Glassflasken som ikke knuste og fatet som ble fylt med matolje

Glassflasken som ikke knuste og

fatet som ble fylt med matolje

 

Gregor den store skriver:

" På den tiden da det var en alvorlig matmangel som rammet Campania-regionen hardt, hadde Guds mann delt ut alt de hadde i klosteret til de trengende, slik at det nesten ikke var mer igjen i lageret enn litt olje i en glassflaske. Da kom en subdiakon ved navn Agapitus til klosteret og ba dem inntrengende om å gi ham litt olje. Guds mann, som gjerne ga bort alt på jorden for å finne igjen alt i himmelen, ga ordre om at de skulle gi ham det lille som var igjen av oljen. Men da munken som hadde ansvaret for lageret hørte abbedens ord, adlød han ikke med det samme.

Litt senere, da abbeden spurte om han hadde gitt Agapitus det han hadde bedt om, svarte munken at det hadde han ikke gjort, for hvis han hadde gitt bort det lille som var igjen, ville det ikke ha vært noe igjen til brødrene. Da befalte abbeden ham i fullt sinne å kaste glassflasken, der man kunne se det lille som var igjen av oljen, ut av vinduet for at det ikke skulle finnes noe i klosterets lager som skyldtes ulydighet. Det ble gjort. Men under vinduet var det en bratt skråning med en svær steinrøys. Flasken ble kastet av all makt og traff steinene, men den var like hel som om den ikke var blitt kastet ut. Så flasken gikk ikke i stykker, og oljen rant ikke ut. Så ga Guds mann beskjed om at de skulle hente flasken igjen, og ga den, like hel, til ham som hadde bedt om å få den.

Så samlet han alle brødrene, og irettesatte den ulydige munken strengt foran alle sammen, både for hans troløshet og hans hovmod.

Så snart han hadde irettesatt munken, ga han seg til å be sammen med brødrene. På det stedet der de ba, sto det et tomt oljefat med lokk på. Da den hellige mannen fortsatte å be, begynte lokket på fatet å løfte seg av trykket av oljen, som steg høyere og høyere. Da fatet var helt fullt, falt lokket av, og oljen begynte å renne utover gulvet der helgenen lå i bønn. Så snart Guds tjener Benedikt var ferdig med bønnen, reise han seg, og da stoppet oljen å renne utover.

Så refset han den vantro og ulydige munken grundig enda en gang, for at han skulle lære å ha tro og være lydig. Da skammet munken seg over en så solid irettesettelse, for nå viste den ærverdige far ham ved et mirakel det han hadde sagt om Gud den allmektiges makt da han irettesatte ham.

Nå kunne ingen lenger tvile på hans løfter, som en gang hadde sett at han i samme øyeblikk kunne gi bort en nesten tom flaske og få igjen et fat fullt av olje (Gregor den store, 2009, s. 174-175).”

 

Kilde: Gregor den store. (2009). St. Benedikt regel/vita. Oversatt fra latin av Mette Nygård. Innledning ved Jan Schumacher. Bergen: Efrem Forlag i samarbeid med Maximilian Kolbe Utgivelser.

 

Boka ble første gang gitt ut på 500-tallet.