Kapittel 2 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan

Kapittel 2

Kristen vender tilbake

til den gode veien

Kristen var fast bestemt på å vende tilbake til den gode vei, og Evangelist smilte, tok ham i hånden og sa:

-Må Gud velsigne deg.

Så skyndte han seg tilbake, og nektet å snakke med noen han møtte på veien. Han gikk som om han var på forbudt område, for han ville ikke føle seg trygg før han var tilbake på veien Evangelist hadde vist ham.

Vel tilbake på veien, kom han til slutt til porten. Over porten sto det skrevet med store bokstaver:

”BANK PÅ OG DET SKAL ÅPNES FOR DERE”

Går inn gjennom porten

Kristen banket på. Ingen svarte. Han banket igjen og igjen. Ingen kom. Han ropte:

-Kan jeg gå gjennom her? Vil du være så snill å åpne for meg? Jeg vet jeg ikke fortjener det, men hvis jeg skal bli tilgitt og får lov til å komme inn, skal jeg aldri slutte å synge Guds pris.

Til slutt kom det en til porten som het Godvilje. Han spurte med dyp stemme:

-Hvem er du, hvor kommer du fra, og hva vil du?

Kristen: -Jeg er en fattig skyldbetinget synder. Jeg kommer fra Ødeleggelsens by, og jeg er på vei til Zion, for å unnslippe Guds kommende vrede. Jeg har fått høre at veien til Zion går gjennom denne porten. Derfor lurer jeg på om du vil slippe meg inn.

Godvilje: -Ja, det vil jeg.

Med det samme åpnet Godvilje porten, og idet Kristen skulle gå inn tok han tak i armen hans og dro ham raskt innenfor.

-Hva skal dette bety? Spurte kristen.

Godvilje forklarte:

-Der ute, ikke langt fra porten, ligger slottet til Beelsebub og hans menn. De skyter piler på dem som går inn her, for å skade dem eller hindre dem i å komme inn.

-Jeg skjelver og fryder meg, sa Kristen.

Da han var trygt innenfor spurte Godvilje hvem som hadde vist ham veien dit.

Kristen: -Evangelist sa at jeg skulle gå hit og banke på, og han sa at du ville si meg hva jeg skulle gjøre.

Godvilje: -En åpen dør er satt foran deg, og intet menneske kan lukke den.

Kristen: -Nå begynner jeg å høste fordelene av det jeg har gått gjennom.

Godvilje: -Men hvordan har det seg at du kommer alene?

Kristen: -Fordi ingen av naboene så faren, slik jeg så den.

Godvilje: -Vet noen av dem om at du gikk hit?

Kristen: -Ja, min kone og mine barn så at jeg dro, og ropte at jeg skulle komme tilbake. Det var også noen av naboene som prøvde å få meg til å snu. Men jeg stakk fingrene i ørene og fortsatte å gå.

Godvilje: -Men var det ingen av dem som fulgte etter deg for å overtale deg til å snu?

Kristen: -Jo, to av naboene mine, Sta og Føyelig. Men da de så at det ikke nyttet, ble Sta irritert og reiste hjem igjen. Føyelig ble med meg et lite stykke på veien.

Godvilje: -Men hvorfor ble han ikke med hit?

Kristen: -Vi kom sammen til Motløshetens myr, og falt uti. Da ble Føyelig motløs, og ville ikke gå videre. Han kom seg opp av myra på den siden som vendte hjem, og sa:

-Du kan få ha det gode landet i fred for meg.

Deretter fulgte han etter Sta. Jeg fortsatte videre alene.

Godvilje: -Stakkars mann! Var den Himmelske byen så lite verdt for ham, at han ikke var villig til å gå gjennom noen få vanskeligheter for å nå dit?

Kristen: -Når du får høre sannheten om meg, skjønner du at forskjellen mellom meg og ham ikke er stor. Det er sant at han reiste hjem igjen, men jeg snudde meg bort og gikk på dødens vei, etter å ha hørt på herr Verdslig Vis.

Godvilje: -Å, du møtte ham? Han ville vel at du skulle velge den kjødelige vei ved hjelp av herr Loviskhet. De er bedragere begge to. Men du fulgte ikke hans råd?

Kristen: -Jo, så langt jeg turde. Jeg fulgte hans instrukser og dro for å finne herr Loviskhet. Så kom jeg til det høye fjellet like ved huset hans, og var redd det skulle falle over meg. Der ble jeg tvunget til å stoppe.

Godvilje: -Det var godt at du ikke ble knust. Mang en pilegrim har funnet sin død ved det fjellet, og flere vil det bli.

Kristen: -Jeg vet virkelig ikke hva som ville skjedd dersom ikke Evangelist hadde kommet til meg der. Det var Guds nåde at han kom mens jeg sto der i min fortvilelse, ellers ville jeg aldri ha kommet hit. Men nå er jeg her, slik som jeg er – mer verdig til å dø enn å være her og snakke med deg. For en gave det er for meg å bli sluppet innenfor nådens port!

Godvilje: -Vi avviser ingen som kommer. Uansett hva de har gjort før de kommer hit, blir de ikke kastet ut. Og nå min gode pilegrim, kom med meg så skal jeg vise deg hvor du skal gå. Se der. Ser du den smale veien? Det er veien du må ta. Den gikk patriarkene i de gamle tider, og profetene, og Kristus og hans apostler. Den er rett som en strek.

Kristen: -Men er det ingen svinger eller avstikkere der en kan gå feil?

Godvilje: -Jo, det er mange småveier som går ut fra denne, men du kan skille den gode veien fra de andre, for den gode veien er den eneste som er rett og smal.

Da spurte Kristen herr Godvilje om han ville ta byrden han hadde på ryggen, for han bar fortsatt på den og hadde selv ingen mulighet til å kvitte seg med den.

Godvilje svarte:

-Vær fornøyd selv om du må bære byrden en stund til, til du kommer til Frelsens grunn. Der vil den falle fra dine skuldre av seg selv.

Nå begynte Kristen å forberede seg på reisen. Godvilje forklarte:

-Når du har gått et stykke kommer du til oversetterens hus. Han vil ta imot deg og gi deg mye verdifull informasjon.

Så sa Kristen farvel til sin venn, og bega seg i vei.

Kommer til Oversetterens hus

Etter å ha gått en times tid, kom han til et stort hus, som han trodde måtte tilhøre herr Oversetter. Etter at han hadde banket på flere ganger, spurte en stemme innenfra:

-Hvem er det?

Kristen: -Jeg er en pilegrim som ble vist hit av en venn av deg. Jeg ønsker å snakke med husets herre.

Snart kom Oversetteren og spurte hva han ville.

Kristen: -Herre, mitt navn er Kristen. Jeg kommer fra Ødeleggelsens by og er på vei til Zion. Mannen ved porten sa at jeg skulle gå hit, så ville du gi meg nyttige tips for reisen.

Oversetteren: -Ja, kom bare inn. Jeg skal vise deg noe som kan bli svært verdifullt.

Han ønsket ham varmt velkommen, og ba sin assistent vise vei.

Assistenten sa:

”Følg meg”, og viste ham inn i et privat rom og ba en tjener åpne en dør. Da døren var åpnet, så Kristen et bilde av en veldig alvorlig person; Hans øyne var vendt mot himmelen. Han holdt den gode boken i hendene. Sannhet var på hans lepper. Verden var bak ham. Han sto som om han bønnfalt menneskene, og hadde en gullkrone på hodet. Oversetteren var taus.

Kristen: -Hva betyr dette?

Oversetter: -Denne mannen er en av tusen. Han kan si med apostlene: ”I Kristus Jesus ble jeg din far gjennom evangeliet” og ”Mine kjære barn, for hvem jeg igjen er i fødselssmerte til Kristus er formet i dere.” Og når du ser ham med øynene vendt mot himmelen og den gode boken i sine hender, og med sannhetens lov på sine lepper, er det for å vise at hans verk er å åpenbare de skjulte ting for syndere; Og det er grunnen til at han bønnfaller menneskene. Og når du ser verden bak hans rygg, og en krone på hans hode, viser det oss at han ved å avsky verdens ting på grunn av kjærligheten til hans Mesters verk, er han sikret å bli belønnet med ære i den kommende verden.

-Nå, sa Oversetteren, -jeg har vist deg dette bildet først, fordi det er bildet av den eneste Herren over det stedet du skal til, han vil være din guide på alle de vanskelige stedene du møter på din vei. Legg merke til det jeg har vist deg, og husk på det du har sett, så du ikke møter noen på din vei som påstår at de leder deg til den rette vei, men som egentlig leder det til døden.

Så tok han ham med inn i et rom som var veldig støvete. Når de hadde sett seg rundt et øyeblikk, ropte Oversetter på en mann som skulle feie. Da han begynte å feie, steg støvet opp og fylte hele rommet så Kristen holdt på å bli kvalt. Da sa Oversetter til en tjener som sto der:

-Kom med vann og stenk i rommet.

Det gjorde han. Da la støvet seg, og tjeneren feide gulvet rent.

Kristen: -Hva betyr dette?

Oversetter: -Dette rommet er menneskets hjerte som aldri har blitt renset eller helliggjort av Guds nådes evangelium. Støvet er menneskets synd og korrupsjon som har besmittet hele mennesket. Mannen som først begynte å feie, er loven. Tjeneren som kom med vannet og fullførte jobben, er evangeliet. Selv om mannen arbeidet alt han orket, klarte han ikke å gjøre rommet rent; Han bare virvlet opp støvet og gjorde det enda verre. Dette viser at loven i stedet for å rense hjertet fra synd, oppvekker og forsterker synden, og øker dens aktivitet i sjelen. Selv om den oppdager og forbyr synd, gir den ikke liv og makt til å undertrykke den. Så mennesket kan ikke selv gi opp sin synd, uten først å ha mottatt guddommelig liv og hjelp ovenfra. Det var derfor tjeneren kom, stenket rommet med vann, og gjorde det rent, for å vise deg at når Kristi evangelium kommer inn i hjertet, kommer nytt liv inn, synden blir undertrykket og beseiret og sjelen blir ren ved enkel tro på Kristus. Slik blir mennesket en verdig innbygger av Kongens rike.

Så tok Oversetter med seg Kristen inn i et lite rom der to barn satt i hver sin stol. Den eldste het Lidenskap, og den andre Tålmodighet. Det var tydelig at Lidenskap slett ikke var fornøyd, mens Tålmodighet satt veldig stille.

-Hvorfor er Lidenskap så urolig? spurte Kristen.

-Guvernanten deres vil at de skal vente på det beste til neste år, sa Oversetter, -men Lidenskap vil ha alt nå. Tålmodighet derimot er villig til å vente.

Da kom noen og tømte ut en sekk full av skatter ved Lidenskaps føtter, og han samlet dem straks opp i armene sine med stor glede.

Han lå høyt og gjorde narr av Tålmodighet. Men snart hadde han sløst bort alt han hadde fått, og hadde ingen ting igjen annet enn en tom sekk.

-Forklar dette nærmere, sa Kristen.

Oversetter: -Lidenskap representerer menneskene av denne verden, og Tålmodighet representerer menneskene av den kommende verden. Menneskene av denne verden vil ha all sin belønning i dette livet, de kan ikke vente. ”En fugl i hånden er bedre enn ti på taket”, betyr mer for dem enn alle løftene i Bibelen. Men de bruker snart opp alt de har, og ved livets slutt har de ingen ting igjen.

-Nå skjønner jeg, sa Kristen, -at Tålmodighet er klokere på mange måter. For det første ønsker han å vente på det beste. For det andre, vil han nyte sin belønning i herligheten når den andre ikke har annet enn filler.

Oversetter: -Ja, og i tillegg: Den kommende verdens herlighet vil aldri ta slutt eller falme, men denne verdens herlighet tar snart slutt. Derfor ble sagt om en viss rik mann: ”Du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå trøstes han her mens du er i pine”.

Kristen: -Da skjønner jeg at det er best ikke å hige etter denne verdens ting, men heller vente på de gode ting som skal komme.

Oversetter: -Det har du rett i. ”Det som sees er forgjengelig, men det som ikke sees er evig”. Men de nærværende ting appellerer slik til våre kjødelige lyster, og de evige ting synes så langt borte fra våre sjeler, at vi har en tendens til å gi etter for våre kjødelige lyster heller enn å vente på tilfredsstillelsen ved de evige. Slik blir vi bundet til det jordiske og går glipp av vår fremtidige belønning.

Et annet sted brant en flamme opp mot en vegg, og noen kastet hele tiden vann på den. Men flammen brant bare høyere og varmere.

-Hva er meningen med det? spurte Kristen.

Oversetter: -Ilden er Guds nådes gjerning i hjertet. Personen som kaster vann på, er djevelen. Likevel ser du at flammen brenner sterkere. Kom rundt veggen her så skal du få se hvorfor. (På andre siden av veggen var det en person som i all hemmelighet helte olje på ilden.) Dette viser deg hvorfor den som blir fristet har vanskelig for å forstå hvordan Guds nåde kan brenne i den troendes sjel, på tross av alle verdens kalddusjer og djevelens fristelser. Derfra gikk de ut i en vakker park, og kom til et staselig palass. På toppen av det gikk strålende mennesker kledd i gull. Synet fikk Kristen til å lure. Han sa:

-Kan vi gå inn?

Da førte Oversetter ham mot døren i palasset. Ved døren sto en mengde mennesker. Alle ville gjerne inn, men ingen turde gå gjennom døren. Med dette forsto Kristen at ...det var mange mennesker som gjerne ville inn i himlenes rike, men som ble holdt igjen av frykt...

Døren inn til palasset ble voktet av sterkt bevæpnede menn. Mellom menneskemengden og døren satt en skriver ved et bord med bok og penn, for å skrive ned navnene på alle som ville gå inn. Ut fra mengden kom en som het Modig, og han ga sitt navn til mannen ved bordet. Så satte han en hjelm på hodet, dro fram et sverd og stormet mot døren. Han ble angrepet av de bevæpnede mennene, men de klarte ikke holde ham. Han slo om seg med slik kraft at de trakk seg tilbake og lot ham passere. Fra innsiden og fra toppen av bygningen, lød ordene:

-Kom inn, kom inn; Evig herlighet skal bli din.

Så Modig gikk inn og ble kledd i palassets vakre kledning. Kristen smilte og sa:

-Jeg tror jeg vet hva dette betyr.

De vendte seg bort derfra og gikk inn i et svært mørkt rom. Der så Kristen en sørgmodig mann som satt i et jernbur, hans navn var Håpløs. Han satt med foldete hender, nedslåtte øyne, og han sukket som om hjertet skulle briste.

-Hva hendte med ham, spurte Kristen.

-Det kan han fortelle deg selv, sa Oversetter.

Håpløs: -Jeg er i hvert fall ikke hva jeg en gang var.

Kristen: -Hva var du?

Håpløs: -Jeg var en gang en lykkelig bekjennende kristen, både i mine egne og andres øyne. Jeg følte at jeg var beredt for den Himmelske byen, og så med stor glede fram til å komme dit.

Kristen: -Jeg skjønner, men hva er du nå?

Håpløs: -Nå er jeg en fortvilet mann, avvist, forlatt og innestengt i dette buret uten mulighet til å komme ut.

Kristen: -Hvordan havnet du i denne situasjonen?

Håpløs: -Jeg glemte å være på vakt. Jeg tillot meg selv å tvile på Guds ord, og ga etter for mine lidenskaper. Jeg syndet mot lyset fra Ordet og Guds godhet. Jeg ga etter for Satans argumenter og han inntok min sjel. Jeg har vakt Guds vrede, og han har forlatt meg. Jeg har bedrøvet Den Hellige Ånd, og han er forsvunnet. Jeg har forherdet mitt hjerte, og nå kan jeg ikke omvende meg.

Da spurte Kristen Oversetter:

-Men er det da intet håp for ham?

Oversetter: -Spør ham.

Kristen: -Er det ikke noe håp om at du en gang skal slippe ut fra dette jernburet?

Håpløs: -Nei, slett ikke.

Kristen: -Hvorfor ikke? Den Velsignede Sønn er medfølende og nådig.

Håpløs: -Ja, men jeg har avvist hans nåde, jeg har korsfestet ham på nytt, og stilt ham åpenlyst til skamme. Jeg har avskydd hans rettferdighet. Jeg har hatet hans herredømme over meg. Jeg har fornærmet nådens Ånd. Jeg har kalt det blodet jeg ble frikjøpt med, vanhellig. Derfor har jeg stengt meg selv ute fra alle løftene, og nå gjenstår ikke annet for meg enn trusler, grusomme trusler, fryktelige trusler om dommen, og brennende indignasjon som skal fortære meg som en fiende.

Kristen: -For hva gjorde du alt dette og brakte deg selv i en slik håpløs situasjon?

Håpløs: -For kjødets lyst, for denne verdens løfter og fortjenester, som jeg lovet meg selv mye glede av. Men nå biter hver eneste en av dem som en slange. Å, om jeg bare kunne omvende meg! Men Gud har nektet meg omvendelse. Jeg føler at hans ord ikke oppmuntrer meg til å tro. Han har stengt meg inne i dette jernburet av min egen synd og vantro, og vil aldri, aldri sette meg fri. Heller ikke kan all verdens mennesker fri meg fra dette fengslet. Å evighet! Evighet! Hvordan skal jeg holde ut min elendighet i evighet?

Oversetter til Kristen: -Husk på denne mannens ord og la det være en konstant advarsel for deg.

Kristen: -Dette er forferdelig! Må Gud hjelpe meg å våke og be, slik at jeg kan unngå elendigheten ved å gå den veien. Herre, er det ikke på tide at jeg går videre?

Oversetter: -Vent til jeg har vist deg en ting til; så kan du gå.

Så tok han Kristen med seg inn på et rom. Der var det en som sto opp fra en seng, og da han skulle kle på seg, skalv han.

-Hvorfor skjelver denne mannen slik? spurte Kristen.

Oversetter: -Han kan fortelle deg det.

Så sa han til herr Verdenslyst:

-Fortell denne mannen hvorfor du skjelver slik.

Verdenslyst: -Jeg hadde en fæl drøm. Himmelen ble skrekkelig mørk. Svarte skyer rullet over himmelen. Det lynte og tordnet, og jorden skalv. Så hørte jeg en trompet lyde. Jeg så en mann komme til jorden på en sky, fulgt av tusenvis av himmelske mennesker. De brant alle som ild. Så oppdaget jeg at himmelen sto i brann, og jeg hørte en mektig stemme som sa:

-Stå opp dere døde, dommen venter.

Så begynte steinene å rulle og gravene åpnet seg, og millioner av døde kom ut. Noen var overlykkelige og så oppover, noen var livredde og ropte til steinene og fjellene at de skulle skjule dem.

Så så jeg han som kom på skyen åpne en bok, og ba hele verden samles foran ham. Jeg hørte også at han befalte dem som kom sammen med ham:

-Samle sammen ugresset, agnene og stubbene og kast det på ilden.

Så åpnet en bunnløs grav seg rett ved mine føtter; og opp fra graven kom store røykskyer og grufulle lyder. Han befalte også:

-Samle hveten min inn på låven.

Så ble mange samlet og tatt opp i skyene, men jeg ble latt tilbake. Jeg forsøkte å finne et gjemmested, men det fantes ikke, for mannen som satt på skyen holdt øye med meg. Syndene mine kom for meg, og min samvittighet fordømte meg. Så våknet jeg og var livredd.

Kristen: -Men hvorfor ble du redd av denne åpenbaringen?

Verdenslyst: -Jeg trodde jo at dommedag hadde kommet, og jeg var ikke rede. Det som bekymret meg mest, var at englene samlet mange til det himmelske riket, men jeg ble latt tilbake. Også graven som åpnet seg foran meg, og samvittigheten som fordømte meg. Og det virket som om Dommeren alltid hadde blikket festet på meg, og så på meg med forargelse.

Oversetter (til Kristen): -Nå, har du tenkt nøye over alle disse tingene?

Kristen: -Ja, og de gjør meg både håpefull og redd.

Oversetter: -Du må alltid ha dette i tankene slik at det kan advare deg mot det onde, og lede deg framover på den veien tu må gå. Og må Trøsteren alltid være med deg, og lede deg på veien til den Himmelske byen.

Så dro Kristen videre på veien.