Om Guds dom over Florentius

Om Guds dom over Florentius

 

Gregor den store skriver i biografien om Benedikt av Nursia:

”Både vidt og bredt ble mennesker oppglødd av kjærlighet til Vår Herre Jesus Kristus, og mange forlot det verdslige liv for å tøyle sine lyster og bøye nakken under Frelserens milde åk. Men siden det alltid finnes onde mennesker som misunner andres dyder, selv om de ikke på noen måte ønsker å leve etter dem, skjedde det at Florentius, en prest i en kirke i nabolaget, og bestefar til vår subdiakon Florentius, lot seg lede av djevelens ondskap. Han begynte å bli sjalu på den hellige mannens gode gjerninger. Han talte nedsettende om hans levevis og prøvde å få dem som ville besøke ham, til å holde seg unna.

Men da han så at han ikke klarte å hindre Benedikts fremgang, og at ryktet om hans hellige liv spredte seg slik at mange ble kalt til et bedre liv bare ved å høre om hans hellighet, ble han mer og mer fortært av misunnelsens ild, og ble verre dag for dag, for han ville gjerne bli lovprist for sine egne dyder, men han ville ikke leve et prisverdig liv. Til slutt ble han så forblindet av misunnelsens mørke at han forgiftet et brød, som han sendte til Guds tjener som en velsignet gave. Guds mann mottok den og takket, men han skjønte godt hvilken fordervelse som lå skjult i brødet.

Ved middagstid pleide det å komme en ravn fra en skog i nærheten og få brød av abbedens hånd. Denne dagen kom ravnen som den pleide. Benedikt rakte frem det brødet han hadde fått av presten, og sa:

-I Jesu Kristi navn, ta dette brødet, og kast det et sted hvor ingen kan finne det.

Ravnen åpnet gapet, slo ut vingene og begynte å hoppe opp og ned rundt brødet og skrike, som om den ville si at den var villig til å adlyde, men ikke kunne gjøre det. Guds mann befalte den det om igjen, og sa:

-Ta det, ta det, ikke vær redd; kast det et sted hvor ingen kan finne det.

Til slutt tok ravnen opp brødet og fløy bort. Etter omtrent tre timer kom den tilbake. Den hadde kastet brødet, og nå fikk fuglen den vanlige maten fra Guds manns hånd.

Da abbeden så at prestens sjel ble mer og mer hatefull mot ham, led han mer over den andre enn over seg selv. Men nå forsøkte Florentius, som ikke hadde lykkes med å drepe mesteren fysisk, å ødelegge hans disipler isteden. Derfor sendte han syv nakne unge piker inn i hagen i Benedikts kloster. Der tok de hverandre i hendene og lekte og danset en lang stund for øynene på munkene for å vekke syndige lyster i deres tanker.

Men da den hellige mannen så dette fra cellen sin, ble han redd for at det kunne sette de svakeste disiplene i fare. Siden han forsto at alt dette ble gjort for å forfølge ham selv, bestemte han seg for å overlate stedet til den andres misunnelse. Han sørget for gode ordninger i alle de klostrene han hadde opprettet, utpekte overordnede og lot noen munker bli igjen i hvert kloster under deres oppsyn. Så tok han med seg noen få munker som han selv hadde utvalgt, og slo seg ned et annet sted.

Så snart Guds mann ydmykt trakk seg bort fra Florentius’ hat, slo Gud den allmektige presten med en forferdelig straff. Mens han sto på terrassen utenfor huset sitt og jublet av glede over at Benedikt hadde reist sin vei, braste hele terrassen sammen. Benedikts fiende ble knust, mens resten av huset ble stående.

Men Maurus, Guds manns tjener, tenkte at han ville gi abbeden nyheten så raskt som mulig, for han var på et sted omtrent ti mil unna. Maurus sa:

-Nå kan du vende tilbake, for den presten som forfulgte deg, er død.

Men da Guds mann Benedikt fikk høre det, jamret han seg og gråt, både fordi hans uvenn var død, og fordi hans disippel frydet seg over det. Derfor ga han disippelen Maurus en bot fordi han hadde tillatt seg å vise sin glede over en uvenns død (Gregor den store, 2009, s. 150-152).”

 

Kilde: Gregor den store. (2009). St. Benedikt regel/vita. Oversatt fra latin av Mette Nygård. Innledning ved Jan Schumacher. Bergen: Efrem Forlag i samarbeid med Maximilian Kolbe Utgivelser.

 

(Den første utgaven av boka ble skrevet på 500-tallet).