Kapittel 14 i boka "Antonius' liv og livsstil": Kirkens kamp mot kjetteriet

Kapittel 14

Kirkens kamp mot kjetteriet

67.Av natur var han tålmodig og til sinns var han ydmyk. Han holdt selvsagt derfor kirkens ordning i aller største ære, og ville at kirkens menn skulle gå foran ham selv i rang. Han skjemte seg ikke for å bøye hodet sitt innfor biskoper og prester. Dersom en diakon kom til ham og ville ha hjelpe, samtalet han med ham om det han trengte. Men selve bønnen overlot han til ham, og var ikke flau over å lære seg noe nytt. Ofte kom han med spørsmål til sine omgivelser og ba om å få svar. Han erkjente at han dro nytte av det kloke andre kom med.

Han hadde en sterk og merkelig utstråling. Denne nådegaven hadde han fått fra Frelseren: Selv om han var midt i mengden av munker, og noen som ikke kjente ham fra tidligere, kunne denne umiddelbart gå forbi de andre og skynde seg frem til ham, som om han ble dratt dit av øynene hans. Det var ikke på grunn av høyden eller gjennom en kraftig kroppsbygning at han skilte seg ut fra de andre, men gjennom karakterens fasthet og sjelens renhet. Ettersom sjelen var fri fra uro, ga han også fra utsiden et inntrykk av fullstendig ro. Sjelens glede avspeilet seg i hans ansiktsuttrykk, og selv av kroppens bevegelser kunne man merke og forstå hans sjelelige tilstand, som det står skrevet: ’Et glad hjerte gjør ansiktet blomstrende, men ved hjertesorg blir det dystert’ (Ordspr. 15:13). På den måten merket Jakob at Laban hadde onde hensikter med ham, og sa til hustruene sine: ’Deres fars ansikt er ikke som i går og i forgårs’ (1 Mos. 31:5). Slik kjente Samuel igjen David: Denne hadde gledesstrålende øyne og tenner hvite som melk. På denne måten kunne man også kjenne igjen Antonius: Aldri ble han opprørt, ettersom hans sjel var rolig, og aldri ble han dyster, ettersom hans sinn var stabilt.

68. Troen hans var verd all beundring, og han holdt seg til den rette læren. Han hadde aldri noe å gjøre med de meletianske skismatikerne, ettersom han kjente deres opprinnelige ondskap og frafall. Heller ikke hadde han vennskapelige forbindelser med manikéerne eller noen andre kjettere, foruten at han oppfordret dem til å vende om til den rette læren. Han mente og lærte at vennskapelig omgang med dem var til skade og forderv for sjelen. Naturligvis avskydde han også arianernes kjetteri, og oppmuntret alle til ikke å nærme seg dem eller anta deres onde tro. En gang kom noen av de arianske fanatikerne ut til ham. Etter å ha spurt dem ut og lært å kjenne deres ugudelighet, jaget han dem ned fra fjellet. Deres ord er verre en slangegift sa han.

69. Da arianerne ved en anledning løgnaktig påsto at han tenkte som dem, kjente han harme og vrede mot dem. Kalt av biskopene og alle brødrene, kom han ned fra fjellet, stilte seg opp i Aleksandria og tok offentlig avstand fra arianerne. Han sa at dette kjetteri var det ytterste og at arianerne var forløpere til Antikrist. Han lærte folket at Guds sønn ikke er skapt, og heller ikke har blitt til av intet:

-Han er Faderens vesens evige Ord og Visdom. Derfor er det ugudelig å si ’det var en tid da han ikke var til’. For Ordet har alltid eksistert sammen med Faderen. Derfor skal dere ikke ha noe fellesskap med de gudløse arianerne, ’for lyset har intet til felles med mørket’ (1. Kor. 6:14). Dere er jo rettroende kristne, mens de – som påstår at Guds, Faderens, Sønn og Ord er noe skapt – ikke skiller seg fra hedningene, som ’dyrker det skapte i stedet for Gud skaperen’ (Rom. 1:25). Vær overbevist om at også hele skapningen er i opprør mot dem, for de regner skaperen og alltings Herre, gjennom hvem alt ble til, med blant det skapte.

70. Hele folket gledet seg da de hørte en slik mann forbanne det kristusfiendtlige kjetteriet, og hele byen kom springende for å se Antonius. Hedningene, til og med deres såkalte prester, kom til kirken og sa:

-Vi vil se Gudsmannen, for alle kalte ham det.

Også der renset Herren mange fra demoner gjennom ham, og helbredet dem som var sinnssyke. Også mange hedninger ba om i det minste å få røre ved den gamle, ettersom de var overbevist om at det ga hjelp. Ja, så mange ble kristne i løpet av disse få dagene som man ellers kunne se på et helt år. Noen trodde da at han ble forstyrret av mengden, og ville vise alle bort fra ham. Men han sa selv at han ikke lot seg forstyrre:

-Disse menneskene er ikke flere enn demonene vi pleier å kjempe med på fjellet.

71. Da han eskortert av oss forlot byen og hadde rukket til porten, ropte en kvinne bak oss:

-Vent, Gudsmann, min datter plages svært av en demon! Vent, vær så snill, slik at ikke også jeg risikerer livet ved å springe.

Dette hørte den gamle, og da vi ba ham vente, gjorde han gjerne det. Da kvinnen nærmet seg, fant datteren hennes til bakken. Men etter at Antonius hadde bedt og nevnt Kristi navn reiste hun seg frisk. Den urene ånden hadde fart ut. Moren lovet Gud, og alle takket ham. Antonius selv gledet seg over å forlate byen og begi seg hjem til seg selv, til fjellet (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 97-99).

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.