Kapittel 12 i boka "Antonius' liv og livsstil": Formaninger om munkelivet

Kapittel 12

Formaninger om munkelivet

55. Men etter noen dager vendte han tilbake til berget. I tiden som fulgte, kom det mange munker til ham. Også syke våget seg dit. Alle munker som kom til ham, oppmuntret han iherdig til å tro på Herren og elske Ham, å vokte seg for urene tanker og kjødelige lyster og, som det står i Ordspråkene (LXX Ordspr. 24:15), ’ikke la seg bedra av bukens lyst’. Han forsøkte å overtale dem til å unnfly forfengelighet og hele tiden be, synge salmer til de sovnet og igjen når de våknet, å lære seg budene i Skriftene utenat og minnes de helliges gjerninger, for at sjelen skulle bli styrket med disses iver som forbilde og med budordene godt i minne.

Aller mest rådet han dem til:

”Tenk stadig på Apostelens ord: ’La ikke solen gå ned over deres vrede’ (Ef. 4:26), og la dette gjelde i like stor grad for alle bud. Det er ikke bare over vreden, men også over hver annen synd som solen ikke må gå ned over. For det er riktig, ja, nødvendig, at solen ikke skal få dømme oss for dagens ondskap eller månen for nattens synd, eller ens tanke.

For at vi skal lykkes med det er det bra at vi hører og tar vare på Apostelens ord, når han sier: ”Ransak dere selv, prøv dere selv’ (2. Kor. 13:5). Hver dag bør hver og en innfor seg selv avlegge regnskap for dagens ord og nattens gjerninger. Dersom han har syndet skal han slutte med det; dersom han ikke har syndet skal han ikke skryte av det. Han skal holde fast ved det gode og ikke være likegyldig, han skal ikke dømme sin neste og rettferdiggjøre seg selv, ’før Herren kommer’, som den salige apostelen Paulus sa (1. Kor. 4:5) – Herren som gransker det skjulte. Ofte er vi ikke selv klar over hva vi gjør: vi vet det ikke, men Herren oppfatter alt. La oss altså overlate dommen til ham, ha medfølelse med hverandre og ’bære hverandres byrder’ (Gal. 6:2). La oss ransake oss selv og anstrenge oss for å utfylle våre mangler.

Også følgende bør man iaktta for å sikre seg mot synd. Vi bør hver og en registrere og skrive ned våre handlinger og det som rører seg i sjelen, som om vi skulle avlegge regnskap for hverandre. Vær sikre på at vi i ren skam over å bli tatt kommer til å slutte å synde eller ens tenke noe ondt! For hvem vil bli sett når han synder? Hvem lyver ikke heller når han har syndet, for å unngå å bli oppdaget? Vi skulle ikke begå hor i hverandres åsyn. På samme måte fungerer det dersom vi skriver ned tankene våre, som om vi fortalte dem for hverandre; Vi kan desto bedre bevare oss fra urene tanker, ettersom vi skulle skamme oss dersom de ble åpenbart. Det skrevne ord skal altså tjene som erstatning for våre kameraters øyne. Ved å rødme like mye over å skrive ned som over å bli sett skal vi hindres i å tenke det onde. Dersom vi danner oss selv på denne måten kan vi tvinge kroppen vår til lydighet (1. Kor. 9:27), behage Herren og gjøre fiendens påfunn til intet.”

56. Disse forskrifter ga han til de brødre som kom. Med de syke hadde han medfølelse, og ba med dem. Ofte ble han bønnhørt av Herren. Men like lite som han skrøt da han ble bønnhørt, knotet han da han ikke ble det. I stedet takket han alltid Herren for egen del, og oppmuntret de syke til å være tålmodige og innse at det ikke tilkom ham, eller mennesker i det hele tatt, å helbrede sykdommer. Det tilkommer kun Gud, som gjør det når han ønsker det og med hvem han vil. De syke tok også imot den gamles ord som legedom; De hadde nå lært ikke å gi opp, men være tålmodige. Og de som ble helbredet lærte seg ikke å takke Antonius, men bare Gud alene (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 88-89).

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.