Kapittel 4 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan

Kapittel 4

I ydmykhetens og dødens dal

Kampen mot Apollyon

I ydmykhetens dal møtte Kristen harde prøvelser. Han hadde ikke gått langt før han så fienden Apollyon komme over marken mot ham. Synet av ham fylte Kristen med frykt, og han begynte å lure på hva han skulle gjøre. Skulle han skynde seg tilbake, eller la det stå til? Skulle han gå rolig videre som om han ikke var redd? Da gikk det opp for ham at han ikke hadde noe å beskytte ryggen sin med, så å snu ryggen til ville gi fienden muligheten til å skyte ham i ryggen med piler. Han bestemte seg for å la det stå til, og fortsatte rett fram. Slik demonstrerte han sin tro, holdt fast på sine prinsipper, og var tryggere enn om han snudde og løp sin vei.

Apollyon nærmet seg raskt. Han var som et uhyggelig monster å se til: han var dekket av skjell som fiskene, det var han veldig stolt av; han hadde vinger som en drage; føtter som en bjørn; og munn som en løve; og ut av magen hans kom ild og røyk. Han kom og stirret foraktelig på Kristen, og spurte:

-Hvor kommer du fra, fremmede, og hvor skal du?

Kristen: -Jeg kommer fra Ødeleggelsens by og skal til Zion.

Apollyon: -Da er du en av mine undersåtter, for hele Ødeleggelsens land tilhører meg; jeg er dets prins og gud. Hvorfor har du rømt fra din konge? Var det ikke fordi jeg trenger deg i min tjeneste, hadde jeg slått deg ned med det samme.

Kristen: -Visst ble jeg født i ditt rike, men det var for hardt å være i din tjeneste, og lønnen var for dårlig til at noen kunne leve av den, for syndens lønn er døden. Derfor, når jeg fikk sjansen, gjorde jeg det mange andre har gjort – jeg forlot det elendige landet for å finne et bedre liv.

Apollyon: -Du må vite at ingen regjerende prins gir slipp på sine undersåtter frivillig; heller ikke vil jeg gi slipp på deg. Men siden du klager på arbeidet og lønnen; dra tilbake, så skal jeg sørge for at du får så god lønn som landet har råd til.

Kristen: -Men jeg har gitt meg til en annen nå – han som er Konge over alle prinser – og jeg kan ikke dra tilbake.

Apollyon: -Du har gjort som ordspråket sier, du har gått fra vondt til verre. Du har ”hoppet fra stekepanna til bålet”. Men det er vanlig for dem som har tatt imot din Konges løfte og så gitt seg selv til hans tjeneste, etter de har prøvd det en stund, å gi ham sin oppsigelse og vende tilbake til mitt rike. Gjør du det samme, så blir alt bra.

Kristen: -Min Herre har tatt min byrde og gitt meg fred. Jeg har gitt ham min tro, og sverget troskap til ham. Hvis jeg går tilbake, blir jeg hengt som forræder.

Apollyon: -Du gjorde det samme mot meg, men jeg er villig til å glemme det, dersom du drar tilbake og er lojal mot din gamle herre.

Kristen: -Jeg ga deg et løfte i min ungdom, før jeg visste at det fantes en bedre vei. Men Prinsen jeg tjener nå, kan kjøpe meg fri, og tilgi alt jeg gjorde mens jeg var i din tjeneste. Hans lønn, hans tjenere, hans regjering, hans land er mye bedre enn ditt og alle dine løfter. Dessuten er du ikke kjent for å holde det du lover. Jeg er hans tjener, og jeg vil følge ham.

Apollyon: -Det der er bare sentimentalitet. Tenk over en gang til hva du kommer til å møte på den veien du har valgt. Du vet at hans etterfølgere må tåle spott, fare, å bli pisket, steinet, satt i fengsel, smerte og død, bare fordi de snur ryggen til meg og mitt rike. Tenk på hvor mange av dem som har lidd en grusom død! Og din Mester kom aldri fra sitt mystiske, usynlige, opphøyde tilholdssted for å utfri dem. Hvordan kan du si at det er bedre å tjene ham enn meg? Ikke mange av mine etterfølgere har blitt martyrer. Hele verden vet at jeg utfrir dem som vil følge meg fra din Mester og hans makt, enten ved kraft eller bedrag. Og du kan være sikker på at jeg vil utfri deg.

Kristen: -Når han for en stund ikke utfrir sine tjenere, er det til deres eget beste, det styrker deres tro og deres kjærlighet til det som er rett. Det gir dem en mulighet til å vise sin oppriktige kjærlighet og øke sin belønning. Og når det gjelder den død du snakker om, så er den midlertidig. Han utfrir sine tjenere fra døden, og gir dem et perfekt liv deretter. Hans tjenere venter ikke umiddelbar utfrielse fra farer og ubehag i denne verden, men er villige til å vente på Herren. De vet med sikkerhet at de skal mer enn få sin belønning for all lidelse, når han kommer i herlighet med alle sine hellige engler.

Apollyon: -Men du har allerede vært utro mot ham.

Kristen: -Når har jeg vært utro mot ham?

Apollyon: -Du snublet og falt i Fortvilelsens myr; du forlot den rette vei for å gå til Loviskhet for å få hjelp, slik Verdslig Vis rådet deg til; du sov og mistet boken din på veien; du var rede til å snu da du fikk øye på løvene; og når du snakker om hva du har sett og hørt på veien, og alt Herren har gjort for deg, er det med en viss hovmodighet.

Kristen: -Alt dette er sant, og mer til. Men Prinsen jeg tjener er nådig og full av tilgivelse.

Apollyon (bryter ut i raseri): -Jeg er denne Prinsens fiende. Jeg hater hans lover, hans personlighet og hans folk. Jeg har kommet hit for å arrestere deg.

Kristen: -Vær forsiktig med hva du gjør, Apollyon! Jeg er på Kongens vei, den hellige vei, og jeg er i hans tjeneste. Derfor, vær forsiktig så du ikke går for langt.

Da sperret Apollyon veien foran Kristen og sa:

-Jeg frykter ikke. Forbered deg på å dø, for jeg sverger ved alle vanhellige makter at du ikke kommer lenger. Jeg skal ta din sjel her og nå.

Så kastet han en flammende pil mot Kristens hjerte. Men Kristen holdt fram skjoldet og stanset den. Så trakk Kristen sverdet, og gjorde seg klar til kamp. Apollyon kom rasende mot ham og kastet piler tett som hagl. Noen traff over og under Kristens skjold, og såret ham dypt. Han trakk seg litt tilbake. Apollyon så det, og kom mot ham med hele sin styrke. Her husket Kristen på effektiv bønn, og fikk mot. De kjempet oppover og nedover veien i over en halv time, og Kristen hadde nesten ikke krefter igjen på grunn av blodtapet og ren utmattelse. Apollyon skjønte at Kristen gradvis ble svakere. Han benyttet seg av det, tok tak i Kristen og slengte ham i bakken. Sverdet til Kristen glapp ut av hånda hans.

-Nå har jeg deg, sa Apollyon, og slo ham nesten i hjel.

Men ifølge Guds vilje, fikk Kristen tak i sverdet sitt idet Apollyon skulle gi ham de endelige slagene. Han grep om det med all sin kraft og sa:

-Spar hånlatteren, min fiende. Jeg har falt, men jeg skal reise meg igjen.

Han ga Apollyon et dødelig støt, og han falt tilbake alvorlig såret. Kristen samlet sine siste krefter og kom seg på beina, han gikk mot ham og ropte:

-I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.

Dette ble for mye for Apollyon. Han spredte sine vinger og fløy sin vei.

Kampen var over, Kristen pustet tungt og sa:

-Jeg vil takke ham som utfridde meg fra løvens gap og har hjulpet meg å beseire Apollyon.

Da kom en nådens hånd til ham med helbredende løv fra livets tre. Kristen tok løvene og la dem på sårene sine, som raskt ble legt. Han satte seg ned på det stedet og spiste brødet og drakk fra flasken han hadde fått av Varsom. Oppkvikket fortsatte han reisen, med sverdet i hånda, og sa:

-Det er ikke godt å vite om en annen fiende kommer til å angripe meg.

Kristen i Dødsskyggens dal

Etter å ha forlatt Ydmykhetens dal, kom Kristen til Dødsskyggens dal. I min drøm så jeg at han i utkanten av dalen møtte to menn, Egenkjærlighet og Kritikk, som kom mot ham i full fart. De var etterkommere av speiderne som brakte dårlige nyheter om det gode landet Kanaan.

-Hvor skal dere? spurte Kristen.

De ropte:

-Tilbake! Tilbake! Vi skal tilbake, og det er best du gjør det samme, hvis du har livet kjært!

Kristen: -Hvorfor det? Hva er i veien?

-Vi gikk denne samme veien som du går, og vi gikk så langt vi turde. Ja, det var faktisk i siste liten at vi fikk snudd; for hadde vi gått litt lenger, hadde vi ikke vært her og advart deg nå.

Kristen: -Men hva var det dere så?

-Vi var nesten i Dødsskyggens dal, da vi til alt hell oppdaget faren.

Kristen: -Men hva har dere sett?

-Hva vi har sett? Selve dalen! Den var stupmørk. Vi så tusser, satyrer og drager der. Vi hørte også grusomme lyder – stadige brøl og skrik. Det hørtes ut som mange elendige sjeler i ildelsens lenker.

Og over dalen hang en mørk sky av forvirring, og dødens engel kretset over det hele. Den dalen er ubeskrivelig grusom og totalt lovløs.

Kristen: -Dere har overbevist meg om at dette ikke er veien til det lovede landet.

-Gjør som du vil, sa de. –Men vi går i hvert fall ikke den veien. Vi drar tilbake.

Så forsvant de og Kristen fortsatte på veien, med sverdet trukket og klar til kamp.

Nå så han på den ene siden av veien en veldig dyp grøft – der de blinde i generasjoner har ledet de blinde – hvorfra ingen noen sinne har kommet opp. På den andre siden var en farlig hengemyr. I den har de som følger kjødets lyster falt til alle tider, og aldri blitt sett igjen. Kong David falt ut i den en gang og ville ha druknet, hadde ikke Herren vært nådig og løftet ham opp igjen.

Veien mellom myra og grøfta var svært smal, og Kristen måtte konsentrere seg veldig for å holde seg på den. Det var nesten som å gå på line over en bunnløs grav i mørket. Det var farlig å fortsette, men det var like risikabelt å forsøke å snu og gå tilbake. Han krøp bortover, følte seg fram, og ventet at hvert skritt han tok skulle bli hans siste. Midt i dalen, like ved stien, var Helvetes port. Derfra kom ild og røyk veltende ut over stien. Og der var grusomme lyder og lidende stemmer som Kristens sverd var maktesløst mot. Men han hadde et annet våpen som alltid fungerte: Effektiv, utholdende bønn. Så han ropte ut:

-Herre, forløs min sjel!

Da fikk han litt mer tro.

Han fortsatte videre et langt stykke, mens flammene av og til slo mot ham, og han stadig hørte de forferdelige lydene. Det hørtes ut som om noen skyndte seg på kryss og tvers foran ham, og han følte at han kunne blitt revet i biter eller knust. Dette fortsatte i flere kilometer. Så syntes han at han hørte en hel gjeng fiender komme mot seg. Han stoppet for å bestemme hva han skulle gjøre. Han hadde nesten lyst til å snu; men fornuften sa ham at han kanskje var halvveis gjennom dalen. Han visste at han hadde passert mange farer, og tenkte at farene som lå bak ham, kunne være verre enn de som lå foran, så han bestemte seg for å gå videre. Likevel virket det som om fiendene kom nærmere og nærmere. Men da de nesten var over ham, ropte han ut med høy stemme:

-I Guds krafts og styrke vil jeg gå!

Da de hørte det, trakk de seg tilbake, og kom ikke nærmere.

Det er en ting jeg ikke må glemme å notere: Da Kristen nærmet seg den brennende avgrunnen, ble han så forvirret at han ikke kjente sin egen stemme. Akkurat idet han passerte avgrunnen, listet en demon seg opp bak ham og hvisket blasfemiske ord om Gud i ørene hans. Kristen trodde det kom fra hans egne tanker. Dette plaget ham veldig – mer enn noe annet galt han hadde gjort på veien – fordi de onde ordene var så bitre og urettferdige mot den han elsket mest, Han som hadde gjort så mye for ham. Likevel syntes det som han ikke klarte å la være å tenke disse tankene og hviske dem til seg selv. Man han visste ikke hvor de onde ordene kom fra, eller hvordan han skulle få ørene til å slutte å høre på.

Etter at han hadde gått på denne trøstesløse måten en tid, syntes han at han hørte en stemme foran seg som sa:

-Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for du er med meg.

Nå ble han glad. Først trodde han at det var en annen som fryktet Gud i denne dalen, i tillegg til ham selv. For det andre trodde han at Gud var med den personen, hvem han enn var, for ellers kunne han aldri ha sagt noe slikt. Og han sa:

-Dersom Gud er med ham, da er Gud med meg også, ellers ville jeg aldri ha hørt slike gode ord på et sånt sted..

For det tredje ble han glad fordi han trodde han kunne nå igjen den andre personen, og ha godt selskap resten av veien. Så han skyndte seg videre, mens han ropte til han som var foran. Men ingen svarte. Den som var på veien foran ham, kan ikke ha skjønt hva han hørte. Han trodde nok også at han var alene på veien, så han svarte ikke.

Ut av dalens mørke

Men nå begynte det å demre av dag. Kristen så mot fjellene i øst, og sa til seg selv:

-Han gjorde dødsskyggene til morgengry.

Da han så tilbake den veien han hadde kommet, undret han på hvordan Herren hadde hjulpet ham. Han husket verset: ”Han drar det skjulte fram fra mørket, og fører dødsskygge fram i lyset.” Han ble dypt rørt da han så alle farene han hadde blitt reddet fra.

Nå skinte sola, og det var sannelig en stor velsignelse, for den verste delen av veien lå fortsatt foran. Foran ham og så langt dalen rakk, lå snarer, fallgruver, glatte partier, store gapende hull og dype avgrunner. Ingen kunne ha unngått dem alle i mørket, og ville ha møtt den sikre død. Men nå kunne han se veien foran seg, og han unngikk alle farene og sa:

-Hans lys skinner for meg, og ved hans lys går jeg gjennom mørket.

I dette lyset fra oven, kom han ut av dalen. Nå så jeg i min drøm ved utgangen av dalen, blod, aske, bein og tusenvis av lemlestede kropper av trofaste pilegrimer som hadde gått denne veien. Mens jeg undret over grunnen til dette massemordet, så jeg litt foran meg en hule hvor to kjemper, Pave og Hedning, satt og dvelte ved gamle dager. Ved sin makt og tyranni hadde de tatt livet av de menn og kvinner som jeg så.

Da Kristen passerte forbi uten fare, lurte jeg på hvorfor han ikke ble skadet. Da fikk jeg vite at Hedning hadde vært død lenge, og at Pave var svært gammel. Jeg fikk også vite at på grunn av Paves mange kamper mot regjeringen i sine yngre dager, var han blitt så stiv i leddene, at alt han klarte nå, var å sitte i åpningen til hulen og smile til pilegrimene som gikk forbi.

Kristen visste ikke hva han skulle tro da han fik øye på den gamle kjempen. Til kjempen sa:

-Du vil aldri bli bra nok før du går gjennom ilden.

Men Kristen holdt munn og satte opp et modig ansikt, og passerte uhindret.