Kapittel 16 i boka "Antonius' liv og livsstil": Antonius og den verdslige makten

Kapittel 16

Antonius og den verdslige makten

81. Ryktet om Antonius nådde helt til keiseren. Da keiser Konstantin og senere sønnene hans, keiserne Constantius og Constans, fikk høre snakk om disse ting, skrev de til ham, kalte ham ’far’ og ba om å få svar fra ham. Men Antonius festet seg ikke spesielt ved brevene, og gledet seg ikke over innholdet, men var den samme mannen som før keiserne skrev til ham. Da brevene ble overlevert til ham, kalte han på munkene og sa:

-Undre dere ikke over at en keiser skriver til oss, han er jo et menneske. Nei, undre dere heller over at Gud skrev loven til menneskene og ’har talt til oss gjennom sin egen sønn’ (Heb. 1:2).

Han ville til å begynne med ikke ta imot brevene, men sa at han ikke visste hva han skulle svare på slikt. Men munkene oppfordret ham til det, ettersom keiserne var kristne, og for at de ikke skulle føle seg avvist og ta anstøt. Derfor tillot han at brevene ble lest opp. Han skrev også svarbrev der han roste dem for at de tilba Kristus, men han ga dem også råd i forhold til deres frelse. Han rådet dem til ikke å legge stor vekt på det timelige, men i stedet tenke på den kommende dommen og tenke på at Kristus alene er den sanne og evige kongen. Han bad dem om å elske sine medmennesker og tenke på rettferdigheten og på de fattige. Keiserne gledet seg over svaret. På denne måten var han avholdt overalt, og alle ønsket å ha ham som sin far.

82. På denne måten gjorde han seg altså kjent og på den måten svarte ham dem som oppsøkte ham. Han vendte igjen tilbake til det indre berget, der han holdt på med sin vanlige åndelige trening. Ofte når han satt eller gikk sammen med besøkende, ’var han stum en stund’, som det står skrevet hos Daniel (Dan. 4:16). Etter en stund gjenopptok han samtalen med de brødre som var hos ham, og de forsto at avbruddet kom av at han hadde hatt et syn. Faktisk kunne han ofte, når han var på fjellet, se hva som skjedde borte i Egypt. Han fortalte det for biskop Serapion, som tilfeldigvis var der og kunne iaktta Antonius’ fordypelse i visjonen.

En gang da han satt og arbeidet, kom han liksom i ekstase og sukket tungt over synet. Etter en dag vendte han seg til de tilstedeværende, sukket, skalv, reiste seg og bad, bøyde siden to knær og forble lenge i den stillingen.

Deretter reiste den gamle seg, gråtende. De tilstedeværende, som begynte å skjelve av skrekk, bad om å få vite hva det var, og presset ham inntil han ga etter og svarte. Med et dypt sukk sa han:

-Mine barn, det hadde vært best å dø før det som synet varsler, blir virkelighet.

Da de ba ham på nytt, brast han i gråt og sa:

-Vrede kommer til å ramme kirken, og den kommer til å bli overlatt til mennesker som er som ufornuftige dyr. For jeg så bordet i Guds hus, og rundt omkring på alle sider sto det mulesler og sparket på det som var innenfor, slik som uregjerlige dyr kan hoppe og sparke omkring seg. Dere merket sikkert hvordan jeg sukket. For jeg hørte en røst som sa:

-Mitt alter skal bli en vederstyggelighet.

Dette sa den gamle, og to år senere kom arianernes angrep, som vi nå opplever, og deres plyndring av kirkene; De til og med tok til seg nattverdsbegerne med vold og lot hedningene bære dem bort. De tvang hedningene fra verkstedene til å delta i møtene deres, og i deres nærvær gjorde de hva de ville på alteret. Da innså vi alle sammen at muleslenes spark i forveien hadde varslet Antonius om det arianerne nå gjør, ville som dyr.

Da han hadde hatt dette synet, trøstet han dem som var der med følgende ord:

-Vær ikke motløse, mine barn. Slik som Herren har vært vred, skal han igjen lege. Kirken skal snart få tilbake sin pryd og stråle som den pleier. Dere skal få se de forfulgte få gjenoppreisning, gudløsheten skal trekke seg tilbake til sine hæler og den rette tro skal bli forkynt i full frihet overalt. Se bare til at dere ikke besmitter dere med arianerne. Den læren er ikke fra apostlene, men fra demonene og fra deres far djevelen. Nei, den er ufruktbar og ufornuftig, den mangler rett innsikt, på samme måte som muleslenes villskap.

83.Slik levde Antonius. Vi skal ikke vegre oss for å tro at så store under har skjedd gjennom ett menneske. Vi har jo Frelserens løfte: ’Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra til dit! Og det skal flytte seg. Og ingenting skal være umulig for dere’ (Matt. 17:20). Og videre: ’Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i Mitt navn, det skal Han gi dere’ (Joh. 16:23-24). Og det er han som sier til disiplene og til alle som tror på ham: ’Helbred syke, driv ut demoner, for ingenting har dere fått det, for ingenting skal dere gi det videre’ (Matt. 10:8).

84.Antonius helbredet altså ikke gjennom befalinger, men ved å be og nevne Kristi navn. Det ble klart for alle at det ikke var han som gjorde det, men Herren som gjennom Antonius viste sin kjærlighet til menneskene og helbredet de syke. Antonius bidrag var bare bønnen og den åndelige treningen, og det var for askesens skyld han bodde på fjellet. Samtidig som han gledet seg over å skue det guddommelige, gremmet det ham at så mange forstyrret ham og ville dra ham med til det ytre fjellet.

Til og med dommerne ba ham alle sammen om å komme ned fra fjellet, ettersom det ikke var mulig for dem å komme dit med alle de stridende partene i følge. De ba ham komme ned slik at de i alle fall fikk se ham, men han avslo og ville ikke begi seg til dem. De ga likevel ikke opp, men sendte dit under bevoktning noen av de som tiltalt, slik at han i det minste for deres skyld skulle komme ned. Nødet og tvunget gjennom synet av deres gråt bega han seg til det ytre fjellet. Igjen viste det seg at hans anstrengelser ikke var forgjeves. Det ble til nytte og velsignelse for mange at han kom ned dit, og besøket kom også dommerne til gode. Han rådet dem til å sette rettferdigheten fremfor alt, å frykte Gud og tenke på at ’med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt’ (Matt. 7:2). Imidlertid elsket han mest av alt å bo på fjellet.

85.Da han en annen gang ble utsatt for samme type press av slike som trengte ham, og kommandanten insisterende hadde bedt ham komme ned, innfant han seg, ytret noen ord angående frelse og om de trengende, og ville deretter skynde seg bort. Da denne, som ba tittelen dux [general], ba ham stanse, sa han at han ikke kunne bli igjen hos dem. Som overtalelsesmiddel gjorde han seg bruk av en elegant lignelse:

”På samme måte som fisk dør dersom de må være en tid på tørt land, på samme måte brytes munker ned dersom de må bli værende igjen og bo lenge hos dere. På samme måte som man raskt bør la fisken komme tilbake til havet, så bør man la oss komme tilbake til fjellet, for at vi ikke gjennom å drøye her skal glemme det indre.”

Da kommandanten hørte dette fra ham – og mye annet – undret han seg og sa at denne virkelig var en Guds tjener. For hvor skulle en vanlig mann ha fått en slik uvanlig forstand fra, om han ikke hadde vært elsket av Gud?

86.En annen kommandant ved navn Balakios forfulgte oss kristne på en uforsonlig måte på grunn av at han hadde tatt parti med de ulykksalige arianerne. Han var så rå at han slo jomfruer, og lot munker bli avkledd og pisket. Derfor sendte Antonius ham et brev med følgende innhold:

”Jeg ser vreden komme mot deg. Slutt å forfølge kristne, slik at vreden ikke skal ramme deg – den er allerede på vei mot deg.”

Balakios skrattet, kastet brevet på marken og spottet det. Han mishandlet dem som kom med det, og befalte dem å meddele følgende til Antonius:

”Ettersom du bekymrer deg for munkene skal jeg nå komme og ta deg også.”

Det tok ikke en gang fem dager før vreden rammet ham. Balakios selv og Nestorius, stattholderen over Egypt, la av sted til den første stasjonen utenfor Aleksandria, kalt Chaireou. Begge to red, og hestene var Balakios egne, mer føyelige enn alle andre han holdt. Før de hadde nådd bestemmelsesstedet, begynte de å glefse etter hverandre som hester pleier. Plutselig ga den mest føyelige av dem – den som Nestorius red på – Balakios et bitt, kastet ham til bakken og gikk til angrep. Med tennene slet den i stykker låret, og selv om han umiddelbart ble ført tilbake til byen, døde han i løpet av tre dager. Alle undret seg over at det som Antonius hadde forutsagt, så raskt hadde gått i oppfyllelse.

87.På denne måten advarte han altså dem som var uforsonlige. De andre som kom til ham formante han på en slik måte at de umiddelbart glemte at de var dommere og priste lykkelige dem som dro seg unna fra dette livet. Dem som ble utsatt for urett beskyttet han på en slik måte at man kunne tro at ikke andre enn ham var den skadelidende. Han hadde en slik evne til å være til nytte for alle at mange i hæren og mange av de rike la fra seg livets byrder og ble munker.

Kort sagt, han var som en lege som Gud hadde gitt til Egypt. For hvem oppsøkte ham bedrøvet uten å vende glad tilbake? Hvem kom gråtende over sine døde uten umiddelbart å legge av sorgen? Hvem kom i vrede uten at den ble byttet ut med kjærlighet? Hvem kom fattig og motløs uten etter å ha hørt ham forakte rikdommen og finne trøst i fattigdommen? Hvilken munk kom til ham slapp uten å få fornyet kraft? Hvilken ung mann kom til fjellet og så Antonius uten å frasi seg nytelsene og elske kyskheten? Hvem kom til ham plaget av demoner uten å bli befridd? Hvem kom plaget av grublerier uten å få fred i sitt sinn?

88.Det var nemlig et viktig resultat av Antonius’ åndelige trening at han, som jeg har sagt tidligere, hadde nådegaven til å skjelne mellom ulike ånder (1. Kor. 12:10). Han utforsket deres bevegelser, og var ikke ukyndig om hva den ene eller den andre demonen hadde for interesse og fokus. Derfor unngikk han ikke bare selv å la seg lure av dem, men kunne også trøste dem som var plaget av grublerier. Han lærte dem hvordan de kunne slå tilbake demonenes angrep ved å fortelle om svakhetene til nettopp de demoner som plaget dem og om deres knep.  Hver og en gikk ned igjen liksom innviet til kamp av ham, og beredt til modig å møte djevelens og hans demoners angrep.

Hvor mange unge jenter som allerede hadde friere, har ikke forblitt jomfruer for Kristus etter å ha sett Antonius, og det selv kun på avstand! Det kom også folk til ham fra fjerne trakter, og de vendte tilbake, liksom alle andre, med stort utbytte, fulgt et stykke på vei liksom av en far. Ja, når han nå har sovnet inn har alle blitt som farløse. Minnet om ham er deres eneste trøst, samtidig som de har i behold hans formaninger og råd (Athanasios av Alexandria, 1991, s. 105-111).

Kilde: Athanasios av Alexandria. (1991). Antonios liv. I översättning och med inledning och kommentar av Tomas Hägg och Samuel Rubenson. Skellefteå: Artos Bokförlag.