Sollet som brakk og ble helt igjen

Sollet som brakk og ble helt igjen

 

Gregor den store skriver i biografien om Benedikt av Nursia:

”…han forlot studiene og bestemte seg for å trekke seg tilbake til et ensomt sted. Bare hans amme, som elsket ham høyt, fulgte med ham. De kom til et sted som kalles Affile. Der ble de godt mottatt av mange hederlige mennesker som nødet dem til å slå seg ned hos dem, i nærheten av Sankt Peters kirke.

En dag gikk ammen ut for å låne et soll av naboene, hun skulle rense korn. Hun satte det fra seg på et bord, men til alt uhell falt det i gulvet og brakk i to. Da ammen oppdaget det, begynte hun å hulke høyt over at hun hadde ødelagt sollet hun hadde lånt.

Benedikt, som var en from og snill ung mann, ble grepet av medynk da han så hvordan ammen sørget. Han tok med seg de to delene av det ubrukte sollet og begynte å be så tårene rant. Da han reiste seg fra bønnen, så han sollet stå ved siden av ham, så helt at det var umulig å se noe tegn på at det hadde vært brukket. Så trøstet han ammen kjærlig og ga henne tilbake karet som hadde vært ødelagt. Denne hendelsen ble kjent i hele omegnen og vakte så stor beundring at innbyggerne hengte sollet over kirkedøren for at folk både da og i fremtiden skulle få vite hvor fullkommen unggutten Benedikt var allerede fra begynnelsen av sitt liv som munk. Og der ble sollet hengende til skue i mange år, helt til nå nylig da langobardene kom.

Men Benedikt, som heller ville lide all verdens smerte enn å bli berømt, og heller slite seg ut for Gud enn å bli lovprist, flyktet fra ammen i all hemmelighet og trakk seg tilbake til et øde sted som kalles Subiaco, som ligger omtrent 70 km fra Roma by (Gregor den store, 2009, s. 138-139).”

 

Kilde: Gregor den store. (2009). St. Benedikt regel/vita. Oversatt fra latin av Mette Nygård. Innledning ved Jan Schumacher. Bergen: Efrem Forlag i samarbeid med Maximilian Kolbe Utgivelser.

 

(Den første utgaven av boka ble skrevet på 500-tallet).