Kapittel 3 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

III

Jeg går da over til å fremføre en del kjensgjerninger, som har jeg hatt anledning til å lære grundigere å kjenne. Noen av dem er hentet fra Sverige, hvor jeg i fjor sommer oppholdt meg en måneds tid, dels hos Boltzius, dels på reiser. Noen er her fra landet. At en legekyndig mann ville være langt bedre skikket til undersøkelser av den type, er selvsagt. Jeg har måttet innskrenke meg til de tilfeller, hvor en merkelig virkning også uten legevitenskapelig undersøkelse ikke godt kunne nektes. Som en som selv har hatt den lykke å nyte godt av den guddommelige kraft, som igjen er kommet tilsyne blant oss, følte jeg allikevel en trang til å gjøre dette forsøk. Jeg tviler ikke på at en legekyndig kunne legge mer overbevisende og bedre bekreftede ting frem. Men jeg tror nok, det skal innrømmes, at også det her fremførte ikke vil være så ganske lett å komme forbi. I så fall skulle jeg ikke nære noen tvil – på samme måte som man pleier å kreve ellers, ved enhver strengt vitenskapelig undersøkelse, - fikk lov til å virke utelukkende kun ved sin egen kraft, - uten alle forutsetninger enten til den ene eller til den andre siden.

Og skulle dog ikke det være vårt øyemerke, alltid, selv om så enn resultatet, som frembød seg, måtte forekomme oss nok så overraskende?

Dersom alle de her meddelte trekk, - unntatt ett enkelt unntak, hvor det motsatte er anført, - gjelder det, at jeg har beretningen fra vedkommende person selv, ofte bekreftet og fullstendiggjort av andre øyenvitner.

Fremgangsmåten, som brukes av dem som i våre dager helbreder gjennom bønn, støtter seg til ordene i Jakobs brev 5, 14-16: Er noen blant dere syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal frelse den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han begått synder, skal de bli ham tilgitt. Bekjenn overtredelsene for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet osv.

De bruker således under bønnen håndspåleggelse og salving med olje. Dette siste er uvant for oss. Mange, også blant kristne, blir støtt av dette. Men jeg kan ikke se at de på noen måte har grunn til dette. De kan da ikke mene at dette ord skulle stå der uten noen betydning, og de kan ikke undre seg over, at troende mennesker også i våre dager bruker den fremgangsmåte, som det guddommelige ord så bestemt anviser. Sammenlign også Mark. 6, 13. I kirkens første århundreder synes det å ha vært en helt vanlig skikk; uten det ville vel neppe senere et helt ”sakrament”: den siste olje, vokst frem. –Det er selvfølgelig dermed ingen som tenker på å nekte, at Gud også uten salving kan høre bønnen for en syk.

Den første, som her i landet, så vidt meg bekjent, har begynt å be for syke på den her omtalte måte, er snekker A. E. Anderson, en svensk født mann, men nå i mange år bosatt i Kristiania (Fredensborgveien 11). Det er han, som ved Guds kraft har vært redskapet til min helbredelse fra en 27årig sykdom.

Hvorledes det gikk til, at Anderson første gang kom til å be for en syk på denne måten, skal jeg her fortelle.

Han tilhører den såkalte ”frie misjonsforening”, det er den ny-evangeliske menighet i Kristiania og var i denne opptatt som ”eldste” for en krets av menigheten. Han pleide angivelig å se til de syke innen sin krets.

Anderson hadde titt og ofte lagt merke til alle de forjettelser om sterke åndelige krefter, som i det nye testamente er tillagt Kristi menighet. Han nærte ikke den minste tvil om at disse forjettelser skulle gjelde også andre tider enn den apostoliske. Men selv å gripe disse ord og handle deretter, det hadde han ikke våget. Men han hadde lengtet etter å tore å gjøre det.

Da var der en pike i hans krets, Lovise Jensen (Nordbygaten 6), som ble syk av verk i et kne. Det ble verre og verre; hun ble sengeliggende i 14 dager. Fra beinet, som var svært sykt, gikk der smerter ut gjennom hele kroppen; hun orket ikke å ligge stille, men måtte ligge og ”huske” beinet i senga. Etter legens ordre ble det så bestemt, at det skulle opereres. Det fylte henne med stor gru.

Så kom Andersen der opp. Han forsøkte å trøste henne og mente, at Gud vel kunne fri henne fra å komme under doktorkniven, dersom hun kunne tro rett. Han leste opp flere skriftsteder i Guds ord, som handlet om underfulle helbredelser.

Hun hørte på det, - ja som vi vel som oftest pleier å høre på slikt. Hun visste det var sant; og hun ville så gjerne kunne tro det. Men det var liksom langt borte, - bare som en død klang.

Dog, nøden klemte på, smerten, og så angsten for kniven. Da Anderson var gått, tok hun de samme bibelord for seg igjen, deriblant Jak. 5, 14 og følgende: ”Dersom noen blant dere er syke, skal han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn; og troens bønn skal frelse den syke, og Herren skal reise ham opp.” Og så 17de vers, om at Elias, han hvis bønn var så mektig, var dog ”et menneske, under like vilkår som oss”. Det slo ned især; det begynte å arbeide i henne.

Da skrev hun et brev til Anderson og sa, at hun nok kunne tro, at Gud ville helbrede henne; men så måtte han komme til henne og gjøre just etter sine ord.

Anderson fikk brevet just i et møte med flere ”eldste” i menigheten. Han spurte om noen ville gå med. Men alle ble tause, turde ikke si verken ja eller nei. Kun én, Rosengren, også svensk, ble til sist med, da Andersen erklærte, at han dog allikevel ville gå.

Således gikk han. Men det var ”med skjelvende knær”.

De kom til piken. Da de hadde bedt over henne og salvet, var smertene med en gang som strøket bort. Hun sto øyeblikkelig opp – det var mellom 11 og 12 om formiddagen – og gikk opp i en øvre del av huset etter noe. Samme ettermiddag gikk hun, ”sikkert en halv times gange”, til en oppbyggelse. Neste morgen gikk hun på sitt arbeid på en fabrikk, som hun deretter også fortsatte med; og hun har aldri hatt vondt i beinet siden.

Det er etter hennes egen fortelling. Det skjedde av mai i 1882.

Den neste morgen kom legen hennes. Hans ord maler ganske godt det overraskende; derfor nevner jeg dem. Det ble ikke sagt ham hvordan det var godt til. Men da han endelig fikk rede på saken: så at piken var oppe, ja ute, og da han forsto, at det var alvor, ble han overmåte harmfull, som rimelig kunne være, over en slik vanvittig ”uforsiktighet”, som det måtte være i hans øyne, å bære seg slik ad, fordi om hun nå et øyeblikk kjente seg en smule bedre; han var, som ventelig kunne være, overbevist om, at det ville komme et forferdelig tilbakeslag. ”Gale folk skal vi ikke snakke om”, sa han, ”men hils henne, at hun ikke får komme til meg flere ganger!”

Sofia Pilström, fra Damhyttan ved Filipstad, 20 år gammel, fikk før to års alder verk i ryggen, som ble mer og mer kroket. Ved tyve års alder brød en verk ut høyere opp på ryggen; det var som en utvekst på størrelse med en potet ved siden av ryggraden. Etter ett års forløp gikk det hull; det forble alltid åpent. Siden kom det flere sår, noen av dem ble legt, noe forble åpne; de begynte med en sort flekk, som var forferdelig øm, aller verst før det gikk hull. ”Det føltes som om de gikk langt innigjennom langs med et bein.” Fra først i september 1885 ble hun liggende. Kunne kun ligge på høyre side, skjønt også der var en øm flekk, slik som det pleide før det gikk hul, og så til nød på ryggen; sengen hennes måtte derfor reies med den ytterste omhu. Voldte ulidelige smerter, når hun forsøkte å ligge på venstre side, ja ofte da hun rørte det minste på seg eller bare pustet sterkt; det kunne gå som en kniv gjennom henne.

Reiste april 86 [1886, o.a.] til Boltzius, som bor ¾ mil fra Skåre jernbanestasjon ved Karlstad. Ble båret i et trug fra sitt hjem et stykke frem til bedre vei. Nettopp kommet frem kom Boltzius og bar henne inn, før behandlingen, og ga henne kaffe; da kjente hun ingen smerte. Etter første gangs salving bevegde hun seg straks opp og ned på gulvet, ja sprang endog litt, kjente ingen smerter. Hun hadde før måttet bruke hånden til hjelp for å flytte høyre bein. Fra samme stund kunne hun ligge på venstre side. Da Boltzius ved første salving strøk over den nevnte såre flekk på høyre side, gjorde det forferdelig vondt; ”hun holdt på å skrike”. Men allerede et par dager senere, da han gjentok det, kjente hun ingen smerter. Siden er hun blitt stadig sterkere og har rettet seg ganske betydelig opp. Lenger ut på året, etter 3 ½ måneds forløp, så jeg henne for annen gang; der var i mellomtiden skjedd en umiskjennelig fremgang.

Petter Petterson fra Bransbol traff jeg i juni måned og hørte ham selv berette om sin sykdom og helbredelse. Den har etter hans egen opptegnelse stått på trykk i ”Nya Verml. Tidn.” (i begynnelsen av mai 1886), og jeg skriver fra dette. Etter utskrift fra Karlstads länslasaretts [datidens sykehus, o.a.] sykejournal var han innlagt der for organisk hjertefeil (vitium org. cordis). Han ble ”utskrevet forbedret”, heter det i samme utskrift. Men denne bedring kan, som det kommer frem av beretningen, ikke ha vært av særdeles stor eller varig betydning.

Jeg har fra mitt 11. leveår vært sykelig og bräcklig til min kropp, som år etter år har blitt forverret slik at jeg den 9. september 1879 ble lagt inn på lasaretten i Karlstad [sykehuset, o.a.], hvor jeg ble utskrevet den 4. oktober, og var av herr doktor Eneström erklært uhelbredelig. Da jeg kom hjem, ble sykdommen min verre, slik at alle som så meg, trodde at mine dager snart var talte. Jeg fikk slag, slik at kroppen min ble lam, fikk krampaktige rykninger i kroppen, hadde plager av den mat jeg fortærte og ofte kastet jeg opp, og kunne ikke snu eller flytte meg på min sykeseng, på hvilken jeg uavbrutt lå til den 7. april 1881, da min mor og venner ville hjelpe med å få skiftet på sengen min, dette var årsaken til at flere personer løftet meg ut av sengen i laken, men denne bevegelsen på min bräckliga kropp ble så ille for meg, at jeg ble bevisstløs i 1 døgn og deretter kjente alvorlige plager i flere dager, dette var grunnen til at jeg heller foretrakk å ligge stille på min harde läger/brisk til den 6. november 1883, da nye forsøk ble gjort på å løfte meg i laken på en på forhånd tillaget bädd, men denne lille bevegelse ble meg igjen så ille at jeg ble bevisstløs og ikke kunne snakke på det tredje døgnet, og de som så meg trodde at min livsgnist skulle slukke, men Gud hadde bestemt det annerledes. De alvorlige plagene slapp småningom, slik at jeg ble som før, men foretrakk deretter min harde läger heller enn å utsette meg for odrägliga plager, og lå derfor på samme sted til den 19. januar 1886, da Boltzius på venners anmodning kom til meg og behandlet meg i tråd med Jakobs 5: 14, 15, da Gud helbredet meg slik at jeg uten hjelp kunne sette meg opp i sengen, og gå over gulvet med hjelp. Etter ytterligere behandling den 14. februar kunne jeg gå uten støtte, og har deretter fremdeles blitt sterkere.

Jeg vil til sist nevne at jeg hadde brokk i begge lyskene og gikk i den forbindelse med dobbelt bånd, men ble ved siste behandling helbredet også for dette, slik at jeg nå slipper å gå med bånd. Priset være Herren. Jeg vil takke ham så lenge jeg lever.

Karlstad & Alster sogn og Bransbol den 26 april 1886. P. A. Pettersson.

Riktigheten av både beretningen og underskriften bevitnes av undertegnede:

O. Andersson i Hasselbol,

Orfører i kommunalnemnden

A.P. Nylander                                 A. Nilsson

Bransbhol i Alster                           S. Forsnäs, Alster Sogn

 

Berte Sagveen, fra søndre Fogner, Gausdal, 36 år, ble syk våren 1875 etter barselseng. Nervøs i høy grad; matthet og søvnløshet. Hyppige besvimelser, dog ikke slik at hun falt, men hun var noen minutter borte fra seg selv og slapp alt hun hadde i hendene; deretter kvalme, stor matthet og skjelving. Dette kunne komme ved den minste anstrengelse, ja bare ved å være i mørke. En gruelig angst fulgte; hun ”turde aldri være glad; syntes allting var galt.” Tankene var så uklare og tunge, hun glemte alle ting, og det sved i hjernen, foruten mange andre pinlige, sykelige fornemmelser.

Tidlig om våren 1886 ba Anderson for henne. Under bønnen hadde hun en underlig fornemmelse. Det var ikke godt å beskrive; men det var som ”noe kaldt, som begynte fra hodet og rislet nedigjennom”. Og fra samme øyeblikk ble alt med en gang så lett, så lett. Ved brystet stanset fornemmelsen og ”hadde liksom mange svinger der”; så gikk den videre like ned i føttene. Siden, ved en anstrengelse, fikk hun igjen litt: der satte seg noe i halsen. Anderson bad da en gang til over henne, og siden den tid har hun kun kjent ganske svake etterdønninger av den gamle sykdom. Er arbeidsfør og frisk; kjenner seg glad og som forandret helt igjennom.

Inger Ingegretsdatter, Brevikssæteren. Hadde under sitt lange sykeleie (14 år), ifølge henne selv og husets folk, mangfoldige ganger hatt så voldsomme smerter og sykdomsanfall, at de ofte hadde trodd at hun skulle dø. Hadde i mange år hatt et åpent sår på magen (tarmfistel) på størrelse med en liten finger, der det fløt blod og materie og tarminnhold, ofte ved den minste bevegelse eller bare hun pustet litt hardt. Hoven mage; store smerter bare hun beveget på seg. Hadde ett års tid også hatt et sår på haken, som holdt seg åpent på grunn av legemets fullstendige mangel på selvvirksomhet, uaktet det (se attesten under) ikke i seg selv var ondartet. Kunne nesten ikke beholde noen mat og orket ikke å løfte føttene sine over sengekante opp i sengen.

I juli 1886 kom en mann ved navn Josef Gabrielli [Josef Gabriel Lie var hans egentlige navn, men han ble ofte kalt Gabrielli, o.a.] til Brevik; han er maler av yrke og medlem av frimenigheten i Risør. Han ber for syke, og det bevitnes fra flere hold, at den guddommelige kraft følger med.

Det var en lørdag formiddag (24de) ved 7-tiden, han kom til Inger, salvet henne og ba for henne. Hun kjente en forunderlig gjennomstrømning i samme øyeblikk. Det arbeidet i kroppen utover natten; hun ble varm og tørstet i flere dager, sterkest på lørdag; hun hadde ifølge en leges undersøkelse feber den dagen. Men hun kjente straks slik forandring. ”Skulle gjerne stått opp om natten kl. 12 og ropt ut, at hun var frisk.” Allerede lørdag ettermiddag var, etter husets folks beretning, såret på haken lukket; og onsdag var såret på underlivet tildekket. Straks den samme søndags morgen sto hun opp og har siden vært oppe og kjent seg frisk.

Doktor Baus i Brevik, hennes lege, bekrefter denne beretning. Etter oppfordring meddeler han i ”Breviks Adresse” (på slutten av september samme år) med navn, at ”piken har vært sengeliggende i omtrent 14 år, i denne tiden har det vært forskjellige hysteriske symptomer og smerter. I løpet av det siste års tid har hun hatt et ikke ondartet sår på haken, omtrent på størrelse som en 2-øring, men som på grunn av hennes svekkede tilstand hadde vondt for å bli legt. Videre hadde hun et sår på underlivet, som har vedvart i mange år, og som sto i forbindelse med en tarm, slik at der fra dette fløt ut tarminnhold gjennom såråpningen inntil 8 dager før hr. Gabriellis [Josef Gabriel Lie, o.a.] ankomst til stedet*). Begge sår og spesielt det sist omtalte ble tilhelet på en ualminnelig kort tidsperiode og er fremdeles tilhelet. Hun sto plutselig opp, er fremdeles oppe og sier at hun føler seg vel og ikke har noen smerter.”

Ifølge den samme leges muntlige meddelelse antok han, at hele sykdommen hadde sin rot i en stans i det månedlige. Denne forstyrrelse i funksjonene hadde det lykkes ham å oppheve for en kortere periode en gang i sykdommens første år, og dermed også sykdommen. Men den kom igjen og hadde angrepet snart det ene organ og snart det andre og hadde forårsaket en mengde forskjellige sykdomsutbrudd. Men akkurat fra den samme tid er også den samme tid er også den nevnte forstyrrelse igjen hævet.

Jeg vil her gripe anledningen til å uttale en takk til hr. doktor Baus for den ovenfor intagne offentlige vitneerklæring, som han har meddelt i denne sak. Ikke således å forstå, som om det på noen måte skulle være på min oppfordring den er fremkommet; men for sakens skyld har jeg lyst til her å takke ham. Jeg har nemlig gjentatte ganger, både i Norge og Sverige, hos legene møtt ganske liten imøtekommenhet i dette henseende. Ikke bare at jeg noen ganger har møtt uvilje, likefrem fanatisme, - som jo egentlig ikke kan overraske i en sak så ny og så underlig. Det er ikke det jeg tenker på. Men selv leger, som jeg, enten gjennom andre eller endog fra deres egne uttalelser i private samtaler, visste kunne fortelle ting om en syk person, som for meg ville være av største viktighet, de var imidlertid ikke til å rokke til offentlig å bevitne det samme som de hadde uttalt privat. De fryktet, - det er lett å forstå, og frykten er sannelig også alt annet enn ubegrunnet, - at når en sykdom, der de forgjeves hadde brukt alle legevitenskapens midler, siden ble helbredet gjennom bønn, skulle det hete, etter de flestes, navnlig de fleste legers dom, ikke: her er et under, - men: den lege er en klodrian. Slik står saken fremdeles. Så der kan nok være unnskyldning. Men videre mandig synes jeg imidlertid ikke at det er.

Når det i tillegg er slik at riktig mange leger ville tro, også om seg selv, når en slik noe overraskende helbredelse fant sted, at de visstnok måtte ha tatt feil vedrørende art, så sant bare (som nok sjelden vil mangle) en dobbelt mulighet var for hånden, - så vil man forstå, at saken har sine vanskeligheter. Det er ikke så lett å skaffe vitneutsagn fra leger, som mange kanskje kan forestille seg. Det er grunn til takk.

*) De siste åtte dager hadde der ikke rent ut tarminnhold, men kun blod og materie. Dette bekreftet også husets folk for meg da jeg spurte dem om dette. Men når noen herved kunne mene at det var en mulighet for den antakelse, at en bedring allerede tidligere kanskje kunne være begynt å inntre, er dette, så vidt jeg kan forstå, aldeles ubegrunnet. For både Inger og hennes svigerinne, i hvis hus hun bodde, uttalte gjentakende og med stor bestemthet, at de for dem ikke hadde vært noe nytt i den nevnte omstendighet, men at det samme også tidligere ofte hadde funnet sted, og det hadde gått åtte dager og lengre enn det, alltid med påfølgende tilbakefall.

J., sønn til en embetsmann, som ikke ønsker sitt navn nevnt *), ble etter å ha lidd av et overanstrengt hode i et par års tid, til slutt så dårlig at han måtte forlate sin post i en kontorforretning, hvor han arbeidet. Det var for seks år siden. Etter legens råd forsøkte han gjennom opphold i høyfjellet, gjennom en lengre sjøtur og gjennom gjentatte badereiser å gjenvinne helsa si, men forgjeves. Den siste halvdel av 1885 lå han for det meste i sengen; den minste lyd eller anstrengelse økte smertene, og hans hode trengte på grunn av sin tyngde og tretthet alltid støtte, liksom det også etter meget anstrengelse fulgte lammelser. Han klarte ikke å lese og lite å tale eller sysselette tankene, og var meget plaget av søvnløshet og smerter om nettene. Legene fryktet for en type svulst på hjernen og levnet ham lite eller intet håp.

Han hadde tidligere hørt rykter om underfulle helbredelser og fikk så tilfeldigvis pålitelig informasjon om en slik, utført ved Anderson, og fikk tro og mot til å søke helbredelse gjennom bønn.

Straks etter bønnen og salvingen var han i stand til å forlate sitt værelse og være sammen med familien den største del av dagen. Den overømfintligheten for lyd forsvant for en stor del øyeblikkelig, og etter noen dager kunne han gå mindre turer. Siden er det fremover litt etter litt, og han har nå i lengre tid igjen kunne tåle atskillig arbeid.

Frederik Thorelius, sønn av prost I. i Grava Sogn, Värmland, ble i 13-års alderen, midt i april 1885, syk, antagelig av overanstrengelse. Lå som helt lam, kunne ikke flytte hånd eller fot eller hode; imidlertid beveget den gang fingrene og kunne snakke. I legeprotokollen i Karlstads länslasarett [sykehuset i Karlstad, o.a.], hvor han lå fra 5.-15. juni samme år, er sykdommen registrert som ”myelitis?” (ryggmargstæring). Han ble sendt hjem fra lasaretten [sykehuset, o.a.], etter farens beretning med den erklæring, at det ikke kunne gjøres noe med ham, og at ”det så mørkt ut” med tanke på hans helbredelse (i legeprotokollen står det: ”noe forbedret”). Ble verre etter hjemkomsten, lå ubevegelig, spiste kun litt eller ikke noe i det hele tatt, så en lengre tid kun honning med litt søt fløte; kunne kun hviske, og øynene ble holdt lukket. Den 5te juli begynte han å få svære kvelningsanfall, som gjentok seg noen ganger. Til slutt fikk han et forferdelig kvelningsanfall, som varte i tre timer, og der han beit tunga si (…). Deretter et krampeanfall likeså langt, og han var fra den tid helt målløs; moderen måtte se på munnen hva han ville si. Slik lå han i fem dager med lukkede øyne ”som et varmblodig lik”. – Han var under sin sykdom fylt av fromme tanker og ville gjerne høre om Gud.

På den tid kom Boltzius innom, på reisen fra Stockholm tilbake til sin fødebygd. Det var den 8de august. En eldre helbredet stockholmer var med, aldeles frisk og som ung på ny.

Da Boltzius så mot aftenen sto ferdig til å dra, kom prosten, som rent tilfeldig, kom til å ytre:

-Her i mitt hus er det akkurat nå en anledning for Boltzius til å prøve sin gave, og fortalte så om sønnen sin.

Gutten klarte den gang kun ganske lite, nesten umerkelig å røre hånd og fingre; faderen hadde akkurat den samme dagen holdt prøve med ham. Da Boltzius hadde behandlet ham med bønn og olje, og så ba ham om å løfte hendene, hevet han dem med en gang opp til hodet; og da talte han med hørbar lyd. Neste dag, da faderen kom inn, satt han i senga og spiste, dyppet kringle i melk. Fra den tid gikk helbredelsen overmåte raskt fremover. Lasarettlegen [sykehuslegen, o.a.] uttalte sin store forundring:

-Dette var et eiendommelig tilfelle! Man kunne her motsett en uykkelig utgang.

Det ble den gang ikke nevnt noe om Boltzius.

Frederik Thorelius har i den sidenefter forløpne tid vært frisk som andre, og sterkere og bedre til hold enn tidligere. –Alt er meddelt etter foreldrenes beretning.

Ida Stende, 24 år, gift med lærer St. i østre Gausdal. Led av astma, i alle fall fra 8 års alder; hadde strenge anfall, oftest med omtrent en måneds mellomrom. De kom om natten. Det verste taket varte da ved i to-tre timer, som pusten ville bli rent borte og hun ikke kunne så mæle; til sist døset hun av og slumret inn under stor utmattelse. Ut på morgensiden hostet hun da opp noe blod. Da var det verste av anfallet over. Også ellers hadde hun somostest tung pust, kunne kun med besvær gå i en bakke, ble snart matt, skalv i knærne. ”Legen mente at det ikke var noe å gjøre med sykdommen; den var arvelig.”

Anderson ba for henne høsten 1885. Fra den tid har hun ikke hatt noe anfall. Kjente i begynnelsen et par ganger litt til den tunge pusten; men siden ikke. Går tunge bakker uten besvær; kjenner seg friskere og friskere i enhver henseende.

Anna Järnäs fra Mora i Dalarna, 32 år. Hennes sykdom hadde begynt i 15års alderen. I 1873, etter 4 års forløp, reiste hun til Stockholm for å komme inn på Serafimerlasaretten, men ”ble avvist som uhelbredelig.” Legene kalte sykdommen spedalskhet.

Den begynte med vannblemmer på fingre og tær; siden gikk der hull på. I sårene satte det seg dødt kjøtt, som forsøktes utbrent med etsende midler. I begynnelsen kunne et sår bli legt; men så kom det gjerne et nytt igjen. Senere i sykdomsforløpet ble ingenting leget, med de [sårene, o.a.] ble stadig større. En forferdelig stank fulgte. I de senere år av sykdommen hadde hun store smerter, spesielt ved noen anfall. En stedsevarende ulidelig frost, spesielt noen ganger, og da etterfulgt av forferdelige svettebad. Gikk gjerne, også om sommeren, men den i Dalarne velkjente saueskinnspels; kunne vel til dels kaste den midt på dagen, men ytterst sjelden morgen og aften. Gikk blott med stor besvær og smerte; krøp ofte heller på knær og albuer. Lå i den senere tid nesten alltid søvnløs til langt utover natten eller på morgenen.

I september 1885 kom hun til Boltzius; hadde da vært syk i omtrent 16 år, og ble stadig verre. I de første par dagene ba Boltzius to ganger for henne med håndspåleggelse og salving. Fra den samme tid fikk hun regelmessig nattesøvn, og det holdt ved siden. Dagen etter gikk hun en fjerding. Følte straks av og til underlige, tidligere ukjente bevegelser i kroppen, og de tiltok en tid i styrke. Frysningen og smertene avtok og ble snart helt borte; gikk i vinter kledd ganske som andre uten å fryse.

Noen dager etter salvingene begynte der å sees en forandring på sårene. De har alle blitt mindre; det største, under fotsålen, som var dypt, fyller seg med kjøtt. Denne er imidlertid fremdeles litt øm, så hun halter litt. Imidlertid ikke verre, enn at hun går lange turer. Lukten er nesten forsvunnet.

Karoline Olsen, Kristiania (Maridalsveien 4), hadde fra sin barndom lidd av et magetilfelle, som ofte kom tilbake. Sommeren 1885 hadde hun et slikt anfall, som hadde vart ved en 14 dagers tid. Hun tålte ingen mat, men kastet den opp igjen med det samme, og var da tilslutt så avkreftet at hun ”neppe kunne stå på beina”.

En søndag morgen sendte hun bud etter Anderson. Det skulle samme dag være fest for barna ved en søndagsskole, hvor hun var lærerinne. Just som Anderson hadde salvet henne og bedt for henne, sto hun opp, spiste og gikk med skolebarna på en landtur, lekte og sprang og stelte med dem, en anstrengende dag, til kl. 11. Kjente ingen matthet da, og har heller ikke siden kjent spor av sykdommen.

En tid senere fikk hun verk i tannkjøttet, som smertet helt opp til øyet. I flere år hadde det vært ømt og hovent etter en tannbyll. Ved Andersons bønn stanset verken og smertene øyeblikkelig og det har siden vært legt.

Oline Stenbøl, Kristiania (Hausmannsgate 38), ble høsten 1883 syk i venstre hofte og deretter ble hele beinet hovent med store smerter spesielt i leddene. Ble rent dårlig, så snart hun gikk aldri så lite. Det varte til juli 1885. Da ba Anderson for henne og umiddelbart etterpå gikk hun en lang tur uten å få vondt etterpå. Ble fra da av frisk på kort tid og har siden ikke kjent vondt; senere på året kunne hun delta i alt arbeid, var således med på skåronna.

Anton Hansen, snekker, fra Drammen, hadde i minst fire år lidd av en fordøyelsessykdom, som medførte stadig oppkast med gjennomskjærende smerter, som utgikk fra magen. Ifølge opplysninger fra Rikshospitalet, der han lå i 2 ½ måned og først ble utskrevet i oktober 83 [1883], uten at vesentlig eller varig bedring inntrådte, var sykdommen: utvidelse av magesekken. Umiddelbart etter salving og bønn av Boltzius (i begynnelsen av juli 86), drakk han to kopper kaffe, en drikk som han før på ingen måte hadde kunne tåle, og har siden, forsikrer han, spist all slags mat: poteter, sild, osv. uten noen forskjell.

Lovisa Forstberg fra Bjørtorp, Karlsstoga, fikk slag ved åtteårsalderen. Hun er nå voksen. Ble lam i det høyre beinet; det var aldeles dødt. Under legebehandling ble hun imidlertid så vidt, at hun kunne gå med en stokk, til sist også uten stokk, men haltende og med smerte. I de siste par år, spesielt vinteren 1885-86 ble hun igjen verre; kunne kun gå 100 alen om gangen og det med smerte. Foten var ”kald som en is og blå”. I slutten av februar reiste hun da til Boltzius.

Under bønnen og salvingen ble foten varm og myk, og det har siden holdt seg. Kunne siden den tid gå helt uten smerter og meget bedre enn før. Mente nå (juni 86) at hun kunne gå ”så langt det skulle være”; hadde gått en mil uten mén. Kunne ikke kjenne noen forskjell på beina.

Lars Matiassen Skrædderstuen, øvre Dalen, Faaberg. Hadde vært syk i 8 år, sterkt pukkelrygget; store smerter fulgte derav, spesielt ved enhver bevegelse; svært matt, tålte ingen anstrengelse, kastet opp, når han gikk noe. Da Anderson ba, var det ”som om det sopet bort smertene”. Har siden den tid vært nesten fri for smerte, sterkere på enhver måte.

 

Dette var da noen av de merkeligste kjensgjerninger, som jeg har fått anledning til å kjenne, og jeg har strevd med å undersøke dem så godt som det var mulig for en person som ikke var legekyndig. Et mangedobbelt større antall kunne jeg nevne av dem som selv var fullt overbevist om å ha blitt helbredet gjennom bønn, og hvor det måtte synes å være full grunn til ikke å tvile på påliteligheten av dette, for enhver som i alle fall hadde lært å tro på sakens mulighet. Men i møte med den tvilende ville selvfølgelig mange av dem være uten beviskraft. For der hvor ingen særlig påfallende omstendigheter inntrer, hvor bedringen ikke fornemmes øyeblikkelig, eller hvor den forutgående sykdom var mer kortvarig, vil tvileren altfor lett ha den mulighet klar, at en bedring kanskje allikevel kunne ha funnet sted. Jeg vil her kun anføre noen ord av en svensk lege, som i Stockholm i lengre tid, omtrent ½ år, gjorde Boltzius’ virksomhet til gjenstand for en rekke vitenskapelige undersøkelser. Han skriver i privat brev: det ”viste seg – hos mange syke straks etter behandlingen en påfallende forandring ikke bare i den sykes sinnsstemning, slik at uroen og angsten forsvant, men også i det kroppslige, slik at lokale smerter ble redusert eller opphørte og muskelbevegelsen ble friere og kraftigere. Om varigheten og progresjonen i forbedringen fikk man vanligvis ikke vurdert, da de syke oppholdt seg så kort tid på stedet; men i atskillige tilfeller kunne den iakttas. Behandlingen av nervøse sykdommer hadde naturligvis best resultater.”

Det er nesten kun dette: at der i virkelig mange tilfeller inntrådte merkelige virkninger etter bønnen og salvingen, det er nesten kun dette jeg har villet påvise, så godt jeg kunne; jeg tror det ikke lar seg nekte. At der i mange andre tilfeller ikke kunne iakttas noen synlig effekt, opphever på ingen måte det første. Det må man imidlertid virkelig huske på. Den kristne vil ikke finne den forklaring underlig, at det siste kan henge sammen med svakhet i troen hos den syke; også må det være naturlig nok, om de underfulle krefter, som i vår tid igjen har begynt å tre frem, ennå kun er som svake glimt av de, som virket i det apostoliske århundre.

Det er sant, som sagt, at ikke alle fornemmer bedring, at der er mange som vender tilbake uten å føle noen virkning av bønnen og salvingen, hva nå enn grunnen kan være. Det hender visst også, at sykdommen et øyeblikk synes å være veket bort, men siden igjen kommer tilbake med uforandret styrke. Likeledes er det temmelig hyppig, at sykdommen ikke helt forsvinner, at der jo nok kjennes merker deretter, hos noen sterkere, hos noen svakere.

Alt dette kan være sant. Men hvis det dog allikevel står fast – som det nok skal – at der mange, mange ganger er fulgt en øyensynlig og umiskjennelig virkning på bønnen, og det således at denne ofte ga seg tydelig til kjenne fra selve bønnens øyeblikk, - så tror jeg dette er en erkjennelse, som vil være av overmåte stor og velsignelsesrik betydning i vår arme, trosfattige tid. Det er få eller ingen ting, som vår tid trenger så høyt, forekommer det meg, som å få gjenopplivet sin tro på, at Gud personlig og levende griper inn i den virkelige verden, og at han kan verdiges å ta del i et armt, syndig menneskes små skjebner og forhold. At han ikke sitter høyt i sin himmel og lar alt på jorden gå sin egen gang etter naturvitenskapens ”evige lov”. Det er vel slik, at også i vår tid har mang en kristen opplevd slike ting, som gjorde ham selv fullt overbevist om, at han deri kunne se guddommelig inngripen, guddommelig bønnhørelse. Men annerledes makt ligger det imidlertid i de ting, som er i stand til også utvortes å la seg iaktta og bekrefte.

Står kjensgjerningen fast, - la så fritenkerne komme og forklare det på sin måte som ”magnetisme”, ”elektrisitet”, ”hypnose”, eller hva det nå kan være for et lærdklingende navn det nå nettopp er på moten å stikke sin ikke-viten inn i, - det tror jeg ikke vil gjøre meget virkning.

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.