Torsdag 21 November
Kapittel 1 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 1
Angrepet
Lyden var antikk og skremmende. Forskrekket snudde jeg meg og fikk se en kjempestor rambukk (på engelsk et ordspill: ordet betyr både bukk og rambukk. O.a) som ubarmhjertig beveget seg fremover i egen kraft tvers over et ørkenlandskap. Trehjulene var minst 60 etasjer høye, og de stønnet og gispet under den enorme vekten de bar.
Gudsbespottelser var skåret inn i den svarte storm-bukkens våpenskjold, og enden av den var et bukkehode av jern.
Selv om den beveget seg langsomt, så det ut til at menneskene i ørkenen var ute av stand til å komme seg unna, og de ble knust når den rullet over dem. Skrik fylte ørkendalen og ble kastet tilbake fra fjellformasjonene i bakgrunnen slik at hele ørkenlandskapet var fullt av redsel.
Langsomt nådde rambukken toppen av en ås med sand og begynte å øke farten under nedturen på den andre siden. Andpusten av sjokket klorte jeg meg fast med hendene og grov føttene ned i den dype sanden på åsen for å komme til topps så jeg kunne se ferden.
Den fikk en enorm fart da den styrtet seg ned i en dyp dal på den andre siden av åsen. Midt i veien for den ved foten av åsen lå en befestet by. Både byen og muren var sandfarget og halvveis nedsunket i sanden. Det var som om sanden de var kommet fra, krevde dem tilbake. Jeg kunne lese de falmete bokstavene på siden av muren: MENIGHETEN.
Rambukken var massiv, og byens mursteinsmur så ikke særlig sterk ut. Med et brutalt støt krasjet bukkehodet inn i muren og fortsatte gjennom den. Det pløyde seg gjennom hus og bygninger uten å miste farten noe særlig. Da det brøt gjennom muren på motsatt side av byen, stoppet rambukken langsomt og falt til ro i sanden.
En underlig stillhet kom. Stillheten ble bare brutt av et skrik nå og da. Det kom fra dem som var blitt lemlestet, eller fra andre som oppdaget at en av deres kjære var blitt drept. Men mer underlig enn stillheten var det faktum at så få prøvde å unnslippe gjennom murbrokkene i muren – så få.
Da, langsomt, helt alene, snudde rambukken rundt og begynte å gå oppover åsen igjen. Bukkehodet på enden av stormbukken lo, forfrisket, som om det var drukkent av blod.
Jeg tenkte at den kanskje kunne se meg, så jeg gikk bort fra toppen og begynte å springe i motsatt retning. Mens jeg sprang, lette jeg som en gal etter et skjulested i ørkenlandskapet. Jeg kunne høre de enorme hjulene arbeide mens de bar rambukken mot toppen igjen.
Plutselig kom en engel flyvende ved siden av meg. ”Hvor kan jeg gjemme meg for rambukken?” ropte jeg mens jeg sprang.
”Rambukken ruller ubarmhjertig over hele jorden nå. Høyt oppe,” sa engelen, ”så høyt oppe at den ikke kan se dit, er det eneste sikre stedet. La meg vise deg.”
Flukten
Engelen vinket med hånden, og en trapp kom til syne. Den nådde ned til jorden og strakte seg lenger enn jeg kunne se, inn i himmelen. Jeg gikk bort til første trinn og så opp. Jeg var fortsatt andpusten etter å ha løpt.
Engelen fløy ved siden av trinnene litt høyere oppe og vinket meg oppover. ”Kom igjen!” ropte engelen. ”Rambukken kommer, og vi vil ikke at han skal se denne trappen. Kom igjen!” Der var ikke noe rekkverk på den smale trappen, og trinnene var klare som glass som kan være glatte. Jeg kunne høre rambukken som kom rullende, og selv om jeg fortsatt var tungpustet, begynte jeg å springe oppover trinnene.
”Fortere!” ropte engelen. Jeg holdt øynene festet på trinnene. I hendene holdt engelen en rød snor som var festet til de nederste trinnene. Jeg kunne høre at rambukken kom nærmere, men engelen dro i snoren og fikk opp første del av trappen, akkurat som en loftstrapp som kan senkes og heves.
”Skynd deg!” sa engelen, selv om tonefallet nå ikke var så inntrengende. Med en kjempeanstrengelse klarte jeg å komme opp trappen og snudde meg for å forvisse meg om at jeg virkelig hadde unnsluppet. Rambukken var nå rett under og rullet nedenunder oss akkurat idet den tredje delen av trappen ble dradd opp.
”Du var trygg etter at du kom opp den andre delen av trappen, men for å være virkelig sikker må du ha passert den tredje,” sa han.
Nå når rambukken hadde rullet forbi, prøvde jeg å få igjen pusten og falle til ro. Først da så jeg meg rundt.
”Hvor er jeg?” spurte jeg.
Paradis
”Paradis.” Engelen smilte mens han bandt båndet som holdt trinnene, fast til en stolpe på landingsstedet. På et skilt over stolpen sto det: TRAPPENEDGANG.
Jeg så utover den vakreste parken jeg noen gang hadde sett. Der var bølgende åser, blomsterbed med fine farger og gress så jevnt og grønt som de flatvalsede plenene på et engelsk gods. En gangvei krysset denne delen av parken. Der var også stille dammer, en elv og frodige trær som på jorden ville ha gitt skygge – det fantes bare ingen skygge her. Et mykt lys strålte ut fra alt som vokste.
”Vakkert,” tenkte jeg.
”Ja, ikke sant,” svarte engelen.
Jeg virket ikke overrasket over at han kunne lese tankene mine. Jeg snudde med for å se på ham, og først da registrerte jeg utseendet hans. Han så ut til å være ca. 1,90 høy og i midten av tredveårene, hvis jeg skulle måle med menneskeår. Han hadde brunt, krøllete hår, og hadde på seg en brun, gjennomsiktig, fotsid kjortel. Under den tynne, brune kjortelen kunne jeg se at han hadde på seg en blå-og-hvitstripete arbeidsoverall, av det slaget som du kan kjøpe i en landsens butikk. Tanken slo meg at den brune overkjortelen var så tynn at den var antagelig kjølig å ha på når en arbeidet.
En taubunt krysset skulderen og brystet, laget en stor løkke nær midjen, fortsatte bakpå ryggen og gikk i kryss opp til skulderen igjen. Han hadde på seg et hvitt belte som det hang en liten, hvit verktøyveske i. Denne vesken lignet litt på verktøy-beltet som telefonreparatører går med. Han tok av seg et par brune, langskaftede arbeidsstøvler med sølvtå på mens han snakket med meg:
”Ingen sko her oppe,” smilte han.
”Dette er hellig grunn.”
Jeg så ned på mine egne føtter og så at de også var bare. Han reiste seg opp og stakk støvlene under armen.
”Du er trygg her,” fortsatte engelen. ”Alt det der er nedenunder.”
”Hva var det?” spurte jeg.
”Den store fienden til Herren og hans menighet.”
”Men han ødela menigheten!” utbrøt jeg.
De to menighetene
”Noe av den – som kaller seg selv for menighet – har et skilt som sier at det er menighet, og mange bor bak det skiltet. Men menigheten, den virkelige menigheten, unnslapp, fordi den virkelige menigheten er levende og kan springe vekk fortere enn noen rambukk kan rulle. Den er faktisk klossete, men hvis dere er døde stener, hvis dere ikke er levende, så er den selvfølgelig mer enn noen menneskeskapt bygning kan motstå. Men, den virkelige, levende Jesu menighet kan gjemme seg i huler, flyte på vannet eller klatre inn i Paradis.
Den virkelige menigheten vil vite hvor den skjulte trappen befinner seg. De vil rope om hjelp, og vi vil slippe ned trappen slik at de kan unnslippe. Den virkelige menigheten er raskere enn rambukken. Levende stener har føtter.”
Så sa han, akkurat som en som kom til å tenke på vanlig folkeskikk:
”Har du lyst på litt forfriskninger? Det ville hjelpe deg.”
”All right,” sa jeg og prøvde å orientere meg.
Et brett med frukt kom flytende til oss.
”Vær så god,” sa engelen og pekte mot brettet.
”Forsyn deg!”
Jeg strakte ut hånden for å velge meg noe. Noen av sortene hadde jeg sett på jorden og noen ikke. All frukten var feilfri. Vi forsynte oss begge to og begynte å spise.
”Du trenger å få vite hvor den skjulte trappen ligger,” fortsatte han.
”Finnes der et kart?” spurte jeg.
”Nei.” Engelen lo.
”Kartet er i Ånden, når du følger Hans ledelse. Han viser veien til den skjulte trappen.”
Jeg så mot nedgangen. ”Disse trinnene ser ut som glass,” sa jeg.
”Lys,” svarte engelen. ”Er de ikke fine?”
”Faller mennesker ned fra disse trinnene noen gang?”
”Ikke hvis de har øynene festet på Jesus,” klukklo han, ”men jeg vil ikke råde deg til å se ut over kanten. Da kunne du bli svimmel.”
”Dette er god frukt!” utbrøt jeg.
”Yup. Alt er godt her oppe,” sa engelen og hermet etter en cowboy.
Jeg lo forvirret. Han lignet over hodet ikke på min idé om en engel.
”Hva heter du?” spurte jeg.
Engelen Azar
”Er det bare én av dere?” spurte jeg.
”Du mener for hele jorden? Å nei, jeg kunne ikke ta vare på hele jorden. Vi får tildelt noen få som vi skal reagere på rop fra, mer eller mindre etter livsstilen. Noen ganger kan en handikappet person trenge én av oss helt alene, men som oftest klarer vi fem. Sjefen velger hvem det skal være.”
”Sjefen?” sa jeg.
”Vel, vår nærmeste sjef, ikke Herren. Nei, jeg mener den engelen som har ansvaret for hjelpetjenestene. Men så lenge du lever på jorden, er det jeg som vil svare på dine rop om hjelp. Så ikke begynn med fjellklatring!” lo han.
Han forbløffet meg.
”Har du fått nok frukt?” spurte han.
”Ja, takk,” sa jeg, og fruktbrettet forsvant.
Forslaget
”Nå,” fortsatte engelen, ”kan du vende tilbake den veien du kom. Faren er over for denne gang, men jeg vil foreslå at du tar stien til tronrommet. Det må være en grunn til at du er her, men den kunnskapen har ikke jeg fått. Din far kan fortelle deg hvorfor du er kommet.”
”Min far?” sa jeg og så ut i parken, fortapt i tanker. Det virket ufattelig at jeg ikke bare var i Paradis, men at jeg også kunne gå og treffe min himmelske far slik som et barn kan gå og treffe sin jordiske.
”Ja visst,” sa han og leste tankene mine, ”bare ta stien.”
”Leder denne stien til tronrommet?”
”Alle stier her leder til Gud. De er ikke slik som stiene på jorden.”
Jeg så på stien som om den var en fjern horisont, altfor langt borte til å nå.
”Sett i gang,” lo han. ”Gå og besøk pappa’n din. Jeg skal være her når det er på tide å vende tilbake.”
Jeg snudde meg for å granske ansiktet hans.
”Vil du vite hvorfor du er her?” spurte han.
”Ja!” Jeg halvt lo og halvt ropte det.
Han løftet hendene og trakk på skuldrene som om han sa:
”Vel?”
”Takk,” sa jeg alvorlig.
Han smilte til meg og sa stille:
”Universets skaper ønsker ditt selskap. Ikke la ham vente.”
Jeg smilte også og viste ham at jeg gikk inn på stien.
Han ropte etter meg:
”Jeg skal også være her når det er på tide å vende tilbake.”
Jeg vinket til ham for å vise at jeg hadde hørt det. Litt andpusten vendte jeg ansiktet mot tronrommet (Rountree, 1999, s. 9-15).”
Kilde: Rountree, Anna. (1999). Himlene er åpnet. Åpenbarer en ny visjon av Guds kjærlighet til deg. Moss: Esca Forlag.