Kapittel 6 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

VI

Det er tro først og fremst, som er betingelsen for å kunne bli helbredet gjennom bønn, - om dette er, som ventelig kan være, alle de som ber for syke, enige. Det vil nå ligge nær for de fleste i vår tid å forstå dette således, som at alle ærlige troende kristne uten videre skulle være skikket til denne helbredelse, men heller ingen andre. Men slik forholder det seg visselig ikke. Det ser oftere heller ut til å være tilfellet, både at levende troende ikke blir helbredet, og at folk, som ikke stod i noe levende forhold til Gud, blir det. Men det vil til, at den syke har en levende forvissning om, at det er Guds kraft alene, som her virker helbredelse; men at den også fullt og helt er mektig til dette.

Det er denne tro, som det her spørres om. Således som jeg en gang hørte Boltzius på sin egen nokså slående, litt spøkefulle måte uttrykke det. ”Jeg har to slags pasienter”, sa han; ”noen som tror på Boltzius, - de reiser hjem igjen nøyaktig på samme måte som de kom, - og noen som tror på Gud; de blir helbredet.”

Tro utkreves her da, en levende tro på Guds kraft og også Guds villighet til å helbrede. Den som tenker: ”Jeg kan da saktens gjerne prøve; det kan i alle fall ikke skade,” vil neppe erfare noen virkning. Dog vil jeg hermed ikke ha ment en tro, som ikke kjenner tvil, en tro som aldri vakler. Jeg har talt med flere, som hadde kjent stor virkning, og som dog fortalte, hvorledes de hadde kjempet hardt mellom tro og tvil. Ikke sjelden, tenker jeg, kan nettopp en slik kamp være et større tegn på alvor enn den raske tro, som tar så lett på saken.

Det alminnelig er vel, således som saken ennå inntil denne tid står i alle fall, at de fleste først søker helbredelse gjennom bønn når alle andre råd er forsøkt og alle menneskelige utveier er lukket, - som med kvinnen, ”som hadde brukt hele sin formue på leger”. Det er jordelivets dype nød, som er i stand til å gjøre vårt øre lydhørt og åpne vårt øye for den mektige hjelp, som vi ellers så lett i vår blindhet går ringeaktende forbi. Det er på den måte troen våkner. Og Herren hjelper i tråd med sitt ord: ”Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg.”

Enhver bør tenke litt her: når nøden blir stor, når dens bølger går over vårt land, da kan mangt stille seg i et nytt lys for oss. Man kan da lettelig bli helt annerledes mottakelig for den tanke, at når Gud så høytidelig og uavlatelig taler til oss om bønnhørelse og om hjelp i vår nød, og så til bekreftelse forteller oss tusenvis av eksempler på sin herlige hjelp før i tiden, - så er alt dette aldeles likefremt og påtakelig å forstå, også nå, likeså utvortes og håndgripelig, som da han i gamle dager gjorde rette igjen de sykes krumbøyede lemmer eller stillet Genesaretsjøens ikke åndelige, men legemlige bølger. Og har man først en gang for alvor fått øye på den tanke, at Jesu ord er ganske enkelt og likefrem å forstå, akkurat slik som de var ment, da de første gang ble talt, - så tror jeg ikke lettelig man igjen gir slipp på denne tanken. Den er av dem som går dypt ned.

For meg er det slik, som det er en såre naturlig ting, når vi tror på Guds ord, at vi da søker underfull hjelp hos ham, også i timelig nød. Og at vi da også søker den på den vei og gjennom de midler, som han så bestemt har anvist oss. Umulig er det dog, synes det meg, å bli stående ved den tanke, at de mektige forjettelser, som det nye testamente i så rikt mål fører frem, kun skulle gjelde den apostoliske tid, ”Be og dere skal få!” ”Disse tegn skal følge dem som tror”; osv. osv. Aldri høres noe slikt forbehold. De er talt til kirken for alminnelig bruk. Det synes jeg ikke det skulle kunne sås tvil om. Og her overalt å innskyte den ”åndelige” mening i ordene, det står så klart for meg at det er å stjele margen ut av dem; det er nettopp å tilintetgjøre den rette og egentlige mening, som alltid tillegges underne: den å være et høyttalende og iøynefallende vitnesbyrd for all verden om den læres guddommelige utspring, som gikk i følge med dem.

Men vel må det komme mange innvendinger, når så store og underlige ting kommer frem, og det nye. Det kan ikke forundre. Allerede det, jeg sa, at også ikke-troende kunne ha funnet helbredelse, vil saktens overraske, for ikke å si forarge, mange.

Og dog er det, når vi tenker over det, større grunn til å forundre seg over hvorledes den tanke at kun troende kunne bli helbredet, så sterkt har kunnet rotfeste seg og få stor utbredelse. Vi kjenner alle til søndagsevangeliet, hvordan ni av ti av de spedalske helbredede (Luk. 17) av frelseren selv blir omtalt som vantro. Og aldri hører vi noen bli avvist av frelseren; det kan vel ha skjedd allikevel, - det er sant, - men særdeles ofte kan det neppe være skjedd. Og – når vi kjenner menneskene – hvordan kan vi tro at kun (eller nesten kun) sanne troende skulle være kommet til ham? Snarere må vi vel tenke at det var mange, kanskje overmåte mange av alle disse skarer av lidende, som vel hadde tro til helbredelse, men ikke til sjelens frelse.

Så lett er det å ta feil, når opplevelsen og egen erfaring mangler. Det må vi ha for øye. Er Gud oss så god, at han fremdeles og kanskje i rikere mål lar underlige ting skje iblant oss, så gjelder det i sannhet å møte dem med ikke for mange forutinntatte meninger.

Om slike mener jeg det bærer vitnesbyrd, når det i denne sak til og med har vært ymtet frempå om ”demoniske undere”. Når vi minnes hvordan denne beskyldning ble brukt mot frelseren, og hvordan den av ham ble tilbakevist, skulle vi vokte oss for lett å ta slike ord i vår munn.

Ganske alminnelig vil man møte en innvending som denne: Dersom det var en guddommelig kraft, som virket, dersom det var under, hvordan kan det sa henge sammen at det så ofte skjer kun en halvveis helbredelse? At det noen ganger trekker ut, og at bedring først inntrer litt etter litt? At lemmer aldri rettes ut eller vokser ut eller øyne og ører åpnes umiddelbart, som vi hører om det så ofte i den apostoliske tid? Er det under, hvorfor skjer da ikke slike ting? Er ikke Gud den samme nå som den gang? Og kan noe være smått eller stort for ham?

Og slik spør man.

Først vil jeg svare til dette: Om de her nevnte helbredelser rettelig bør kalles ”under” eller ikke, vil jeg ikke stride med noen. Vil man ikke gi dem dette navn, så kan man kun kalle dem ”guddommelig bønnhørelse”. Navnet kommer det ikke an på. Og at i alle fall den guddommelige bønnhørelse kan være delvis, og ikke derfor opphører å være Guds kraft, det vil visst alle innrømme.

Men dessuten: denne tanke i seg selv, at det ikke skulle være noen forskjell, at de tikke kan være større eller mindre undere, hva grunner man den på? Den hellige skrift hentyder dog ganske ofte til en gradsforskjell mellom underne. Og om noen ville mene at det kun var fra et menneskelig synspunkt, etter det mer eller mindre overveldende inntrykk de gjorde, ikke i og for seg selv, at underne ble kalt større eller mindre, så leser man i Matt. 17, 15-21 om Jesu lærlinger som tidligere hadde helbredet skarer av syke, sto der rådløse. ”For deres vantros skyld” sier Jesus at det var. Men det har også sammenheng med sykdommens type (”denne slag” v. 21); altså: til de forskjellige sykdommers helbredelse var det nødvendig med en forskjellig grad av tro.

Vi kommer til en av de sterkeste innvendinger, som reises: den ubetingede bønn. Sykdommen er jo en guddommelig handling med oss, som er sendt oss til vår renselse og oppdragelse. Det er nærliggende å tro, at vi da heller ikke under noen omstendighet tør be Gud ubetinget om å ta den bort fra oss, således som de, som ber for syke, gjerne gjør. Vi må alltid legge saken i Guds hånd, overlate det til ham, om han vil gjøre oss friske eller ikke. Han ser best, hva som tjener oss.

Det synes jo så klart.

Men der er en ting allikevel, som vi må legge oss på sinnet.

Store skarer, hundreder etter hundreder, kom til Jesus og ble helbredet av ham. Vi har før omtalt, at aldri ble noen avvist på grunn av mangel på sann (saliggjørende) tro. Men vi hører heller aldri noen bli sendt bort med en opplysning at han på grunn av sitt åndelige liv ikke tåler å bli helbredet, at han har mer nytte av å bære sykdommen sin.

Hvordan skal vi så forklare dette? Jeg har spurt mange om dette, men ikke fått noe svar.

Det er sant: Jesus måtte gjøre under i rikt mål. For å overbevise en vantro verden måtte det gjøres synlig for alle, som ville se, at der var ingen nød så stor, at ikke han både kunne og ville hjelpe. Det ber sant, dette var nødvendig for den store verdensfrelse, som han skulle utføre. Men når det nå ikke var til gagn for den enkelte sjel? At hans verdensgjerning skulle fremmes med tilsidesettelse av hensynet til den enkeltes frelse, - kan vi tenke oss det? Visselig ikke.

Men Gud kunne jo lett, dersom det var nødvendig, gi dem et kors å bære av et annet slag og på en annen måte, svarer noen. At Jesus altså bare tilsynelatende skulle gjøre denne velgjerning mot dem? Så der skulle komme igjen for dem, kun i en annen form, en lidelse, som kanskje var likeså tung eller enda tyngre? Er vel dét en tanke verdig den store menneskefrelser og velgjører?

Nei, jeg tror enhver vil føle, at ingen av de her nevnte utveier er tenkelige. Vi må søke en annen forklaring.

Og den ligger også, tror jeg, overmåte nær.

Sykdommen kan være oss til gagn; det er sant. Men å bli helbredet fra den, spesielt når det skjer således underfullt, gjennom Guds umiddelbare inngripen, - sannelig, det kan da også bli oss til gagn, åndelig. Det er vel ikke alltid det blir det, det er sant. Men heller ikke med sykdommen når Gud alltid den hensikt han ville; det vet vi. Å drive oss til å vende vårt sinn til Gud og søke ham om hjelp i nøden, det er, det vet vi, den nærmeste virkning, som Gud tilsikter med sykdommen. Og er det skjedd, - som det må, dersom helbredelse skal inntreffe, - mon tro om vi da ikke skulle ha lov til å tro, at sykdommens underfulle og nådefulle borttakelse skulle ha likeså stor utsikt til å smelte som dens vedbliven til å bøye? Jeg tror det.

De som ber for syke, legger sterk vekt på, at sykdommen, om den enn ledes og styres av Guds hånd til menneskers beste, dog er kommet som et resultat av synden som en nedbryting av Guds skapning og således er en virkning av den onde selv. Og mon der ikke også i den tanke, at sykdommen annerledes enn andre menneskelivets tilskikkelser i selve sitt vesen er en forstyrrelse av Guds skaperverk, skulle ligge en styrelse av den fortrøstningsfulle tillit, hvormed vi tør be Gud om å ta den bort? Slik ser det ut for meg. Og den store rolle som sykes helbredelse har spilt i frelserens eget liv, og også i den apostoliske tidsalder, synes jeg også peker sterkt i den samme retning. Og i det hele: den tro som helst kan vente bønnhørelse, den tro som gjør undere, må dog ikke den være nådd frem til det, at den barnlig kan stole på Gud, ikke bare på at han kan, men også at han vil? Men det må jo huskes; også troen, både hos den syke og hos forbederen, den tro som helbreder – og dermed helbredelsen - er en gave. Ingen tar den av seg selv. Slik står også denne sak i Guds hånd – det er klart. Ingen kan tro til helbredelse, uten at Gud legger det i hans hjerte. Men vel har vi lov – lov til å streve etter dette og kjempe for det. Slik forstår jeg det.

Når vi ser nærmere på det, så ser vi at de innvendinger vi her har nevnt, rammer fortidens undere i like stor grad som nåtidens undere. Og dermed slår de også seg selv i hjel.

Mon det ikke ofte skulle være tilfellet, at det er en annen innvending, som ligger bak alle disse, og som i all hemmelighet danner styrken i dem alle. Den: at saken er så ny, - og så stor. Vi har vanskelig for å gjøre oss fortrolige med det. Vi har levd oss så inn i den tanke, at undere ikke hører vår tid til; at de hører hjemme i en lengst forsvunnen tids halvmørke, hvor de står for oss tåket og uvirkelig som en drøm. Når de står så langt borte, da kan vi nok tro dem – på en måte; for da tenker vi ikke stort på det. Men når de rykker oss like inn på livet, da blir det alvor.

Ja, det er saken: Vi har vanskelig for å tro på undere, også vi, som dog gjerne ville tro på kristendommens sannhet. Vi har det. Det lar seg ikke nekte. Derfor har vi så meget lettere for å la dem bli stående igjen i den fjerne, uvirkelige tid.

Men det er dog, for troende menneskers vedkommende, også en annen ting, som her kommer med.

Det er en kjensgjerning: underne fra aposteltiden har ikke fortsatt. Gjennom alle disse århundrer har de lite eller intet vært spurgt. Hvorledes skulle vi da tro, at de skulle høre kirken til gjennom alle tider? Og hvorledes skal vi da forklare oss, at de har vært så lenge borte, og at de nå så plutselig dukker opp igjen? –Det er som om vi ikke kunne tro på kristendommen, når vi skulle nødes til å legge en mening inn i Jesu ord, som ikke erfaringen synes å ha bekreftet.

Det kan svares, og det har vært svart dertil, at underets gjenkomst har sin naturlige forklaring i det store frafall, som vår tid har opplevd. Det er til den store kamp, at de sterke krefter igjen har begynt å utgytes.

Jeg tror, det er rett.

Men det kan også svares på en annen måte, som jeg i grunn tror kun er en annen side av den samme sak.

Underet er gitt kirken som det siste våpen. Hvor alle menneskelige midler glipper, hvor all menneskelig makt slår feil, der trer den guddommelige allmakt inn. Det er ut av nøden at underet går frem. Opp av nøden, av den dype nød vender mennesket sitt bedende øye mot himmelen. Og Gud svarer.

Underet kunne ikke komme frem, så lenge kirken satt inne med verdslig makt og gjorde bruk av denne i nøden i sin kamp. Underets gave blant menneskene er for så vidt ikke unntatt fra den store lov, som råder gjennom all Guds skapning, den åndelige og den legemlige også: at de krefter som ikke blir påkalt, svinner hen.

Det var religionstvangen, som hindret underet fra å vende tilbake til kirken, når nøden brøt inn over den. Det var religionstvangen, som da trådte til og på sitt vis utrettet det som underet skulle ha utført, dersom menigheten hadde hatt tro og tålmodighet til å vente på Guds time. Nå er religionstvangen igjen opphevet, den verste i all fall: nå stormer derfor også kristendommens fiender frem til åpen kamp, med kirkens lange urett som sitt fryktelige våpen. Men nå vekkes derfor også i kirken de lenge savnede underfulle krefter. Jeg tror man vil forstå, at det er fullgod sammenheng i hele den saken.

Det er spesielt, synes det, i de små, frie samfunn, at undergaven viser seg, forholdsvis mindre i de store statskirker, skjønt den også er kommet til syne der også. Det stemmer også med det nettopp antydede (Bøhn, 1887).

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.