Kapittel 2 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

I de nordiske land er det svensken F. A. Bolzius, hvis navn det har blitt snakket mest om i denne saken. Men her i landet er han i bladene for det meste kun blitt omtalt med latter og hån; og noen bladlesere kan derfor lett nok komme til den tro, at der ikke godt kan være tale om å oppfatte ham på mer enn en måte: nesten som den mest lumpne humbugmaker og åpen bedrager. At saken imidlertid ikke er på den måte klar og utvilsom, vil bare et blikk på svenske uttalelser vise oss.

Hhøsten 1885 ble det i Sverige ført en livlig strid om Bolzius og hans virksomhet. Der kom frem en hel del skarpe angrep i en mengde forskjellige blader.

Men disse angrepene bygde ikke på kjensgjerninger. Og vi kan jo også ganske lett tenke oss, at der var mange, som den tanke neppe en gang falt inn, at der i en slik sak skulle gjøres noen undersøkelse eller kjensgjerninger skaffes til veie.

Og vi kan kanskje ikke dadle dette altfor strengt. Saken kom så ny og så overraskende; og overtroens makt har vært stor i verden og er det fremdeles. Der var visst mang en dypt sannhetskjærlig mann, ja mang en varmt troende, som, straks de hørte om disse ting, uten videre antok dem for oppspinn, for den rene overtro eller for svermeri.

Men den tone som mange av bladene slo an under kampen, den kan vi imidlertid ikke slik unnskylde.

Lite eller ingen kjennskap til saken ble lagt for dagen. Angrepene besto nesten kun av en mengde sterke alminnelige talemåter om ”overtroen” og ”uvitenheten”, og de drøyeste skjellsord (sjarlatan, trollmann; åndelig pestsmitte, bevisst selvbedrag (!) osv. osv.). Det var lange artikler med nesten ikke en gang en antydning til kjensgjerninger, når løse rykter unntas (som det senere viste seg) om Bolzius pengespekulasjoner.

”Svenska Dagbladet” var den mest hissige. Heller ikke dette blad hadde imidlertid noen faktiske opplysninger å føre frem. Men i den fulleste forvissning om, at slike, så snart de ble skaffet til veie, ikke kunne annet enn stadfeste den oppfatning, bladet hadde dannet seg, utstedte det først (n. 169, 25. juli) en kraftig formaning til ”Aftonbladet” som det, som hadde ”en verdensberømt vitenskapsmann til redaktør og mange berømte leger til medarbeidere” om å trå til for å stanse det ”skammelige ofog” (uvesen). Og senere (n. 184) vendte samme blad en lignende oppfordring til folk fra Värmland, ”sjarlatanens hjembygd” om der å innhente opplysninger om mannen og hans forhold.

Og begge disse anmodninger skjedde senere også fyldest.

Først hadde da ”Aftonbladet” en kort artikkel, som noenlunde stemmet i ”Svenska Dagbladets” tone. Men i en lengre artikkel noen uker senere (25. august), tilstår bladet åpent, at det ved nærmere undersøkelse i ikke liten grad har endret anskuelse om ”det eiendommelige spørsmålet”. Det erklærer da, at det har mottatt meddelelser fra flere ”pålitelige hold” og navnlig fra ”en aktet eldre lege, som lenge og upartisk har fulgt Boltzius virksomhet”, og som ”meddelte sin kritisk ervervede erfaring”. Det anser ikke lenger Boltzius for å være en bedrager – som det før hadde vært tilbøyelige til – men for fullt troende. ”I motsetning til hva det tidligere har meddelt” erklærer bladet ”hans helbredelsestjeneste ikke å være motivert av egen fortjeneste”, idet ”han behandler flertallet av pasientene gratis og bistår til og med pekuniært en og annen utarmet stakkar”. Hva virkningen angår, mener vel bladet, at denne i det store flertall av tilfelle, er aldeles ingen, men innrømmer imidlertid, at der i ikke så få tilfeller nok kan være inntrådt helbredelse, og ytrer endelig ”at legekunsten ikke altfor meget bør se ned på disse helbredelser.” Forklaringen som bladet forsøker å gi på disse fremtoninger, kan vi her forbigå. Det er kun de ved kjensgjerninger fremkalte, ja vi tør vel si avnødede innrømmelser, som jeg vil gjøre oppmerksom på.

Også fra Värmland kom det etter en tid opplysninger. Pastor Thorelius, kirkeherde (sogneprest) i Grava, det sogn, hvor Boltzius er født og oppvokst og har levd og virket størstedelen av sin tid, gir (i ”Väktaren” nr. 42) ”etter snart 15 år langt personlig bekjentskap” Boltzius det vitnesbyrd, at han alltid har ”vært kjent som uvanlig okonstlad, åpen, ærlig og rettfrem samt nå i lengre tid (bortimot 20 år) velmenende, enfoldig og ivrig virksom for det godes fremme i sin krets, dette visserligen på en eiendommelig måte, som man imidlertid har oversett på grunn av mannens utvilsomt gode vilje”.

Boltzius karakter som vi så, angrepet akkurat hadde vendt sin brodd mot, tar ham altså ubetinget i forsvar. Med hensyn til de berettede underfulle helbredelser selv, råder han til ”å behandle foreteelsen med varsomhet” og ikke avgjøre sin dom på forhånd.

Allerede om våren i fjor (”Nya Verml. Tidn.” nr. 40), hadde stedets bedriftslege, Joh. Forslund, avlagt et vitnesbyrd. Han erklærer der, at han har ”erfart tilstrekkelig mye om hans (Boltzius’) motiver og atferd (…); og han ser ut til å helle ganske sterkt til å tro på virkelig inntrådte helbredelser.

I tillegg kommer så de uttalelser som er kommet fra utgiveren av ”Göteborgs Hand. Och Sjøf. Tidn.”, som fritenker, men som sjelden edel fritenker bekjente S. A. Hedlund (22. juli). Han erklærer etter sin oppfatning Boltzius for ”en fattig, from arbeider” og er på ingen måte utilbøyelig til å tro på hans helbredelser, selv om han, fra sitt standpunkt, selvfølgelig ikke kan oppfatte dem som underverker i kristelig forstand.

Jeg tror man vil innrømme at alle disse uttalelser til sammen ikke har så liten betydning. Det er fra stedets prest og fra stedets distriktslege; og det er fra to av Sveriges dyktigste og mest ansette aviser, som ser saken fra synsvinkler som fjerner enhver mistanke om partiskhet til Boltzius’ fordel. Det klinger gjennom dem alle, at der er kjensgjerninger til stede, som påkrever innrømmelser. Beint frem er vel deres vitnesbyrd nokså tarvelige. Men at her foreligger nye og temmelig overraskende kjensgjerninger, som man ikke er så lite forlegne for, men som man imidlertid ikke kan avvise, tror jeg man vil føle ligger som den egentlige bakgrunn, hvorav de er fremgått. Det forekommer meg derfor, at de for den tenksomme nok kan gi en pekepinn om atskillig mer enn det, de likefrem uttaler.

I alle fall: ”de faktiske opplysninger” hadde på ingen måte gått i den retning, som ”Sv. Dagbl.” så visst hadde forutsatt. De hadde på ingen måte tjent til å unnskylde eller rettferdiggjøre den voldsomme og hånlige tone, som det nevnte blad og mange andre hadde tatt; men nettopp tvert imot. Den dype mangel på kjensgjerningenes underrettethet hos angriperne trer dobbelt klart for dagen, og forkasteligheten av alle de rå skjellsord og de skammelige beskyldninger blir kun mer iøyenfallende.

Jeg glemmer imidlertid: ”Sv. Dagbladet” og dets kampfeller hadde jo allikevel, de også på sin side, funnet ”faktiske opplysninger” å legge frem.

En navnløs innsender, som gir til kjenne at han i to dager med stor oppmerksomhet har fulgt Boltzius under hans opphold i Uppsala, skrev en lengre artikkel i ”Göteborgs Nyheter” (19. august), deretter gjengitt i flere andre aviser, hvor han, som det synes på grunnlag av en nokså nøktern og fordomsfri iakttakelse og fra strengt kristent standpunkt, skildrer Boltzius og hans virksomhet i det mest motbydelige og foraktelige lys.

Artikkelen ble straks med begjærlighet gjengitt i en rekke aviser. ”Sv. Dagbladet” jublet høyt over, at det endelig hadde ”lykkes med fullstendig å avsløre den motbydelige foreteelsen”. Det omtalte endog stykket som ”epokegjørende”.

Men gleden ble ikke varig.

”Väktaren” lot (i nr. 38) en innsender, for hvis troverdighet det selv fullt innestod, erklære, at artikkelen ”kommer frem med atskillige åpenbare usannheter som ikke kunne skyldes ukyndighet. Spesielt er hele artikkelens slutkläm en eneste grov usannhet, oppsiktet av vond vilje. Løgnen er städse förhatlig, men afskyvärdast, da den gjør seg troverdig gjennom kristelige fraser og offentlig beljuger en navngitt person. Det er en skamflekk for vår presse” osv.

Forfatteren, som viste seg å være en student A. Petersson, måte da saksøke ”Väktaren”; men dommen gikk ham imot. Han måtte la de forferdelige beskyldninger bli sittende på seg.

Slik gikk det med de ”faktiske opplysninger”.

Jeg nevner spesielt denne sak, fordi Peterssons artikkel har fått en historie også her i landet. Det var nemlig egentlig gjennom den, Boltzius navn og virksomhet først ble kjent for norske lesere. Ja den var lenge nærved det eneste man visste. For den ble trykket i flere aviser; især gjennom ”Verdens Gang”, som – så vidt vites – først trykket den, ble det båret vidt utover. Før hadde avisen ikke skrevet noe om den her omtalte strid; nå fant det tidspunktet beleilig. Artikkelen falt (bortsett fra enkelte småstykker, se anmerkning) i dets smak. Den dom derimot, som stemplet det stykket, bladet hadde båret så vidt utover, som skammelige bakvaskelse, dets opphavsmann som simpel løgner, - denne dom har ”Verdens G.” ikke funnet grunn til å meddele sine lesere. Det er betegnende for bladets ferd*.

Disse ting har jeg da tatt med av den kamp, som har vært ført i Sverige om Boltzius og de underfulle helbredelser. Jeg tror det kan være noe å lære av dette.

Men misforstå meg ikke:

Det er kun dette: at vi her står – ikke overfor en tåpelig overtrohistorie av det alminnelige slag; men overfor en rekke nye, temmelig overraskende og enestående kjensgjerninger, - det er egentlig ikke mer jeg med det overstående har villet godtgjøre. Og det tror jeg også vil fremgå med tilstrekkelig klarhet. Så langt tror jeg selv den mest vantro måtte kunne følge med.

Det er ikke meget, men det er dog en start.

Så meget er visst, at bare med alminnelige talemåter, og bare med en hånlig, overlegen tone nytter det ikke å møte frem. Uten kjensgjerninger, uten en grundig undersøkelse vil man ikke kunne bidra til å oppklare denne saken, kun til å formørke den.

---

*) Og ikke mindre et annet trekk, som jeg nevner med det samme: I artikkelen, slik som den stod i ”Göteb. Nyh.”, uttaler Petersson med styrke, at han på ingen måte tviler på bønnens undergjørende kraft. Tvert imot. Nei, han var endog selv en gang blitt helbredet gjennom bønn. Dette stykket, et halvt snes linjer, utelater ”Verd. G.”.

Grunnen er lett å gjette.

I Sverige var det nettopp disse linjer blitt sterkt fremhevet og hadde banet hele artikkelen i gang. For kun fra det strengeste skrift-troende standpunkt kunne man der håpe å bekjempe saken; så langt var det kommet der. Men her i Norge var det annerledes. Og avisen hadde altså ikke bruk for å rive ned troen på undere utført av Boltzius, når den samtidig skulle styrte troen på undere i det hele tatt. –Slik oppfører avisen seg.

Også et par andre småstykker er utelatt, noen av dem tydelig i lignende hensikt.

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.