Kapittel 1 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

Om underfulle helbredelser

 

Av Ingvar Bøhn

 

I

Der lød for et par år siden iblant oss – det var i Bjørnsons ”Over evne” – et rop utover landet om et under som besegling på kristendommen, om den var sannhet. Og det er vel sikkert nok, at det i vår tvilfulle tid går et sukk som dette gjennom mang en sannhetskjærlig manns og kvinnes hjerte.

Underlig nok har der nettopp også i våre dager gått et ord, som ved de fleste har hørt, om at der skulle skje underfulle ting igjen, som minnet om de første kristne århundrer, at undernes tid igjen skulle være opprunnen.

I Bjørnsons bok ble det imidlertid stilt krav til underet, at ”alle som ser det, tror det”; først da vil han det skal gjelde. Og dette skal, etter hans påstand, være bibelens eget, ja dens ofte gjentatte uttrykk.

Men i denne betydning vil nok ikke en gang de fleste av Jesu og apostlenes under holde mål; og enda langt mindre vil det vel saktens være tilfelle med det, som berettes fra vår tid.

Men er det virkelig også den rette sannhetskjærlighet, denne som Bjørnson skildrer, den som nekter å tro, så lenge ikke alle tvilesykens og vrangvillighetens smutthull er fullstendig stengt? Man kunne nesten komme til å tro, at dersom Gud den allmektige selv åpenbarte seg i torden og lyn og talte som på Sinai, så kunne det allikevel falle en tviler som Bjørnson inn å si, at han ikke var i stand til å føle seg sikker på, om ikke det hele kanskje var et fantasispill, eller også - - et nytt merkelig elektrisk fenomen! – Dersom det da ikke skulle være, at virkeligheten taler et sterkere språk, enn fantasien klarer å drømme seg til.

Men dette ”bibeluttrykk”, som Bjørnson fremhever med sådan styrke, og som han bygger så meget på, med det er sammenhengen den – - at det aldeles ikke finnes i den hellige skrift, liksom det nye testamente til overflod vitner om vantro selv hos øyenvitner.

”Under” i Bjørnsons betydning av ordet er det da på ingen måte, jeg her har tenkt å føre frem.

I det hele, jeg vil kun fortelle en del kjensgjerninger, som jeg har fått kunnskap om, rett og slett. Så får enhver dømme derom som han selv synes. At det er ganske merkelige kjensgjerninger tror jeg nok de fleste vil innrømme. Og det også: at enten man tror at man kan forklare dem på den ene eller på den annen måte, så vil de nok kunne gi oss noe å tenke på, som vel er overveielsen verdt.

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.