Kapittel 13 i boka "Antonius' liv og livsstil": Underverk og visjoner

Kapittel 13

Underverk og visjoner

57. En mann fra stedet som het Fronto hadde en fryktelig sykdom: Han tygde på sin egen tunge og holdt på å miste synet. Han kom til fjellet og ville at Antonius skulle be for ham. Etter å ha bedt, sa Antonius til ham:

-Gå herfra, så blir du helbredet!

Men han vegret seg og ble der i flere dager. Antonius fortsatte å si:

-Du kan ikke bli helbredet dersom du blir her. Gå herfra! Når du kommer til Egypt skal du se det under som holder på å skje med deg.

Han lot seg overtale og gikk. Så snart han bare så Egypt, opphørte sykdommen og mannen ble frisk i tråd med disse ord, som Antonius hadde fått av Frelseren da han ba til ham.

58. En pike fra Busiris i Tripoli hadde en fryktelig og meget motbydelig sykdom: Hennes tårer og snørr og den væske som kom ut av ørene ble til mark så fort de nådde bakken. Dessuten var kroppen hennes lammet, og det var noe galt med øynene hennes. Hennes foreldre, som trodde på Herren som helbredet kvinnen med blødningene (Matt. 9:20), fikk høre om noen munker som skulle begi seg til Antonius. De ba om å få slå følge med dem sammen med datteren sin. De fikk lov til det. Foreldrene ble igjen sammen med barnet sitt ved foten av fjellet hos Pafnutios, konfessoren og munken, mens de andre gikk opp. Da de ville fortelle om piken tok Antonius ordet og fortalte om barnets sykdom, og om hvordan hun hadde kommet dit sammen med dem. Da de senere ba om at også piken og foreldrene hennes skulle få komme inn, ville han ikke tillate det, men sa:

-Gå dit ned, og dere skal finne henne helbredet, dersom hun ikke har dødd. Med dette er ikke mitt verk, så det finnes ingen grunn for at hun skulle komme til meg, arme menneske. Nei, det er Frelseren som helbreder henne, han som på hvert sted forbarmer seg over dem som påkaller ham. Henne har Herren altså bønnhørt. For meg har han i sin kjærlighet til menneskene åpenbart at han kommer til å helbrede pikens sykdom der hun nå er.

Underet skjedde: Da de kom ned fant de foreldrene glade og piken frisk og blid fra da tid av.

59. En gang da to brødre var på vei til ham, tok vannet slutt for dem. Den ene døde, den andre var døden nær. Da han ikke lenger orket å gå, la han seg ned på marken og ventet på døden. Antonius, som satt på fjellet, ropte på to munker som var på fjellet sammen med ham og ba dem skynde seg:

-Fyll en krukke med vann og spring på vei mot Egypt! Av to som er på vei hit, er den ene allerede død og den andre vil også dø, og dere ikke skynder dere. Dette har nettopp blitt åpenbart for meg mens jeg var i bønn.

Munkene bega seg av gårde, fant den ene liggende død og begravde ham, men lykkes ved hjelp av vannet å få liv i den andre, og førte ham til den gamle (avstanden var en dagsmarsj).

Dersom noen spør hvorfor han ikke sa ifra før den andre døde, er det ikke et berettiget spørsmål. Det var ikke Antonius som felte dødsdommen, men Gud, som dømte den ene, men åpenbarte den andres situasjon. Men det beundringsverdige med Antonius var at han, der han satt på fjellet, hadde et våkent hjerte, og at Herren viste ham det som skjedde langt

60. Da han en annen gang satt på fjellet og så oppover, fikk han et syn av noe som svevde opp gjennom luften og fremkalte stor glede hos dem som møtte ham. Antonius ble forundret, og priste denne skare salig, samtidig som han ba om å få vite hva dette kunne være for noe.

Umiddelbart kom en røst til ham som sa at dette var Amuns sjel. Amun, munken i Nitria, hadde helt opp i alderdommen levd et liv i åndelig trening. Avstanden fra Nitria til fjellet der Antonius var, var tretten dagsmarsjer.

De som var sammen med Antonius så den gamles forundring og ba om å få vite årsaken. De fikk til svar at Amun akkurat hadde dødd. Denne Amun var kjent, ettersom han ofte kom dit, og mange under hadde dessuten skjedd gjennom ham. Ett av dem er følgende: En gang da han var tvunget til å ta seg over floden Lykos, og det var oversvømmelse, ba han sin følgesvenn Theodoros gå langt i forveien slik at de ikke skulle se hverandre nakne, når de svømte over. Men da Theodoros hadde fjernet seg, ble Amun forlegen igjen – nå over å behøve å se seg selv naken. Mens han sto på denne måten og skammet seg og funderte, ble han plutselig ført over til den andre siden. Da Theodoros, som selv var en from mann, nærmet seg og så at Amun hadde kommet i forveien, og ikke i det hele tatt var blitt våt av vannet, ba han om å få vite hvordan han hadde kommet seg over. Da han så at Amun ikke ville si det, grep han tak i føttene hans og truet med å ikke slippe dem før han fikk svar. Theodoros’ iver, og fremfor alt hans ord, fikk Amun til å gi etter, men han fikk ham til å love å ikke fortelle det videre til noen før hans død. Deretter fortalte han at han hadde blitt båret over og stilt på den andre siden. Han hadde ikke gått på vannet – det kan intet menneske gjøre, bare Herren og de han gir tillatelse, som han gjorde med den store apostelen Peter (Matt. 14:29). Alt dette fortalte Theodoros etter Amuns død.

Munkene, som av Antonius fikk vite at Amun var død, merket av dagen. Da brødrene fra Nitria kom dit tretten dager senere, spurte de dem og fikk vite at Amun hadde sovnet inn nøyaktig den dagen og den timen da den gamle hadde sett sjelen hans sveve opp. De og de andre forundret seg meget over at Antonius’ sjel eide en slik renhet – øyeblikkelig hadde han oppfattet det som skjedde på en avstand av tretten dagsmarsjer, og kunne se sjelen fare opp.

61.Det skjedde også en gang at Archelaos, som var en keiserlig embetsmann, traff ham på det ytre fjellet. Han ba ham om en eneste ting, nemlig å be for Polykrateia, den beundringsverdige jomfruen i Laodikea, som bar Kristus i seg. Hun var svært syk i magen og siden av overdreven askese, og svak i hele kroppen. Antonius ba og Archelaus noterte hvilken dag det ble bedt. Da han kom tilbake til Laodikea fant han jomfruen frisk. Han spurte nøyaktig hvilken dag hennes sykdom hadde opphørt, og tok frem papyrusbladet der han hadde skrevet tidspunktet for bønnen. Da han hadde fått svar på spørsmålet viste han i sin tur umiddelbart hva som sto på bladet. Alle ble forundret da de forsto at Herren hadde latt hennes plager opphøre akkurat ved det tidspunkt da Antonius ba og for hennes skyld påkalte Frelserens godhet.

62.I forhold til de mennesker som kom til ham, kunne han ofte forutsi det dager, ja iblant en måned i forveien, og også si årsaken til at de kom. Noen kom jo bare for å se ham, andre på grunn av sykdom eller på grunn av at de led av demoner. Ingen betraktet reisens besværlighet som noen plage eller straff, men hver og en vendte tilbake med den følelse av å hatt nytte av besøket. Men han ba dem alle:

-Beundr meg ikke for min tale eller mine syner. Beundr i stedet Herren, som har gjort det mulig for oss mennesker å kjenne ham etter evne.

 

63.Da han en gang til hadde begitt seg ned til de ytre klostercellene ble han bedt om å stige om bord i en båt og be med munkene. Han var da alene om å kjenne en fryktelig og meget illeluktende stank. Folket om bord sa at det var både fersk og tørket fisk i båten, og at det måtte være den som luktet. Men han mente at det var en annen stank. Mens han ennå talte, lød det plutselig et skrik. Det kom fra en ung mann som var besatt av en demon. Han hadde gått om bord før de andre og gjemt seg i båten. Demonen fikk en streng befaling i vår Herre Jesu Kristi navn, og fór ut. Mannen ble frisk, og alle forsto at stanken hadde kommet fra demonen.

64.Også en annen som var besatt av en demon, en fornem ung mann, kom til ham. Demonen var så otäck at den besatte ikke selv visste at han var på vei til Antonius. Han spiste til og med sin egen avføring. De som førte ham dit oppmuntret Antonius til å be for ham. Antonius, som hadde medfølelse med den unge mannen, ba og våket hele natten sammen med ham. I gryningen fløy han plutselig på Antonius og dyttet til ham. De som hadde kommet sammen med ham ble opprørt, men Antonius sa:

-Bli ikke sinte på ham, for det er ikke ham selv, men demonen inne i ham. Da den ble refset og befalt å dra til ’vannløse trakter’ (Luk. 11:24), ble det fortumlet og gjorde det. Pris derfor Herren: At mannen gikk løs på meg på den måten skal dere ta som tegn på utdrivelse av demonen.”

I samme øyeblikk som Antonius sa dette ble den unge mannen frisk. Da han nå hadde kommet til sans og samling igjen, forsto han hvor han var, omfavnet den gamle og takket Gud.

65.Mange andre lignende ting skal også ha skjedd gjennom ham ifølge samstemmige og likelydende opplysninger fra mange munker. Allikevel er dette ikke så merkelig sammenlignet med andre ting, som er enda mer forunderlig. En dag omkring den niende time, da han skulle spise og hadde reist seg for å be, kjente han at han ble rykket bort i sinnet. På en forbløffende måte så han seg selv, der han sto, likesom forflyttet utenfor seg selv og ledet gjennom luften av noen ånder. Men der var også noen ondskapsfulle og forferdelige skikkelser som ville hindre ham i å ta seg frem. De som førte ham, tok opp kampen, men de andre krevde at han skulle avlegge regnskap, som om han var ansvarlig overfor dem. De krevde regnskap helt fra hans fødsel. De som ledet Antonius ville hindre dette og sa til dem:

-Tiden fra hans fødsel har Herren visket ut. Men fra da han ble munk og ga sitt løfte til Gud, fra den tiden kan man kreve regnskap.

De kom da med sine anklager, men ingen bevis, og veien ble fri og uten hindringer for ham. Og straks så han seg liksom komme tilbake og slutte seg til seg selv, og han var igjen helt og fullt Antonius.

Han glemte helt at han skulle spise, og tilbrakte resten av dagen og hele natten i sukk og bønn. Han forundret seg over å se at vi har så mange å kjempe mot, og at man må gjennom så mange anstrengelser på ferden gjennom luften. Han husket på at dette er hva apostelen hadde sagt: ”den gang dere lot dere lede av fyrsten over himmelrommet’ (Ef. 2:2). Fiendens makt består i det at han kan kjempe og forsøke å hindre dem som vil passere. Det er nettopp derfor apostelen oppmuntrer oss: ’Ta på dere Guds rustning, slik at dere kan gjøre motstand på den onde dagen’ (Ef. 6:13), slik at fienden ’må skamme seg, ettersom han ikke finner noe vondt å si om oss’ (Tit. 2:8).

VI som nå har lært dette bør minnes apostelens ord: ’dersom det nå var med kroppen eller uten vet jeg ikke, men Gud vet det’. Men Paulus ’ble i alle fall opprykket til den tredje himmelen’ og etter å ha hørt ’ord som ingen kan uttale’, kom han ned igjen (2 Kor. 12:2-4). Antonius for sin del så seg selv nå så langt som til luften og kjempe der, inntil han syntes å være fri.

66.Han hadde også denne nådegave: Dersom han noen gang i sin ensomhet på fjellet forgjeves søkte svar på noe, åpenbarte Forsynet det for ham i bønn. Den salige mannen ble, som det står skrevet, ’undervist av Gud’ (Joh. 6:45).

Med noen besøkende hadde han en gang en samtale om sjelens liv, og om hvordan den plass er der den havner etter døden. Følgende natt kalte noen på ham fra oven og sa:

-Antonius, reis deg opp, gå ut og se! 

Han gikk ut – han visste jo hvilke røster man må lyde. Da han så opp, så han en lang, formløs og skremmende skikkelse som sto på marken og nådde helt til skyene, og dessuten noen bevingede vesener som var på vei opp. Den lange strakk ut hendene, og noen ble hindret av ham, mens andre lykkes i å fly over ham. Da de hadde kommet seg vel gjennom, svevde de bort uten videre bekymringer. Mot dem skar den lange tenner; over dem som falt ned gledet han seg. Straks kom det en røst til Antonius:

-Forsøk å forstå synet!

Hans sinn ble åpnet (Luk. 24:45), og han forsto at det var sjelene som passerte. Den lange som sto var fienden, som er misunnelig på de troende. Dem som var underlagt ham grep han og hindret dem fra å komme frem, men dem som ikke bøyde seg for ham kunne han ikke gripe, men de passerte over ham. Da han nå hadde sett dette for andre gang, og liksom fått en påminnelse, kjempet han desto mer for hver dag å forbedre seg og komme nærmere målet (Fil. 3:13).

Han fortalte ikke gjerne om dette. Men da han en lengre tid hadde vært nedsunket i bønn og stille forundring, begynte omgivelsene hans å spørre og presse ham. Han ble tvunget til å tale; Som en far kunne han ikke skjule noe for sine barn.

Han var også overbevist om at hans egen samvittighet var ren, og at beretningen kunne bli til nytte for dem. De skulle lære seg at den åndelige treningen fører til god frukt, og at synene ofte kommer som en trøst i anstrengelsene (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 90-97).

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.