Kapittel 4 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

IV

Men hva nå særskilt angår den så meget omtalte Boltzius, så har der imidlertid vært talt om helbredelser av ganske annerledes uhørt og oppsiktsvekkende slag enn de her nevnte. Disse vil jeg da tale litt om.

Der lå mange krøplinger, halte, blinde, døvstumme osv. hos Boltzius, den tid jeg var der. Hos enkelte av dem fikk jeg også det bestemte inntrykk, at bedring inntrådte; men hos de fleste var virkningen iallfall ikke videre øyensynlig. At noen hel arm eller hånd skulle være vokst ut gjennom Boltzius’ bønner, som ordet vil ha det til, har jeg ikke kunnet erfare. Jeg utspurte nøye om saken, foretok også reiser i den anledning, men kunne ikke finne noen pålitelige kjensgjerninger. Om blindfødte som har blitt helbredet har det også vært meget tale om. Og der var flere, som selv med den største bestemthet påsto, at de aldri i sitt liv hadde kunnet skimte lys eller skille dag fra natt, og som nå hadde fått et svakt syn. Der ble jevnlig holdt forskjellige gjenstander frem rett foran øynene deres, som de skjelnet fra hverandre. At det var med øynene det skjedde, kan jeg ikke være i tvil om; jeg så deres øyne spent som i en voldsom anstrengelse. Jeg kan således ikke annet forstå enn at der måtte være skjedd en virkelig forandring med deres øyne. For at det skulle være en selvskuffelse tilstede angående deres tidligere tilstand, som en ung lege, jeg snakket med, antydet, slik at de også før skulle ha hatt en smule syn, uavhengig av at de selv med en så overordentlig bestemthet påsto ikke å kunne skimte den minste dagsens stråle, - det forekommer meg imidlertid heller ikke så ganske lett å tenke seg. Og har man først i så mange andre tilfelle forvisset seg om, at i det hele særdeles merkelige kjensgjerninger foreligger, så bortfaller, forekommer det meg, også den egentlige grunn her, til for enhver pris å søke andre forklaringer.

Men det må tilføyes, at den synsevne, som her syntes å være vunnet, allikevel ikke kunne skjønnes å være til noe egentlig gagn for vedkommende selv. Når man kun med den ytterste anstrengelse av synsevnen kan skjelne en hatt, en lue, en bok osv. fra hverandre, når disse ting holdes like foran øyet, så kan dette syn vel neppe sies å være til noen egentlig nytte. Men kjensgjerningen selv er allikevel i og for seg overmåte merkelig, for så vidt den har sin riktighet, - som jeg tror. Et ganske lignende forhold syntes meg å finne sted med hensyn til de døvstumme. –Enda en ting skal jeg nevne. Der inntrådte jevnlig etter bønnen hos blinde og døve som hos mange andre syke en eiendommelig bevegelse eller pirring, sterkere eller svakere, noen ganger nær inntil smerte, i det syke sted. Også en norsk døvstum, som jeg kjente, som neppe tidligere hadde fått noe å vite om dette, meddelte meg dette uoppfordret, med synlig overraskelse.

At der hos fødte blinde eller fødte døvstumme skjedde en forandring på deres syn eller hørsel, er jeg da, som sagt, virkelig tilbøyelig til å tro. Men at der skjedde en slik forandring, at de egentlig kan sies å være blitt ”helbredet”, til dette kan jeg allikevel ikke gi noe eksempel. Dette kan muligens finnes; men det har jeg ikke fått kunnskap om. Derimot kan jeg anføre utvilsomme vitnesbyrd om folk, hvis syn eller hørsel senere i livet var blitt sterkt svekket, og som gjennom bønnen opplevde en iøyenfallende forbedring. Således en svensk dame, som jeg talte med, som nesten hadde vært blind; hun har gått sitt fulle syn tilbake, leser og skriver *). Også fra vårt eget land, fra Kristiania, kjenner jeg et lignende eksempel. Det var en liten pike, 10 år gammel, hvis syn i flere år hadde vært sterkt svekket på grunn av en kjertelsykdom, og som i selve bønnens øyeblikk kjente sitt syn påfallende forbedret. Om dette beretter både piken selv og hennes foreldre meget omstendelig.

*) Etter beretning i svensk avis (Stockholms Dagbl. 1885, nr. 311) fra en motstander, som forresten ikke egenlig kan nekte helbredelsens kjensgjerning, skulle blindheten skrive seg fra ”inflammasjon i halsmusklene”. Han påstår at han selv er pålitelig underrettet. Man når den lamme mann beretter, at nevne dame allerede tidligere gjennom legebehandling har kommet seg, slik at hun hadde kunnet skrive brev til sine slektninger, så beror dette på en misforståelse. Det er sant, hun hadde skrevet brev, men etter hennes egen beretning som blinde skriver uten hjelp av synet.

---

Med hensyn til de sterke overdrivelser, som er kommet i omløp i særdeleshet med hensyn til Boltzius’ virksomhet vil jeg her ved denne anledning si noen ord.

Flere av dem, som ber for syke, er ganske nok, spesielt i begynnelsen, tilbøyelige til å ta litt for sterkt i om de bønnhørelser som har funnet sted. Og er det så forunderlig? Det er så nytt, så stort og så overveldende, når man første gang får se liksom livaktig med sine egne øyne den guddommelige krafts virkning, - det ville ikke være menneskelig, om de ikke lett måtte bli fristet til å feile på den her nevnte måte. Hos Boltzius fremtrer denne svakhet i særlig grad.

Slik som jeg oppfatter denne mannen, har han av naturen særdeles små evner og likeledes en ringe utvikling, har således lite av det man kaller dannelse, liten selvkritikk. Hans svake som hans sterke sider kommer utildekket til syne. Men der er kraft i hans natur. Han er av dem, som går veien beint frem. Det som eier ham, eier ham helt, hver trevl og tråd. Etter en vekkelsestid med voldsom sjelekval, slik at han gjentatte ganger ville ta livet sitt, kom han, ved 30års alderen, til en overveldende salig fornemmelse av Guds nåde. Da ga han seg med brennende iver over til å vie seg til å forsøke å gjøre andre like lykkelige som han selv var. Enfoldig og forunderlig bar han seg visst av; men kjærlighet skinte igjennom. Syke og fattige tok han seg spesielt av. Og Guds ord tok han på samme måte, bein frem, uten å prute. Og således var det på en måte den naturligste sak i verden for ham å be for de syke og lidende, som han kjente. Det sto jo i Guds ord; og han forsto seg ikke på fortolkningskunsten.

Hos en sådan natur vil det nok kunne bli oss forklarlig, hvorledes der ved siden av den sterke tro og den levende kjærlighet kan komme frem store svakheter og en mangel på evne til å skjelne (kritikk), som fører de største overdrivelser med seg. Han er snar til å se ”et stort under”, altfor snar; og enhver forstandig, granskende undersøkelse blir lett i hans øyne en fordømmelig ”vantro”. Og den mektige innflytelse, som han øver på sine omgivelser, den dype – og som vi har sett så fullt berettigede – tillit, som de nærer til hans bønns undergjørende kraft medfører naturligvis, at også de alle sammen blir dratt med inn i hans overdrivelse. Og det er således, som man vil forstå, under visse omstendigheter ingen lett sak for en nykommer å komme frem til en klar og uhildet oppfatning. Jeg skal nevne et eksempel. Samtidig med meg var der tre søstre fra Bjurkjern; de hadde vært ”døvstumme”, hadde faderen sagt. Nå talte de, riktignok meget utydelig; men det var lett å forstå, at de hørte. Man kunne tro at de kun manglet talens øvelse. Boltzius var lykkelig, barnslig lykkelig over ”det store underverk”. Daglig, ja flere ganger om dagen hadde han dem fremme for å øve dem i å tale og vise dem frem for forsamlingen for på den måten å styrke de andres tro.

Der var imidlertid ting, som vakte min mistanke, og jeg oppsøkte pikenes hjem. Etter de opplysninger jeg der fikk av flere, kunne jeg ikke forstå, at det var skjedd noen forandring, i alle fall ikke noen betydelig forandring med pikene. De hadde også før kunnet tale omtrent på denne måten. Det var en arvelig feil i familien. Det ble nevnt meg en hel rekke av nære slektninger, som hadde en ganske lignende mangelfull tale og hørsel.

Og det her nevnte trekk er på ingen måte enestående.

Denne Boltzius’ svakhet har gjort meget skade. Den har hos utenforstående i stor grad næret mistanke mot alt sammen. Og der er ellers også flere trekk hos den forunderlige mann, som spesielt i begynnelsen lett kan støte selv den fordomsfrie. Men tanken på hans eiendommelige natur og utvikling vil dog kunne kaste et sterkt formildende lys over saken.

Og ett skal tilføyes. Just ved å helt være seg selv, uten alle tillærte former, så han kan kalle på de snurrigste ting og blande spøk og dypt alvor sammen på den forunderligste måte, ja jeg hadde nær sagt endog just ved sine kanter og svakheter, øver han en frigjørende virksomhet i sin krets. Og de lyse smil og vennlige øyne, som der trer oss i møte, avlegger også et vitnesbyrd på sin måte, som er vel verd å akte.

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.