Boka "Benedikt av Nursias liv"

Benedikt av Nursias liv

Forord

Det var en gang en mann som var velsignet (latin: benedictus) både av nåde og navn, for han ble kalt Benedikt. Allerede fra barndommen av hadde han en gammel manns hjerte, for han var yngre av år enn av dyder. Han ga ikke etter for flyktige gleder, for alle de timelige goder han kunne hatt glede av her på jorden, foraktet han som om verden skulle vært en vissen blomst.

Han var født i provinsen Nursia av velstående foreldre, som sendte ham til Roma for å studere humanoria. Men da han ble klar over at mange av hans venner allerede hadde slått inn på lastens avveier, rygget han tilbake der han allerede sto ved inngangen til verden, i frykt for å bli trukket ned i samme bunnløse avgrunn hvis han skulle komme til å bli kjent med den.

Derfor la han studiene bak seg, forlot hjemmet med dets velstand, og ga seg ut på leting etter det hellige klosterliv, for han ønsket bare å leve for Gud. Slik trakk han seg tilbake, bevisst uvitende, og klokt ulærd.

Jeg kjenner ikke til alle begivenheter i hans liv, men de få som jeg vil berette om har jeg fra fire av hans disipler: Konstantin, en ærverdig mann som etterfulgte ham som abbed i klosteret, Valentinian, som i mange år styrte Lateranklosteret, Simplicius, som var hans tredje etterfølger som leder av kommuniteten, og Honoratius, som fortsatt styrer det klosteret der Benedikt begynte sitt klosterliv.

 

Kapittel 1

Sollet som brakk og ble helt igjen

1. Slik gikk det til at han forlot studiene og bestemte seg for å trekke seg tilbake til et ensomt sted. Bare hans amme, som elsket ham høyt, fulgte med ham. De kom til et sted som kalles Affile. Der ble de godt mottatt av mange hederlige mennesker som nødet dem til å slå seg ned hos dem, i nærheten av Sankt Peters kirke.

En dag gikk ammen ut for å låne et soll av naboene, hun skulle rense korn. Hun satte det fra seg på et bord, men til alt uhell falt det i gulvet og brakk i to. Da ammen oppdaget det, begynte hun å hulke høyt over at hun hadde ødelagt sollet hun hadde lånt.

2. Benedikt, som var en from og snill ung mann, ble grepet av medynk da han så hvordan ammen sørget. Han tok med seg de to delene av det ubrukte sollet og begynte å be så tårene rant. Da han reiste seg fra bønnen, så han sollet stå ved siden av ham, så helt at det var umulig å se noe tegn på at det hadde vært brukket. Så trøstet han ammen kjærlig og ga henne tilbake karet som hadde vært ødelagt. Denne hendelsen ble kjent i hele omegnen og vakte så stor beundring at innbyggerne hengte sollet over kirkedøren for at folk både da og i fremtiden skulle få vite hvor fullkommen unggutten Benedikt var allerede fra begynnelsen av sitt liv som munk. Og der ble sollet hengende til skue i mange år, helt til nå nylig da langobardene kom.

3.Men Benedikt, som heller ville lide all verdens smerte enn å bli berømt, og heller slite seg ut for Gud enn å bli lovprist, flyktet fra ammen i all hemmelighet og trakk seg tilbake til et øde sted som kalles Subiaco, som ligger omtrent 70 km fra Roma by. Der er det rikelig med friskt og klart vann som først samler seg i en innsjø, og så renner ut i en elv.

4.Mens han streifet omkring, møtte han en munk ved navn Romanus, som spurte ham hvor han skulle og om han trengte noe. Da han fikk vite om ungguttens ønske, holdt han det hemmelig, ga ham den hellige munkekutten, og hjalp ham så godt han kunne med det han trengte. Og Guds mann slo seg ned på det stedet han hadde funnet, i en trang grotte i nærheten av Subiaco, og der ble han i tre år, ukjent for alle mennesker, unntatt munken Romanus.

5.Romanus levde under fader Adeodatus’ regel i et kloster ikke langt unna, men kjærligheten til klosterregelen hindret ham ikke i å forsvinne fra abbedens blikk fra tid til annen for å ta med litt brød fra sin egen rasjon, som han klarte å stikke unna, for å gi til Benedikt på enkelte avtalte dager. Det var ingen vei som førte fra Romanus til Benedikts hule, for den hadde åpningen ved foten av en berghammer, men Romanus bandt brødet og en bjelle i et langt tau, og firte det ned. Når Guds mann hørte bjelleklangen, visste han at det var på tide å gå ut og hente brødet. Men en dag kom den gamle fiende, djevelen. Han ble misunnelig på den enes nestekjærlighet og den andres mat, og da han så at brødet ble firt ned i tauet, kastet han en stein og knuste bjellen. Men Romanus fortsatte å tjene Benedikt, og fant andre måter å gjøre det på.

6.Men det kom en tid da Gud den allmektige ville la Romanus få hvile fra sitt arbeid og vise frem Benedikts liv som et eksempel for andre mennesker, likesom et lys som settes i en stake for å lyse for alle som er i huset. Derfor viste han seg for en prest som bodde litt lenger unna. Presten hadde nettopp gjort i stand måltidet sitt til påskefesten da Herren viste seg for ham i et syn, og sa: ”Du har et godt måltid ferdig, mens min tjener, som er på det og det stedet, holder på å forgå av sult.” Da han hørte det, reiste presten seg straks og dro av gårde til det stedet han hadde fått angitt med maten han hadde laget. Han lette etter Guds mann på fjelltopper og i dype daler og dalsøkk, helt til han fant ham bortgjemt i hulen sin.

7.Da de hadde bedt sammen og lovprist Herren den allmektige, satte de seg, og etter at de hadde talt sammen om det åndelige liv, sa presten til ham: ”Stå opp og la oss spise, for i dag er det påske.” Guds mann svarte: ”Jeg vet at det er påske, siden jeg har fortjent å få se deg.) (for han var så fjernt fra omgang med mennesker at han ikke visste hvilken dag påskedag falt på). Den ærverdige presten forsikret ham om at dagen var rett, og sa: ”I dag er det i sannhet Herrens oppstandelses fest. Da er det ikke bra for deg å faste, og jeg er nettopp blitt sendt hit for at vi skal nyte Herren den allmektiges gaver sammen.” Så lovpriste de Gud og spiste sammen. Da måltidet og samtalen var over, vendte presten tilbake til sin kirke.

8.På samme tid var det noen gjetere i nærheten som fikk øye på Benedikt der i hulen. Da de så ham mellom buskene, kledd i skinn, trodde de først at han var et villdyr, men da de ble kjent med Herrens tjener, var det mange som fikk fromhetens nådegave til å forvandle sitt dyriske liv.

Slik gikk det til at hans navn ble kjent av alle som bodde i omegnen, og fra da av begynte han å bli oppsøkt av mange mennesker, som på samme tid som de ga ham mat til kroppen, bar med seg den næring for livet i sitt hjerte som kom fra hans munn.

 

Kapittel 2

Seieren over kjødets fristelser

1.En dag da den hellige mannen var alene, kom fristeren til ham. Det var en liten svart fugl, en trost, som begynte å fly frem og tilbake foran ansiktet hans og plaget ham, så han kunne fanget den med hendene om han hadde villet. Men han gjorde korsets tegn, og da forsvant fuglen. Men ikke før var den borte, så ble han rystet av en kjødets fristelse så voldsom at han aldri hadde opplevd noe liknende. Den onde minnet ham på en kvinne som han hadde sett en gang for lenge siden, og nå vekket tanken på det vakre ansiktet en slik lidenskap i Guds tjener at han med nød og neppe klarte å dempe kjærlighetens ild i sitt bryst. Overveldet av begjær hadde han nesten bestemt seg for å forlate eneboerlivet.

2.Men så plutselig ble han opplyst av nåde fra det høye og kom til seg selv igjen. Han fikk øye på et kratt med torner og brennesle som vokste i nærheten. Han rev av seg klærne og kastet seg naken inn i krattet. Der rullet han seg i brennesle som brant og torner som stakk, og holdt på til hele kroppen var revet opp. Gjennom sårene i huden trakk han ut sårene i sjelen, for han forvandlet begjæret til fysisk smerte, og mens det brant utvendig, slukket det lidenskapen som glødet i hans indre. Ved å forskyve ilden, vant han over synden.

3.Fra da av var fristelsen til å oppleve sanselig nytelse helt borte, for han kjente den aldri mer, fortalte han disiplene senere. Etter dette begynte mange å forlate verden og oppsøke hans veiledning, for han ble med rette ansett som en dydens læremester fordi han var befridd fra lastens fristelser. Det er av samme grunn man lærer av Moses at levittene kan tjene ved alteret når de har fylt tjuefem år eller mer, mens de bare kan vokte de hellige kar fra femti års alder.

4.Peter: Jeg tror jeg kan skimte litt av meningen med det du har fortalt meg, men jeg ber deg likevel om å forklare det litt nærmere.

Gregor: Det er en kjent sak, Peter, at i ungdommen gløder kjødets fristelser sterkere, men i femtiårsalderen begynner kroppens varme å kjølne. De hellige kar er de troendes sjeler. Derfor bør de som er utvalgt, tjene og bli overvåket, og trette seg ut med plikter og arbeid så lenge de er utsatt for sanselige fristelser. Når de derimot har nådd sjelens rolige alder, og fristelsens varme slukner i dem, kan de vokte de hellige kar; det vil si at de kan bli sjelesørgere.

Peter: Jeg liker virkelig å høre om det du forteller, men nå når du har forklart meg den skjulte meningen med teksten, ber jeg deg om å la meg få høre mer om hendelsene i denne rettferdiges liv, som du nettopp har begynt å berette.

 

Kapittel 3

Om glasskaraffelen som

ble knust ved korsets tegn

1.Gregor: Da fristelsen forsvant, ble Guds mann som en åker etter pløyingen, for fruktene av hans dyder ga en enda rikere høst, og hans navn ble berømt etter hvert som ryktet om hans usedvanlige fromhet ble kjent.

2.Ikke langt unna lå det et kloster der abbeden nettopp var død, og alle munkene kom til den ærverdige Benedikt og ba ham inntrengende om å komme og styre dem. Han vegret seg i det lengste og forsøkte å tale dem fra det, for han forutså at deres levemåte ikke ville samsvare med hans egen, men til slutt lot han seg overtale, og sa ja.

3.Da han grep tømmene for å lede klosteret mot et regelmessig liv, godtok han ikke noe avvik fra regelen verken til høyre eller venstre, og tillot ingen av de lettelsene som brødrene var vant til. De som ble underkastet en slik disiplin, ble rasende og begynte å klandre seg selv fordi de hadde funnet på å be ham om å bli deres abbed. De var klar over at alt det gale de hadde gjort før, ikke lenger var tillatt under hans ledelse. På den annen side ville de ikke forlate sine gamle vaner, siden det var altfor vanskelig for dem å vende seg til en ny måte å leve på uten å forandre holdning, for slik det alltid skjer, er det de fordervede som blir rasende over de rettferdiges liv. Derfor begynte de å planlegge hvordan de skulle ta livet av ham.

4.Da de var blitt enige, blandet de gift i vinen. Så ble en glasskaraffel med den giftige drikken båret frem for Benedikt – deres far – som satt til bords, for etter klosterets skikk skulle han velsigne maten. Da Benedikt strakte hånden ut og gjorde korsets tegn, gikk karaffelen, som sto et stykke unna, i tusen knas, som om han hadde kastet en stein på den istedenfor å gjøre korstegnet. Guds mann forsto øyeblikkelig at det måtte være gift i karet, siden det ikke kunne motstå livets tegn. Derfor reiste han seg straks. Med fredelig åsyn og ro i sjelen kalte han sammen munkene og sa: ”Måtte den allmektige Gud forbarme seg over dere, brødre. Hvorfor ville dere gjøre noe slikt mot meg? Sa jeg ikke med en gang at mitt levesett ikke var forenlig med deres? Gå og finn en far som er etter deres smak, for etter dette kan dere ikke regne med meg.”

5.Så vendte han tilbake til det stedet han elsket så høyt og der var han alene med seg selv under den Høyestes blikk.

Peter: Jeg forstår ikke helt hva ”å bo alene med seg selv” betyr.

Gregor: Hvis den hellige i lengre tid, mot sin vilje, hadde fortsatt å lede dem som enstemmig hadde sammensverget seg mot ham, og som sto så fjernt fra hans ideal om klosterlivet, ville han kanskje ha gått trett og forstyrret både sin sinnsro og sin likevekt. Han kunne til og med ha vendt sin sjels øye bort fra kontemplasjonens lys fordi han dag etter dag måtte rette de andres feil, slik at han ikke ville hatt tid til å rette sine egne, og ville ha tapt seg selv uten at han dermed ville ha vunnet de andre. For når vi er ute av oss på grunn av for store bekymringer, selv om vi fortsatt er oss selv, er vi ikke lenger alene med oss selv som før, men mister oss selv av syne fordi vi (i tankene) streifer omkring utenfor oss selv.

6.Eller kanskje vi kan si at han var alene med seg selv, den arvingen som reiste til et land langt borte? Han sløste bort farsarven så han måtte gå i tjeneste hos en mann der i landet og røkte grisene hans, og måtte se på at grisene spiste skyller mens han selv gikk sulten. Da begynte han å tenke over hvilke goder han hadde gitt avkall på, som Skriften sier: ”Da kom han til seg selv og sa: ’Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod’”. Men hvis han hadde vært alene med seg selv, hvordan kunne han da ha kommet til seg selv igjen?

7.Derfor sa jeg at den ærverdige bodde alene med seg selv, nemlig fordi han alltid våket over sitt hjerte og alltid rettet blikket mot Skaperens blikk, alltid passet på sin egen adferd, og aldri mer lot sitt indre øye vandre utenfor ham selv.

8.Peter: Men hvorfor står det skrevet om apostelen Peter, da en engel slapp ham ut av fengslet, at han kom til seg selv og sa: ”Nå vet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det som jødefolket nå går og venter på.”?

9.Gregor: Det er to måter man kan bli ført ut av seg selv på, Peter: Enten kan vi falle under oss selv på grunn av syndige tanker, eller vi kan bli løftet over oss selv ved kontemplasjonens nådegave. Han som røktet griser, falt under seg selv fordi han var adspredt og ga etter for urene tanker, mens den andre, som ble sluppet fri av en engel, var henrykket i ekstase og nettopp var ute av seg, men over seg selv. Begge kom derfor til seg selv igjen; den ene da han samlet seg og tok avstand fra sine feil, den andre da han kom tilbake fra kontemplasjonens høyder til sin normale fornuft og tankeevne, og ble som før. Derfor var den ærverdige Benedikt alene med seg selv da han bodde i ødemarken, for han voktet over tankene i sitt innerste, men hver gang kontemplasjonens glød løftet ham opp, etterlot han utvilsomt seg selv under seg.

10.Peter: Alt det du sier er klart, men vær så snill å forklare meg om han burde ha forlatt de brødrene som han en gang hadde påtatt seg ansvaret for?

Gregor: Jeg tror, Peter, at man kan ha tålmodighet med en gruppe som oppfører seg dårlig i fellesskapet, hvis det finnes noen som kan hjelpes til det gode. Men hvis det overhodet ikke er mulig å høste fruktene av de gode, er alt arbeid man gjør for de onde forgjeves, særlig hvis man ser at det finnes andre steder i nærheten hvor det er mulighet til å bære frem gode frukter for Gud. Så hvis den hellige mann så at alle i klosteret var enige i å forfølge ham, hvem skulle han da bli igjen for å hjelpe?

11.Forresten hender det – og dette bør ikke forties – at de hellige hvis de ser at deres arbeid ikke bærer frukt på ett sted, flytter til et annet, hvor de ser at det kan bære frukt. Paulus, en fremragende forkynner, som håpet å bli løst fra kjødet for å ”være sammen med Kristus”, fordi ”Kristus er livet, og døden en vinning”, ønsket ikke bare selv å bli forfulgt for Kristi skyld, men oppmuntret også andre til å tåle det. Men da han ble forfulgt i Damaskus, fikk han tak i et tau og en kurv for å komme seg over bymuren, og ble firt ned i all hemmelighet. Skal vi da si om Paulus at han var redd for døden, når det er kjent at han ønsket å vitne for Jesu skyld? Nei, men da han så at det var mye slit som ga lite frukt på dette stedet, sparte han seg for isteden å kunne arbeide med større utbytte et annet sted. Han var en trofast Guds kriger som ikke ønsker å holde seg inne i leiren, men som går ut og leter etter slagmarken.

12.Hvis du hører nøye etter, vil du snart oppdage at den ærverdige Benedikt gjorde det samme. Han forlot raskt dem som var vrangvillige, men andre steder vekket han mange fra sjelens død.

Peter: Det er som du sier, og det stemmer både med fornuften og med det eksempelet du la frem. Men vær så snill å fortsette beretningen om denne store mannens liv.

13.Gregor: I ødemarken vokste Benedikt i dyder og tegn. Derfor samlet det seg mange rundt ham som ville tjene Gud den allmektige på dette stedet. Med Vår Herre Jesu Kristi mektige hjelp bygde han tolv klostre som hvert hadde tolv munker under en far, men noen av dem beholdt han hos seg, for han anså at de ville vinne på det og bli bedre opplært når de var i nærheten av ham.

14.På den tiden begynte det å komme mange adelige og fromme mennesker til ham fra Roma. De overlot sønnene sine til ham for at han skulle lære dem opp til å tjene Gud. Evtykus betrodde ham sin sønn Maurus, og patrisieren Tertullian brakte ham Placidus. De var begge lovende ungdommer. Av de to var Maurus en unggutt som allerede gjorde seg bemerket ved sin gode oppførsel, og som snart ble en verdifull hjelper for sin herre, mens Placidus fremdeles var et barn.

 

Kapittel 4

Om den ustadige munken

som kom på rett kjøl

1.I et av de klostrene Benedikt hadde bygd i omegnen, var det en munk som ikke kunne holde seg i ro når han skulle be, for så snart brødrene samlet seg i bønn, lot han seg avlede og lot tankene flakke rundt på andre og flyktige ting. Etter at han flere ganger var blitt formanet av sin egen abbed, ble han til slutt sendt til Guds mann, Benedikt, som refset ham for hans dårskap. Men da han kom tilbake til klosteret sitt, var det med nød og neppe han klarte å huske den helliges ord i to dager, for den tredje dagen vendte han tilbake til sin gamle vane, og begynte å la tankene vandre under bønnen igjen.

2.Da dette ble nevnt for Benedikt av den abbeden han selv hadde innsatt, sa Guds tjener: ”Jeg skal komme og irettesette ham selv.” Da han kom til klosteret, var tidebønnene over, og munkene samlet seg for å meditere. Da oppdaget Guds mann en liten svart gutt, som trakk den munken som ikke kunne be, etter seg i en flik av kutten hans. Benedikt tok til side Pompeius, som var abbed i klosteret, og Guds tjener Maurus, og sa: ”Ser dere ikke hvem det er som trekker denne munken bort fra bønnen?” De svarte: ”Nei, vi ser ingenting.” Han sa til dem: ”La oss be, så også dere kan få se hvem denne munken følger etter.” De ba i to dager; da så munken Maurus hvem det var, men Pompeius, som var klosterets abbed, så ikke noe.

3.Neste dag, ba bønnene var over, møtte Guds mann den ustadige munken på vei ut av kirken. Siden hans hjerte var forblindet, banket han ham opp med en kjepp. Fra den dagen av kunne ikke den lille svarte gutten påvirke munken lenger. Munken forble trofast i bønnen, og siden klarte ikke den gamle fiende å forstyrre ham i tankegangen: Det var som om han selv hadde fått bank.

 

Kapittel 5

Om vannet som han fikk til å springe

ut av en klippe på toppen av fjellet

1.Tre av de klostrene som Benedikt hadde bygd i dette området, lå på toppen av et fjell. Det var strevsomt for munkene å måtte gå ned til en innsjø hver gang de skulle hente vann, særlig fordi det var farlig å klatre ned den bratte fjellsiden. Derfor slo brødrene fra de tre klostrene seg sammen og gikk til Guds tjener Benedikt og sa: ”Det er slitsomt for oss å gå helt ned til innsjøen hver dag for å hente vann. Derfor må disse klostrene flyttes herfra.”

2.Benedikt trøstet dem vennlig, og sendte dem bort. Samme natt tok han med seg guttungen Placidus, som jeg har nevnt før, og klatret opp den bratte fjellsiden. Da han var kommet opp, ba han lenge. Da han var ferdig med å be, tok han tre steiner og la dem på en klippe som et tegn. Så gikk han tilbake til seg selv, uten at noen i klosteret visste at han hadde vært der.

3.Da munkene kom tilbake neste dag for å få svar på spørsmålet om vann, sa han: ”Gå opp på fjellet. På den og den klippen ligger det tre steiner oppå hverandre. Grav litt der, for Gud den allmektige er i stand til å skaffe vann, selv på toppen av dette fjellet, for å spare dere slitet med en så dårlig vei.” Da de kom opp til klippen på fjellet, slik Benedikt hadde sagt, grov de ut et lite søkk, og det ble straks fylt med så mye vann at det ble til en foss som renner fra toppen av fjellet og ned i dalen den dag i dag.

 

Kapittel 6

Om sigden som kom opp av vannet

og satte seg fast på håndtaket igjen

1.En annen gang kom en goter som var ydmyk, men uvitende, og ba om å få bli munk. Guds mann Benedikt tok vennlig imot ham. En dag befalte han at de skulle gi goteren en sigd og be ham å skjære ned et tornekratt, for han ville lage en hage der. Men det stedet goteren skulle rydde, lå ved bredden av en innsjø. Goteren begynte å hugge løs på det tette krattet av alle krefter, men rett som det var fór sigden av håndtaket og forsvant i innsjøen, og den var så dyp at det ikke var håp om å finne den igjen.

2.Goteren løp bort til munken Maurus, helt skjelven fordi han hadde mistet sigden. Han sa fra om hva som hadde skjedd, og ba om å få bot for sin feil. Men Maurus ville først gi beskjed til Guds tjener Benedikt. Da han fikk høre hva som var hendt, gikk han til stedet der det hadde skjedd, tok håndtaket ut av hånden på goteren og kastet det i sjøen. Og straks kom sigden opp fra dypet og festet seg til håndtaket igjen. Benedikt ga redskapen tilbake til goteren og sa: ”Her er den; arbeid videre, og ikke vær lei deg.”

 

Kapittel 7

Om disippelen som gikk på vannet

1.En dag da den ærverdige abbeden satt i cellen sin, gikk gutten Placidus ned til sjøen for å hente vann, men han var så uforsiktig da han senket bøtten ned i sjøen, at han selv falt uti. Straks ble han tatt av en bølge som førte ham mer enn en pileskuddslengde fra land. Guds mann, som satt i cellen sin, ble straks oppmerksom på hva som var skjedd. Han ropte på Maurus og sa til ham: ”Løp, bror Maurus, for gutten som gikk for å hente vann, har falt i sjøen, og strømmen fører ham lenger og lenger ut.”

2.Så skjedde noe merkelig, som ingen har sett siden apostelen Peters tid. Så snart han hadde bedt om og fått velsignelsen, løp Maurus av gårde for å oppfylle sin fars befaling, helt til det stedet der gutten var ført med bølgen. Han tok tak i håret hans og trakk ham tilbake til land igjen. Så snart han var på land, kom han til seg selv og så seg tilbake. Da skjønte han at han hadde løpt på vannet, mens han hele tiden trodde at han var på land. Da det gikk opp for ham hva han hadde gjort, ble han både overveldet og forskrekket.

3.Han kom tilbake til sin far og fortalte hva han hadde gjort. Den ærverdige Benedikt anså det ikke som sin fortjeneste, men disippelens, som hadde adlydt. Men Maurus sa at han bare hadde handlet etter Benedikts befaling, og at han ikke hadde noe med mirakelet å gjøre. Men i denne vennskapelige kappestriden om ydmykhet, var det gutten som ble reddet som var dommer: ”Da jeg ble trukket opp av vannet, så jeg abbedens kappe over hodet mitt, så jeg trodde det var han som hadde fått meg opp av vannet.”

4.Peter: Det er store ting du forteller, og det er til oppbyggelse for mange. For min egen del vil jeg si, at jo mer jeg drikker av denne gode mannens mirakler, desto tørstere blir jeg.

 

Kapittel 8

Om et forgiftet brød som

ble fjernet av en ravn

1.Gregor: Både vidt og bredt ble mennesker oppglødd av kjærlighet til Vår Herre Jesus Kristus, og mange forlot det verdslige liv for å tøyle sine lyster og bøye nakken under Frelserens milde åk. Men siden det alltid finnes onde mennesker som misunner andres dyder, selv om de ikke på noen måte ønsker å leve etter dem, skjedde det at Florentius, en prest i en kirke i nabolaget, og bestefar til vår subdiakon Florentius, lot seg lede av djevelens ondskap. Han begynte å bli sjalu på den hellige mannens gode gjerninger. Han talte nedsettende om hans levevis og prøvde å få dem som ville besøke ham, til å holde seg unna.

2.Men da han så at han ikke klarte å hindre Benedikts fremgang, og at ryktet om hans hellige liv spredte seg slik at mange ble kalt til et bedre liv bare ved å høre om hans hellighet, ble han mer og mer fortært av misunnelsens ild, og ble verre dag for dag, for han ville gjerne bli lovprist for sine egne dyder, men han ville ikke leve et prisverdig liv. Til slutt ble han så forblindet av misunnelsens mørke at han forgiftet et brød, som han sendte til Guds tjener som en velsignet gave. Guds mann mottok den og takket, men han skjønte godt hvilken fordervelse som lå skjult i brødet.

3.Ved middagstid pleide det å komme en ravn fra en skog i nærheten og få brød av abbedens hånd. Denne dagen kom ravnen som den pleide. Benedikt rakte frem det brødet han hadde fått av presten, og sa: ”I Jesu Kristi navn, ta dette brødet, og kast det et sted hvor ingen kan finne det.” Ravnen åpnet gapet, slo ut vingene og begynte å hoppe opp og ned rundt brødet og skrike, som om den ville si at den var villig til å adlyde, men ikke kunne gjøre det. Guds mann befalte den det om igjen, og sa: ”Ta det, ta det, ikke vær redd; kast det et sted hvor ingen kan finne det.” Til slutt tok ravnen opp brødet og fløy bort. Etter omtrent tre timer kom den tilbake. Den hadde kastet brødet, og nå fikk fuglen den vanlige maten fra Guds manns hånd.

4.Da abbeden så at prestens sjel ble mer og mer hatefull mot ham, led han mer over den andre enn over seg selv. Men nå forsøkte Florentius, som ikke hadde lykkes med å drepe mesteren fysisk, å ødelegge hans disipler isteden. Derfor sendte han syv nakne unge piker inn i hagen i Benedikts kloster. Der tok de hverandre i hendene og lekte og danset en lang stund for øynene på munkene for å vekke syndige lyster i deres tanker.

5.Men da den hellige mannen så dette fra cellen sin, ble han redd for at det kunne sette de svakeste disiplene i fare. Siden han forsto at alt dette ble gjort for å forfølge ham selv, bestemte han seg for å overlate stedet til den andres misunnelse. Han sørget for gode ordninger i alle de klostrene han hadde opprettet, utpekte overordnede og lot noen munker bli igjen i hvert kloster under deres oppsyn. Så tok han med seg noen få munker som han selv hadde utvalgt, og slo seg ned et annet sted.

6.Så snart Guds mann ydmykt trakk seg bort fra Florentius’ hat, slo Gud den allmektige presten med en forferdelig straff. Mens han sto på terrassen utenfor huset sitt og jublet av glede over at Benedikt hadde reist sin vei, braste hele terrassen sammen. Benedikts fiende ble knust, mens resten av huset ble stående.

7.Men Maurus, Guds manns tjener, tenkte at han ville gi abbeden nyheten så raskt som mulig, for han var på et sted omtrent ti mil unna. Maurus sa: ”Nå kan du vende tilbake, for den presten som forfulgte deg, er død.” Men da Guds mann Benedikt fikk høre det, jamret han seg og gråt, både fordi hans uvenn var død, og fordi hans disippel frydet seg over det. Derfor ga han disippelen Maurus en bot fordi han hadde tillatt seg å vise sin glede over en uvenns død.

8.Peter: Det du forteller er både storartet og overveldende. For vannet som sprang ut av klippen, minner meg om Moses, sigden som kom opp igjen av innsjøen, får meg til å tenke på Elisja, og i Maurus som gikk på vannet, ser jeg Peter. Den lydige ravnen minner meg om Elia, og sorgen over en uvenns død, om David. Slik jeg ser det, var denne mannen fylt av alle de rettferdiges ånd.

9.Gregor: Herrens mann Benedikt, Peter, hadde bare hans ånd, som i kraft av den nåde vi har mottatt i frelsen, fyller de utvalgtes hjerter. Det er om ham Johannes sier: ”Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden,” og videre: ”Av hans fylde har vi alle fått.” For Guds hellige menn har fått kraft av Gud til å gjøre mirakler, men ikke til å gi denne kraften videre. Og han som lovet å gi sine fiender Jonas’ tegn, gir også de trofaste maktens tegn, og han samtykket i å dø for de hovmodige, og gjenoppstå for de ydmyke, slik at de første foraktet ham, mens de siste elsket ham med ærefrykt. Utfallet av dette mysteriet er at de hovmodige fikk oppleve døden som et nederlag, mens de ydmyke vant en storartet seier over døden.

10.Peter: Etter alt dette må du fortelle meg hvor det ble av denne hellige mannen, og om han fortsatte å gjøre mirakler.

Gregor: Han flyttet til et annet sted, men han byttet ikke fiende da han flyttet, for senere måtte han kjempe åpent mot ondskapens mester i større slag. Det er en borg ved navn Cassino som ligger som i en skål i siden på et meget høyt fjell som rager over 3000 meter til værs. På toppen lå et meget gammelt tempel, der enkle og uvitende bønder dyrket guden Apollo etter gammel skikk. Rundt det hele vokste det skog som var viet djevledyrkelse, for selv på denne tiden fantes en flokk bråkete hedninger som stimlet sammen for å bære frem ugudelige offergaver.

11.Da Guds mann kom dit, slo han i stykker avguden, veltet alteret og hugde ned skogen. Så bygde han et kapell til sankt Martin i Apollos tempel. På det stedet der Apollos alter hadde stått, lot han sette opp et kapell til sankt Johannes, og gjennom sin stadige forkynnelse kalte han folkene i egnen til troen på Kristus.

12.Men den gamle fiende holdt seg verken taus eller i skjul eller i drømme, men viste seg direkte for den hellige fars øyne i et syn, og med høye skrik klaget han over at Benedikt hadde brukt vold mot ham. Brødrene hørte bråket, men de kunne ikke en gang skimte ham, men så fortalte den ærverdige abbeden sine disipler at djevelen hadde vist seg legemlig for hans øyne. Han så fæl og grusom ut, og med rasende munn og flammende øyne tedde han seg som om han ville rive ham i stykker. Nå hørte alle hva han sa. Først kalte han på abbeden ved navn, men da Guds mann ikke svarte, begynte han straks å skjelle ham ut. Han begynte å rope med høy røst: ”Benedikt, Benedikt!”, men da han så at det ikke hadde noen virkning, byttet han om og begynte å si: ”Forbannet er du, og ikke velsignet! Hva har du med meg å gjøre? Hvorfor forfølger du meg?”

13.Men nå er det på tide å se på nye angrep på Guds tjener fra hans gamle fiende. Det var alltid den onde som ville slåss, men på den måten ga han utilsiktet den andre mulighet til å vinne mange seire.

 

Kapittel 9

Om en kampestein som

ble løftet ved hans bønner

En dag holdt brødrene på å bygge rommene i det nye klosteret, men det lå en stor stein i midten. Den bestemte de seg for å bruke til byggingen, men verken to eller tre mann klarte å flytte den. Så tilkalte de mer hjelp, men steinen satt fast som om den hadde slått rot på stedet. Men siden så mange sterke armer ikke klarte å rikke den, skjønte de at det var den gamle fienden som satt oppå steinen. Da de forsto hva problemet var, sendte de bud på Guds mann for at han skulle komme og fjerne djevelen ved sine bønner, så de kunne få bort steinen. Han kom straks, og så snart han hadde bedt, lyste han velsignelsen. Men én gang kunne de løfte steinen så lett som ingenting.

 

Kapittel 10

Om den innbilte

brannen på kjøkkenet

1.Med det samme han var der, syntes Guds mann at de skulle grave opp jorden på dette stedet. Da de hadde gravd ganske dypt, fant brødrene en avgud av kopper. De kastet den tilfeldigvis ut på kjøkkenet, men plutselig så alle sammen med egne øyne at hele kjøkkenet sto i brann, og at kjøkkenhuset holdt på å brenne opp.

2.De ble forskrekket og begynte å slå på ilden for å forsøke å slukke den. Herrens mann hørte bråket og kom til. Han oppdaget straks at ilden var noe brødrene kunne se, mens han selv ikke så den. Derfor bøyde han hodet i bønn. Med ett fikk alle brødrene sitt normale syn tilbake og fikk se at kjøkkenet var uskadd. Da forsto de at brannen var ren innbilning, og at de var blitt ofre for den gamle fiendes blendverk.

 

Kapittel 11

Om Guds lille tjener som

ble knust under en vegg

og ble vekket til live igjen

1.En annen gang, mens brødrene holdt på å bygge en vegg litt høyere, var Guds mann i bønn i cellen sin. Da viste den gamle fiende seg for ham. Han var frekk i munnen og sa at han var på vei til brødrene som holdt på å arbeide. Da abbeden fikk høre det, sendte han straks et bud av gårde med denne beskjeden: ”Brødre, vær forsiktige, for nettopp nå kommer en ond ånd til dere.” Ikke før hadde han sagt det, så veltet ånden veggen de hadde satt opp, og den falt over en ung gutt, en munk som var sønn av en embetsmann ved hoffet. Alle sørget og gråt, ikke for veggen som var ødelagt, men over at den unge munken var død. I all hast sendte de bud til den ærverdige fader Benedikt med den sørgelige nyheten.

2.Han befalte at de skulle bære den sønderrevne gutten til ham. De kunne ikke frakte ham på annen måte enn å legge ham i en sekk, for steinene hadde ikke bare knust lemmene, men knoklene også. Guds mann fikk dem straks til å legge kroppen på en sivmatte i cellen hans; den pleide han å bruke når han ba. Så sendte han brødrene ut, lukket døren, og begynte å be enda mer inntrengende enn vanlig. Så skjedde mirakelet: I samme øyeblikk ble gutten hel igjen og like frisk og rask som før. Han fortsatte å arbeide sammen med brødrene, slik at veggen til og med ble satt opp igjen av den munken som den gamle fienden hadde drept for å gjøre narr av Benedikt.

3.Det var på denne tiden at Guds mann også fikk kraft til å profetere, til å forutsi fremtiden, og til å la dem som var til stede få vite om ting som foregikk langt borte.

 

Kapittel 12

Om Guds tjenere som brøt

Regelen og spiste underveis

1.Det var skikk i klosteret at brødre som ble sendt ut på en reise verken skulle spise eller drikke mens de var utenfor klosteret. Dette punktet i Regelen ble omhyggelig overholdt, men en dag hadde noen munker gått ut et ærend og var nødt til å være ute til sent på kveld. Siden de kjente en from dame som bodde i nærheten, gikk de inn og spiste hos henne.

2.Det var sent da de kom tilbake til klosteret. De ba om abbedens velsignelse, som de pleide. Men han spurte dem plutselig: ”Hvor har dere spist?” De svarte: ”Ingen steder.” Da sa han til dem: ”Hvorfor lyver dere? Var dere ikke inne hos den og den? Og har dere ikke spist det og det? Har dere ikke drukket så og så mange glass?” Da de forsto at abbeden både visste hvilken kvinne de hadde tatt inn hos, hva de hadde spist og hvor mye de hadde drukket, skjønte de at de hadde handlet galt; de falt skjelvende ned for hans føtter og tilsto at de hadde løyet. Han tilga dem deres skyld øyeblikkelig, for han var sikker på at de ikke ville gjøre det igjen selv om han var borte, siden de visste at han ville være til stede i ånden.

 

Kapittel 13

Om munken Valentinians

bror som gjorde det samme

1.En bror av munken Valentinian, som jeg har nevnt tidligere, var legmann, og meget from. Han hadde for vane å gå fastende hjemmefra til klosteret en gang i året, for å be om Guds tjeners forbønn, og besøke sin bror. Denne dagen, da han var på vei til klosteret, fikk han følge med en annen vandrer. Han hadde med seg niste på veien. Da det begynte å bli sent, sa den fremmede: ”Kom hit, bror, og la oss spise, så vi ikke blir så trette på veien.” Men den andre svarte: ”Nei takk, bror, det vil jeg ikke, for jeg pleier alltid å komme fastende til den ærverdige fader Benedikt.” Følgesvennen svarte ikke noe på dette med det samme.

2.Men da de hadde gått enda et stykke, innbød den fremmede ham igjen til å spise, men den andre ville ikke ta imot, for han hadde bestemt seg for å komme frem fastende. Han som bød ham å spise, tiet igjen, og var villig til å gå enda litt lenger med ham som fastet. Men veien ble lang og lenger enn lang, og nå begynte de å bli trette. Så kom de til en eng med en kilde og alt man kunne ønske seg for å forfriske legemet. Da sa følgesvennen: ”Her er vann, her er gress, dette er et behagelig sted hvor vi kan forfriske oss og hvile så vi kan komme til krefter og komme frem i god behold.” Ordene var liflige for øret og stedet en fryd for øyet, så da han ble budt å spise en tredje gang, lot han seg overtale, takket og spiste sammen med ham.

3.Mot kvelden kom han frem til klosteret. Han hilste på den ærverdige fader Benedikt, og ba om hans velsignelse. Men den hellige mannen bebreidet ham straks for det han hadde gjort på veien, og sa: ”Hva er dette, bror? Den onde fiende har talt til deg gjennom følgesvennens munn. Han klarte ikke å overtale deg verken første eller andre gang, men tredje gang overtalte han deg, og fikk deg til å gjøre det han ville.” Da ble den andre klar over sin svakhet; han kastet seg ned for Benedikts føtter og hulket over sin egen feil, og rødmet av skam, særlig over at han hadde handlet galt i Benedikts øyne, selv om abbeden ikke hadde vært til stede.

4.Peter: Jeg ser at den hellige mannen har Elisjas ånd i sitt hjerte, for han var også hos sin disippel, selv om han var langt borte.

Gregor: For øyeblikket må du heller tie stille, Peter, hvis du vil høre om enda større ting.

 

Kapittel 14

Hvordan kong Totilas lureri ble avslørt

1.I gotertiden hadde kongen, Totila, fått høre om den hellige manns profetiske evner. Han lot det derfor si i klosteret at han ville stanse et stykke unna og la sitt besøk bli meldt. Det ble raskt sendt bud fra klosteret om at han var velkommen, men Totila, som hadde et troløst sinn, ville undersøke om Herrens mann virkelig hadde profetiske evner. Derfor ga han sin livvakt, Riggo, beskjed om at han skulle ta på seg hans sko og kongelige klær, og at han skulle presentere seg for Guds mann som om han selv var kongen. Siden han pleide å ha med seg tre grever, Vult, Ruderic og Blidin, som eskorterte, sendte han dem med slik at det skulle se ut for Guds mann som om det virkelig var kong Totila som kom. Han sendte også med forskjellige gaver og noen vakter, slik at alt utstyret, æresvakten og purpurklærne skulle lede ham til å tro at det virkelig dreide seg om kongen.

2.Da Riggo kom til klosteret iført sine strålende klær og ledsaget av sitt følge av embetsmenn, satt Guds mann langt unna. Da han så dem nærme seg, og de knapt nok kunne høre ham, ropte han: ”Ta av deg, min sønn, ta av deg de klærne du bærer, for de er ikke dine.” Riggo ble livredd fordi han hadde forsøkt å drive gjøn med den hellige. Han kastet seg straks til jorden, og det samme gjorde hele hans følge. Da de reiste seg opp igjen, våget de ikke å nærme seg, men vendte skjelvende tilbake til kongen for å fortelle ham hvor fort de var blitt avslørt.

 

Kapittel 15

Spådommen om kong Totila

1.Så kom kong Totila selv til Guds mann, men da han så ham sitte langt borte, dristet han seg ikke til å komme nærmere, men kastet seg til jorden. Så sa Guds mann til ham både to og tre ganger: ”Stå opp!” men kongen våget ikke å reise seg. Så gikk Vår Herre Jesu Kristi tjener selv bort til kongen som lå der, og reiste ham opp. Han irettesatte ham strengt for det han hadde gjort, og med få ord forutsa han hva som kom til å skje med ham i fremtiden. ”Du gjør mye ondt, og mye ondt har du gjort. Hold nå opp med å synde! Når du har inntatt Roma, skal du krysse havet og regjere i ni år, og i det tiende året kommer du til å dø.”

2.Da han hørte dette, ble kongen svært skremt. Han ba om den helliges forbønn og forsvant, men fra den dag av var han mindre grusom. Kort tid senere inntok han Roma, så seilte han videre til Sicilia, og i det tiende året av sin regjeringstid mistet han både tronen og livet ved Guds dom.

3.Dessuten pleide biskopen i Canosa å besøke Guds tjener, en mann som Guds mann elsket høyt på grunn av hans fortjenstfulle liv. Biskopen satt og snakket med Benedikt om kong Totilas inntog i Roma og byens undergang, og sa: ”Ved denne mannen kommer byen til å bli ødelagt, og den kommer ikke lenger til å bli bebodd.” Herrens mann svarte ham: ”Roma kommer ikke til å bli utslettet av barbarer; den vil bli nedbrutt av stormer og lyn, virvelvind og jordskjelv. Den vil falle av seg selv.”

Denne mystiske spådommen er nå blitt soleklar, for i denne byen ser vi nå at murene er rast sammen, hus er veltet, kirker ødelagt av storm, og bygninger er falt sammen, nedslitt av tidens tann.

4.Det er hans disippel Horatius som har fortalt meg dette, og han sier at han selv aldri har hørt denne profetien av Benedikts munn, men at han har hørt den av brødre som forsikret ham om at de hadde hørt det av den hellige mannen selv.

 

Kapittel 16

Om en klerk som ble løst fra djevelen

1.På den tiden var det en klerk i bispedømmet Aquino som var ille plaget av djevelen. Biskopen på stedet, den ærverdige Constantius, sendte ham til mange martyrgraver for at han skulle bli helbredet, men Guds hellige martyrer ville ikke gi ham helbredelsen i gave, for Herren ville at den nåde som var i Benedikt skulle bli kjent. Derfor ble klerken ført til Gud den allmektiges tjener. Han ba innstendig til Vår Herre Jesus Kristus, og straks ble den besatte mannen løst fra den gamle fiende. Da han så at han var helbredet, sa Guds mann til ham: ”Gå nå, og spis aldri mer kjøtt! Våg aldri å bli presteviet, for den dagen du måtte driste deg til å bli det, vil djevelen straks få makt over deg igjen.”

2.Klerken som var blitt helbredet gikk sin vei, og siden sjelen pleier å bli skremt av en nettopp gjennomgått pine, overholdt han det Guds mann hadde pålagt ham en lang stund. Men etter mange år, da han så at de som var eldre enn ham var gått inn i lyset, og at de som var yngre gikk forbi ham i hierarkiet, satte han til side det Guds hellige mann hadde sagt til ham for lenge siden, som om han hadde glemt det, og lot seg bli viet til prest. Straks fikk djevelen, som hadde sluppet ham, tak i ham igjen og fortsatte å plage ham helt til han døde.

3.Peter: Jeg ser at denne Guds mann var i stand til å trenge inn i de guddommelige hemmeligheter, siden han var klar over at denne klerken var overlatt til djevelen for at han ikke skulle våge å bli presteviet.

Gregor: Hvorfor skulle han ikke kjenne til Guds hemmeligheter, når han overholdt Guds bud? For det står skrevet: ”Den som holder seg til Herren, blir én ånd med ham.”

4.Peter: Hvis den som holder seg til Herren, blir én ånd med ham, hva betyr det da, når apostelen sier: ”Hvem kjente Herrens tanke, og hvem var hans rådgiver?” For det må være veldig ubehagelig for den som er ett med ham ikke å vite hva han tenker.

5.Gregor: Hellige menn, i den grad de er ett med Herren, er ikke uvitende om hva han tenker. For den samme apostel har sagt: ”Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud.” Og for å vise at han kjente til Guds tanker, tilføyde han: ”Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss.” Og igjen har han sagt: ”Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.”

6.Peter: Hvis altså Guds tanker ble åpenbart for apostelen ved Guds Ånd, hvorfor utbryter han da, før de ordene som jeg nettopp siterte: ”Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!” Men mens jeg sier dette, kommer jeg på et annet spørsmål, for profeten David taler om Herren og sier: ”Med mine lepper gjentar jeg stadig alle de dommer som utgår fra din munn.” Men hvis det å kjenne til er mindre enn å uttale, hvorfor sier da Paulus at Guds dommer er uransakelige, mens David erklærer at han ikke bare kjenner dem, men at han til og med har uttalt dem med sine lepper?

7.Gregor: Jeg har allerede svart deg kort på disse spørsmålene da jeg sa at helgenene, i den grad de er ett med Gud, ikke er uvitende om Guds tanker. Men alle som følger Herren med hengivenhet og er trofaste mot Gud, er forenet med ham i kraft av dette, men de er ikke ett med Gud i dette liv, fordi de er tynget av kjødets fordervelighet. I den grad de er forenet med Gud, kjenner de også hans skjulte dommer; men i den grad de er langt borte fra ham, kjenner de dem ikke. For de har ennå ikke trengt helt inn i Guds mysterier, noe som vises ved at hans dommer er uransakelige. Men i den grad de er forenet med ham i Ånden, kjenner de til dem gjennom Skriftens ord eller ved hellige åpenbaringer, og det de kjenner til, uttrykker de. Guds dommer som han tier om, kjenner de ikke, men dem han uttaler, kjenner de.

8.Når profeten David sier: ”Med mine lepper gjentar jeg stadig alle dommer,” skynder han seg derfor å tilføye: ”som utgår fra din munn”, som om han skulle ha sagt helt tydelig: ”Jeg har kjent, og har kunnet uttale de dommer som jeg visste at du hadde sagt. Men dem som du ikke har omtalt, skjuler du uten tvil for våre tanker.” Følgelig stemmer profetens og apostelens utsagn over ens, for Guds dommer er uransakelige, men likevel kan det som er åpenbart av hans munn, uttales av menneskets lepper. Altså kan menneskene bare kjenne til det Gud har åpenbart, men ikke det han fremdeles holder skjult.

9.Peter: Dine forklaringer har besvart innvendingene i mine små spørsmål. Men vær så snill å fortsette, hvis det er mer å tilføye om denne mannens bedrifter.

 

Kapittel 17

Spådommen om ødeleggelsen

av hans kloster

1.Gregor: En adelsmann ved navn Teopropus var blitt oppmuntret av vår far Benedikt til å omvende seg, og sto ham svært nær, for abbeden aktet ham for hans fromme liv. En dag da Teopropus kom til Guds mann i cellen hans, oppdaget han at den hellige gråt bittert. Siden han ble stående lenge og så at tårene ikke holdt opp, og at Herrens mann ikke gråt slik han pleide når han ba, men at han sørget dypt, spurte han ham hva årsaken var til en slik sorg. Guds mann svarte ham: ”Hele dette klosteret som jeg har bygd, og alt det jeg har gjort rede for brødrene, kommer til å bli ødelagt av barbarene ved Gud den allmektiges dom. Jeg har med nød og neppe oppnådd at sjelene på dette stedet skal komme fra det med livet i behold.”

2.Det Teopropus hørte den gang, ser vi i dag, for nå vet vi at klosteret hans er blitt ødelagt av langobardiske barbarer. Det er ikke lenge siden langobardene kom inn og ødela alt mens brødrene lå og hvilte, men de klarte ikke å ta en eneste mann, for Gud den allmektige holdt det han hadde lovet sin trofaste tjener Benedikt: Alt gods ble overgitt til barbarene, men sjelene ble spart. Det synes meg i dette tilfelle at Benedikt led samme skjebne som Paulus, da båten han seilte med forliste med hele lasten, men som fikk den trøst at alle hans reisefeller reddet livet.

 

Kapittel 18

Om en kagge med vin som ble

gjemt, og som ble sett i ånden

En gang ble vår munk Exhilaratus, som du selv har kjent, sendt av sin herre for å hente to små trekar – som vanligvis kalles kagger – fulle av vin til Guds manns kloster. Han kom tilbake med den ene, men den andre hadde han gjemt på veien. Men Guds mann, som ingen kunne skjule noe for, tok imot den ene med takk, men da guttungen gikk sin vei, sa han: ”Gå nå, gutten min, og hent den kaggen som du gjemte, men ikke drikk av den, men hell forsiktig på den, så får du se hva som er inni.” Gutten forlot forvirret Guds mann, men da han var på vei tilbake, ville han prøve det han hadde hørt, og helte litt på kaggen. Straks krøp det ut en slange. Da Exhilaratus så hva som var kommet ned i vinen, forsto han det gale han hadde gjort.

 

Kapittel 19

Om en munk som tok

imot noen lommetørklær

1.Ikke langt fra klosteret lå det en landsby der mange av innbyggerne var blitt omvendt fra avgudsdyrkelse til troen på Gud av Benedikts prekener. Der fantes også en liten kommunitet av fromme kvinner, og Benedikt sørget ofte for å sende brødre dit for å veilede dem i det åndelige liv. En dag sendte han som vanlig en munk. Etter at han hadde holdt sin preken, ba nonnene munken om å ta imot noen lommetørklær som gave. Han tok dem imot og skjulte dem på brystet.

2.Med en gang han kom tilbake, begynte Guds mann å refse ham heftig, og sa: ”Hvordan er uretten kommet inn i ditt bryst?” Munken, som hadde glemt hva han hadde gjort, ble forskrekket for han skjønte ikke hvorfor han ble irettesatt, men abbeden fortsatte: ”Var jeg kanskje ikke der da du tok imot lommetørklærne fra Guds tjenerinner og skjulte dem på brystet?” Straks kastet munken seg ned for hans føtter fordi han angret seg over å ha oppført seg så tåpelig, og kastet de lommetørklærne som han hadde gjemt på brystet uten å tenke seg om.

 

Kapittel 20

Hvordan han i ånden leste

en ung munks tanker

1.En gang da den ærverdige satt og spiste aftens, sto en av munkene, som var sønn av en advokat, ved bordet og holdt lampen for ham. Mens Guds mann spiste, begynte hovmodets ånd å gå rundt i hodet på munken, og han sa til seg selv: ”Hvem er denne mannen som jeg står og tjener mens han spiser, og holder lyset for ham som om jeg skulle være en slave? Og hvem er jeg, som står og tjener ham?” Men Guds mann snudde seg brått mot ham og begynte å irettesette ham strengt og sa: ”Gjør korsets tegn over ditt hjerte, bror. Hva er det du står og sier?” Gjør korsets tegn over hjertet!” Så tilkalte han straks de andre brødrene og påla dem å ta fra ham lampen, og så befalte han den første å forlate tjenesten og gå og sette seg i all stillhet.

2.Da brødrene spurte ham hva han hadde hatt i sitt hjerte, fortalte munken dem hvordan hovmodet hadde tatt fatt i ham, og om alt han hadde sagt mot Guds mann i all stillhet. Da så alle klart at intet var skjult for den ærverdige Benedikt, for selv andres tanker gjenlød i hans ører.

 

Kapittel 21

Om to hundre mål mel som ble

funnet utenfor klosteret en

gang det var hungersnød

1.En annen gang var det alvorlig matmangel i Campania-området, og alle mennesker led nød. Også i Benedikts kloster var det mangel på hvete, og nesten alt brødet var oppspist, slik at de ikke kunne finne mer enn fem brød da munkene skulle spise. Da deres ærverdige far så at de var triste, irettesatte han dem mildt for deres motløshet, men trøstet dem samtidig med et løfte. Han sa: ”Hvorfor blir dere så nedslått over at det er så lite brød? I dag er det riktignok ikke så mye, men i morgen får dere brød i overflod.”

2.Dagen etter ble det funnet to hundre mål mel [ca. 1800 liter] i sekker som sto utenfor porten til klosteret, men hvem Gud den allmektige hadde brukt for å sende dem det, vet ingen den dag i dag. Men da munkene fikk øye på det, takket de Herren, og slik lærte de at man aldri skal tvile på Herren, verken når det er smalhals eller overflod.

3.Peter: Vær så snill å si meg om denne Guds tjener alltid hadde profetiens ånd, eller om den bare kom til ham av og til?

Gregor: Profetiens ånd, Peter, opplyser ikke profetene bestandig, for det står skrevet om Den Hellige Ånd: ”Vinden blåser dit den vil”; derfor må vi også tro at den blåser når den vil. Slik var det også med Natan da kong David spurte ham om han kunne bygge tempelet. Først samtykket han, men deretter forbød han det. Det er også som da Elisja så kvinnen gråte, men ikke visste hvorfor, for da sa han til sin tjener som ville fjerne henne: ”La henne være! Hun har sorg i sinnet, men Herren har skjult det for meg og har ikke latt meg få vite det.”

4.Slik har Gud den allmektige ordnet det i sin store godhet, at han av og til gir noen profetiens ånd og andre ganger holder den tilbake, og at han kan løfte profetenes sinn til det høyeste, men likevel bevare dem ydmyke, slik at de, når de får Ånden over seg, kan vite hva de er av Guds nåde og andre ganger, når Ånden er borte, kan vite hva de er av seg selv.

5.Peter: Det må være slik du sier, og det stemmer med fornuften. Men vær så snill, fortsett å fortelle meg alt du kommer på om den ærverdige abbed Benedikt.

 

Kapittel 22

Hvordan klosteret i Terracina

ble bygd etter et syn

1.Gregor: En annen gang var det en from mann som spurte ham om han kunne sende noen av sine disipler for å bygge et kloster på en stor jordeiendom han eide i nærheten av byen Terracina. Han samtykket i det, valgte ut noen brødre, utpekte en abbed, og til og med en prior. Da de dro av gårde, ga han dem et høytidelig løfte, og sa: ”Gå nå, og den og den dagen kommer jeg og viser dere hvor dere skal legge kirken og brødrenes refektorium, hvor gjestehuset skal være, og alle uthusene.” Etter velsignelsen la de i vei i all hast, og skyndte seg å gjøre alt klart til den dagen da de skulle ta imot sin ærverdige far.

2.Men om natten, like før daggry den dagen da Guds tjener hadde lovet at han skulle komme, viste han seg i drømme både for abbeden han hadde utpekt og for hans prior, og viste dem nøyaktig hvor de skulle sette opp de forskjellige bygningene og hvordan de skulle gjøre det. Da de våknet, fortalte de to hverandre hva de hadde sett i drømme, men likevel hadde de ingen tiltro til synet av Guds mann, men ventet på at han skulle komme som han hadde lovet.

3.Men hele dagen gikk, og Guds mann kom ikke. I dyp sorg vendte de tilbake til ham og sa: ”Vi har ventet, fader, på at du skulle komme, som du hadde lovet, og vise oss hvor vi skulle bygge, men du kom ikke.” Da svarte han dem: ”Hvorfor, brødre, hvorfor sier dere dette? Kom jeg ikke som jeg hadde lovet?” Da de spurte: ”Men når kom du?” svarte han: ”Viste jeg meg kanskje ikke for dere begge to mens dere lå og sov, og pekte ut hvert eneste sted? Gå nå, og bygg hvert hus i klosteret slik dere hørte det i synet.” Da de hørte dette, ble de over seg av undring, og vendte tilbake til stedet og bygde alt slik han hadde anvist da han åpenbarte seg for dem i drømme.

4.Peter: Vær så snill å forklare meg hvordan Guds mann, som var så langt borte, kunne vise seg for dem som lå og sov og ga dem svar, og at de hørte ham og gjenkjente ham i et syn.

Gregor: Hvorfor er du så i tvil når du gransker tingenes gang, Peter? For ifølge din natur er ånden uten tvil mer bevegelig enn kroppen. Og vi vet sikkert, og Skriften vitner om det, at profeten ble løftet opp fra Judea med maten sin. På et øyeblikk ble han satt ned i Kaldea, der han ga maten til en annen profet, og så var han like raskt tilbake i Judea igjen. Hvis profeten Habakuk kunne forflytte seg så langt i legemet på et øyeblikk for å gi Daniel mat, hvorfor er det da så merkelig at var far Benedikt ble gitt å bevege seg i ånden til de to munkene for å fortelle dem i ånden det de trengte å vite, mens de lå og hvilte seg? Likesom profeten beveget seg kroppslig for å gi noen kroppslig føde, beveget vår far seg for å gi åndelig liv til en åndelig institusjon.

5.Peter: Det du har forklart, har fjernet all tvil hos meg, som om du skulle ha fjernet den med en håndbevegelse. Men nå vil jeg gjerne vite hvordan denne mannen var når han snakket alminnelig.

 

Kapittel 23

Om Guds tjenerinner som

fikk motta nattverden igjen

etter døden ved hans hjelp

1.Gregor: Det var så vidt hans vanlige tale var uten himmelsk vekt, Peter, for hans hjerte var festet i det høye, og derfor falt aldri unødige ord fra hans munn. Hvis han noen ganger sa noe, ikke så mye som en beslutning, men bare som en antydning, hadde hans ord en slik kraft at det ikke bare var som om han uttrykte en usikkerhet eller en mulighet; det var som en sann og riktig dom.

2.Ikke langt fra hans kloster bodde det to nonner av adelig herkomst på et sted for seg selv, og en god og from mann sørget for at de fikk det de trengte til livets opphold utenfra. Men det hender at adelig herkomst hos noen fremkaller et uedelt sinn; ja, bevisstheten om å være født adelig gjør dem mindre i stand til å ydmyke seg i denne verden. Derfor hadde de to nevnte nonnene enda ikke lært å tøyle sin tunge – som man burde forvente etter den drakten de bar – og deres ord ergret ofte den gode og fromme mannen som sørget for deres ytre nødvendigheter, så sterkt at han ble rasende.

3.Da han hadde holdt ut dette en lang stund, gikk han til Guds mann og klaget over de krenkende ordene han måtte tale. Da Guds mann hørte dette, sendte han straks bud til dem og sa: ”Brems deres tunge, og hvis dere ikke forbedrer dere, kommer jeg til å ekskommunisere dere.” Med dette uttalte han naturligvis ikke at han ekskommuniserte dem ved dom, men bare at han ville komme til å gjøre det.

4.Men de gjorde ikke noe for å forandre vanene sine, og etter få dager døde begge to og ble begravet i kirken. Da det ble feiret høymesse i kirken, og diakonen, i følge vanlig skikk erklærte: ”Hvis det er noen her som ikke skal motta nattverden, så la ham forlate stedet”, så ammen deres, som pleide å bære frem offergaven for dem, at de to sto opp av gravene sine og gikk ut av kirken. Da hun flere ganger fikk se at de døde nonnene forlot kirken og ikke kunne bli værende når diakonen forkynte sitt budskap, husket hun den beskjeden Guds mann hadde sendt dem mens de var i live, og at han ville nekte dem nattverden hvis de ikke rettet på sin adferd og sine ord.

5.Med stor sorg ble saken fremlagt for Guds tjener. Straks ga han dem en offergave med sin egen hånd, og sa: ”Gå, og la denne offergaven bli båret frem for Gud for dem, så er de ikke ekskommunisert lenger.” Offergaven ble båret frem for dem, og da diakonen ropte ut, som han pleide, at de som ikke skulle gå til alters måtte gå ut, så man ikke lenger at de forlot kirken. Slik forsto man klart at når de nå ikke lenger forlot kirken sammen med dem som var ekskommunisert, skyldtes det at de hadde mottatt nattverden av Vår Herre ved hans tjener Benedikts hjelp.

6.Peter: Det er i sannhet merkverdig at en ærverdig og meget hellig mann er i stand til å sette fri sjeler som allerede har stått for Guds usynlige dom, selv om han fremdeles lever i sitt dødelige legeme.

Gregor: Var han kanskje ikke i sitt dødelige legeme, Peter, han som hørte ordene: ”det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.”? De som nå i sin tur får makt til å binde og løse, er de som ved tro og et hellig liv har styringen over åndelige ting. Men for at mennesket, som er kommet av jord, skal kunne ha en slik makt på jorden, steg himmelens og jordens Skaper ned fra himmelen til jorden; og for at kjødet til og med skulle kunne dømme det som er åndelig, er Gud blitt kjød og nedlot seg til å gi det en slik verdighet. Så hvis vår svakhet ble hevet over seg selv, var det fordi Guds kraft hadde senket seg ned under seg selv.

7.Peter: Den forklaringen du gir med ord, svarer til kraften i hans jærtegn.

 

Kapittel 24

Om en ung munk som ble

begravet, men forkastet av jorden

1.Gregor: En dag gikk en av hans munker, som fremdeles var svært ung og altfor sterkt knyttet til foreldrene, ut av klosteret uten abbedens velsignelse. Ikke før han var kommet hjem, så døde han. Han ble begravd, men dagen etter så de at kroppen hans var kastet ut av graven. De begravde den på nytt, men dagen etter fant de at kroppen var kastet ut av graven enda en gang.

2.Foreldrene løp straks av sted til fader Benedikt. De kastet seg ned for hans føtter og ba ham gråtende om å tilgi gutten. Med en gang ga Guds mann dem Herrens legeme med egne hender, og sa: ”Gå og legg dette Herrens legeme på guttens bryst, og så kan dere bære ham til graven.” Da de hadde gjort det, tok jorden imot kroppen til gutten uten å kaste den ut igjen. Tenk over, Peter, hvilken fortjeneste denne hellige abbeden hadde hos Vår Herre Jesus Kristus, siden selv jorden støtte en av hans disipler bort fordi han ikke hadde adlydt den hellige.

Peter: Jeg forstår det fullt ut, og er overveldet.

 

Kapittel 25

Om en utakknemlig munk som støtte på en drage da han gikk sin vei

1.Gregor: En av hans munker var også ustabil til sinns, og ville ikke bli i klosteret. Selv om Guds mann stadig irettesatte ham og ofte formante ham, ville han ikke på noen måte bli i kommuniteten. Han fortsatte å mase og ga seg ikke, helt til den ærverdige far en dag ble lei av maset, og ergerlig befalte ham å gå sin vei.

2.Ikke før var han ute av klosteret, så han en drage med åpent gap komme mot seg på veien. Det så ut som om dragen ville sluke ham, så han begynte å skjelve, og ropte av full hals: ”Kom, kom, dragen holder på å sluke meg!” Da brødrene kom løpende, så de ingen drage, men førte den skjelvende og vettskremte munken tilbake til klosteret. Han lovte øyeblikkelig at han aldri mer ville forlate klosteret, og fra det øyeblikk var han trofast mot sin beslutning. For selvsagt var det den hellige manns bønner som gjorde at han så den dragen komme mot seg, som han før hadde fulgt uten å se den.

 

Kapittel 26

Om en spedalsk som ble helbredet

Jeg kan heller ikke forbigå i taushet den beretningen som jeg hørte av den berømte mann Aptonius. Han fortalte at en av hans fars tjenere led av spedalskhet slik at han mistet håret. Huden hovnet opp, og det rant ut råttent blod, så det til slutt ble umulig å skjule sykdommen. Hans far sendte tjeneren til Guds mann, og straks fikk han helsen tilbake.

 

Kapittel 27

Om gullmyntene som ved et

mirakel ble funnet og gitt til

en mann som skyldte penger

1.Jeg kan heller ikke tie om det som hans disippel Peregrinus pleide å fortelle. En dag en ærlig mann, som var nødt til å betale tilbake en gjeld han hadde pådratt seg. Han mente at den eneste utveien han hadde, var å gå til Guds mann og fortelle ham hvor mye det hastet med å betale gjelden. Da han kom til klosteret, fant han Gud den allmektiges tjener og fortalte ham at han var alvorlig plaget av sin kreditor, som ville ha tilbake tolv gullstykker. Vår ærverdige far svarte at han slett ikke hadde tolv gullstykker, men likevel ville han gjerne trøste ham i nøden og sa vennlig til ham: ”Gå nå, og kom tilbake om to dager, for i dag har jeg ikke noe å gi deg.”

2.I de to dagene var han som vanlig hensunket i bønn. Den tredje dagen kom han som var plaget av gjeldskravet, tilbake. Da fant de plutselig tretten gullmynter oppå en kiste full av korn, inne i klosteret. Guds mann ba dem bringe myntene til ham, og så ga han dem til ham som var plaget av sin kreditor, og sa at han skulle gi de tolv myntene til ham, og beholde den siste til sine egne utgifter.

3.Men nå vil jeg vende tilbake til noe jeg har hørt direkte av de disiplene som jeg nevnte i begynnelsen av denne boken.

Det dreide seg om en mann som ble plaget av sin fiendes misunnelse. Denne mannens hat var så sterkt at han – naturligvis uten at offeret visste om det – helte gift i drikken hans. Det var ikke nok til å drepe ham, men giften gjorde at huden skiftet farge og ga ham et voldsomt utslett over hele kroppen som kunne ligne på spedalskhet. Men da han ble ført til Guds mann, fikk han straks helsen tilbake; ja, ikke før hadde han berørt ham, så forsvant hele utslettet.

 

Kapittel 28

Om glassflasken som ble kastet ned

i en steinrøys uten å gå i stykker

1.På den tiden da det var en alvorlig matmangel som rammet Campania-regionen hardt, hadde Guds mann delt ut alt de hadde i klosteret til de trengende, slik at det nesten ikke var mer igjen i lageret enn litt olje i en glassflaske. Da kom en subdiakon ved navn Agapitus til klosteret og ba dem inntrengende om å gi ham litt olje. Guds mann, som gjerne ga bort alt på jorden for å finne igjen alt i himmelen, ga ordre om at de skulle gi ham det lille som var igjen av oljen. Men da munken som hadde ansvaret for lageret hørte abbedens ord, adlød han ikke med det samme.

2.Litt senere, da abbeden spurte om han hadde gitt Agapitus det han hadde bedt om, svarte munken at det hadde han ikke gjort, for hvis han hadde gitt bort det lille som var igjen, ville det ikke ha vært noe igjen til brødrene. Da befalte abbeden ham i fullt sinne å kaste glassflasken, der man kunne se det lille som var igjen av oljen, ut av vinduet for at det ikke skulle finnes noe i klosterets lager som skyldtes ulydighet. Det ble gjort. Men under vinduet var det en bratt skråning med en svær steinrøys. Flasken ble kastet av all makt og traff steinene, men den var like hel som om den ikke var blitt kastet ut. Så flasken gikk ikke i stykker, og oljen rant ikke ut. Så ga Guds mann beskjed om at de skulle hente flasken igjen, og ga den, like hel, til ham som hadde bedt om å få den.

Så samlet han alle brødrene, og irettesatte den ulydige munken strengt foran alle sammen, både for hans troløshet og hans hovmod.

 

Kapittel 29

Om et tomt fat som ble fylt med olje

1.Så snart han hadde irettesatt munken, ga han seg til å be sammen med brødrene. På det stedet der de ba, sto det et tomt oljefat med lokk på. Da den hellige mannen fortsatte å be, begynte lokket på fatet å løfte seg av trykket av oljen, som steg høyere og høyere. Da fatet var helt fullt, falt lokket av, og oljen begynte å renne utover gulvet der helgenen lå i bønn. Så snart Guds tjener Benedikt var ferdig med bønnen, reise han seg, og da stoppet oljen å renne utover.

Så refset han den vantro og ulydige munken grundig enda en gang, for at han skulle lære å ha tro og være lydig. Da skammet munken seg over en så solid irettesettelse, for nå viste den ærverdige far ham ved et mirakel det han hadde sagt om Gud den allmektiges makt da han irettesatte ham.

Nå kunne ingen lenger tvile på hans løfter, som en gang hadde sett at han i samme øyeblikk kunne gi bort en nesten tom flaske og få igjen et fat fullt av olje.

 

Kapittel 30

Om en munk som

ble reddet av djevelen

1.En dag da Guds mann var på vei til sankt Johannes’ kapell, som ligger på toppen av fjellet, støtte han på den gamle fiende i en dyrleges skikkelse, med et horn og en trebeint krakk. ”Hvor skal du?” spurte helgenen. ”Jeg er akkurat på vei til brødrene for å gi dem litt medisin,” svarte den andre. Så gikk Benedikt videre til bønnene sine. Da han var ferdig, skyndte han seg tilbake, men i mellomtiden hadde den onde ånd funnet en gammel munk som sto og trakk opp vann av brønnen. Straks fór den inn i ham, kastet ham i bakken og plaget ham forferdelig. Men da Guds mann kom tilbake fra bønnen og gikk se hvor ille munken var plaget, ga han ham bare en ørefik, og straks fór den onde ånden ut av ham, og våget ikke å komme tilbake igjen.

2.Peter: Jeg skulle gjerne vite om han alltid utvirket slike mirakler ved bønnens makt, eller om han noen ganger utvirket dem bare ved en viljesakt.

Gregor: De som er forenet med Gud av hele sin sjel, kan utføre undere enten på den ene eller den andre måten hvis situasjonen krever det, for noen ganger gjør de det ved bønn, andre ganger med sin egen kraft. Og når apostelen Johannes sier: ”Men de som tok imot ham, dem gav ham evne til å bli Guds barn,” hvorfor behøver man da å undres over at de som er Guds barn ved denne evnen, gjør mirakler i kraft av den samme evnen?

3.Apostelen Peter er et eksempel på at det er noen gitt å utføre mirakler på begge måter, for han oppvekket Tabita fra de døde ved bønn, mens han overga Ananias og Safira til døden bare ved å refse dem fordi de løy, for vi leser ikke at han ba om at de måtte dø, men bare at han refset dem for den synd de hadde begått. Derfor er det sikkert at noen mennesker enkelte ganger kan utvirke mirakler ved sine evner, andre ganger ved bønn – for de sistnevnte fratok han livet ved å irettesette dem, mens han ga den første livet tilbake ved å be.

Og nå vil jeg fortelle om to hendelser som angikk Guds tjener Benedikt, hvor det tydelig fremgår at han i det ene tilfellet utvirket et under ved den evne han hadde mottatt fra Gud, men at han i det andre gjorde det ved bønnens makt.

 

Kapittel 31

Om bonden som var bundet

og slapp fri bare ved et blikk

1.På kong Totilas tid var det en goter, en arisk kjetter ved navn Zalla, som med ufattelig grusomhet forfulgte troende som tilhørte den katolske kirke. Hvis han noen gang fikk øye på en prest eller en munk, slapp de aldri ut av klørne hans i live. En dag da han kokte av begjær og raseri og higet etter ran og plyndring, pinte han en stakkars bonde forferdelig og mishandlet ham så han nesten ble revet i stykker, for å få ham til å tilstå hvor han hadde pengene sine. Til slutt var han helt nedbrutt av smerte, og tilsto at han hadde gitt alt han eide til Guds tjener Benedikt, for å få den andre til å holde opp med mishandlingen i alle fall en liten stund, så han kunne få et pusterom.

2.Så sluttet Zalla å pine bonden, men bandt armene hans hardt sammen og begynte å drive ham foran hesten sin for at han skulle vise ham hvor denne Benedikt, som hadde fått alt han eide, holdt til. Bonden fikk foran med armene bundet, og førte ham til klosteret, hvor den hellige mannen satt foran porten og leste. Bonden snudde seg og sa til Zalla, som kom rasende bak ham: ”Her er han jeg snakket om, fader Benedikt.” Zalla, som frådet av sinne, betraktet ham med sitt forvridde sinn, og pønsket ut hvilke pinsler han skulle utsette ham for.

Så ropte han med høy røst: ”Kom deg på beina, kom hit, og gi tilbake det denne bonden har gitt deg!”

3.Da han hørte dette bråket, løftet Benedikt straks øynene fra boken og så skarpt på Zalla, og deretter på bonden som fortsatt sto bundet ved siden av ham. Så flyttet han blikket til armene hans, og som ved et under falt tauene av ham så fort at intet menneske kunne ha løsnet dem raskere. Zalla, som så at mannen som hadde vært bundet plutselig var fri, begynte å skjelve av skrekk over en slik kraft. Han kastet seg på jorden foran Benedikt, bøyde sin steile og grusomme nakke for ham, og ba ham inderlig om hans forbønn. Den hellige mannen avbrøt ikke lesningen, men tilkalte brødrene og påla dem å la ham slippe inn og få litt velsignet brød. Da han ble brakt tilbake, formante den hellige mannen ham og sa at han måtte slutte med sin vanvittige grusomhet. Zalla gikk beveget bort, og våget ikke lenger å forlange å få alt bonden eide, siden Guds mann hadde satt ham fri uten en gang å berøre ham, men bare ved å se på ham.

4.Og dette er det jeg sa, Peter, om at de som tjener Gud den allmektige som hans trofaste slaver, av og til kan gjøre slike undere ved den kraft de har fått. For han som satt stille, undertrykte den grusomme goterens raseri bare ved et blikk, og slik løsnet han også knutene og tauene som bant den uskyldige mannen. Og det at det skjedde så fort, viste at han hadde fått evnen til å gjøre det han gjorde. Men nå vil jeg fortelle deg om et like stort mirakel, som han oppnådde ved å be.

 

Kapittel 32

Om en død gutt som

ble vekket til live igjen

1.En dag gikk han ut for å arbeide i åkeren sammen med brødrene. Da kom det en bonde til klosteret. Han bar sin døde sønn i armene og var nedbrutt av sorg. Han spurte etter fader Benedikt, og fikk til svar at han var i åkeren og arbeidet sammen med brødrene. Straks la han fra seg den døde barnekroppen foran klosterporten, og løp av sted, vill av smerte, for å finne den ærverdige faderen.

2.Akkurat da var Guds mann på vei tilbake fra jordene sammen med brødrene. Så snart den sorgtunge bonden fikk øye på ham, begynte han å rope: ”Gi meg min sønn, gi meg min sønn!” Guds mann, som ble overrasket over disse ordene, stoppet og sa: ”Hva, har jeg tatt fra deg din sønn?” Men han svarte: ”Han er død. Kom og vekk ham til live igjen!” Så snart Guds tjener hørte dette, ble han meget trist og sa: ”Gå vekk, brødre, gå vekk, for dette er ikke vår sak, men de hellige apostlers anliggende. Hvorfor vil dere legge en byrde på oss som vi ikke kan bære?” Men mannen, som ikke kunne døyve sin smerte, ville ikke gi seg, men svor på at han ikke ville gå sin vei før sønnen var blitt vekket til live igjen. Da spurte Guds tjener straks: ”Hvor er han?” Og han svarte: ”Kroppen hans ligger her, foran klosterporten.”

3.Da Guds mann kom frem sammen med brødrene, knelte han og la seg oppå den lille kroppen. Så reiste han seg, løftet armene mot himmelen og sa: ”Herre, se ikke på mine synder, men på denne mannens tro, som ber om at hans sønn må vekkes til live igjen, og gi den lille kroppen tilbake dens sjel, som du har tatt.” Ikke før hadde han sagt ordene, så vendte sjelen tilbake, og så begynte barnets kropp å skjelve slik at alle som var til stede så hvordan han skalv og ristet. Så tok Benedikt barnet ved hånden og ga det tilbake til faren, i live og i god behold.

4.Det er sikkert, Peter, at dette mirakelet ikke var ved hans egen kraft, men han oppnådde det mens han lå og ba så inderlig.

Peter: Alt det du har sagt før, er sant, for det du hevdet med ord, har du vist med gjerninger. Men vær så snill å fortelle meg om hellige menn kan gjøre hva de vil og oppnå alt de ber om av Guds hender.

 

Kapittel 33

Om et mirakel som hans

søster Skolastika utvirket

1.Gregor: Si meg, Peter, finnes det noen i dette liv som har vært mer opphøyet enn Paulus? Men han ba Herren tre ganger om å fjerne tornen i sitt kjød, og likevel fikk han ikke det han ønsket. Derfor vil jeg fortelle deg om den ærverdige fader Benedikt, som en gang ønsket noe som heller ikke han fikk oppfylt.

2.Han hadde en søster som het Skolastika,og som var viet til Herren den allmektige allerede fra barnsben av. Hun pleide å besøke Guds mann en gang i året, og han kom ned og møtte henne ikke langt fra klosterporten, i et hus som tilhørte klosteret.

En dag kom hun som vanlig, og broren kom ned og møtte henne sammen med noen av sine disipler. De satt hele dagen og lovpriste Gud og talte sammen om hellige ting, og da mørket falt på, spiste de aftens. De satt fremdeles ved bordet og talte om hellige ting, og det var alt blitt ganske sent da hans søster, nonnen, bønnfalt ham og sa: ”Jeg ber deg, forlat meg ikke i aften, så kan vi tale sammen om det himmelske liv og dets gleder helt til det blir morgen.” Men han svarte: ”Hva er det du sier, søster? Jeg kan ikke på noen måte bli værende utenfor klosteret.”

3.Det var en stille aften, og himmelen var skyfri. Men da nonnen hørte brorens avslag, la hun hendene på bordet og hodet i hendene for å påkalle Herren den allmektige. Da hun løftet hodet fra bordet, brøt det ut lyn og torden med slik kraft at det ble oversvømmelse av alt regnet, så verken den ærverdige fader Benedikt, eller brødrene som var med ham, kunne sette foten utenfor dørstokken. Det som skjedde, var at da den hellige kvinnen la hodet i hendene, oversvømmet hun bordet med en slik tåreflod at den trakk regn fra skyfri himmel. Og det var ikke slik at styrtregnet kom etter at hun hadde bedt, men bønnen og oversvømmelsen kom samtidig, og samtidig med at hun løftet hodet fra bordet, hørtes torden, og det begynte å fossregne.

4.Da Guds mann så at han ikke kunne komme seg tilbake til klosteret mellom lyn og torden, fossregn og oversvømmelser, ble han trist. Han begynte å klage, og sa: ”Gud tilgi deg, søster, men hva er det du har gjort?” Hun svarte: ”Jeg bønnfalt deg, men du ville ikke høre på meg. Så ba jeg til Herren, og han bønnhørte meg. Gå nå hvis du kan; la meg være her, og gå tilbake til klosteret.” Men han kunne ikke en gang gå utenfor takskjegget på grunn av alt regnet. Derfor ble han værende mot sin vilje der han før ikke ville bli frivillig. Og slik våket de hele natten og trøstet hverandre med åndelig tale om himmelske ting.

5.Det var derfor jeg sa til deg at det var noe han ønsket som han ikke fikk, for hvis vi seg inn i den ærverdige manns sinn, er det ingen tvil om at han ønsket at været skulle holdt seg like fint som det var da han kom. Men det han ønsket, støtte mot et mirakel som skjedde ved Gud den allmektiges kraft, utvirket ved en kvinnes bønn. Og det er ikke noe rart at den kvinnen som lenge hadde lengtet etter å få se sin bror, denne gang næret et sterkere ønske. For i følge apostelen Johannes’ ord ved vi at ”Gud er kjærlighet”, og det er helt rettferdig at den som elsker mer, makter mer.

Peter: Jeg må innrømme at jeg er glad for det du forteller.

 

Kapittel 34

Hvordan han i et syn så

søsterens sjel forlate legemet

1.Gregor: Neste dag vendte den ærverdige kvinnen tilbake til sitt eget kloster, og Guds mann gikk tilbake til sitt. Tre dager senere, mens han satt i sin egen celle, hevet han blikket og så søsterens sjel forlate legemet og trenge inn i himmelens mysterier i en dues skikkelse. Fylt av glede over en slik herlighet, takket han Gud den allmektige med sang og lovprisning, og forkynte for brødrene at hun var død.

2.Han sendte også noen av sted for å bringe hennes legeme til klosteret. Så la han det i en grav som han hadde gjort ferdig for seg selv. Og slik skjedde det, at likesom deres sjeler alltid var ett i Gud mens de levde, var det heller ikke noe som skilte deres legemer i døden.

 

Kapittel 35

Hvordan han så hele verden

for sine øyne, og også Germanus’, biskopen av Capuas, sjel

1.En annen gang kom diakonen Servandus, som også var abbed i et kloster i Campania som var bygd av patrisieren Liberius, på besøk til Benedikt, som han hadde for vane. Han kom ofte til klosteret, for han var selv en mann som var full av den himmelske nådes lærdom, og de to utvekslet ofte tanker om livet og smakte på det himmelske fedrelands næring, som de i alle fall kunne lengte etter, selv om de ennå ikke kunne nyte det fullt ut.

2.Da det var på tide å hvile, trakk den ærverdige Benedikt seg tilbake til den øvre del av tårnet og Servandus til den nedre. De var forbundet med en trapp, og foran tårnet var det en større sal der begges disipler lå og sov. Mens brødrene hvilte, sto Herrens mann Benedikt opp, for han våket ofte mens han ventet på at tiden var inne til å be vigilien. Han sto foran vinduet og ba inderlig til Herren den allmektige. Mens han sto der midt på natten, så han et lys som fjernet nattemørket og skinte så sterkt at det var klarere enn dagen.

3.Mens han sto i dyp kontemplasjon, hendte det noe merkelig, for som han selv fortalte etterpå, så han likesom hele verden samlet i en solstråle for sine øyne, og mens han stirret på dette strålende lyset, så han noen engler før Germanus’, biskopen av Capuas, sjel opp til himmelen i en ildkule.

4.Han ville gjerne ha et vitne til et slikt mirakel. Derfor ropte han høyt på diakonen Servandus, og gjentok det to-tre ganger. Denne ble urolig, for det var uvanlig at abbeden ropte så høyt. Derfor løp han opp for å se, men da var det bare en siste rest av lyset tilbake. Da Guds mann så hvor overveldet den andre ble over et slikt mirakel, fortalte han ham alt som hadde skjedd i tur og orden, og sendte straks bud til den fromme mannen Teopropus, som bodde i landsbyen Cassino. Han fikk beskjed om å sende et bud til Capua samme natt for å finne ut hvordan det sto til med biskop Germanus, og la Benedikt få vite det. Dette ble gjort. Sendebudet fikk vite at den ærverdige biskop Germanus allerede var død, og da han spurte litt grundigere, fikk han vite at han var gått bort i samme øyeblikk som Herrens mann hadde sett at han ble ført opp til himmelen.

5.Peter: Dette er sannelig stort og vidunderlig. Men når det blir sagt at han med egne øyne fikk se hele verden samlet som i en solstråle, vet jeg ikke hvordan jeg kan forestille meg det, for jeg har aldri opplevd noe slikt. Hvordan kan hele verden bli sett av en eneste mann?

6.Gregor: Hold fast på det jeg sier til deg nå, Peter: For den sjel som ser Skaperen, er hele skapningen ganske ubetydelig. Hvis man virkelig kan skimte litt av Skaperens lys, vil alt som er skapt synes ganske smått. For selve lyset i visjonen utvider sjelens indre horisont, og like mye som den utvider seg i Gud, er den over verden, og den sjel som får se alt dette, er også over seg selv. Når den sjel som blir henrykket over seg selv i Guds lys, blir utvidet i sitt indre, og når den så skuer under seg selv, fatter den i sin henrykkelse det den ikke kunne fatte i sin litenhet. Guds mann, som altså så ildkulen, så også englene som vendte tilbake til himmelen, og dette ville han uten tvil ikke ha sett uten i Guds lys.

7.Hvordan kan vi da undre oss over at han som kunne se hele verden samlet foran seg, var løftet av åndens lys utenfor verden? Å si at man har sett hele verden med egne øyne, betyr ikke at himmelen og jorden er krympet, men at den synskes ånd utvidet seg mens han var henrykket i Gud, slik at han uten vanskelighet kunne se alt som var under Gud. Slik ville det lyset som skinte i hans ytre øyne svare til et annet lys i hans indre, og det var dette som henrykket den synskes sinn til de himmelske høyder, og viste ham hvor små tingene her nede er.

8.Peter: Jeg synes det var bra at jeg ikke forsto det du sa til meg først, for min treghet gjorde at du utdypet din forklaring. Men nå når du har gjort alt dette klart for meg med alle mine sanser, ber jeg deg om at du må gå videre i fortellingen i riktig rekkefølge.

 

Kapittel 36

Om at han skrev en Regel for munker

Gregor: Jeg vil gjerne fortelle mye mer om vår ærverdige far Benedikt, menjeg vet at jeg utelater noen hendelser, for jeg må også berette om andre helgeners gjerninger.

Men jeg vil likevel ikke at du skal være uvitende om at denne Guds mann, ved siden av så mange mirakler som lyste i verden, heller ikke skinte svakt i sin åndelige lære, for han skrev en Regel for sine munker som både utmerket seg ved sin klokskap og sitt fremragende språk. Den som ønsker å kjenne mer til hans liv og vaner, kan finne hele hans lære stadfestet gjennom Regelens ordning, for det er klart at den hellige mannen ikke kunne lære noe annet enn det han selv levde etter.

 

Kapittel 37

Spådommen om sin død, som

han kunngjorde for munkene

1.I det år da han skulle forlate dette liv, kunngjorde han dagen han kom til å dø for noen av disiplene som bodde sammen med ham, og også for noen andre som var langt borte. Han påla dem som var til stede å tie om det de hadde fått høre, og sendte beskjed til de fraværende om hva slags tegn han ville gi dem når hans sjel kom til å forlate legemet.

2.Seks dager før den dag da han skulle forlate verden, befalte han brødrene å la graven hans åpne. Så fikk han feber. Etter hvert begynte de høye febertoppene å slite ham ut og han ble mattere dag for dag. Den sjette dagen lot han disiplene bære seg til klosterkirken. Der styrket han seg til sin utgang med Herrens legeme og blod. Mens disiplenes hender støttet hele hans svake legeme, sto han med armene løftet mot himmelen i bønn idet han oppga ånden.

3.Samme dag skjedde det at to av brødrene i et syn fikk samme åpenbaring om det som hadde hendt. (Den ene hadde oppholdt seg i sin egen celle, den andre var langt borte.) De så at hele veien fra den hellige mannens celle, mot øst og helt opp til himmelen, var dekket og prydet med tepper og utallige blafrende fakler. Øverst sto en rikt kledd mann omgitt av et lysskjær. Han spurte dem om de visste hvilken vei de sto og så på. De innrømmet at det visste de ikke. Han sa til dem: ”Dette er den vei som fører Herrens elskede, Benedikt, til himmelen.” Slik visste både de som var til stede ved den hellige mannens død og de som var fraværende, om det som hendte, ved det tegn som han hadde kunngjort for dem.

4.Han ble begravet i Johannes Døperens kapell, som han selv hadde reist på det stedet der Apollos alter var blitt ødelagt.

 

Kapittel 38

Om en gal kvinne som ble

helbredet i Benedikts hule

1.I hulen i Subiaco, der han bodde først, har hans mirakler opplyst dem som har gjort seg fortjent til det ved sin tro, helt til nå. Det jeg nå vil fortelle deg, hendte nylig. Det var en kvinne som var så syk på sinnet at hun helt mistet forstanden og flakket omkring på fjell og i dal, i skog og mark, dag og natt, og bare hvilte når hun ble så sliten at hun måtte stanse. Men en dag kom hun på rett vei, for uten å vite hvor hun var, fant hun vår hellige far Benedikts hule og la seg der for å hvile. Neste morgen var hun blitt helbredet, for da hun kom ut av hulen, hadde hun fått forstanden tilbake som om hun aldri hadde vært forstyrret, og resten av livet var hun like frisk som før.

2.Peter: Hvordan kan det ha seg, som vi ofte får høre, at det er det samme med martyrenes beskyttelse: at de ikke gjør så mange velgjerninger der de er begravet som på det stedet der det finnes relikvier etter dem, og at de utvirker de største jærtegn der de ikke en gang er til stede?

3.Gregor: Det er ikke tvil om at de hellige martyrer kan gjøre store jærtegn på det sted der de hviler i sine legemer, Peter, og de utvirker utallige mirakler for dem som ber om det med rent hjerte. Men siden det finnes folk med svake sinn som kan tvile på om martyrene er til stede for å bønnhøre dem der deres legemer ikke er, monn det ikke er nødvendig at de større miraklene skjer på et sted hvor en sjel med liten tro kunne tvile på at de er til stede? Men de som virkelig har sinnets blikk rettet mot Gud, erverver større fortjeneste ved sin tro jo større deres visshet er, selv om de vet at martyrenes legeme ikke er på det stedet, men at de ikke lar være å bønnhøre dem likevel.

4.Nettopp derfor sa også Sannheten, for å styrke disiplenes tro: ”Dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere.” Siden Den Hellige Ånd alltid utgår fra Faderen og Sønnen, hvorfor sier da Sønnen at han må forlate dem for at Ånden skal komme, som aldri forlater Sønnen? Det er nettopp for at disiplene, som hadde sett Herren i kjøtt og blod, hadde et glødende ønske om at de alltid kunne betrakte ham med sine legemlige øyne. Og nettopp derfor sa han til dem: ”Dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere,” som er det samme som om han skulle ha sagt klart til dem: ”Hvis jeg ikke trekker mitt legeme unna, kan jeg ikke vise dere kjærlighetens Ånd, og hvis dere ikke slutter å kunne se meg i kjøtt og blod, kan dere ikke lære å elske meg på en åndelig måte.”

Peter: Jeg liker det du sier.

Gregor: Men nå må vi ta en pause i samtalen og samle krefter i stillhet, så skal jeg fortelle deg mer om andre helgeners mirakler, slik vi har planlagt å gjøre (Gregor den store, 2009, s. 137-187).

 

Kilde: Gregor den store. (2009). St. Benedikt regel/vita. Oversatt fra latin av Mette Nygård. Innledning ved Jan Schumacher. Bergen: Efrem Forlag i samarbeid med Maximilian Kolbe Utgivelser.

 

(Ifølge Maximillian Kolbe Utgivelser har mange mennesker ønsket og bidratt gratis til denne utgivelsen. Blant dem må nevnes Brent Goodman, som alltid har håpet på en slik utgivelse til sin sønn Benedikt. Videre har Hylland Munkelyd i Tinn i Telemark hvor Benedikts regel leses og leves hver dag, kommet med inspirerende innspill og ønsker. Mette Nygård ønsket å gi oversettelsen av boka som gave til cistercienserinnene på Tautra, som også bruker regelen daglig, og til deres venner. Da Efrem Forlag startet opp, ble de spurt om de var interessert i å overta utgivelsen slik at den på den måten kunne nå flere. På bakgrunn av ønsket om at denne teksten skal nå flere, er den nå også lagt ut på nettet. Dersom noen skulle ha innvendinger mot dette, vennligst ta kontakt med den nettsiden teksten er funnet på.)