Augustins klosterregel

Augustins regel

Fremfor alt, kjæreste brødre, må vi ha kjærlighet til Gud, og så til vår neste. Dette er de to sentrale bud. Og her er de forskriftene dere skal overholde i klosteret.

Når dere har sluttet dere sammen i et samfunn, skal dere aller først ”bo sammen i endrektighet”, og ”være ett i sjel og sinn” i Gud. Ingenting skal dere da kalle deres eget. Alt skal dere ha felles, slik at hver enkelt får seg tildelt mat og klær av forstanderen. Ikke like meget til hver, for ikke alle har samme helse, og derfor skal hver og en ha etter sitt behov. For det heter nettopp i Apostlenes Gjerninger at ”de hadde alt felles, og hver enkelt fikk seg tildelt det han trengte”. De som eide noe i verden, før de trådte inn i klosteret, skal med glede overlate det til fellesskapet. På den annen side skal de som intet hadde, heller ikke søke i klosteret hva de ikke kunne skaffe seg utenfor det. Likevel skal de skrøpelige ha hjelp i den monn de trenger det, selv om de tidligere var så fattige at de ikke engang kunne skaffe seg det nødvendige.

Men selv om de nå får mat og klær, ting som de ikke før kunne skaffe seg, skal de ikke prise seg lykkelige av den grunn. Heller ikke skal de kneise med nakken fordi de nå omgås folk som de før ikke våget å nærme seg. Nei, sine hjerter skal de løfte mot det høye, og ikke søke jordisk tomhet. Det er jo ikke meningen at klostrene skal være bare de rike til nytte og ikke de fattige; men slik ville det gå, dersom de fattige der skulle gjøre seg krye, mens de rike ydmyket seg.

Imidlertid: De som gikk for å være noe uten i verden, skal på sin side heller ikke se ned på dem av brødrene som er kommet fra ringe kår til dette hellige samfunn. Tvert imot skal de bestrebe seg på å rose seg mer av sine fattige brødres selskap enn av sine foreldres rikdom og anseelse. Heller ikke skal de gjøre seg til av det de har kunnet bidra til felleslivet med. Det må ikke bli slik at de hovmoder seg mer av det godset de har bragt klosteret, enn de ville ha gjort av sin rikdom ute i verden. Alle andre laster gir seg uttrykk i onde gjerninger, men hovmodet sniker seg inn selv i de gode gjerninger, for å ødelegge dem. Og hva gagn har en av å gi bort alt til de fattige og selv bli fattig, når den elendige sjelen blir mer hovmodig av å forakte rikdommen enn den ville ha vært av å eie den? Så lev da sammen i full endrektighet, og ær Gud i hverandre, for hans templer er dere jo blitt.

”Vær trofaste i bønnen” til de foreskrevne tider. I oratoriet skal ingen foreta seg annet enn hva det er innrettet til og har navn etter, slik at dersom noen har ledig tid og lyst til å be der også utenom de fastsatte tider, skal de ikke hindres i det av folk som måtte ønske å bruke rommet til andre formål.

Når dere så priser og lovsynger Gud, la hjertet leve med i hva leppene fremfører. Syng heller ikke annet enn det som er foreskrevet. Der det ikke står noe om sang, skal det heller ikke synges.

Hold kroppen i tømme med faste og avholdenhet i mat og drikke, så langt som helsen tillater det. Den som ikke kan faste, skal likevel ikke spise utenom måltidene, unntagen hvis han er syk.

Under måltidet, så lenge dere sitter til bords, skal dere følge vanlig skikk og lytte til det som blir lest for dere, uten bråk eller snakk. Slik blir det ikke bare munnen som får næring, men også øret, som skal hungre etter Guds ord.

Dersom noen er skrøpelige takket være gamle vaner og av den grunn får en spesiell behandling i matveien, må ikke andre ta det ille opp eller finne det urettferdig, så lenge de selv er ved god helse takket være andre vaner. Ikke skal de anse slike for å være heldigere enn de selv, bare fordi de får noe som ikke alle får; de bør heller være glade for at de selv har en slik helse at de makter mer enn hine.

Det kan også hende at de som er kommet til klosteret fra et liv i komfort, av den grunn får seg tildelt mat, klær eller sengetøy som de sterkere (og derfor: heldigere) ikke får. Da skal disse siste tenke over hvilken avstand det kan være fra det livet de førstnevnte kunne leve i verden og ned til det de fører nå, selv om de ikke makter en like enkel livsførsel som folk med en mer robust kropp. Om enkelte får mer enn andre, er det ikke for å gjøre spesiell ære på dem, men simpelthen for å gjøre livet slik at de kan makte det, og det må ikke bli slik at alle begjærer hva de ser enkelte får. Skammelig ville det være om det i et kloster gikk så bakvendt til at de fattige begynte å bli fine på det, mens de rike strevde så godt de kunne med å øve askese.

Om de syke vet vi at de bør ta til seg mindre føde enn vanlig, for å unngå å bli verre; men på den annen side må de etter sykdommen behandles slik at de snarest mulig kan bli helt friske. Og det gjelder også folk som er kommet fra de aller laveste kår: på grunn av sykdommen har de fått de samme behov som de rike har fått gjennom sin tidligere livsførsel. Men etter hvert som de får kreftene igjen, skal de vende tilbake til sitt vanlige, mer tilfredsstillende levesett; jo færre behov Guds tjenere har, desto lettere kan de leve et enkelt liv. Om sykdommen gjorde visse lettelser nødvendige, må en ikke av den grunn bli hengende i vellevnet når helsen er vendt tilbake. Jo lettere en greier seg med lite, desto rikere bør en anse seg for å være; bedre er det nemlig å trenge lite enn å eie meget.

III

Klesdrakten skal være slik at den ikke faller noen i øynene. Gjennom gode seder skal dere vinne folk, ikke ved å imponere dem i klesveien.

Når dere går ut, så gå alle i følge, og når dere er fremme, så bli værende sammen. Og enten dere går eller står, eller hva dere gjør, så gi ingen grunn til anstøt, men bevar en holdning verdig deres hellige stand.

Om dere møter kvinner på veien, så la ikke blikket dvele ved noen av dem. Å se kvinner er ikke forbudt, men det er galt å begjære dem eller ønske å begjæres av dem. Og begjæret kan også tennes ved et blikk; det behøver ikke være snakk om berøring, eller følelser. Påstå ikke at dere er kyske i sinn, dersom dere har ukyske øyne, for et ukysk øye bærer bud om et ukysk hjerte. Og dersom hjertene forteller hverandre ukyske ting med blikket, hjelper det ikke om tungen er taus; om man nyter hverandre med øynene, hjelper det ikke om kroppen forblir uberørt; kyskheten er likevel borte.

Han må heller ikke tro seg usett, han som fester sitt blikk på en kvinne og gjerne ser at hun gjengjelder det. For sett blir han, og det av dem han minst regner med. Men selv om han skulle klare å holde det skjult for mennesker, hva med ham som holder øye med alt fra oven, han som intet kan skjules for? Skal man tro han ikke ser, bare fordi han er vis og derfor langmodig? Nei, og hans mishag bør en vigslet mann frykte å pådra seg. Men da må han la være å se med begjær på en kvinne. Han bør altså minnes at der er en som ser alt, så han selv lar være å se på en kvinne med begjær. Det er nemlig nettopp i denne sammenheng Skriften anbefaler å frykte Gud, når den sier: ”Å la blikket dvele er vederstyggelig for Herren.”

Altså, når dere er i kirken, og overalt ellers hvor det finnes kvinner, så vokt hverandres kyskhet. Også på den måten vil Gud, som bor blant dere, vite å vokte dere.

Og dersom dere legger merke til at en av brødrene sender frekke blikk av det slaget jeg har nevnt, så gi ham straks en advarsel, slik at ondet kan tas ved roten før det får bredt seg. Men ser dere det samme hende igjen, enten samme dag eller senere, skal dere si fra om det, for da er han å betrakte som en syk det gjelder å helbrede. Først bør en likevel skaffe et eller to andre vitner, slik at han felles av ”to eller tre vitners utsagn” og kan få en passende straff.

Å si fra om slikt må heller ikke betraktes som ondsinnet sladring. Tvert imot: Ingen som tier og derved lar brødre gå rett i undergangen, kan kalle seg skyldfri, når de kunne ha vært brakt på rett kjøl, om en hadde sagt fra. Om din bror hadde et sår på kroppen som han ville skjule fordi han var redd for det kirurgiske inngrepet, ville det ikke være grusomhet av deg å tie om det, og en barmhjertighetsgjerning å røpe det? Men i dette tilfellet er selve hans hjerte truet av en snikende sott; desto større grunn til å gjøre det kjent!

Men dersom vedkommende unnlater å rette seg etter advarselen, skal forstanderen underrettes, før andre blir gjort oppmerksomme på saken; kanskje kan en irettesettelsen i det stille være tilstrekkelig, så en slipper å innvie andre. Men nekter han det hele, skal andre informeres uten at han vet om det, slik at han deretter blir konfrontert, ikke bare med ett vitne som anklager ham, men med to eller tre, som feller ham.

Etter at han på denne måten er avslørt, skal han ilegges en straff som kan få ham på bedringens vei. Den nærmere bestemmelse om dette tilligger det forstanderen eller presten å ta. Men nekter han å lide straffen, skal dere utstøte ham av fellesskapet, om han ikke selv gir seg i vei. Heller ikke dette er grusomhet, men barmhjertighet; det gjelder å hindre at flere smittes til undergang.

Og dette jeg har sagt om å vokte sine øyne, gjelder også alle andre synder; trofast og omhyggelig skal en registrere, forby, angi, dømme og straffe dem alle på samme vis, i hat til synden, men med kjærlighet til mennesket.

Men har noen gått så langt i sin fordervelse at de i hemmelighet har tatt imot brev eller små gaver av en kvinne, da skal en tilgi dem og be for dem, om de bekjenner det av egen drift. Men blir de grepet i slikt og funnet skyldige, skal de straffes strengt, etter prestens eller forstanderens skjønn.

Alt som heter klær skal dere oppbevare samlet, under tilsyn av en eller to, eller så mange som trenges til å ryste dem frie for møll. Som dere alle får mat fra det samme spiskammer, skal dere også la dere kle fra det samme kleskammer.

Og er det mulig, så la det være dere likegyldig om det plagget dere får utlevert har tilhørt dere selv, eller om det stammer fra en annen, så lenge ingen blir nektet det han trenger.

Men dersom det oppstår irritasjon og tretter på grunn av dette, og noen klager over å ha fått utlevert et dårligere plagg enn det han hadde før, og sier han ikke kan være bekjent av å gå med det, skjønt en annen bror har båret det tidligere – da bør det få dere til å tenke over hvor mye dere mangler på den indre, hjertets hellige drakt, dere som krangler om et stakkars klesplagg. Og i alle fall: Selv om en tar slikt hensyn til deres skrøpelighet at dere får utlevert de klærne dere før har levert inn, skal alt oppbevares på samme sted, under felles tilsyn.

På samme vis må heller ingen arbeide for seg selv. Alt dere gjør, skal dere gjøre i fellesskap, og med enda større iver og utholdenhet enn om hver enkelt stelte med sine egne saker. For om kjærligheten heter det at den ”ikke søker sitt eget”, og det vil si at den setter fellesnytten foran egennytten, og ikke egeninteressen foran fellesskapets interesser. Om dere altså tar bedre vare på fellesskapets saker enn på deres egne, gir dette en målestokk for de fremskritt dere har gjort. Viktigere enn behovene som forgår, må kjærligheten være, for den alene består.

Av dette følger at dersom noen gir sine barn eller andre nærstående personer i klostret en gave, enten det er klær eller andre nyttegjenstander, må en ikke ta imot det i hemmelighet; det skal overlates til forstanderen og gjøres til felles eie, og siden gis til den som trenger det best.

Hva undertøyet angår, skal forstanderen avgjøre om det skal vaskes av dere selv eller sendes til vaskeriet. Det må i alle fall ikke skje at dere får smuss på sjelen av altfor stor iver etter å ha rene klær på kroppen.

Om helsen krever det, skal det ikke sies nei til et bad; uten å mukke skal en her følge legens råd, slik at selv den uvillige retter seg etter forstanderens ordre og gjør det som må til for helsens skyld. Men det kan også tenkes at en ønsker seg et bad, mens det viser seg ikke å være tilrådelig; i så fall får han styre sine lyster. Det er jo gjerne slik at folk tror det de liker også er til gagn, selv om det i virkeligheten er skadelig. Og endelig: Om en Guds tjener sier han har vondt noe sted, uten at det vises, skal han uten videre bli trodd. Men om han ønsker seg et bestemt middel mot ondet, skal legen først spørres til råds, om en ikke er sikker på at det er til noen nytte.

Til badene skal en bare gå om man er minst to-tre i følge, og det samme gjelder overalt ellers hvor en har ærend. Den som har bruk for å gå ut, skal gå i følge med dem forstanderen utpeker, ikke noen han selv velger.

Omsorgen for de syke, for rekonvalesentene og for brødre med dårlig helse, skal betros en bestemt bror, som så skaffer til veie fra spiskammeret det han ser hver enkelt har behov for. Og de som har ansvaret for spiskammeret, klesbeholdningen eller biblioteket skal stå til tjeneste for sine brødre uten å mukke. Bøker skal en kunne bestille på et bestemt klokkeslett hver dag; utenom denne tiden skal ingenting utleveres. Men om noen trenger til klær eller sko, skal de som har oppsyn med dette straks stå til tjeneste.

Tretter må ikke forekomme blant dere. Oppstår slike, må dere omgående få slutt på dem; ellers kan sinnet vokse til hat, og en flis bli til en bjelke, så en blir til en morder i sitt stille sinn. For dere leser i Skriften: ”Enhver som hater sin bror, er en morder.”

Den som krenker en annen med skjellsord, forbannelser eller grove beskyldninger, må se til å bøte på det og be om forlatelse snarest mulig, og den annen skal på sin side ikke nøle med å tilgi, uten å mukke. Men har de begge skyld, skal de også tilgi hverandre. Det er jo hva dere ber om. Og jo mer vedholdende dere ber, desto sannere bør bønnen bli.

Det er nemlig bedre med en som riktignok ofte lar sinnet løpe av med seg, men som også skynder seg med å be om forlatelse når han skjønner at han har krenket noen, enn med en som ikke så lett blir sint, men heller ikke så lett ber om tilgivelse. Og den som aldri vil be om tilgivelse, eller ikke gjør det av hjertet, han har ingenting i klosteret å gjøre, selv om han ikke blir kastet ut derfra.

Så skån hverandre for harde ord. Og skulle dere likevel la falle noen slike, så vent ikke med å bøte på det; la den samme munnen som førte krenkelsen frem, også bringe botemidlet!

Det hender imidlertid at en er nødt til å komme med noen harde ord for å hevde disiplinen og holde de yngre i age; om dere da har følelsen av å ha gått over streken, kreves det likevel ikke at dere ber dem om forlatelse. For et slikt overmål av ydmykhet kan undergrave ens autoritet overfor de undergivne. Ikke desto mindre skal en be om tilgivelse hos alles Herre, han som vet hvor glade dere er også i dem som kanskje ble irettesatt kraftigere enn rett var. For kjærligheten dere imellom skal ikke være kjødelig, men åndelig.

Forstanderen skal en lyde som en far, med all den heder han tilkommer, så en ikke i ham krenker Gud. Enda langt mer skal dere lyde presten, som har omsorg og ansvar for dere alle.

Forstanderens oppgave er særlig å se til at alt dette blir overholdt og ikke la noen overtredelse gå upåtalt hen, men sørge for at alt blir rettet på og overtredere blir brakt på bedringens vei. Er det noe han ikke har fullmakt eller evne til å ta seg av, skal han legge saken frem for presten, som har den høyeste myndighet blant dere.

Forstanderen skal på sin side ikke tro han har fått makt som en hersker, men glede seg ved å få tjene i kjærlighet. Blant dere skal han nok ha hedersplassen og forsetet, men for Guds åsyn skal han, i frykt og beven, ligge for deres føtter! Selv skal han ”føre et liv preget av gode gjerninger”, men også ”tilrettevise dagdriverne, oppmuntre de motløse, ta seg av de svake og vise tålmod med alle”. Av hele sitt hjerte skal han overholde regelen, og sørge med ytterste alvor for at den blir overholdt. Og skjønt begge deler må til, skal han likevel søke å bli mer elsket enn fryktet av dere, og stadig ha for øye at han en gang skal stå Gud til regnskap for dere. Derfor skal dere være lydige, ikke bare av hensyn til dere selv, men også av miskunn med ham, for jo høyere en blir plassert, i desto større fare går en.

VII

Gud gi at dere overholder alt dette med kjærlighet, i lengsel etter åndelig skjønnhet. Lev et liv som sprer Kristi gode røkelsesduft, ikke som treller under loven, men som frie mennesker under nåden.

Men for at denne lille boken skal kunne være et speil dere kan se dere selv i, så ingenting blir glemt og dermed forsømt, skal dere høre den opplest en gang i uken. Og i den monn det viser seg at dere handler i samsvar med det som der står, så takk Gud for det, han som er alle gavers giver. Men om noen finner at han ikke i alle ting lever opp til det, får han angre det som har vært og ta seg i var for fremtiden, be om at hans skyld må bli ham forlatt, og at han ikke må bli ledet i fristelse (Augustin, 1986, s. 43-50).

Kilde: Augustin, Aurelius. (1986). Augustins regel. I: Gunnes, Erik. Klosterliv i Vesten. Augustins regel – Benedikts regel. Oversatt og med innledning av Erik Gunnes. Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur.

(Augustin levde fra 354-430).