Kapittel 7 i boka "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn

VII

Det er ikke så få i vår tid som i ikke liten utstrekning vel kan erkjenne sannheten i de kjensgjerninger vi her taler om, men som dog ikke vil se noe underfullt i dette. De henviser til de ikke så rent sjeldne og visstnok også ganske merkelige eksempler, som legekunsten kan meddele, på helbredelser gjennom forskjellige sjelelige (psykiske) innvirkninger. Nervøse sykdommer, mangehånde smertefornemmelser av nervøs art, også lammelser og kanskje enda flere sykdommer har ikke sjelden vist seg å forsvinne på et øyeblikk gjennom en eller annen sterk sinnsbevegelse, en overveldende glede eller en skrekk, ja endog kun ved streng befaling, en trussel, som sporet den sløvede viljekraft, eller lignende.

Det kan vel være, at en slik forklaring kanskje i enkelte tilfeller kunne synes tilstrekkelig. Også på mange av Jesu undere tenker jeg visst, at den ville være blitt kommet forslag om, dersom han hadde stått like overfor en slik utviklet naturvitenskap, som den vår tid eier. Men som vel enhver vil føle, at den tids underes gåte på ingen måte løses med denne nøkkelen, så tror jeg også, at nåtidens undere er av den art, at en nærmere undersøkelse vil gjøre det umulig å stanse ved en slik oppfatning. Allerede av de her meddelte etterretninger tror jeg nok dette vil fremgå.

Et lite trekk skal jeg tilføye. En dannet dame fra Stockholm kom til Boltzius. Hun kjente ham kun av omtale og hadde aldri sett ham. Skjønt alvorlig gudfryktig ble hun i første øyeblikk sterkt frastøtt av det mer enn alminnelig bondeaktig grovskårne og ikke alltid tiltalende ved Boltzius’ ytre vesen og måte å være på. Under hele hans bønn kunne hun ikke få dette inntrykk bort fra seg, samme hvor mye hun kjempet imot. Jeg tror ikke det vil være lett å få rom for den ”psykiske” eller sjelelige virkning, som her i dette tilfelle skulle ha virket opplivende eller ”sjelelig” styrkende. Og dog ble den nevnte dame ganske iøynefallende bedre. Det var mangeårige reumatiske lidelser, hun led av.

Jeg har hørt flere lignende historier.

En ulik dypere oppfatning, men som dog allikevel forsøker å holde seg innenfor grensene av det fullt naturlig forklarlige, er den, som fremholder hvordan et sterkt gudfryktig liv med tro på Gud og sinnets fred kan utøve en mektig sjelelig innvirkning og derved også føre med seg en legemlig helbredelse. Den allerede tidligere nevnte svenske lege uttaler følgende i sitt brev:

”Dersom en syk klarer å beseire sin selviskhet og hengir seg med kropp og sjel i Guds hånd og fast stoler på, at Gud kan og vil hjelpe ham, så får han en helt annen holdning til sin kroppslige lidelse, enn han tidligere har hatt, da han kun stolte på seg selv. Før gikk han jevnt og stadig og rufvade på sitt onde og økte på den måten dets menliga innvirkning på hans allmenne kropps- og sjeletilstand. Nå derimot virker hans sinnsro og undergifvenhet under Guds vilje en velgjørende virkning på hans lidelse, ja innleder dens helbredelse, dersom det er Guds vilje.”

Denne forklaring vil, som sagt, stanse ved det rent naturlige. Men det forekommer meg allikevel som om den nok kan være i stand til å føre oss et langt stykke ut på det vidunderliges dybder, selv om vi også ennå kan skimte natursammenhengens landstripe i det fjerne.

Vi behøver kun å anta at det fra et levende troens og bønnens samliv med Gud under visse forhold kan utgå en enda langt sterkere sjelelig og legemlig virkning enn den, som vi først ble oppmerksomme på. Vi kan tenke oss, og just den ekte, den dyktige forskning kan ikke anvise en slik mulighet: at den hemmelighetsfulle (”psykiske”) virkning av et slikt troens og bønnens samliv med Gud kan gå langt, langt ut over de grenser, hvor vi er i stand til å følge eller ane dens stier og veier: vi kan tenke oss dette, uten dog derfor på noen måte å gå ut fra, at det har skjedd noen som helst brudd på de store guddommelige grunnlover, der den allmektige fra begynnelsen av har bygget den åndelig-legemlige tilværelse, hvor vi lever. Når vi legger også dette til – som vi vet – at kraften til et slikt troens og bønnens forhold til Gud på ingen måte står i menneskets egen makt, men kommer til oss ad underlige veier, åndes oss inn i sjelen, føres oss i møte gjennom mange livsførelser og underlige sammentreff, som alle sammen står i Guds hånd alene, så tror jeg man vil se, at man vil kunne komme temmelig langt frem imot den strengt kristelige oppfatning av et under, uten at noen av tilværelsens lover må oppheves eller bli tilsidesatt av den grunn.

Jeg kan tenke meg saken på denne måten. Og jeg kan ikke forstå at det er noe i kristendommens vesen som forbyr det, men vil dermed ikke just ha sagt, at det er nettopp slik og ikke annerledes. Men kristendommen lærer oss ikke om den måte Guds allmakt virker på, om det skjer gjennom naturlovens mellomkomst eller på annen måte. Kun det krever den, at vi skal tro på denne allmakt, fullt og helt, både der hvor vi mener å ha kunnet skimte litt av dens veier, og hvor alt er ganske blindt og dunkelt for våre øyne, at vi ikke skal gjøre vår tro avhengig av vår egen forskning og vår forståelse. Underet ved det Røde hav blir ikke mindre, fordi om det, som Moses selv forteller, skjedde gjennom naturlovens formidling (”en sterk ørkenvind” 2. Mos. 14,21). Hva de underfulle helbredelser angår, har jeg tenkt meg det slik at Gud lønndomsfullt styrker den legemets sunnhets- og selvhjelpskraft, som opprinnelig var dette skjenket, men som sykdommen hadde berøvet det; at han liksom ånder på den innerste livskraft i oss, og så – så driver legemet selv sykdommen ut etter alle de livsvirksomhetens lover, som Gud selv har lagt ned deri. For alle vet hvordan denne livskraft og evnen til selvtilheling kan være uhyre forskjellig i styrke, hos barnet og hos den gamle mann for eksempel. Forresten kan hele helbredelsen gå til etter alle livets lover; oppblussing av denne livskraften alene og så den underlige.

”Drømmer, drømmer! Fantasier!” hører jeg fritenkeren rope. ”Når man tror på den slags hemmelighetsfulle innflytelser, er det forgjeves, fullkomment forgjeves å tenke på å holde lovmessigheten eller vitenskapen oppe; - de går ubønnhørlig i stykker – med en gang.”
Så? Mon det?

Jeg var sammen med et par leger nylig. Der ble talt om mange av disse underlige ting, som vitenskapen nettopp er begynt å komme på sporet av, som den før ikke har visst om. Om magnetiseringen, om hvordan et annet menneske kan bli et annet menneskes vilje underlagt, slik at han i det bestemte øyeblikk må gjøre nettopp det og det, som magnetisøren har foreskrevet ham, om denne er langt borte. Om den anelse, som mange mennesker kan ha på lang avstand om en eller annen viktig begivenhet i en av deres kjæres liv. Mange slike ting ble der talt om. Noe kan fremdeles være usikkert, men at fremtidens vitenskap vil komme til å stadfeste mange av den type underlige ting, kan neppe være tvilsomt. Ingen falt den tanke inn, at erkjennelsen av mange slike hemmelighetsfulle, tidligere ukjente bånd og innflytelser sjeler og sjeler imellom på noen måte skulle bringe vitenskapen i fare eller gjøre tanken om orden og lovmessighet i oppbygningen av verden til intet.

Men når noen binder seg, sin sjel og hele sitt liv, til ham, den evige kilde, hvorfra vi og alle ting stammer, at der da skulle kunne gå stråler av liv og kraft på hemmelighetsfullt vis fra hans til vår sjel med legedom ikke bare for sjelen, men også for legemet, skulle det gjøre vitenskapen umulig, skulle det nødvendigvis oppheve tilværelsens orden og lovmessighet?

Noen ganger er imidlertid den menneskelige fornuft en underlig ting!

Nei, det er nok ikke i sin siste grunn spørsmålet, tro og vantro imellom: om det er orden og lovmessighet i tilværelsen, eller om det ikke er det. Men det er spørsmålet: om det høyt over det hele finnes en makt som er i stand til – vel hemmelighetsfullt og usynlig, men derfor like mektig – å ta alle de ”blinde” naturkrefter  i sin hånd og legge dem inn under en høyere lov, under et stort kjærlighetens spørsmål: eller om det er sannhet i den vanvittig fortvilete tanke, at millioner av tenkende og følende vesener med all sin evne til jubel som til smerte, er slengt hen som en kasteball for leken til hjerteløse naturkrefter! Om der er orden og lovmessighet også i åndens verden, nemlig også i forholdet mellom de to verdener, åndens og naturens, på den måte at de berører hverandre og griper inn i hverandre, eller om den ene (den lavere) har makt til å gripe lovløst og forstyrrende inn i den andre (den høyere)? Slik er naturens verden, den lavere, kommer til syne som herren, åndens, den høyere (i alle sine enkeltvesener i alle fall) nyter trellekår i forhold til dette, uten formål i seg selv, prisgitt et lovløst og hensiktsløst voldsanarki.

Ja, det er spørsmålet!

Dersom der er lov og sammenheng og mening i høyere forstand, i sedelig og åndelig forstand, i hele tilværelsen, i alle den åndelige verdens millioner skjebner og forhold og ikke bare i hele slektens, men også i hvert enkelt menneskes mangehånde skiftende skjebner og forhold.

For er det dét, så har vi nok i grunnen underet, ikke bare glimtvis, men rundt omkring oss på alle kanter, til hver dag og time.

Men om der i denne, den dypere forstand er lov og sammenheng i tilværelsen, det synes imidlertid slett ikke å ha tildratt seg noen interesse i vår tids høye vitenskapelighets øyne, den som har satt det til sin stolte ære å ha søkt og funnet lov og sammenheng alle steder ellers, på alle lavere områder av livet. Dersom det er mening og sammenheng også i alle de levende åndelige veseners liv og skjebner, deres gleder og lidelser, mening i det enkelte menneskes, i mitt og ditt og i deres eget liv på jorden, det er en altfor ringe ting, later det til, for de høye ånder, til at de skulle bry seg noe derom eller ha noen tanke til overs for det.

 

Kilde: Bøhn, Ingvar. (1887). Om underfulle helbredelser. Kristiania: I kommisjon hos Aschehoug & Co.

 

[Boka har totalt 7 kapitler.]