Torsdag 21 November
Ingvar Bøhn om F. A. Boltzius
Ingvar Bøhn om
F. A. Boltzius
Ingvar Bøhn skriver blant annet om sitt møte med den svært kjente svenske helbredelsespredikanten F. A. Boltzius i sin bok ”Om underfulle helbredelser”. Han skriver:
”Med hensyn til de sterke overdrivelser, som er kommet i omløp i særdeleshet med hensyn til Boltzius’ virksomhet vil jeg her ved denne anledning si noen ord.
Flere av dem, som ber for syke, er ganske nok, spesielt i begynnelsen, tilbøyelige til å ta litt for sterkt i om de bønnhørelser som har funnet sted. Og er det så forunderlig? Det er så nytt, så stort og så overveldende, når man første gang får se liksom livaktig med sine egne øyne den guddommelige krafts virkning, - det ville ikke være menneskelig, om de ikke lett måtte bli fristet til å feile på den her nevnte måte. Hos Boltzius fremtrer denne svakhet i særlig grad.
Slik som jeg oppfatter denne mannen, har han av naturen særdeles små evner og likeledes en ringe utvikling, har således lite av det man kaller dannelse, liten selvkritikk. Hans svake som hans sterke sider kommer utildekket til syne. Men der er kraft i hans natur. Han er av dem, som går veien beint frem. Det som eier ham, eier ham helt, hver trevl og tråd. Etter en vekkelsestid med voldsom sjelekval, slik at han gjentatte ganger ville ta livet sitt, kom han, ved 30års alderen, til en overveldende salig fornemmelse av Guds nåde. Da ga han seg med brennende iver over til å vie seg til å forsøke å gjøre andre like lykkelige som han selv var. Enfoldig og forunderlig bar han seg visst av; men kjærlighet skinte igjennom. Syke og fattige tok han seg spesielt av. Og Guds ord tok han på samme måte, bein frem, uten å prute. Og således var det på en måte den naturligste sak i verden for ham å be for de syke og lidende, som han kjente. Det sto jo i Guds ord; og han forsto seg ikke på fortolkningskunsten.
Hos en sådan natur bil det nok kunne bli oss forklarlig, hvorledes der ved siden av den sterke tro og den levende kjærlighet kan komme frem store svakheter og en mangel på evne til å skjelne (kritikk), som fører de største overdrivelser med seg. Han er snar til å se ”et stort under”, altfor snar; og enhver forstandig, granskende undersøkelse blir lett i hans øyne en fordømmelig ”vantro”. Og den mektige innflytelse, som han øver på sine omgivelser, den dype – og som vi har sett så fullt berettigede – tillit, som de nærer til hans bønns undergjørende kraft medfører naturligvis, at også de alle drags med inn i hans overdrivelse. Og det er således, som man vil forstå, under visse omstendigheter ingen lett sak for en nykommer å komme frem til en klar og uhildet oppfatning. Jeg skal nevne et eksempel. Samtidig med meg var der tre søstre fra Bjurkjern; de hadde vært ”døvstumme”, hadde faderen sagt. Nå talte de, riktignok meget utydelig; men det var lett å forstå, at de hørte. Man kunne tro at de kun manglet talens øvelse. Boltzius var lykkelig, barnslig lykkelig over ”det store underverk”. Daglig, ja flere ganger om dagen hadde han dem fremme for å øve dem i å tale og vise dem frem for forsamlingen for på den måten å styrke de andres tro.
Der var imidlertid ting, som vakte min mistanke, og jeg oppsøkte pikenes hjem. Etter de opplysninger jeg der fikk av flere, kunne jeg ikke forstå, at det var skjedd noen forandring, i alle fall ikke noen betydelig forandring med pikene. De hadde også før kunnet tale omtrent på denne måten. Det var en arvelig feil i familien. Det ble nevnt meg en hel rekke av nære slektninger, som hadde en ganske lignende mangelfull tale og hørsel.
Og det her nevnte trekk er på ingen måte enestående.
Denne Boltzius’ svakhet har gjort meget skade. Den har hos utenforstående i stor grad næret mistanke mot alt sammen. Og der er ellers også flere trekk hos den forunderlige mann, som spesielt i begynnelsen lett kan støte selv den fordomsfrie. Men tanken på hans eiendommelige natur og utvikling vil dog kunne kaste et sterkt formildende lys over saken.
Og ett skal tilføyes. Just ved å helt være seg selv, uten alle tillærte former, så han kan kalle på de snurrigste ting og blande spøk og dypt alvor sammen på den forunderligste måte, ja jeg hadde nær sagt endog just ved sine kanter og svakheter, øver han en frigjørende virksomhet i sin krets. Og de lyse smil og vennlige øyne, som der trer oss i møte, avlegger også et vitnesbyrd på sin måte, som er vel verd å akte (Bøhn, 1887, s. 21-22).”