller står, alltid holder hodet bøyd og blikket senket mot jorden. Han betrakter sine synder til enhver tid, og ser allerede seg selv stå for Guds fryktelige dom. Derfor sier han alltid i sitt hjerte det tolleren i evangeliet sa, med blikket festet på jorden: ”Herre, jeg arme synder er ikke verdig til å løfte mine øyne mot himmelen”, og igjen, med profeten: ”Jeg er kroket, fullstendig nedbøyd.”

Når munken har steget opp alle disse ydmykhetens trinn, når han straks Guds fullkomne kjærlighet, ”som driver frykten ut”. Takket være kjærligheten begynner han å gjøre naturlig, som av vane og uten å bli trett, alt det han før adlød av frykt. Han gjør det ikke lenger av redsel for helvete, men av kjærlighet til Kristus, og fordi det gode er blitt en vane og dyden en glede. Alt dette vil Herren vise i sin arbeider, som nå er renset fra last og synd ved Den Hellige Ånd.

Om nattens gudstjeneste

Om vinteren, det vil si fra 1. november til påske, er det rimelig at man står opp ved åttende time, slik at man får hvile litt mer enn halve natten og har fordøyd maten før man står opp. Den tid som er til overs etter vigilen, skal de brødre som trenger det, bruke til å lære Davidssalmene og lesningene.

Fra påske til 1. november skal timeplanen være slik at det etter vigilen er en kort pause så brødrene kan tre av på naturens vegne. Så følger straks laudes, som bør synges ved daggry.

Om antall salmer ved nattens officium

I vintertiden skal man først lese følgende tre vers tre ganger: ”Herre, løs min tunge, så min munn kan forkynne din pris.” Så følger salme 3 og Gloria. Deretter salme 95 med antifon, eller i det minste sunget. Så følger en Ambrosiushymne, og deretter seks salmer med antifoner.

Når disse og verset er lest, lyser abbeden velsignelsen. Når alle har satt seg på benkene, leser brødrene etter tur tre lesninger fra korboken på lesepulten. Etter hver av dem synger man et responsorium. De to første responsoriene synges uten Gloria, men etter det tredje synger forsangeren Gloria. Når han begynner Gloria, reiser alle seg straks til ære for Den Hellige Treenighet.

Under vigilen leses bøkene i Det gamle og Det nye testamente, som er guddommelig inspirert, med utlegninger som er skrevet av anerkjente og rettroende katolske Fedre.

Etter disse tre lesningene med responsorier følger seks salmer til, med ”Halleluja”. Så følger en lesning fra apostelen som blir resitert utenat, og verset og bønnen fra litaniet, det vil si ”Kyrie eleison”. Slik avsluttes nattens officium.

Hvordan nattens lovsang skal feires om sommeren

Fra påske til 1. november skal man beholde samme antall salmer som nevnt ovenfor. På grunn av de korte nettene leser man likevel ikke lesningene fra boken, men istedenfor de tre lesningene fremsier man én utenat fra Det gamle testamente, fulgt av et kort responsorium. Resten foregår, som vi har sagt ovenfor: det vil si, aldri mindre enn tolv salmer til vigilen, foruten salme 3 og salme 95.

Hvordan vigilen

skal feires på søndager

På søndager står man opp til vigilen noe tidligere enn ellers. I denne vigilien må man også begrense mengden: først synger man seks salmer og verset, som vi har bestemt tidligere. Deretter setter alle munkene seg på benkene etter rang og orden. Så leses det fra boken fire lesninger med responsorier, som nevnt. Først ved fjerde responsorium synger forsangeren Gloria. Når han begynner, reiser alle seg straks i ærbødighet.

Etter disse lesningene gjentar man samme rekkefølge: seks salmer med antifoner som før, og verset. Deretter leses igjen fire lesninger med responsorier som ovenfor. Så blir det sunget tre lovsanger fra de profetiske bøkene, valgt av abbeden. Disse skal synges med ”Halleluja”. Etter verset og abbedens velsignelse følger fire lesninger til, nå fra Det nye testamente. Etter fjerde responsorium begynner abbeden hymnen ”Te Deum laudamus”. Når den er ferdig, leser abbeden fra evangeliene mens alle står i andakt og ærefrykt. Etter lesningen svarer alle: ”Amen”. Rett etter begynner abbeden hymnen ”Te decet laus”. Når han har lyst velsignelsen, begynner laudes.

Denne ordningen for vigilien på søndager skal følges hele året, både sommer og vinter, med mindre – måtte det aldri skje! – brødrene har stått opp for sent. Da må man korte ned noe på lesningene eller responsoriene. Men man må passe omhyggelig på at dette ikke forekommer. Hvis likevel noe slikt skulle skje, skal den som har forsømt seg gjøre en passende bot for Gud i kirken.

Hvordan laudes skal feires

Til laudes på søndager synger man først hele salme 67 uten antifon. Deretter synges salme 51 med Halleluja, så salme 118 og 63, ”Benedicite”, lovprisningssalmene ”Laudate”. Så følger en lesning fra Johannes’ åpenbaring utenat med responsorium, en Ambrosiushymne, verset, lovsangen fra evangeliet (”Benedictus”), og litaniet (”Kyrie eleison”). Slik avsluttes nattens officium.

Hvordan laudes

skal feires på hverdager

På hverdager feires laudes på følgende måte: Man synger salme 67 uten antifon, litt langsomt, som på søndager, for at alle skal rekke å komme i tide til salme 51, som synges med antifon. Deretter pleier man å synge to salmer til, nemlig på mandager salme 5 og 36, tirsdager salme 43 og 57, onsdager salme 64 og 65, torsdager salme 88 og 90, fredager salme 76 og 92, og lørdager salme 143 og lovsangen fra 5. Mosebok, som deles i to med Gloria etter hver del. De øvrige dagene synger man nemlig de tilsvarende lovsangene fra de profetiske bøkene, etter skikken i den romerske kirke. Deretter følger lovprisningssalmene, videre en lesning utenat fra apostelen Paulus, responsorium, en Ambrosiushymne, vers, evangeliehymnen (”Benedictus”) og litaniet. Det er alt.

Laudes og vesper må aldri avsluttes uten at prioren til slutt ber Fader Vår så alle kan høre det, på grunn av de splidens torner som har lett for å spire. Slik blir alle minnet om det de høytidelig lover når de ber: ”Forlat oss, som vi også forlater…” , slik at de blir renset fra den slags feil. Ved de andre tidebønnene leser man bare slutten av denne bønnen høyt, så alle kan svare: ”Men fri oss fra det onde”.

Hvordan vigilien skal feires

på helgenfestdager

På helgenenes festdager og ved alle høytider følger man tidebønnene om natten som på søndager, men med de salmene eller antifonene og lesningene som hører til festdagen. For øvrig skal man holde seg til det som er angitt.

Når man skal synge Halleluja

Fra påske til pinse synger man alltid Halleluja både til salmer og responsorier. Fra pinse til begynnelsen av fastetiden synger man det hver natt, men bare til vigiliens siste seks salmer. Hver søndag, unntatt i fastetiden, synger man Halleluja ved lovsangene og til laudes, prim, ters, sekst og non, men vesper synges med antifoner. Responsoriene, derimot, skal aldri synges sammen med Halleluja, unntatt fra påske til pinse.

Hvordan gudstjenestene

skal feires om dagen

Profeten sier: ”Syv ganger om dagen priser jeg deg.” Vi oppfyller dette hellige syvtall hvis vi feirer de gudstjenester vi er forpliktet til ved laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og kompletorium, for det var tidebønnene profeten talte om da han sa: ”Syv ganger om dagen priser jeg deg.” Om vigilien sier han: ”Midt på natten står jeg opp og priser deg.”

La oss derfor prise Skaperen ”for hans rettferdige dommer” til disse tidene, nemlig laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og kompletorium, og la oss stå opp om natten for å lovprise ham.

Om antall salmer som skal

synges ved disse tidebønnene

Hittil har vi redegjort for ordningen av salmene til vigilien og laudes. La oss nå se på de tidebønnene som er igjen.

Til prim ber man tre salmer hver for seg med Gloria, men etter verset ”Gud, kom meg til hjelp” synger man først hymnen som hører til denne tidebønnen før man begynner på salmene. Etter de tre salmene følger lesning, deretter vers, Kyrie eleison og avslutning.

Ters, sekst og non feires på samme måte: det vil si: vers, hymnen som hører til de forskjellige tidebønnene, tre salmer, lesning, vers, Kyrie eleison og avslutning. Hvis kommuniteten er stor, synges salmene med antifoner, men hvis den er mindre, synges alt i ett strekk.

Til vesper skal man nøye seg med fire salmer og antifoner. Etter salmene følger lesningen, responsoriet, en Ambrosiushymne, evangeliehymnen (”Magnificat”), litaniet, Herrens bønn og avslutning.

Til kompletorium synger man bare tre salmer uten antifon. Så følger hymnen som hører med til denne tidebønnen, lesning, vers, Kyrie eleison og velsignelsen.

I hvilken rekkefølge

salmene skal synges

Først synger man verset ”Gud, kom meg til hjelp, Herre, vær snar til frelse”, og Gloria. Så følger hymnen for hver enkelt tidebønn.

Til prim på søndager synger man deretter fire avsnitt av salme 119. Ved de øvrige tidebønnene, ters, sekst og non, synger man tre avsnitt av samme salme. Til prim mandag leser man tre salmer, nemlig salme 1, 2 og 6. Likedan synger man til prim hele uken tre salmer etter hverandre til og med salme 20, mens man deler salme 9 og 17 i to. På denne måten begynner søndagens vigilie alltid med salme 21.

Til ters, sekst og non på mandager synger man de ni avsnittene som er igjen av salme 119, tre for hver tidebønn. Siden man dermed er ferdig med salme 119 på to dager, søndag og mandag, synger man tre salmer hver til ters, sekst og non på tirsdager: fra salme 120 til salme 128, det vil si ni salmer. Disse salmene gjentas alltid på samme måte til samme tid helt til søndag. Rekkefølgen av hymner, lesninger og vers er den samme hver dag. Slik begynner man alltid med salme 119 på søndager.

Til vesper synger man hver dag fire salmer. Disse begynner med salme 110 til og med salme 147, unntatt de salmene som er avsatt til andre tidebønner, nemlig fra salme 118 til og med 128, og salme 134 og 143. Alle de andre synger man til vesper.

Siden det da mangler tre salmer, deler man de tre lengste salmene, nemlig salme 139, 144 og 145. Salme 117, som er kort, føyer man til salme 116. Dermed er rekkefølgen for salmene til vesper fastlagt. Resten, det vil si lesning, responsorium, hymne, vers og lovsang, skal følge slik vi har bestemt ovenfor.

Til kompletorium gjentar man de samme salmene hver dag, nemlig salme 4, 91 og 134.

Dermed er også rekkefølgen av salmene for dagen fastlagt. Alle de øvrige salmene fordeles likt på de syv vigiliene, men de lengste salmene deler man i to og gir hver natt tolv salmer.

Fremfor alt vil vi understreke at hvis noen ikke skulle like denne inndelingen av salmene, står det ham fritt å lage en annen inndeling hvis han synes at den er bedre. La det likevel være klart at alle de 150 Davidssalmene skal synges i sin helhet hver uke, og at man alltid begynner om igjen til søndagens vigilie. For munker som i ukens løp synger mindre enn de 150 salmene med de vanlige lovsangene, er ugudelige i sin bønnetjeneste. Når vi leser at våre hellige fedre i sin iver fullførte alle 150 salmer på én dag, må i alle fall vi, lunkne som vi er, kunne klare det samme på en uke.

Om den rette måten å synge salmer

Vi tror at Gud er til stede over alt, og at ”Herrens øyne når alle steder, de våker over gode og onde.” Men fremfor alt må dette gjelde under gudstjenesten; det må vi tro uten den minste tvil. Derfor må vi alltid minnes hva profeten sier: ”Tjen Herren med ærefrykt”, og videre: ”Syng en lovsang for ham!” og ”Jeg lovsynger deg for englers øyne.” La oss alltid tenke på hvordan man vør være når man står for Guds og hans englers åsyn, og synge salmene slik at tanke og sinn er samstemt med vår røst.

Om ærbødighet under bønnen

Hvis vi vil be et menneske med makt og myndighet om noe, tør vi ikke legge det frem på annen måte enn med ydmykhet og ærbødighet. Hvor mye mer må vi da ikke bønnfalle Gud, som er alle tings Herre, med all mulig ydmykhet og ren hengivenhet! Og vi skal vite at vi ikke blir bønnhørt på grunn av mange ord, men gjennom hjertets renhet og angerens tårer. Derfor bør bønnen være kort og ren, med mindre den skulle forlenges gjennom en indre tilskyndelse som kommer av Guds nåde. Men i kommuniteten skal bønnen alltid være kort, og på tegn fra prioren skal alle reise seg samtidig.

Om klosterets dekaner

Hvis kommuniteten er stor, skal man velge noen av brødrene som har godt rykte og hellig vandel og utnevne dem til dekaner. De skal overvåke sine dekanater i alt etter Guds lov og abbedens påbud. Til dekaner skal man velge brødre som abbeden trygt kan dele sine byrder med. De skal ikke velges etter rang, men etter sitt fortjenstfulle liv og klokskap i lære.

Hvis en av dekanene skulle bli oppblåst av hovmod og opptre klanderverdig, skal han refses en første gang, og igjen, inntil tre ganger. Hvis han ikke vil forbedre seg, blir han avsatt, og en annen som er verdig til det, tar hans plass. Samme regel fastsettes for prioren.

Hvordan munkene skal sove

Munkene skal ha hver sin seng å sove i. De skal få sengetøy etter klosterlivets krav og det abbeden har bestemt. Hvis det lar seg gjøre, skal alle sove på ett sted. Hvis det er for mange til det, skal de sove ti eller tyve sammen, med eldre munker som holder øye med dem. Et lys skal brenne i dormitoriet helt til daggry.

De skal sove med klærne på, og med belte eller snor rundt livet, men de skal ikke ha kniver ved siden av seg om natten så ingen kan skade seg mens de sover. Slik er munkene alltid beredt, og når signalet lyder, skal de straks stå opp og kappes om å komme først til gudstjenesten, men likevel med alvor og sømmelighet. De yngre brødrene skal ikke ha sengene ved siden av hverandre, men ligge blant de eldre. Når de står opp til gudstjenesten, skal de oppmuntre hverandre forsiktig, så de som er søvnige ikke har noen grunn til å unnskylde seg.

Om utelukkelse på grunn av feil

Hvis en bror er trassig eller ulydig eller overlegen eller misfornøyd, eller på noen måte bryter et punkt i den hellige regel eller sine eldre brødres påbud og viser sin forakt, skal de eldre, etter Vår Herres bud, tale ham til rette i all stillhet både en og to ganger. Hvis han ikke forbedrer seg, skal han irettesettes offentlig i alles nærvær. Hvis han heller ikke da forbedrer seg, skal han utelukkes, forutsatt at han forstår hva straffen innebærer, men hvis han er forherdet, skal han straffes fysisk.

Om grader av utelukkelse

Graden av utelukkelse eller straff bør svare til hvor alvorlig feilen er, og det er avhengig av abbedens vurdering.

Hvis en bror er skyldig i en mindre feil, skal han ikke få lov til å spise sammen med de andre. Den som er utelukket fra bordets fellesskap, skal behandles på følgende måte: Han får ikke istemme salmene eller antifonene i kirken, eller forestå lesningene før han har gjort bot. Han skal spise alene etter at brødrene har spist. Hvis for eksempel brødrene spiser ved sjette time, får han ikke spise før den niende; og hvis de spiser ved niende time, får han ikke spise før om kvelden, inntil han har gjort tilstrekkelig bot, og får tilgivelse.

Om alvorligere feil

En bror som har begått en alvorlig feil, skal utelukkes både fra bordet og kirken. Ingen av brødrene får lov til å være sammen med ham eller snakke med ham. Han skal være alene med det arbeidet han er pålagt så han kan sørge og gjøre bot, og tenke over apostelens forferdelige ord: ”Dette menneske skal overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag.” Han skal spise alene så lenge abbeden finner det passende. Han skal ikke velsignes av dem som går forbi, og de skal heller ikke velsigne den maten han får.

Om den som uten abbedens tillatelse omgås en som er utelukket

Om en bror uten abbedens tillatelse tar kontakt med en annen bror som er utelukket, enten ved å snakke med ham eller gi ham en hilsen, skal han straffes ved å bli utelukket på samme måte.

Hvordan abbeden bør vise

omsorg for dem som er utelukket

Abbeden må ta seg av brødre som har feilet, med den største omhu og omsorg, for ”det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.” Derfor må han som en klok lege bruke alle midler. Han skal sende eldre og kloke brødre som i all stillhet skal trøste den ustadige munken og oppmuntre ham til å be ydmykt om tilgivelse, og ”trøste ham så han ikke blir helt knust av sorg”, men som apostelen også sier: ”Dere må møte ham med kjærlighet.” Alle brødrene skal be for ham.

Abbeden må vise særskilt omsorg og handle raskt med klokskap og utholdenhet, slik at han ikke mister noen av de sauene som han er blitt betrodd, for han må vite at han er pålagt å ta hånd om syke sjeler, ikke å tyrannisere de friske. Derfor bør han frykte profetens advarsel, der Gud sier: ”Gjøfeet slakter dere, men de svake har dere drevet bort.” La ham heller følge Den gode hyrdes kjærlige eksempel, som lot de nittini sauene bli igjen på fjellet, mens han gikk for å lete etter den ene som hadde gått seg vill. Han hadde slik medlidenhet med den som var svak, at han la den på sine hellige skuldre og bar den tilbake til flokken.

Om dem som ikke vil forbedre seg

til tross for mange irettesettelser

Hvis en bror gjentatte ganger blir irettesatt for en feil og likevel ikke en gang forbedrer seg etter at han er blitt utelukket, må han få strengere straff, det vil si, han skal straffes med pryl. Hvis han selv ikke da forbedrer seg, eller blir oppblåst av hovmod og attpåtil forsøker å forsvare seg – måtte det aldri skje! – skal abbeden handle som en klok lege: Siden han har brukt varme omslag, formaningens salve, Skriftens medikamenter og til slutt utelukkelsens brennjern og stokkeslag, men ser at alle anstrengelser likevel har vært forgjeves, skal ha ty til det beste middel, nemlig sine egnes og alle brødrenes bønner for ham, for at Herren, som kan alt, må gi den syke broren helsen tilbake. Men hvis han selv etter dette ikke blir frisk, må abbeden til slutt bruke kniven og skjære ham av, for apostelen sier: ”Få den onde bort fra dere!” og videre: ”Hvis de ikke-troende vil skilles, så la ham gjøre det”, så ikke den syke sauen smitter hele flokken.

Om brødre som har gått ut

av klosteret kan mottas på ny

Hvis en bror har forlatt klosteret ved sin egen skyld og senere ønsker å få komme tilbake, må han først love å rette opp den feil som gjorde at han forlot det. Da kan han bli mottatt på siste plass i fellesskapet, for å prøve hans ydmykhet. Hvis han trer ut igjen, kan man ta ham tilbake på samme måte inntil tre ganger, men deretter skal han vite at han ikke får flere muligheter til å tre inn igjen.

Hvordan man skal

irettesette mindreårige

Enhver bør behandles etter sin alder og forstand. Siden verken gutter eller ungdommer eller de som har mindre vett, kan forstå hvor alvorlig det er å bli straffet med utelukkelse, skal de enten straffes med streng faste eller grundig pryl hvis de gjør noe galt, slik at de blir helbredet.

Hvordan klosterets

forvalter bør være

Til klosterets forvalter bør man velge en av brødrene som er klok og måteholden, nøktern, ikke grådig, ikke stolt eller irritert, ikke urettferdig, ikke lat eller ødsel, men en gudfryktig mann som er som en far for hele kommuniteten.

Han skal ha omsorg for alle. Han skal ikke gjøre noe uten abbedens ordre og rette seg etter det han blir pålagt å gjøre. Han skal ikke skuffe brødrene. Hvis en bror kommer med et urimelig krav, skal han ikke avvise ham med forakt så han blir såret, men avslå det han ber om med fornuft og ydmykhet. Han må våke over sin sjel og alltid minnes apostelens ord: ”De som utfører tjenesten godt, blir høyt verdsatt.”

Han skal ta spesielt godt vare på syke, barn, gjester og fattige, for han vet at han uten tvil må stå til regnskap for dem alle på dommens dag.

Han skal betrakte alle klosterets redskaper og samtlige eiendeler som om de var alterets hellige kar, og ikke anse noe som for lite til å bry seg om. Han må verken være gjerrig eller ødsel og skusle bort klosterets gods, men gjøre alt med omtanke og etter abbedens ordre.

Fremfor alt skal han være ydmyk. Hvis en bror ber ham om noe han ikke kan gi ham, skal han i det minste gi ham et vennlig ord til svar, for det står skrevet: ”Et vennlig ord er bedre enn den beste gave.” Han skal ha omsorg for alt det abbeden pålegger ham og ikke tillate seg å gjøre noe som han har forbudt. Han skal gi brødrene det som tilkommer dem av mat og drikke uten mas eller sommel, så de ikke blir forarget. Han skal huske på Skriftens ord om hvilken straff den fortjener ”som lokker til fall en av disse små som tror på meg”.

Hvis kommuniteten blir større, skal han få hjelp, slik at han kan utføre den oppgave han har fått i fred og ro. Han skal gi det som kreves og dele ut det som behøves til fastsatte tider, slik at ingen blir urolig eller bekymret i Guds hus.

Om klosterets redskaper

og andre eiendeler

Det klosteret eier av redskaper, klær og andre ting, skal abbeden overlate brødre hvis liv og vandel han kan stole på. Han skal la dem ha tilsyn med tingene og samle dem inn slik han finner det praktisk. Abbeden skal ha lister over alle ting, så han vet hva han deler ut og får tilbake når brødrene avløser hverandre i de oppgavene de har fått.

Hvis noen skitner til eller behandler klosterets eiendeler uforsiktig, skal han irettesettes. Hvis han ikke forbedrer seg, skal han straffes etter regelen.

Om munkene bør eie noe selv

Fremfor alt må denne lasten trekkes opp med roten i et kloster. Ingen må tillate seg å gi eller ta imot noe uten abbedens befaling, og heller ikke eie noe selv, uansett hva det måtte være: verken bok, skrivetavle, griffel, eller noe som helst, for de har jo ikke engang rett til å bestemme over sin egen kropp eller vilje. De skal be klosterets far om alt de trenger, men ingen har lov til å eie noe som abbeden ikke har gitt eller tillatt dem å ha. ”De hadde alt felles”, som det står skrevet. La ingen kalle noe for sitt eget, eller våge å betrakte det som sitt. Hvis noen blir grepet i å gi etter for en slik forkastelig last, skal han advares både en og to ganger, men hvis han ikke forbedrer seg, skal han straffes.

Om alle bør få likt til livets opphold

Det står skrevet: ”Hver enkelt fikk tildelt det han trengte.” Med dette mener vi ikke at man skal gjøre forskjell på folk – måtte det aldri skje! – men at man skal ta hensyn til den enkeltes svakheter. Den som trenger mindre, skal takke Gud og ikke sørge over det, mens den som trenger mer, skal være ydmyk på grunn av sin svakhet, og ikke rose seg av at han blir vist barmhjertighet. Slik kan alle lemmene leve i fred. Fremfor alt må aldri misnøyens onde få vise seg, uansett grunn, verken i ord eller tegn. Hvis noen blir tatt i det, skal han straffes strengt.

Om den som gjør

uketjeneste på kjøkkenet

Brødrene skal tjene hverandre, og ingen skal fritas fra kjøkkentjenesten, med mindre han er syk eller opptatt med viktig arbeid for klosteret, for i denne tjenesten vinner man større lønn og mer nestekjærlighet. De svake skal få hjelp slik at de kan gjøre arbeidet uten å sture. Alle skal få hjelp etter størrelsen på kommuniteten og forholdene på stedet. Hvis klosteret er stort, skal forvalteren fritas fra kjøkkentjenesten, og dessuten de som har viktige gjøremål, som vi allerede har nevnt. De andre skal tjene hverandre i kjærlighet.

Den bror som avslutter sin uketjeneste, skal gjøre rent på lørdagen. Han skal vaske de håndklærne som brødrene bruker til å tørke hender og føtter. Den som avslutter uketjenesten, skal vaske alles føtter sammen med den som begynner. Han skal levere tilbake alle kjøkkenredskaper og kar hele og rene til forvalteren. Forvalteren gir dem videre til den som skal begynne tjenesten, slik at han vet hva han gir ut og hva han får tilbake.

En time før måltidet skal de som har uketjeneste, få noe å drikke og litt brød i tillegg til sin faste porsjon. Slik kan de servere brødrene under måltidet uten å klage og uten å være for slitne, men på høytidsdager skal de vente til messen er slutt.

Rett etter laudes på søndager skal den som begynner og den som avslutter uketjenesten, knele i kirken foran alle og be om deres forbønn. Den som avslutter, skal lese dette vers: ”Velsignet er Gud Herren, som har hjulpet og trøstet meg.” Når han har sagt dette tre ganger, skal han ta imot velsignelsen og gå ut. Deretter kommer den som skal tiltre, og sier: ”Gud, kom meg til hjelp! Herre, vær snar til frelse!” Når han har sagt det tre ganger, mottar han velsignelsen, og så overtar han tjenesten.

Om syke brødre

Omsorgen for de syke må gå foran og over alt annet, slik at man ærer Kristus ved å tjene dem, for han sa: ”Jeg var syk, og dere så til meg”, og: ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” Men de syke skal huske på at de blir pleiet til Guds ære, og ikke plage brødrene som pleier dem med overdrevne krav. Likevel må man holde ut med dem i tålmodighet, for ved å gjøre det får man er rikere lønn. Derfor må abbeden passe nøye på at de syke ikke blir forsømt på noen måte.

Det skal settes av et eget rom for de syke, med en gudfryktig, omhyggelig og samvittighetsfull bror til å stelle dem. Man skal la de syke få et bad når det er gagnlig, men de friske, og særlig de unge, skal sjeldnere få lov til det. De syke som er svært skrøpelige, skal få lov til å spise kjøtt så de kan komme seg raskere, men når de er blitt friske igjen, skal de avstå fra det, som vanlig.

Abbeden skal være nøye med å passe på at forvalterne og pleierne ikke forsømmer de syke, for det er han selv som skal stå til ansvar for alle feil som blir begått av hans disipler.

Om gamle og barn

Riktignok ligger det i menneskets natur at man er tilbøyelig til å ha medynk med gamle og barn, men likevel skal regelens autoritet også ha omsorg for dem. Man må alltid huske på at de er svake, og ikke forlange at de skal overholde regelens strenge bestemmelser når det gjelder mat. Tvert imot skal man sørge for dem med kjærlig omtanke, og la dem spise før de faste tidene.

Om ukens oppleser

Under måltidene skal det alltid være høytlesning, men man må ikke la hvem som helst ta fatt på en bok og begynne å lese, men utnevne en høytleser som tiltrer tjenesten på en søndag og leser hele uken. Etter messe og kommunion skal den som begynner sin uke, be om hele kommunitetens forbønn for at Gud må vende stolthetens ånd bort fra ham. Derfor gjentar alle dette vers tre ganger etter ham: ”Herre, løs min tunge, så min munn kan forkynne din pris!” Når han har mottatt velsignelsen, begynner han å lese.

Det skal være helt stille, så man ikke hører hvisking eller snakk ved siden av oppleserens stemme. Brødrene skal sende hverandre det de trenger av mat og drikke, slik at ingen er nødt til å be om noe. Hvis noen likevel skulle trenge noe, skal han gjøre det med tegn istedenfor med ord. Ingen må driste seg til å spørre om det som blir lest eller andre ting så brødrene blir adspredt, med mindre den overordnede vil si et par ord til oppbyggelse. Den bror som har uketjeneste som høytleser, skal få litt utspedd vin før han begynner å lese, på grunn av den hellige kommunion og for at ikke fasten skal bli for tung å holde ut. Når han er ferdig med lesningen, skal han spise sammen med dem som har uketjeneste på kjøkkenet og ved bordet.

Alle brødre skal ikke lese eller synge, men bare de som er oppbyggelige å høre på for de andre.

Om hvor mye mat en munk trenger

Til det daglige måltidet, enten det er ved sekst eller non, tror vi at det er nok med to kokte retter ved alle bord, av hensyn til de forskjellige brødres svakheter. Hvis noen ikke kan spise den ene retten, kan han forsyne seg av den andre. Derfor bør to kokte retter være nok for alle brødrene. Hvis det dessuten finnes frukt eller friske grønnsaker, kan man føye til en tredje.

Et drøyt pund brød er nok per dag, enten man bare har ett måltid, eller både middag og aftensmat. Hvis det er aftensmat, skal forvalteren holde unna en tredjedel av brødet og gi det til brødrene til aftens.

Hvis arbeidet er tyngre enn vanlig, ligger det innenfor abbedens myndighet å tillate litt mer, om han anser at det er nødvendig. Fremfor alt må man unngå overdrivelse, slik at munken aldri blir overrumplet av å være sprekkmett, for ingenting er så uforenlig med kristenlivet som å være forspist. Vår Herre sier: ”Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk.”

Barna skal ikke la like mye mat som de voksne, men mindre, for man skal være sparsom i alt. Men alle, unntatt de som er meget syke og svake, skal avstå helt fra kjøtt av firbente dyr.

Om hvor mye drikke en munk trenger

”Enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik.” Derfor har vi visse betenkeligheter med å fastsette hva andre bør spise og drikke. Om vi tar hensyn til de svakes skrøpelighet, mener vi likevel at det bør være nok med en kvart liter vin om dagen for hver enkelt. De som Gud har gitt nåde til å avstå, skal vite at de får sin egen belønning.

Den overordnede skal bestemme når forholdene på stedet eller arbeidet eller heten om sommeren tilsier at de trenger mer, men i alle tilfeller skal han sørge for at ingen forspiser seg eller blir beruset. Vi leser riktignok at vin ikke på noen måte passer seg for munker, men siden man ikke kan overbevise vår tids munker om det, la oss i det minste bli enige om at vi ikke skal drikke til vi har fått nok, men heller mindre, for ”vin fører selv kloke menn på avveier.”

Hvis stedet er så fattig at det ikke engang er mulig å skaffe så mye som det som er nevnt ovenfor, men heller mindre eller ingenting, skal de som bor der, lovprise Gud og ikke klage. Fremfor alt pålegger vi dem å la være å sutre og klage.

Til hvilke tider bør brødrene spise

Fra den hellige påske til pinse skal brødrene spise middag ved sekst, men også kveldsmat. Fra pinse og hele sommeren gjennom skal munkene faste onsdag og fredag til non, med mindre de arbeider på jordene eller blir altfor plaget av sommervarmen. De andre dagene skal de spise ved sekst. Hvis de arbeider på jordene eller sommervarmen blir for sterk, skal de spise middag hele uken til samme tid. Det er abbedens ansvar å sørge for dette, og han skal regulere og ordne alt slik at det tjener til sjelenes frelse og at brødre kan gjøre det de holder på med uten å klage.

Fra 13. september til begynnelsen av fastetiden skal de alltid spise middag ved non.

I fastetiden frem til påske skal de spise etter vesper, men vesper skal feires så tidlig at man ikke behøver lampelys under måltidene, slik at alt kan bli ferdig mens det er lyst. For øvrig skal man til enhver tid tilpasse spisetidene slik at alt blir gjort i dagslys.

Om at ingen må tale

etter kompletorium

Munkene bør strebe etter stillhet til enhver tid, men særlig om natten. Derfor gjelder følgende til enhver tid, enten det er faste eller en vanlig dag: Hvis det ikke er fastetid, skal alle sette seg sammen med en gang de har reist seg fra aftensmaten. Så skal en lese fra Foredragene (Collationes), eller Fedrenes liv, eller noe annet som er oppbyggelig for tilhørerne, men ikke de syv første bøkene i Det gamle testamente eller Kongebøkene, for det vil ikke være bra for svake sjeler å høre disse delene av Skriften på denne tid av døgnet. Dem kan man lese til andre tider.

Men hvis det er fastedag, begynner man å lese Foredragene rett etter vesper og en kort pause, som vi har nevnt. Man skal lese fire eller fem sider, eller så mye man rekker, mens alle skynder seg å slutte seg til de andre under lesningen, for noen kan jo ha vært opptatt med et arbeid han har fått tildelt.

Når så alle er samlet, ber man kompletorium. Når denne tidebønnen er ferdig, har ingen lenger lov til å si noe som helst. Hvis noen bryter denne regelen om stillhet, skal han straffes strengt, unntatt hvis det er nødvendig fordi det kommer gjester, eller hvis abbeden pålegger noen å gjøre noe. Men også det skal gjøres med det største alvor og med sømmelig beskjedenhet.

Om dem som kommer for sent

til gudstjenesten eller til bords

Når signalet til gudstjenesten lyder, skal alle slippe det de har i hendene og komme så fort de kan, men likevel med verdighet så det ikke innbyr til løssluppenhet, for man må ikke la noe komme foran gudstjenesten.

Hvis en bror kommer til vigilien etter Gloria i salme 95 (som vi derfor ønsker at man skal synge ytterst uttrukket og langsomt), skal han ikke ta sin plass i koret, men stå bakerst, eller gå til det stedet abbeden har avsatt for dem som har forsømt seg, og hvor de kan bli sett av ham og hele kommuniteten. Der skal han stå til gudstjenesten er slutt, og så skal han be offentlig om tilgivelse.

Vi har bestemt at de bør stå bakerst eller for seg selv, slik at alle kan de dem, og for at de i det minste kan forbedre seg av ren skamfølelse. For hvis de skulle holde seg utenfor kirken, kunne de finne på å gå og legge seg og sove igjen, eller enda verre, sitte utenfor og prate, og la den onde få anledning til å slippe til. Derfor er det bedre at de kommer inn i kirken så de ikke går glipp av noe, og kan forbedre seg i fremtiden.

Ved tidebønnene om dagen skal den som ikke er kommet før åpningsverset og Gloria etter første salme, stille seg bakerst, etter den ordning vi har nevnt. Han får heller ikke lov til å ta plass blant dem som synger i koret før han har bedt om tilgivelse, med mindre abbeden kanskje tilgir ham og gjør et unntak, men da må han likevel gjøre bot for den feil han har begått.

Hvis en bror ikke er kommet til refektoriet før bordverset, slik at alle kan lese det sammen og be og så sette seg til bords samtidig, og hvis det skjer på grunn av sommel eller hans egen feil, skal han irettesettes inntil to ganger. Hvis han ikke forbedrer seg etter dette, får han ikke lov til å ta del i fellesmåltidet, men må spise alene, adskilt fra fellesskapet med sine brødre. Han blir fratatt sin porsjon vin til han har bedt om tilgivelse og har gjort bot. På samme måte blir den behandlet som ikke er til stede ved bordverset etter måltidet.

Ingen må tillate seg å spise eller drikke mellom de fastsatte tidene, men hvis en overordnet tilbyr en bror noe og han avslår å ta det imot, men han senere likevel får lyst på noe, enten det han avslo tidligere eller noe annet, skal man ikke gi ham noe som helst før han har bedt om tilgivelse på passende måte.

Hvordan de som er

utelukket skal gjøre bot

Hvis en bror er blitt utelukket fra kirken og fellesbordet på grunn av alvorlige feil, skal han ligge utstrakt på gulvet utenfor kirkedøren uten å si et ord til gudstjenesten blir avsluttet. Han skal ligge flatt med ansiktet mot jorden foran føttene på alle som kommer ut av kirken. Slik skal han ligge helt til abbeden anser at han har gjort tilstrekkelig bot. Når så abbeden kaller ham til seg, skal han kaste seg ned for hans føtter og deretter for alle brødrene for at de skal be for ham. Hvis da abbeden befaler det, skal han mottas i koret og innta den plass som abbeden har bestemt. Men han skal ikke våge å istemme en salme, eller lese en tekst eller noe som helst uten ny ordre fra abbeden. Ved alle tidebønner, når gudstjenesten avsluttes, skal han kaste seg ned der han står. Slik skal han gjøre bot inntil abbeden enda en gang befaler ham å slutte.

De som er utestengt fra fellesbordet på grunn av mindre feil, skal gjøre bot i kirken så lenge abbeden bestemmer. Det skal de gjøre til han gir sin velsignelse og sier: ”Det er nok.”

Om dem som gjør en feil i kirken

Hvis noen gjør en feil mens han foredrar en salme, et responsorium, en antifon eller en lesning, og ikke ydmyker seg og ber om tilgivelse foran alle, skal han irettesettes strengere, siden han ikke ville ydmyke seg og rette den feilen han hadde gjort ved sin egen forsømmelse. Men barna skal få pryl for slike feil.

Om dem som gjør feil i andre ting

Hvis noen gjør en feil når han arbeider på kjøkkenet, på lageret, i tjenesten i reflektoriet, i bakeriet eller i hagen, i sitt håndverk eller hvor som helst, eller om han knuser eller mister noe, eller gjør seg skyldig i en annen forseelse, må han straks gjøre bot for abbeden og hele kommuniteten og bekjenne sin feil. Hvis han ikke gjør det, men feilen blir kjent gjennom en annen, skal han straffes strengere.

Men hvis det dreier seg om en skjult synd i sjelen, skal han bare legge den frem for abbeden eller en av de åndelige fedrene, for de vet hvordan de kan lege både egne og andres sår, uten å avsløre dem eller gjøre dem kjent for andre.

Hvordan tidene for

gudstjeneste skal varsles

Det er abbedens ansvar å varsle gudstjenestetidene både dag og natt. Han kan gjøre det selv eller overlate det til en samvittighetsfull bror, slik at alt skjer til rett tid.

Salmer og antifoner intoneres i tur og orden av dem som har fått i oppdrag å gjøre det. Ingen må driste seg til å synge eller lese hvis han ikke kan gjøre det slik at det er oppbyggelig for dem som hører på. Den som er blitt pålagt det av abbeden, skal gjøre det med ydmykhet, alvor og dyp gudsfrykt.

Om det daglige manuelle arbeid

Lediggang er sjelens fiende. Derfor bør brødrene bruke visse tider til manuelt arbeid, og andre til åndelig lesning. Vi tror at det er mulig å ordne tid til begge deler på følgende måte: Fra påske til første oktober skal brødrene gå ut om morgenen etter prim og gjøre nødvendig arbeid til omtrent fjerde time. Tiden fra fjerde time til sekst skal brukes til lesning.

Når de er ferdige med middagen etter sekst, skal de hvile i sengene sine i fullstendig stillhet. Hvis en bror vil lese, kan han gjøre det, men ganske lavt, så han ikke forstyrrer noen. Non leses noe tidligere enn vanlig, omtrent ved midten av åttende time. Deretter skal de arbeide igjen helt til vesper. Hvis brødrene er nødt til å gjøre innhøstingen selv, enten på grunn av forholdene på stedet eller fattigdom, skal de ikke sørge over det, for det er først da de er ekte munker som lever av sine henders arbeid, likesom våre Fedre og apostlene. Men alt må skje med måte, av hensyn til de svake.

Fra første oktober til begynnelsen av fastetiden skal de vie tiden til lesning til slutten av andre time, så leser alle ters. Deretter arbeider alle med det de er pålagt å gjøre til non. Ved første signal for non skal alle avslutte arbeidet slik at de er rede når det andre signalet lyder. Etter måltidet har de fri til å lese eller studere Salmene.

I hele fastetiden skal de ha fri til å lese fra morgenen av til slutten av tredje time. Deretter utfører de det arbeidet som er pålagt helt til slutten av niende time.

I disse fastedagene skal hver enkelt få en bok fra biblioteket som han skal lese sammenhengende og i sin helhet. Disse bøkene skal deles ut i begynnelsen av fastetiden. Først og fremst skal det utnevnes en eller to eldre munker som går rundt i klosteret i de tidene som er avsatt til lesning. De skal passe på at det ikke finnes noen bror som er så doven at han kaster bort tiden med sommel og prat istedenfor å lese oppmerksomt, for det er ikke bare bortkastet tid for ham selv, men forstyrrer også de andre. Hvis en bror blir grepet i dette – måtte det aldri skje! – skal han irettesettes både en og to ganger. Hvis han ikke forbedrer seg, skal han straffes ifølge regelen, slik at de andre blir advart. Brødrene bør ikke omgås hverandre til upassende tider.

På søndager skal alle ha fri til å lese, unntatt de som har bestemte oppgaver å passe. Hvis en er så skjødesløs og lat at han verken vil eller kan meditere eller lese, skal han få noe å gjøre så han ikke går ledig. Når det gjelder syke og svakelige brødre, skal man gi dem et arbeid eller håndverk å holde på med så de ikke går ørkesløse, men uten å gi dem så tungt arbeid at de fristes til å rømme. Det er abbedens ansvar å ta hensyn til deres svakheter.

Hvordan fastetiden bør overholdes

Munkens liv burde være som en vedvarende fastetid, men siden bare de færreste er gitt å ha krefter til slikt, råder vi hele fellesskapet til i alle fall å bevare sitt liv rent i fasten, og skylle bort tidligere tiders forsømmelser i løpet av disse hellige dagene. En verdig måte å gjøre dette på er å holde oss unna alle laster og vie oss til bønn med tårer, åndelig lesning, hjertets anger og forsakelse.

La oss derfor legge noe til våre vanlige plikter i tjenesten i disse dagene, som ekstra private bønner, eller avholdenhet i mat og drikke. Hver enkelt kan gi Gud noe frivillig i Den Hellige Ånds glede ved å bære frem noe som offer ut over det som er fastlagt, som å nekte kroppen litt mat, drikke, søvn, tomt prat og spøk, og se frem til den hellige påske med den åndelige lengsels glede.

Hver og en skal imidlertid legge frem for abbeden det han har tenkt å ofre til Gud, og skal bare gjøre det med hans bønn og samtykke, for alt som gjøres uten vår åndelige fars tillatelse, regnes som hovmod og forfengelighet, og gir ingen belønning. Derfor må alt gjøres med abbedens samtykke.

Om brødre som arbeider langt

fra kirken eller er på reise

Brødre som er på arbeid langt borte og ikke kan komme til kirken til fastlagt tid, kan – hvis abbeden synes det er greit – knele i gudsfrykt og holde gudstjenesten der de er. Det samme gjelder for dem som er sendt ut på reise. De må ikke sløyfe de fastlagte tidebønnene, men be dem for seg selv så godt de kan, uten å forsømme denne tjenesten som det er deres plikt å utføre.

Om brødre som bare

er ute på en kort tur

En bror som bare er sendt ut et ærend og regner med å være tilbake til klosteret samme dag, har ikke lov til å spise borte selv om noen nøder ham, med mindre abbeden har pålagt ham det. Hvis han gjør noe annet, skal han utelukkes.

Om klosterkirken

Klosterkirken skal være et bønnens sted, hvor man ikke skal gjøre noe, eller oppbevare noe som ikke hører til der.

Etter gudstjenesten skal alle gå ut i dyp stillhet og gudsfrykt, slik at en bror som vil be alene, ikke blir forstyrret av de andre. Men hvis noen en annen gang ønsker å be mer, skal han ganske enkelt gå inn og be, ikke med høy røst, men med tårer og av hele sitt hjerte. Den som ikke overholder dette, får ikke lov til å bli igjen i kirken etter gudstjenesten, av frykt for at han, som sagt, kan forstyrre de andre.

Hvordan gjester skal mottas

Alle gjester som kommer skal mottas som Kristus selv, for en dag vil han si: ”Jeg var fremmed og dere tok imot meg.” Alle skal vises den ære som tilkommer dem, men særlig trosfeller og pilegrimer. Så snart en gjest blir anmeldt, skal derfor både prior og brødre skynde seg og møte ham med kjærlighet og velvilje. Aller først skal de be sammen og gi hverandre fredshilsenen. Man skal ikke gi fredskysset før man har bedt sammen for å unngå djevelens blendverk.

Alle gjester som kommer eller tar farvel, skal man hilse med ydmykhet enten ved å bøye hodet eller kaste seg til jorden, for det er Kristus man ærer, og ham man mottar i gjestens person. Når gjestene er ønsket velkommen, skal man føre dem til bønnen. Deretter skal prioren, eller den som har fått oppgaven, sette seg sammen med dem. Guds lov skal leses til oppbyggelse for gjesten, og deretter skal man vise ham all menneskelig vennlighet. Prioren kan bryte fasten for gjestens skyld, med mindre det dreier seg om en særskilt fastedag som man ikke kan bryte, men brødrene skal overholde fasten som vanlig.

Abbeden skal helle vann over gjestenes hender, og både han og hele kommuniteten skal vaske gjestenes føtter. Når det er gjort, skal de fremsi følgende vers: ”Vi grunner på din trofasthet, Gud, i ditt hellige tempel.” Fattige og pilegrimer skal vises den største gjestfrihet og omsorg, for det er i dem man først og fremst mottar Kristus. Når det gjelder de rike, er frykten for dem i seg selv nok til at man hedrer dem.

Det skal være et eget kjøkken for abbeden og gjestene slik at gjestene, som aldri mangler i et kloster og som kommer til alle døgnets tider, ikke skal forstyrre brødrene. Hvert år skal det utpekes to brødre som er vel egnet til å skjøtte arbeidet på kjøkkenet. De skal få hjelpere hvis de trenger det, slik at de kan gjøre arbeidet uten å klage. Hvis de derimot har for lite å gjøre, skal de gå og hjelpe til der de blir sendt. Ikke bare her, men ved alle oppgaver i klosteret skal man ta hensyn til dette, slik at man sender hjelp til dem som trenger det, mens de som har lite å gjøre, går dit de blir sendt.

Ansvaret for gjesteavdelingen skal gis til en gudfryktig bror. Det må finnes mange nok oppreide senger, for Guds hus bør være viselig styrt av vise menn.

Ingen må omgås eller snakke med gjestene uten å ha fått tillatelse, men hvis en bror møter dem eller ser dem, skal han hilse ydmykt, som vi alt har sagt. Han skal be om deres velsignelse idet han går forbi, og vi at han ikke har lov til å snakke med gjestene.

Om en munk bør ta imot

brev eller andre ting

Det er ikke på noen måte tillatt for en munk å motta brev, fromme gaver eller den minste ting fra foreldre eller andre, og heller ikke å gi noe, til og med brødrene imellom, uten abbedens tillatelse.

Hvis foreldrene skulle sende ham noe, får han ikke lov til å ta det imot uten å spørre abbeden først. Hvis abbeden tillater ham å motta gaven, har han likevel myndighet til å gi den til hvem han vil. Den bror som gaven var tiltenkt, må ikke bli skuffet over det, så ikke djevelen får slippe til. Men hvis noen våger å gjøre noe annet, skal han straffes etter regelen.

Om brødrenes klær og fottøy

Brødrene skal få klær etter forholdene og klimaet der de bor. I kaldere strøk trenger de mer, i varmere mindre. Det er abbedens sak å vurdere dette. Vi regner likevel med at det i tempererte områder er nok med en kutte og en tunika til hver munk (en ullkutte om vinteren og en som er lett eller tynnslitt om sommeren). Dessuten skapular til arbeidet, og som fottøy sandaler og sko.

Munkene skal ikke klage over fargen på tingene eller hvor grove de er. De skal bruke det som finnes på stedet der de bor, og som kan kjøpes billigst.

Når det gjelder størrelsen på klærne, skal abbeden sørge for at de ikke er for korte, men at de passer til hver enkelt. Når de får nye klær, skal de gamle alltid leveres tilbake og legges i kleskammeret for å gis til de fattige. Det er nemlig nok for en munk å ha to tunikaer og to kutter, så han har noe å skifte på om natten og når de skal vaskes. Hvis man har mer enn det, er det overflødig og bør sløyfes. Fottøy og alt annet som er gammelt, skal leveres tilbake når de får noe nytt.

De som blir sendt ut på reise, får utlevert underbukser fra kleskammeret. De skal leveres tilbake renvasket etter bruk. Kutte og tunika skal være litt bedre enn dem de bruker til hverdags. Det de får fra kleskammeret når de reiser ut, skal leveres tilbake når de kommer igjen.

I sengene er det nok med en halmmadrass, et grovt laken, et ullteppe og en hodepute.

Likevel skal abbeden undersøke sengene ofte for å passe på at det ikke finnes private ting der. Hvis det finnes noe hos en bror som han ikke har fått av abbeden, skal han straffes strengt. For å utrydde den last som er å eie noe for seg selv, skal abbeden dele ut alt som er nødvendig. Det vil si: kutte, tunika, sandaler, sko, belte, kniv, griffel, nål, lommetørkle og tavle, slik at ingen kan si at han mangler noe som er nødvendig.

Likevel skal abbeden alltid tenke på dette ord i Apostlenes gjerninger: ”Hver enkelt fikk tildelt det han trengte.” Slik skal han heller ta hensyn til de svakes skrøpelighet enn til de misunneliges onde vilje. Men i alle sine avgjørelser skal han tenke over at Gud gjengjelder ham etter det han har gjort.

Om abbedens bord

Abbeden skal alltid spise sammen med gjestene og pilegrimene, men når det er færre gjester, kan han innby hvem han vil blant brødrene til sitt bord. Likevel skal han alltid la en eller to eldre være igjen sammen med de andre for å sørge for ro og orden.

Om klosterets håndverkere

Hvis det finnes håndverkere i klosteret, skal de få lov til å utøve sitt håndverk i all ydmykhet hvis abbeden tillater det. Om noen av dem skulle komme til å skryte av hvor dyktig han er og tro at han bidrar med noe til klosteret med det, skal han fjernes fra håndverket sitt, og ikke få lov til å ta det opp igjen med mindre han ydmyker seg, og abbeden byr ham å vende tilbake til det.

Hvis noe av det de har lagd er til salgs, må de som skal stå for salget, passe seg for å underslå noe av utbyttet. De må alltid minnes Ananias og Safira, for likesom de døde i kroppen, vil sjelens død ramme dem og alle andre som underslår noen av klosterets ting.

Når det gjelder prisen på varene, må man ta seg i akt så ikke grådigheten sniker seg inn, men tvert imot selge dem litt billigere enn folk i verden kan gjøre, slik at ”Gud blir æret i ett og alt”.

Hvordan nye brødre skal mottas

Når en kommer for første gang og ønsker å forandre sitt liv og gå i kloster, skal man ikke la ham slippe inn for lett, men gjøre som apostelen sier: ”Prøv åndene om de er av Gud!” Hvis derfor den som kommer fortsetter å banke på, og tålmodig holder ut alle de krenkelser og vanskeligheter han blir utsatt for og fremdeles holder fast på sin anmodning etter fire-fem dager, skal han få lov til å komme inn og være i gjesteavdelingen i noen dager. Deretter får han være sammen med novisene der de studerer, spiser og sover.

Det oppnevnes en eldre munk som har evnen til å vinne sjeler, som skal våke over dem med den største oppmerksomhet. Han må være omhyggelig med å finne ut om nykommeren virkelig søker Gud, om han er ivrig i gudstjenesten og rede til å adlyde og bli ydmyket. Han må få vite om alt som er hardt og tungt på den vei som fører til Gud.

Hvis han lover å holde fast ved sin beslutning, skal hele denne regelen leses opp for ham etter to måneder, og så skal man si til ham: ”Dette er den loven du ønsker å tjene under. Hvis du kan holde den, så tre inn; hvis ikke, er du fri til å gå.” Hvis han holder fast ved dette, blir han ført tilbake til novisens avdeling, som nevnt ovenfor, og så blir han med stor tålmodighet prøvet på ny.

Etter seks måneder skal hele regelen leses opp for ham igjen, for at han skal vite hva han går inn i. Hvis han blir værende, blir regelen lest opp for ham enda en gang etter fire måneder. Og hvis han endelig etter å ha tenkt seg grundig om, lover å overholde alt og gjøre alt han blir pålagt, skal han mottas i kommuniteten. Men han skal vite at han, etter regelens lover, fra den dag av ikke har lov til å forlate klosteret eller riste av seg regelens åk som han i hele denne lange betenkningstiden har vært fri til å avvise eller godta.

Før han blir mottatt, skal han i alles nærvær i kirken love stabilitet, trofasthet i klosterlivet og lydighet foran Gud og hans hellige, så han vet at han blir fordømt av den han spotter hvis han noen gang skulle gjøre noe annet.

Dette løftet skal han skrive i et dokument i de helgeners navn hvis relikvier finnes på stedet, og i abbedens navn. Dokumentet skal han skrive selv. Hvis han ikke kan skrive, skal han be en annen om å gjøre det, men han skal sette sitt merke på det og egenhendig legge det på alteret. Når dette er gjort, skal han straks istemme dette vers: ”Hold meg oppe etter ditt ord, så jeg kan få leve! La ikke mitt håp bli til skamme!” Dette vers skal hele kommuniteten gjenta tre ganger, og tilføye: ”Ære være Faderen…” Deretter skal den nye broren kaste seg ned for hver av brødrenes føtter for at de skal be for ham, og fra denne dag regnes han til kommuniteten.

Hvis han eier noe, skal han enten gi det til de fattige på forhånd, eller overføre det til klosteret ved en høytidelig donasjon, uten å beholde noe for seg selv. Han vet jo at han fra denne dag ikke engang har rett til å bestemme over sin egen kropp.

I kirken skal man straks ta fra ham det tøyet han har på seg og kle ham i klosterets klær. Men de klærne han har gitt fra seg skal oppbevares i kleskammeret, for hvis han en dag skulle gi etter for djevelens overtalelse og forlate klosteret – måtte det aldri skje! – skal man ta fra ham klosterets klær før han blir kastet på dør. Men dokumentet som abbeden i sin tid tok fra alteret, får han ikke tilbake; det skal oppbevares i klosteret.

Om adeliges eller fattiges

sønner som blir gitt til klosteret

Hvis en adelsmann vil gi sin sønn til Gud i klosteret og gutten er mindreårig, skal hans foreldre skrive et dokument som det vi har nevnt tidligere. Så skal de vikle guttens hånd i alterduken sammen med dokumentet og offergaven, og slik skal de gi ham til klosteret.

Når det gjelder deres eiendommer, skal de forplikte seg under ed i selve dokumentet om at de verken selv, eller ved mellommenn, eller på noen annen måte vil gi gutten noe som helst; og heller ikke gi ham mulighet til noen gang å eie noe. Hvis de ikke vil gjøre det slik, men likevel ønsker å få sin belønning ved å skjenke noe som almisse til klosteret, kan de, hvis de ønsker det, gi en formell donasjon til kommuniteten av de eiendommene de ønsker å gi, og forbeholde seg avkastningen av dem så lenge de lever. Slik stenger de alle utveier så det ikke finnes noe som kan lokke gutten og føre ham ut i fortapelsen – måtte det aldri skje! – som vi har lært av erfaring.

De fattige kan gjøre det på samme måte. Men de som overhodet ikke eier noe, skal bare skrive dokumentet og gi sin sønn til klosteret i vitners nærvær, sammen med offergaven.

Om prester som gjerne vil bo i klosteret

Hvis en prest ber om å bli opptatt i klosteret, skal man ikke ta imot ham for raskt. Hvis han likevel holder fast ved sin bønn, skal han få vite at han må overholde alle regelens bestemmelser, og at han ikke vil bli fritatt for noe, for det står skrevet: ”Venn, hvorfor er du kommet?”

Likevel kan man la ham ta plass etter abbeden og gi velsignelsen og feire messen hvis abbeden tillater ham å gjøre det. For øvrig må han ikke tillate seg å gjøre noe på egen hånd, men vite at han er underlagt regelen og heller skal være et eksempel på ydmykhet for alle.

Hvis det er spørsmål om utnevnelser eller andre saker i klosteret, skal han beholde sin plass etter dagen da han inntrådte, og ikke etter den respekt han blir vist fordi han er prest.

Når det gjelder klerker som likedan ønsker å slutte seg til klosteret, skal man gi dem rang omtrent midt blant brødrene, men de må også love å overholde regelen og stabiliteten.

Hvordan man skal

motta fremmede munker

Hvis det kommer en fremmed munk fra fjerntliggende strøk som ønsker å bo i klosteret som gjest, og er fornøyd med stedets skikker slik han finner dem, og ikke bryr kommuniteten med overdrevne krav, skal han tas imot så lenge han ønsker.

Hvis han med sunn fornuft og kjærlig ydmykhet bemerker eller påpeker noe, skal abbeden nøye overveie om det kanskje nettopp er derfor Herren har sendt ham. Hvis han siden skulle ønske å love stabilitet i klosteret, skal man ikke avslå det, desto mer siden man har hatt tid til å vurdere hans levevis mens han har bodd i gjesteavdelingen.

Men hvis han har vært krevende og full av feil mens han har vært gjest, skal man ikke bare unnlate å ta ham opp i kommuniteten, men be ham høflig om å forsvinne, av frykt for at hans elendighet skal smitte over på andre. Men hvis hans oppførsel ikke er slik at han fortjener å bli vist bort, skal man ikke bare ta ham opp i kommuniteten hvis han ber om det, men til og med overtale ham til å bli, for at hans eksempel kan være til oppbyggelse for de andre, for over alt tjener man den samme Herre og strider for den samme konge.

Abbeden kan gi ham en litt høyere rang i kommuniteten hvis han finner ham verdig til det. Dette gjelder for øvrig ikke bare munker, men også prester og klerker, som nevnt tidligere. Abbeden har myndighet til å gi dem en høyere rang enn det som svarer til den dag de inntrådte, hvis han anser at deres livsførsel fortjener det.

Men abbeden skal vokte seg for å oppta en munk fra et kjent kloster med mindre han har samtykke eller anbefalingsbrev fra dets abbed, for det står skrevet: ”Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre som gjøre mot deg.”

Om klosterets prester

Hvis abbeden vil be om å få ordinert en prest eller diakon til klosteret, skal han velge en av sine egne som han anser som verdig til å utøve presteembetet. Den som blir ordinert, skal vokte seg for å bli innbilsk eller hovmodig, og må ikke våge å gjøre noe annet enn det abbeden har pålagt ham, for han vet at han nå må overholde regelen strengere enn før. Han må ikke bruke presteembetet som påskudd til å glemme lydigheten mot regelen og disiplinen, men tvert imot vokse mer og mer i Gud.

Han skal alltid beholde den plass som tilsvarer dagen da han inntrådte, unntatt når han tjener ved alteret, eller om han etter kommunitetens valg og abbedens vilje blir forfremmet fordi han fortjener det ut fra sin livsførsel. Men han skal vite at han må følge den orden som gjelder for dekaner og priorer.

Hvis han drister seg til å gjøre noe annet, skal han ikke anses som prest, men som opprører. Og hvis han ikke forbedrer seg til tross for mange formaninger, skal også biskopen tilkalles som vitne. Hvis han etter dette ikke forbedrer seg og hans feil blir allment kjent, skal han sendes bort fra klosteret, men bare hvis han er så gjenstridig at han ikke vil underkaste seg regelen eller adlyde den.

Om rangordningen i kommuniteten

Brødrene skal beholde sin rang i klosteret etter dagen de inntrådte, eller etter det deres vandel fortjener og det abbeden bestemmer. Abbeden må likevel ikke uroe den flokk som er betrodd ham, og ikke treffe urettferdige avgjørelser som om han skulle ha uinnskrenket makt, men alltid huske på at han skal stå til regnskap for Gud for alle sine avgjørelser og handlinger.

Brødrene går frem til fredskysset og kommunion, intonerer salmene og inntar sine plasser i koret etter den rangordning abbeden har bestemt, eller som de allerede har etter den dag de inntrådte. Alder i seg selv skal verken være en fordel eller en ulempe i noen sammenheng, for både Samuel og Daniel var jo unggutter da de dømte de eldste. Derfor skal alle ta sin plass etter den dag da de inntrådte, bortsett fra dem som abbeden har forfremmet, som vi har nevnt, eller som han av ulike grunner har gitt en lavere rang. Slik skal han som inntrådte i klosteret i annen time på dagen, anse seg selv som yngre enn han som kom i første time, uansett alder og verdighet. Men alle skal passe på at barna følger regelen i alle ting.

De som er yngre skal ære dem som er eldre, og de eldre skal elske de yngre. Når brødrene henvender seg til hverandre, skal de ikke bruke bare navn. De eldre skal kalle de yngre ”bror”, mens de yngre skal kalle de eldre nonnus, som betyr ”ærverdige far”. Abbeden skal kalles ”herre” og ”abbed”, fordi man tror fullt og fast at han er i Kristi sted; ikke fordi han selv forlanger det, men i respekt og kjærlighet til Kristus. Men abbeden må ha dette i minne og vise seg en slik ære verdig.

Overalt hvor brødre møter hverandre skal den yngre be den eldre om hans velsignelse. Hvis en eldre munk går forbi, skal den yngre reise seg og by ham plass, og skal ikke sette seg igjen før den eldre ber ham om det. Slik oppfyller de det som står skrevet: ”Sett de andre høyere enn dere selv.”

Både småguttene og ungdommene skal holde seg til sine plasser i god orden i kirken og ved bordet. Både ute og alle andre steder skal de holdes under oppsikt og disiplin helt til de har nådd skjels år og alder.

Om innsettelsen av abbed

Når en ny abbed skal innsettes, skal man alltid følge den regel at man enten innsetter den som med gudsfrykt blir enstemmig valgt av hele kommuniteten, eller den som bare er valgt av en del av kommuniteten, uansett hvor liten den er, hvis denne del har bedre dømmekraft. Den som innsettes må velges etter sitt fortjenestefulle liv og sin solide lærdom, selv om han skulle være den laveste i rang.

Men hvis hele kommuniteten skulle bli enige om å velge en person som støtter dem i deres lastefulle liv – måtte det aldri skje! – og hvis dette blir kjent for stedets biskop, eller andre abbeder eller de kristne i nabolaget, må de forhindre at den beslutning som er tatt av slike fordervede sjeler, blir stående. De må sørge for en verdig forstander for Guds hus, og de skal vite at de blir rikelig belønnet hvis de handler med den beste hensikt og i nidkjærhet for Guds ære, men at de begår en synd hvis de lar være å gripe inn.

Når abbeden er innsatt, skal han alltid tenke over hvilken byrde han har påtatt seg og hvem han skal stå til regnskap for. Han skal også vite at det er bedre å hjelpe andre fremover enn å gå foran. Derfor bør han være godt kjent med Guds lov så han kan hente frem lærdom både av nytt og gammelt. Han må være kysk, måteholden og barmhjertig. Han skal hate lastene, men elske brødrene.

Selv når han irettesetter, skal han handle med omtanke og uten å overdrive, så han ikke knuser karet for å fjerne rusten. Han må alltid mistro sin egen skrøpelighet, og huske at ”han ikke skal bryte et knekket rør”. Med det mener vi ikke at han skal la lastene vokse, men at han skal skjære dem av med klokskap og kjærlighet med de midler som passer best til hver enkelt, som vi allerede har sagt. Han skal strebe etter å bli elsket heller enn å bli fryktet. Han må ikke være masete og engstelig, ikke overdrevent krevende eller påståelig, sjalu eller altfor mistenksom, ellers får han aldri ro.

Han må være forutseende og omtenksom i det han befaler. I de oppgavene han deler ut, enten det gjelder åndelige eller verdslige saker, skal han være veloverveid og påpasselig, og minnes patriarken Jakob, som sa: ”Driver jeg flokken for hardt, om det bare er en eneste dag, stryker alle med.”

Ved å etterligne dette og andre lignende vitnesbyrd om måtehold, som er alle dyders mål, skal han ta alt i betraktning, slik at de sterke har noe å strebe etter, mens de svake ikke mister motet.

Og fremfor alt skal han overholde denne regelen i alle ting, slik at han, når han har tjent vel, får høre Herrens ord til den gode tjener som ga sine medtjenere mat til rett tid: ”Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.”

Om klosterets prior

Det skjer ofte at det oppstår alvorlige motsetninger i klostrene når en prior skal utnevnes, for enkelte av dem blir oppblåst av hovmodets onde ånd og betrakter seg selv som en abbed nummer to. Han tiltar seg urettmessig makt og gir næring til strid og splittelse i kommuniteten. Dette skjer særlig på steder der prior blir tilsatt av samme biskop eller samme abbeder som dem som har innsatt abbeden.

Det er lett å innse hvor urimelig denne skikken er, for alt fra første dag etter innsettelsen får prioren anledning til å hovere hvis han begynner å tenke at han er unndratt abbedens autoritet: ”Du er jo innsatt av de samme som har innsatt abbeden.” Av dette følger misunnelse, kiv og splid, baktalelser, rivalisering og uorden. Så lenge abbed og prior står mot hverandre, vil uenigheten sette deres sjeler i fare, og de som er under dem blir ført i fortapelsen fordi de innynder seg hos den ene eller den andre. Ansvaret for denne faren faller først og fremst på dem som har forårsaket en slik uorden. For å bevare freden og nestekjærligheten mener vi derfor at det er best at abbeden selv bestemmer hvordan han vil ordne administrasjonen av klosteret. I den grad det er mulig kan han overlate til dekanene å ta seg av alle nødvendige ting i klosteret etter hans anvisning, som vi allerede har nevnt. Så lenge flere har ansvar, kan ikke en enkelt bli hovmodig. Hvis forholdene på stedet tilsier det, og kommuniteten ydmykt og med god grunn ber om det, og abbeden anser at det er nyttig, kan han selv, etter rådslagning med gudfryktige brødre, utnevne den prior han anser som best egnet. Prioren skal utføre de oppdrag abbeden pålegger ham, med respekt og ikke gjøre noe mot abbedens vilje, for jo høyere han står over de andre, desto mer omhyggelig må han følge regelens forskrifter.

Hvis det skulle vise seg at prioren har alvorlige feil, eller at han er oppblåst av stolthet, eller fristes til å forakte den hellige regel, skal han advares muntlig inntil fire ganger. Hvis han ikke forbedrer seg, skal han straffes etter regelen. Men hvis han selv ikke da forbedrer seg, skal han fjernes fra sitt embete som prior, og en annen som er verdig, innsettes i hans sted. Hvis han etter alt dette ikke kan være et rolig og lydig medlem av kommuniteten, skal han utvises fra klosteret. Men abbeden må likevel tenke på at han skal stå til regnskap for Gud for alle sine beslutninger, så verken misunnelsens eller sjalusiens flammer brenner i hans sjel.

Om klosterets portvakter

I klosterets port skal man sette en klok gammel bror, som vet hvordan man tar imot og gir beskjed, og som er så gammel at han ikke flakker omkring unødig.

Portvakten bør ha sin celle ved siden av porten slik at de som kommer alltid finner en de kan henvende seg til. Straks noen banker på eller en fattig roper, skal han svare, ”Gud være lovet”, eller ”Velsign meg”. Han skal svare vennlig og gudfryktig, raskt og med kjærlighet. Hvis portvakten trenger det, skal han få en yngre bror til hjelp.

Klosteret skal om mulig være anlagt slik at det har alt som er nødvendig: det vil si vann, mølle, hage og verksteder, slik at de forskjellige arbeider kan utføres innenfor klostermurene. Da er det unødvendig for munkene å ferdes utenfor, noe som ikke på noen måte er bra for deres sjeler.

Vi vil at denne regelen skal leses opp i kommuniteten ofte, slik at ingen bror kan unnskylde seg med at han ikke kjenner den.

Om brødre som blir sendt ut på reise

Brødre som blir sendt ut på reise, skal be om alle brødrenes og abbedens forbønn, og man skal alltid minnes alle de fraværende i den siste tidebønnen om dagen.

Samme dag som brødrene kommer tilbake fra reisen, skal de kaste seg ned på gulvet i kirken etter hver av tidebønnene, og så skal de be om alles forbønn for de feil de kan ha begått på reisen, på grunn av noe ondt de har sett eller hørt, eller på grunn av unyttig tale.

De må ikke driste seg til å fortelle noen om det de har sett eller hørt utenfor klosteret, for det kan være svært skadelig. Hvis noen likevel gjør det, skal han underkastes regelens straff. Det samme gjelder enhver som våger å forlate klosterområdet, eller gå noe sted eller gjøre noe som helst uten abbedens tillatelse, uansett hvor ubetydelig det måtte være.

Hvis en bror får et umulig oppdrag

Hvis en bror blir pålagt å gjøre noe som er svært vanskelig eller umulig, skal han likevel ta imot befalingen rolig og lydig. Men hvis han ser at byrden helt overstiger hans krefter, skal han finne en passende anledning, og tålmodig legge frem for den foresatte hvorfor oppdraget er umulig for ham, uten å være verken hovmodig, motvillig eller oppsetsig. Hvis hans foresatte likevel holder fast ved sin beslutning, skal den yngre vite at det er til hans beste, og adlyde i kjærlighet og tillit til Guds hjelp.

Om at ingen i klosteret må driste

seg til å ta en annen i forsvar

Man må passe på at ingen i klosteret under noen omstendighet drister seg til å forsvare en annen munk eller opptre som hans beskytter, uansett hvor nær beslektet de måtte være. Munker må ikke på noen måte tillate seg dette, for det kan føre til svært alvorlige konflikter. Hvis noen bryter dette forbudet, skal han straffes meget strengt.

Om at ingen må driste seg til

å slå en annen uten videre

Man må unngå enhver anledning til selvtekt i klosteret. Derfor bestemmer vi at ingen har lov til å utestenge eller slå en av sine brødre, med mindre abbeden har pålagt ham å gjøre det. Men de som har feilet, skal stå til rette for det i alles nærvær, slik at de andre blir advart. Barn opp til femten års alder skal passes på og holdes under oppsikt av alle, men også dette må skje med måtehold og fornuft. Om noen griper inn overfor en eldre munk uten at abbeden har pålagt ham det, eller går løs på et barn i fullt sinne, skal han underkastes regelens disiplin, for det står skrevet: ”Gjør ikke mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg.”

Om at brødrene skal adlyde hverandre

Brødrene skal ikke bare være lydige mot abbeden, men også mot hverandre, for de vet at lydighet er den vei som fører til Gud. Vi tillater ikke at et privat påbud skal gå foran et påbud fra abbeden eller de overordnede som han har tilsatt. For øvrig skal de yngre adlyde de eldre med all mulig kjærlighet og omsorg.

Hvis noen er kranglevoren, skal han irettesettes.

Hvis en bror blir irettesatt av abbeden eller en annen overordnet, uansett hva det gjelder, selv for den minste forseelse, eller hvis han skjønner at den foresatte er sint eller opprørt over ham for selv den minste ting, skal han straks gjøre bot og kaste seg ned for hans føtter helt til den andre gir ham sin velsignelse, og sinnet har lagt seg. Den som motsetter seg dette, skal straffes på kroppen, men hvis han fortsetter å være gjenstridig, skal han kastes ut av klosteret.

Om den gode iver munkene bør ha

Likesom det finnes en bitter og ond iver som skiller en fra Gud og fører til helvete, finnes det også en god iver som skiller en fra lastene og fører til Gud og det evige liv. Dette er den iver som munkene skal dyrke med brennende kjærlighet. De skal overgå hverandre i gjensidig aktelse og holde ut hverandres kroppslige og moralske svakheter med den største tålmodighet. De skal kappes om å adlyde hverandre. Ingen skal søke det han anser som nyttig for seg selv, men heller det som er nyttig for andre. De skal vise hverandre en ren, broderlig kjærlighet. De skal frykte og elske Gud, og de skal elske sin abbed med oppriktig og ydmyk kjærlighet. De må overhodet ikke sette noe høyere enn Kristus, og måtte han føre oss alle sammen til det evige liv!

Om at ikke alt som har med fullkommenhetens vei å

gjøre, står i denne regelen

Vi har skrevet denne regelen for at de som overholder den i klostrene i det minste kan fremvise en grunnleggende moralsk holdning og begynnelsen på et klosterliv. Men for den som iler mot det fullkomne liv, finnes de hellige fedrenes undervisning, som vil føre mennesket til fullkommenhetens høyder hvis det følger den. For finnes det én side, eller ett utsagn fra Det Gamle eller Det nye testamente som ikke er den beste rettesnor for menneskelivet? Eller finnes det én bok av de hellige katolske fedre som ikke lærer oss den rette vei til vår Skaper? Og likedan Fedrenes samtaler og forordninger og beretningene om deres liv, og også vår hellige far Basilius’ regel? Er disse noe annet enn dydens redskaper for gode og lydige munker?

Det er nok til å få oss, som er dovne og forsømmelige og lever et dårlig liv, til å rødme av skam.

Så hvem du enn er som iler mot det himmelske fedreland, oppfyll med Kristi hjelp denne lille regel som er skrevet for nybegynnere. Slik når du med Guds beskyttelse frem til lærdommens og dydenes høyeste tinder, som vi nettopp har minnet om. Amen (Gregor den store, 2009, s. 57-131).

Kilde: Gregor den store. (2009). St. Benedikt regel/vita. Bergen: Efrem Forlag.