Kapittel 5 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan

Kapittel 5

Kristen og Trofast

Trofast slår følge med Kristen

Nå kom Kristen opp på en liten ås, den var laget for at pilegrimene skulle se veien framover. Da fikk han se Trofast på veien. Han ropte:

-Hoho! Vent, så går vi sammen.

Trofast så seg tilbake.

-Vent til jeg når deg igjen, ropte Kristen.

Men Trofast svarte:

-Nei, jeg har en fiende etter meg, og har ingen tid å miste.

Det fikk Kristen til å yte sitt ytterste, og det varte ikke lenge før han nådde igjen Trofast. Opprømt som han var, løp han et stykke forbi ham. Så snudde han seg og smilte, litt hovmodig fordi han var kommet foran sin bror. Men han så seg ikke for, så han snublet og falt. Han var litt sliten, så han klarte ikke å reise seg opp igjen med det samme. Da kom Trofast og hjalp ham på beina.

Kristen: -Min ærede og høyt elskede Trofast, det er så godt å se deg. Jeg er glad for at vi kan gå sammen på denne måten.

Trofast: -Min kjære venn, jeg ville så gjerne gå sammen med det helt fra jeg forlot vår hjemby, men du hadde et stort forsprang på meg, så jeg måtte gå så langt alene.

Kristen: -Hvor lenge var du i Ødeleggelsens by etter at jeg reiste?

Trofast forteller nyheter hjemmefra

Trofast: -Til jeg ikke orket å være der lenger. Like etter at du dro, var det mye snakk om at byen vår om kort tid ville brennes opp av en ild fra himmelen.

Kristen: -Hva? Snakket naboene dine om det?

Trofast: -Ja, en stund var det dét alle snakket om.

Kristen: -Hvis de snakket om det, hvorfor ble ikke flere med deg bort derfra, vekk fra farene?

Trofast: -Vel, det var mye snakk om det. Likevel trodde ikke de fleste at det var sant, for i diskusjonens hete hørte jeg dem gjøre narr av deg fordi du forlot byen og la ut på en så risikabel reise. Likevel trodde jeg – og tror det ennå – at det er sant, at byen vil bli ødelagt av ild og svovel fra himmelen.

Kristen: -Hørte du noen av dem snakke med vår nabo Føyelig?

Trofast: -Ja, jeg hørte at han fulgte deg til Fortvilelsens myr, og noen sa at han falt uti – men det ville han ikke at noen skulle vite om. Men jeg er sikker på at det hendte, for han hadde mye søle på seg.

Kristen: -Og hva sa naboene til ham?

Trofast: -De fordømte ham, alle sammen: noen gjorde narr av ham, og nesten ingen av dem ville ha noe med ham å gjøre. Han har det syv ganger verre nå, enn om han ikke hadde forlatt byen.

Kristen: -Men hvorfor er de så harde med ham, når de selv hater den veien han forsaket?

Trofast: -Å, de sa: ”Heng ham; han er en værhane; han fulgte ikke sin overbevisning”. Dette synes å være en av menneskenes onde særegenheter, å dømme andre for ting du gjør selv.

Kristen: -Hadde du anledning til å snakke med ham før du dro?

Trofast: -Nei, jeg møtte ham på gaten en dag. Men han skyndte seg over på den andre siden, som om han var skamfull over det han hadde gjort. Derfor sa jeg ingen ting.

Kristen: -Til å begynne med hadde jeg håp for ham, men nå er jeg redd han kommer til å gå til grunne sammen med byen. For det er skjedd med ham som det står i ordspråket, ’En hund vender seg til sitt eget spy’, og, ’En gris som er vasket, vender tilbake og ruller seg i søla’.

Trofast: -Det er jeg redd for også, men hvem kan hindre det?

Kristen: -Fortell meg nå om nabo Trofast, hva du har opplevd på reisen.

Trofast forteller om sine prøvelser

Trofast: -Vel, jeg slapp unna myra, som jeg hørte du falt uti, og kom til porten uten store vanskeligheter. Men jeg møtte ei temmelig smart dame, fru Løssluppen. Hun fikk meg nesten til å forlate den rette veien.

Kristen: -Det var godt at du kom deg unna garnet hennes. Du husker da Josef traff ei slik dame. Han slapp unna henne, men det kostet ham nesten livet. Kong David ble fristet av omtrent det samme, men det var ”av hans eget onde begjær … lokket og fristet, og han falt i fordervelsens hengemyr som du så der i dalen. Selv om vår nådige Herre løftet ham ut, hadde han problemer resten av livet.

Trofast: -Du kan ikke forestille deg (dersom du ikke har opplevd det selv) for en smigrende tunge den kvinnen hadde. Hun skrøt av mitt mot og min gode dømmekraft fordi jeg hadde valgt den rette veien; hun snakket om min styrke og at jeg så sunn og frisk ut, og sa at hun trodde jeg var et fint menneske å bli kjent med. Hun stilte spørsmål om min bok og livsstil, som om hun var interessert i frelsens vei. Hun lurte på om det var mulig å oppnå den uskyldigheten Eva og Adam opprinnelig hadde. Jeg mistenkte henne for å forsøke å få meg tiltrukket av sin fine figur ved sin oppførsel og sympatiske forståelse. Likevel hadde hun en fin personlighet, var omgjengelig og vennlig. Hun var så attraktiv, særlig når hun snakket om menneskelig frihet og naturlig kjærlighet, at hun nesten fikk meg til å bli med henne. ”Bare et lite stykke,” sa hun, ”bare for noen korte stunder med nytelse.” Hun lovet meg all mulig tilfredsstillelse, og sa at hvis det var noe galt med det, ville Herren tilgi meg, slik han tilga David.

Kristen: -Jeg er sikker på at hun ikke lovet det tilfredsstillelsen ved en god samvittighet.

Trofast: -Nei, du vet hva jeg mener – all slags forgjengelig nytelse og kjødelig tilfredsstillelse.

Kristen: -Takk Gud for at du kom deg unna henne! ”En fremmed kvinnes munn er som en dyp avgrunn; den som er under Herrens vrede vil falle i den.”

Trofast: -Men jeg er ikke sikker på om jeg kom meg helt unna henne eller ikke.

Kristen: -Jeg går ut fra at du ikke lot deg fange i snarene hennes.

Trofast: -Å, nei. Hun ville gå så langt grensene tillot, men jeg besmittet ikke kroppen min. Jeg husket en hellig advarsel som sier: ”Hennes føtter fører til døden, hennes skritt leder deg rett i graven.” Så jeg stengte mitt sinn for hennes listige, forførende anslag, og mine øyne for hennes yppige former, og ga ikke etter for hennes varme omfavnelser. Da forbannet hun meg, og gikk sin vei. Likevel kan jeg ikke si at jeg har ervervet meg et helt rent sinn etterpå. Herren vet at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde møtt henne.

Kristen: -Men kanskje du er sterkere, og kan hjelpe andre til å unngå denne store faren. Møtte du noen andre prøvelser på din vei?

Trofast: -Ja, da jeg kom til Problemenes fjell, møtte jeg en svært gammel mann. Han spurte hvem jeg var og hvor jeg skulle. Jeg fortalte at jeg var en pilegrim på vei til den Himmelske by. Da sa han: ”Du ser ut som en ærlig kar. Vil du bli hos meg en stund for den lønnen jeg vil betale deg?”

Jeg spurte hva han het og hvor han bodde. Han sa han var den første Adam og bodde i byen Svik. Jeg spurte ham så hva slags arbeid han hadde og hvor mye han betalte. Han sa at hans arbeid ved å samle og glede seg over verdens goder, og min lønn ville være å arve alt han eide. Jeg spurte ham videre om hva slags hus han hadde, og om han hadde mange tjenere. Han fortalte meg at huset hans var luksuriøst utstyrt, og han hadde tre døtre som var hans tjenere. Det var Kjødets Lyst, Øynenes Lyst og Stolthet. De hadde ansvaret for alle hans forretninger, og ville gladelig ta imot meg. En av dem – eller alle tre – ville gifte seg med meg, hvis jeg oppfylte deres ønsker. Jeg spurte hvor lenge han ville ha meg der. Og da svarte han så lenge han levde. Siden kunne jeg bli boende i huset resten av livet, eller gjøre hva jeg ville med eiendommen. Da trengte jeg ikke legge ut på selvfornektende pilegrimsreiser. Jeg kunne betale reisekostnadene for andre pilegrimer. Mange ville nå fram til den Himmelske byen ved hjelp av mine penger.

Kristen: -Hva ble du og den gamle mannen enige om?

Trofast: -Først var jeg faktisk fristet til å ta imot tilbudet. Han virket rettferdig og ganske respektabel. Men så kom jeg på hva en annen gammel pilegrim, apostelen Paulus, hadde sagt: ”La dere ikke lure, Gud lar seg ikke spotte. Den som sår for å tilfredsstille sin syndige natur, vil høste forbannelse.” Så mens jeg så på ansiktet hans da han snakket, oppdaget jeg disse ordene skrevet i pannen hans: ”Legg av dere det gamle livet og dets gjerninger.”

Kristen: -Hva skjedde så?

Trofast: -Da slo tanken meg at denne gamle mannen ville ha meg som slave, og når han først hadde fått meg i hus, ville han selge meg til hvem som helst som ville kjøpe meg. Derfor sa jeg at jeg ikke kunne gi opp min pilegrimsreise for å leve et slikt liv sammen med ham; at jeg ikke ville gjøre det om jeg fikk alt han eide. Da kalte han meg en dåre, og sa han ville sende noen etter meg som skulle gjøre det vanskelig for meg på veien. Jeg snudde meg for å gå, og idet jeg snudde meg, kastet han armene omkring meg og sa at jeg egentlig var hans sønn. Han holdt meg så godt fast at jeg trodde jeg ville bli revet i to før jeg kom meg unna. Da ropte jeg, Forbannede menneske, og jeg følte en usynlig person ta tak i meg på den andre siden og dra meg bortover mot fjellet. Så fortsatte jeg videre oppover fjellet. Halvveis oppe kikket jeg meg tilbake, og så at noen kom etter meg raskt som en ørn. Den personen nådde meg igjen der løvhytta står.

Kristen: -Det var der jeg satte meg ned for å hvile, og så sovnet jeg og mistet boken min.

Trofast: -Er ikke det rart? Men nå må du høre resten av historien. Han som kom etter meg, nådde meg snart igjen, han sa ett eller annet og smelte til meg. Da jeg kom til meg selv igjen, spurte jeg hvorfor han hadde gjort det. Han sa at på grunn av min hemmelige tilbøyelighet til å følge den første Adam, tilhørte jeg egentlig hans hus. Så slo han meg bevisstløs igjen. Da jeg kom til meg selv, tigget jeg om nåde. Han sa: ”Loven er nådeløs”, og slo til meg for tredje gang. Han ville utvilsomt ha slått meg i hjel, om ikke han som fridde meg fra gamle Adam hadde kommet og befalt ham å holde opp.

Kristen: -Vet du hvem den personen var?

Trofast: -Ikke til å begynne med, men da jeg så merkene i hans hender og føtter, visste jeg at det var vår Herre.

Kristen: -Det var Moses som fulgte etter deg, eller en av hans menn. Moses sparer ingen, og viser ingen nåde. Hos ham må alle ta straffen for loven de har brutt. Hans første bud er: ”Den som synder, må dø”.

Trofast: -Det vet jeg godt. Det var ikke første gangen jeg møtte ham. Hjemme en gang, sa han at han ville brenne huset over hodet på meg, hvis jeg ble der.

Kristen: -Ikke for å snakke om noe annet, men så du det store huset på toppen av fjellet, like ovenfor der Moses nådde deg igjen?

Trofast: -Ja, og løvene foran huset også. Men jeg tror løvene sov, for det var midt på dagen. Jeg hadde så mye igjen av dagen at jeg gikk forbi portvakten og ned fra fjellet.

Kristen: -Ja, portvakten sa han hadde sett deg gå forbi. De løvene var bundet. Jeg skulle ønske du hadde kommet til huset og vært der minst en dag. De ville tatt imot deg med glede. Deres gjestfrihet og fellesskap er fantastisk. De ville vist deg mange uforglemmelige ting. Men si meg, møtte du noen i Ydmykhetens dal?

Trofast forteller om sitt møte med Misfornøyd

Trofast: -Ja, jeg møtte en Misfornøyd, som forsøkte å overtale meg til å bli med ham tilbake. Han sa at dalen var helt uten ære. Han sa at dalen var stedet for å miste all selvtillit, og tilliten fra slekt og venner; at herr Stolthet, herr Overlegen, Selvopptatt, Verdslig Ære og andre ikke ville ha noe mer med meg å gjøre etter at jeg hadde vært i den dalen.

-De tror ikke noen klok person med respekt for seg selv vil dra dit, da han.

Kristen: -Hva svarte du?

Trofast: -Jeg innrømmet at de han nevnte på en måte kunne sies å være mine slektninger (de var faktisk i slekt med meg etter kjødet), men etter at jeg ble pilegrim hadde de alle slått hånden av meg, og jeg hadde avvist dem. Jeg fortalte ham at de nå ikke betydde mer for meg, enn de som aldri har vært i slekten min. Jeg sa også at han hadde fått et galt inntrykk av dalen; at den til tross for alle sine ubehagelige sider, sørget for pilegrimenes nødvendige disiplin. Jeg sa: ”Ydmykhet går foran ære, og hovmod står for fall.” Derfor ville jeg heller gå gjennom dalen til ekte ære – ære som de klokeste mennesker kjenner til – enn å velge det som blir regnet som mest verdifullt av deg og de verdslige.

Kristen: -Opplevde du noe annet i dalen?

Trofast forteller om møtet med herr Skamfull

Trofast: -Ja, jeg møtte herr Skamfull – han sa han het Skamfull – men etter at jeg ble litt bedre kjent med ham, syntes jeg han hadde galt navn, og lurte på om han gikk under falskt navn. Han var riktig nok skamfull, men ikke over seg selv (det burde han ha vært), heller ikke over noe han sa eller gjorde; han skammet seg over meg og pilegrimsveien.

Kristen: -Hva var det han sa til deg?

Trofast: -Han klaget på min religion. Han sa det var stakkarslig, nedrig skammelig for et menneske å overgi sin vilje og liv for å bli en tjener av religionen; at en følsom samvittighet var et tegn på svakhet; og at en person som passet munnen sin, sin holdning og oppførsel, og levde etter strenge regler som fratok ham friheten, bare ville bli gjort til latter i dagens samfunn.

Han pekte på at ikke mange kloke, edle eller store menn i vår tid var pilegrimer. Han sa at pilegrimene for det meste var ulykkelige, ulærde og fattige mennesker; at de fra de høyere klassene som bekjente seg som pilegrimer, hadde en baktanke med det; de gjorde det for å tjene penger på det, eller av egoistiske grunner.

Han prøvde å gjøre meg flau over mange ting som pilegrimene tror på og praktiserer. Han sa at det var stor skam for en mann å sørge og gråte under en preken, for så å komme sukkende og stønnende hjem; at det var en skam å be naboen om tilgivelse for småting, eller gjøre opp for gale ting vi hadde gjort andre.

Kristen: -Og hva sa du til ham?

Trofast: -Først visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg kjente at jeg rødmet; kanskje skammet jeg meg fordi jeg ikke hadde et klart svar. Men priset være Herren. Til slutt kom jeg på Herrens ord: ”Det som er opphøyd blant mennesker, er avskyelig i Guds øyne.” Så sa jeg: ”Skamfull, du snakker om hva menneskene er og hva de vil gjøre, men du sier ingen ting om Gud. På dommens dag vil jeg ikke bli spurt om hva menneskene syntes om meg; heller ikke vil jeg bli dømt etter hva du og verden synes. Men jeg skal dømmes etter Guds ord. Det Gud sier er best, selv om hele verden sier det motsatte. Siden Gud har valgt denne veien for menneskene og ønsker en følsom samvittighet; og siden de som er villige til å være dårer i verdens øyne for hans skyld, er de klokeste, og den fattige som elsker Herren er rikere enn den rikeste mann i verden som avviser ham, kan du dra din vei og la meg være i fred! Du er en fiende for min frelse. Min Herre sier: ”Den som skammer seg over meg og mine ord, skal jeg skamme meg over når jeg kommer til Faderens herlighet.” Dersom jeg velger deg, min sjels og Jesu Kristi fiende, framfor min Herres suverene vilje, hvordan skal jeg da kunne møte Ham ansikt til ansikt når Han kommer, og hvordan kan jeg vente hans velsignelse?”

Men jeg fant ut at Skamfull var både frekk og utholdende. Han var ikke lett å bli kvitt. Han fortsatte å følge etter meg, satte spørsmålstegn ved min oppriktighet, mine tabber og alle ufullkommenheter. Men til slutt sa jeg at han like godt kunne ti stille, at han selv var en hykler, at jeg roste meg over mine svakheter, og at alt han sa var til ingen nytte. Til slutt kom jeg forbi ham; og da begynte jeg å synge:

Prøvelser en pilegrim møter

fra alle kanter fienden angriper.

De kommer gang på gang

for å overliste ham hvis de kan!

Så pilegrim vær på vakt.

Vær sterk i Herrens makt!

Kristen: -Jeg er glad for at du sto imot fienden. Jeg er enig med deg i at han har galt navn; for han er så freidig at han følger etter oss på veien og forsøker å gjøre oss til skamme for alle menneskene; det vil si å gjøre oss skamfulle over det som er rett. Han ville ikke gjort det hvis han ikke hadde vært så frekk. Men la oss stå ham imot; for til tross for alt hans påtatte mot, er han den største idioten av alle. ”De vise vinner ære,” sier Salomo, ”men dårene skal stilles til skamme.”

Trofast: -Ja, jeg tror vi må rope til Han som vil at vi skal stå fast ved sannheten etter hjelp mot denne bedrageren Skamfull, slik at vi kan bli kvitt hans nærvær og innflytelse. Men vi må være forsiktige så vi ikke fornærmer vår gode venn og hjelper Ydmyk.

Kristen: -Du taler sant, min bror. Men møtte du flere vanskeligheter i dalen?

Trofast: -Nei, resten av veien hadde jeg solskinn, og det hadde jeg også gjennom Dødsskyggens dal.

Kristen: -Fint, det var bra at du hadde solskinn på veien.

Mens de gikk videre, så jeg en mann som gikk på den andre siden av veien, i samme retning som dem. Hans navn var Pratsom.

Trofast ropte til ham:

-Hvilken vei skal du, min venn? Skal du til den Himmelske byen?

Pratsom: -Ja, det er dit jeg skal.

Trofast: -Fint, da håper jeg at du vil gå sammen med oss.

Kristen og Trofast får følge av Pratsom

Pratsom (mens han går over veien):

-Ja, jeg vil gjerne slå følge med dere.

Trofast: -Kom da, så går vi sammen. Vi kan snakke om ting som kan være til hjelp for oss alle.

Pratsom: -Det passer meg bra. Å snakke om gode ting, med deg eller hvem som helst, vil jeg gjerne. Jeg er glad for å møte noen som er interessert i de bedre ting i livet. For å si det som det er, så er det svært få i disse dager som vil snakke om ting som har verdi. De fleste i vår generasjon er bare opptatt av uviktige ting; det har gjort meg vondt.

Trofast: -Det er virkelig trist, for ingen ting i verden er viktigere å snakke om enn det som har med Gud å gjøre.

Pratsom: -Jeg liker deg veldig godt. Dine ord er fulle av overbevisning. Og hva er vel hyggeligere og mer berikende enn å snakke om de evige ting? Hvis en person har interesse for det fantastiske og varige, da. Hvis en person for eksempel liker å diskutere historie eller livets mysterier, eller om han liker å snakke om mirakler, hvilket annet sted enn i Bibelen vil han finne de mest korrekte og vakre fortegnelsene?

Trofast: -Det er sant, men å dra nytte av disse tingene må være vårt mål.

Pratsom: -Det er det jeg sier. Å snakke om disse tingene er nyttig, for ved å gjøre det, får en kunnskap om mange ting. Som for eksempel det verdsliges forgjengelighet, og verdien av det himmelske. På denne måten kan man lære nødvendigheten av å bli født på ny; at våre gjerninger ikke strekker til; nødvendigheten av Kristi rettferdiggjørelse, og så videre. Dessuten kan man på denne måten lære hva det betyr å omvende seg, å be, å tro, å lide og lignende. Man kan også lære om de store løftene i evangeliet, til egen trøst, og man kan lære å avsløre de falske doktriner og lærer, og forsvare sannheten og også å undervise de uvitende.

Trofast: -Alt dette er sant. Det gleder med å høre deg si det.

Pratsom: -Dessverre er mangelen på dem grunnen til at så få forstår nødvendigheten av nådens gjerning i hjertet for å oppnå overflodslivet, og at så mange lever etter lovens gjerninger, selv om ingen kan komme til himlenes rike gjennom dem.

Trofast: -Ja, men den himmelske kunnskapen om dette, er en gave fra Gud; intet menneske kan oppnå det av seg selv eller ved å snakke om det.

Pratsom: -Det vet jeg godt. For et menneske kan ikke motta noe som ikke er gitt fra det høye. Alt er av nåde, ikke av gjerninger. Jeg kunne gi deg hundre bibelvers som bekrefter dette.

Trofast: -Hva er det så du vil at vi skal diskutere?

Pratsom: -Hva du vil. Jeg kan snakke om det himmelske eller det jordiske, om moral eller det åndelige, det hellige eller det vanhellige, det som har vært eller det som skal komme, det livsviktige eller det ubetydelige, bare det skjer på en måte vi kan ha nytte av.

Mens Trofast tenkte på hva slags person Pratsom var, tok han noen raske skritt opp på siden av Kristen som gikk noen meter foran dem. Han sier til ham: For en modig, velinformert følgesvenn vi har. Han vil bli en utmerket pilegrim.

Kristen (smiler forsiktig): -Denne karen, med sin tunge, vil føre vill de som ikke kjenner ham.

Trofast: -Kjenner du ham da?

Kristen: -Kjenner ham! Ja, bedre enn han kjenner seg selv.

Trofast: -Vær så snill, fortell meg hva slags menneske han er.

Kristen: -Hans navn er Pratsom, og han er fra vår by. Det overrasker meg at du ikke kjenner ham, selv om byen vår er ganske stor.

Trofast: -Hvem er han sønnen til, og hvor bor han?

Kristen: -Han er sønn av Veltalende. Han bor i Pratmakergaten. Han er kjent som Pratsom fra Pratmakergaten. Til tross for sitt ordforråd og sin glatte tunge, er han en ynkelig fyr.

Trofast: -Men han synes å være oppriktig.

Kristen: -Ja, når han er hjemmefra, og for de som ikke kjenner ham godt. Som enkelte berømte malerier, gjør han seg best på avstand.

Trofast: -Men du smilte, jeg trodde nesten du spøkte.

Kristen: -Må Gud forby at jeg skulle spøke om denne mannen eller noen annen. Kanskje jeg burde smilt, men jeg smilte bare av din begeistring for ham. Må det være langt fra meg å anklage noen uten grunn; likevel vil jeg fortelle deg hva slags type han er. Han er for all slags prat. Han roser seg over sin tilpasningsevne. Som en kameleon skifter han farge etter sine omgivelser. Han kan snakke like glatt i en pub, som han snakker med deg; og jo mer han drikker, jo mer snakker han. Sann religion har ingen plass i hjertet hans, i huset hans, eller i hans daglige liv. Religionen hans sitter bare i tungen. Han bruker religionen som samtaleemne, og som underholdning.

Trofast: -Er det sant? Da har jeg virkelig blitt lurt av ham.

Kristen: -Hvis du tror han er en oppriktig pilegrim, har du blitt lurt. Husk ordspråket: ”De gjør ikke som de sier.” Men Guds rike består ikke av ord, men av kraft. Når han snakker om bønn, omvendelse, tro og den nye fødsel, snakker han ikke om sine egne opplevelser, men gjentar bare ting han har hørt. Jeg har vært hjemme hos ham, og jeg har observert ham både borte og hjemme, så jeg vet hva jeg snakker om. Hjemmet hans er like tomt for religion, som eggehviten er for smak. Det er ingen tegn til bønn og omvendelse i livet hans. Han er en skamplett for kristenheten for alle som kjenner ham. Kristi navn blir spottet i hele nabolaget på grunn av ham. Mange av naboene hans sier: ”En helgen borte, en djevel hjemme.” Familien hans mener det samme. Han er så ubehøvlet og vanskelig overfor sine tjenere, at de vet ikke hvordan de skal hanskes eller snakke med ham. De som har med ham å gjøre, sier det er bedre å gjøre forretninger med en forbryter. Om mulig, går han enda lenger enn en vanlig kjeltring for å lure, snyte og bedra. Men for sin egen sikkerhets skyld, klarer han å holde seg innenfor loven.

Dessuten oppdrar han sønnene sine til å følge i samme spor. Og dersom han oppdager at en av dem gir etter for en følsom samvittighet, kaller han ham en idiot og en feig tosk. Slik jeg ser det, har han ved sin onde livsstil, fått mange til å snuble og falle. Og dersom ikke Gud griper inn, vil han føre mange flere til fall.

Trofast: -Jeg må tro deg, Kristen, ikke bare fordi du sier du kjenner ham, men også fordi jeg vet at du er en sannferdig mann. Jeg tror ikke at du ville sagt dette hvis det ikke var for å advare meg.

Kristen: -Dersom jeg ikke hadde kjent ham lenger enn deg, hadde jeg kanskje trodd det samme om ham som du gjorde i begynnelsen. Og hadde jeg min informasjon bare fra fiender av den kristne tro, ville jeg trodd det bare var sladder, som ofte forekommer mot gode menns navn og bekjennelse. Men jeg kjenner selv til at han er skyldig i alle disse ting – og mer til. Dessuten, de beste skammer seg over ham; bare det å nevne navnet hans til de som kjenner ham, får dem til å rødme.

Trofast: -Jeg skjønner at hva en sier og hva en gjør er to forskjellige ting, og heretter skal jeg være mer nøye med å skjelne de to fra hverandre.

Kristen: -Det er absolutt to forskjellige ting, så forskjellige som kropp og sjel. For slik som kroppen uten sjel er død, slik er ord uten handling ingen ting annet enn et kadaver. Beviset på sann religion er fruktene. ”Religionen som Gud vår Far aksepterer som ren og ulastelig, er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres nød og ikke la seg besmitte av verden.” Dette er helt ukjent for Pratsom. Han tror at det å høre og snakke om den kristne tro, er det samme som å være en kristen. Å høre er bare å ta imot frøet i sinnet, og å snakke om det, er ikke noe bevis på at frukten finnes i hjerte og liv. Og vi kan være sikre på at på dommens dag skal menneskene dømmes etter sine frukter.

Paulus sa at man kan snakke med menneskers og englers tunge, uten å ha kjærlighet og medlidenhet, og da er man bare en drønnende malm eller en klingende bjelle. Ord som ikke gir liv, enten de uttales av mennesker eller engler, skal aldri høres i himlenes rike blant livets barn.

Trofast: -Vel, jeg var ikke overbegeistret for hans selskap fra før, men nå er jeg lei av det. Hva skal vi gjøre for å bli kvitt ham?

Kristen: -Bare gå og start en alvorlig diskusjon om den ekte troens kraft til å forvandle ens liv, og spør ham rett ut om denne kraften finnes i hans hjerte og liv, og hvordan det påvirker hans hjem og hans hverdagsliv.

Trofast (venter til Pratsom når ham igjen):

-Siden du har overlatt meg til å velge samtaleemne, foreslår jeg dette: Hvordan manifesterer Guds nåde seg i menneskenes hjerter og liv?

Pratsom: -Jeg skjønner at vår samtale skal dreie seg om kraft, og det er et godt tema, og du har stilt et svært viktig spørsmål. Jeg svarer gjerne kort på det. For det første fører Guds nåde i hjertet til en fordømmelse av synd. For det andre – Trofast: La oss ta en ting av gangen. Jeg tror Guds nåde viser seg ved at sjelen avskyr synden.

Pratsom: -Hva er forskjellen på å fordømme synd og å avsky synd?

Trofast: -En hel del. Det blir regnet som god politikk blant enkelte å fordømme synden. Men ingen kan avsky synd uten å ha en gudgitt avsky for den. Jeg har hørt predikanter fordømme synd på talerstolen, men likevel ønsket synden velkommen i sine hjerter og i sitt privatliv. Josefs husfrue fordømte høylydt det hun på falskt grunnlag anklaget Josef for, som om hun var uskyldig. Til tross for at hun hadde prøvd – men ikke greid – å lokke Josef til å drive hor med seg. Noen fordømmer synden slik en mor irettesetter barnet hun har på fanget, men så straks omfavner og kysser det ømt.

Pratsom: -Jeg skjønner at du setter opp feller for meg.

Trofast: -Å nei, jeg vil bare komme til klarhet i det. Men hva er den andre måten som beviser at et menneske har Guds nåde i hjertet?

Pratsom: -At han har utstrakt kunnskap om evangeliets sannhet.

Trofast: -Det skulle være det første tegnet. Men om det er først eller sist, uansett er det falskt. For stor kunnskap kan man tilegne seg gjennom andre, inkludert nådens verk i menneskets hjerte, til tross for at man ikke selv har den nåden i sitt eget hjerte. Paulus sier at en kan ha all kunnskap og forstå alle mysterier, og likevel være ingen ting. Kristus sa: ”Om dere vet dette, da er dere salige så sant dere gjør det.” Han sa ikke ”salig er den som kjenner disse ting”. Han velsigner ikke kunnskap som ikke fører til gjerninger. Det er ikke nok bare å vite sannheten, man må adlyde den. Derfor er ikke tegnene dine noe verdt. Utstrakt kunnskap behager pratmakere og skrytepaver, men et trofast, lydig hjerte behager Gud. Ikke slik å forstå at hjertet kan rettferdiggjøres uten sann kunnskap. For uten den er det ikke til å stole på. Men kunnskap uten oppevelser og gode gjerninger er bortkastet. ”Opplys mitt hjerte,” sier Salmisten, ”og jeg vil holde dine bud, og adlyde dem av hele mitt hjerte.”

Pratsom: -Jeg skjønner at du har studert skriften for å kunne sette meg fast. Dette er ikke oppbyggelig.

Trofast: -Vel, kanskje du har et tegn eller bevis på nådens frelsende verk i hjertet.

Pratsom: -Nei, det har jeg ikke. Jeg skjønner at vi ikke blir enige.

Trofast: -Siden du ikke har noe bevis, så skal jeg komme med mine, hvis du tillater meg.

Pratsom: -Gjør som du vil.

Trofast: -Nådens frelsende verk i sjelen viser seg både for den som har den, og for alle som kjenner ham.

Guds nåde i et menneskes hjerte overbeviser om synd, spesielt vantroens synd, og åpenbarer besmittelsen av ens natur; som en er sikker på fører til evig fordømmelse dersom en ikke får Guds nåde ved troen på Jesus Kristus. Denne overbevisningen virker i ham en dyp sorg og skam over synden. Så, ved Den Hellige Ånds kraft og Guds ord, blir Guds lam åpenbart for ham (det perfekte offer for synder, verdens Frelser), og nødvendigheten av å ta imot Ham med en gang som den eneste vei til frelse. Dette skaper i ham en hunger og en tørst etter rettferdighet, som igjen leder ham til omvendelse og tro på Kristi tilgivelse og frelse. Dybden av hans glede og fred, hans kjærlighet og hellighet, hans økende kunnskap og tjeneste for Kristus, bestemmes av mengden og styrken på hans tro. Og ens tro vil vokse når den brukes, den overkommer tvil og frykt, selvfordømmelse, forvirring, misforståelse av indre opplevelser, og ens selviske, verdslige, forvridde tankegang, dømmekraft og fantasi. Alt dette er urokkelige bevis på at en selv har opplevd Guds nåde.

Denne nåden viser seg for andre på to måter: Først ved en åpen bekjennelse av troen på Jesus Kristus og ved dåpen i hans navn, og ved fellesskapet med andre troende. For det andre ved et liv i harmoni med hans lære; daglig bønn om ledelse og styrke, ivrig studering av Guds ord for å lære å gjøre hans vilje, vitne for andre om hans frelsende nåde, og gi tid og penger til tjeneste for Kristus og andre. På denne måten vil hans familie og naboer vite at han elsker Gud og mennesker, ikke i ord, men i gjerning og sannhet. En hykler kan snakke om disse tingene, men for å ha dem og gjøre dem, må en være Guds barn.

Dette er bare en kort beskrivelse av hvordan nåden virker, og hvordan den manifesterer seg for menneskene. Hvis du har noen innvendinger, må du bare komme med dem. Hvis ikke, vil jeg gjerne stille deg et spørsmål til.

Pratsom: -Nei, min del nå er ikke å komme med innvendinger, men å lytte. Så bare kom med spørsmålet ditt.

Trofast: -Har du opplevd denne manifestasjonen i ditt hjerte, og er ditt liv og din oppførsel et vitnesbyrd for andre? Eller består din religion bare av ord, og ikke av gjerninger og sannhet? Vær så snill, hvis du i det hele tatt vil svare på dette, si ikke annet enn det du vet er sannheten, det som behager Gud, og kun det som din samvittighet tillater. For ”det er ikke den som anbefaler seg selv som blir velsignet, men den Gud anbefaler.” Dessuten, å si at jeg er slik og slik, når min levemåte og alle mine naboer sier jeg lyver, er rett og slett synd.

Pratsom (rødmende, men begynner å komme seg etter ydmykelsen):

-Du har gått inn på dette med opplevelser, samvittighet og Gud; og om å be Gud rettferdiggjøre det som blir sagt og gjort. Jeg ventet ikke denne type spørsmål, fordi jeg synes det er en privat sak. Jeg føler meg ikke bundet til å besvare slike spørsmål, og har slett ikke tenkt å svare på dem. Du ser kanskje på deg selv som en eksaminator, men jeg nekter å godta deg som dommer over meg. Men si meg, hvorfor stiller du slike spørsmål?

Trofast: -Fordi jeg så at du var ivrig etter å prate, og jeg visste ikke om du hadde annet å fare med enn ord. Dessuten, for å si det som det er, har jeg hørt at du er en mann hvis religion kun består i ord, og at ditt liv motsier dine ord. Jeg er blitt fortalt at du er en skamplett blant de kristne, og at de skaper avsky for den kristne religion; at noen alt har falt fra på grunn av din syndige levemåte, og at mange flere står i fare for å bli ødelagt på grunn av ditt dårlige eksempel. Videre har jeg hørt at du blander sammen din religion og fylleslagsmål, begjær og urenhet, banning og løgn og dine umoralske venner. Som det står om horen i ordspråket ”hun er en skam for alle kvinner”, slik er du en skam for alle bekjennende kristne.

Pratsom: -Siden du dømmer et menneske så raskt og uriktig, innser jeg at du er en grinete og dømmesyk person, ute av stand til å føre en vanlig samtale. Derfor vil jeg si farvel.

Kristen (går nå sammen med Trofast igjen):

-Jeg sa hvordan det kom til å gå. Dine ord og hans lyster lot seg ikke forene. Han ville heller forlate deg og snu ryggen til sannheten, enn å omvende seg og la Kristus forvandle hans liv. Men nå er han forsvunnet, så la ham bare være; det er han som taper på det. Han har spart oss bryet med å skilles fra ham. Og hvis han ikke har forandret seg (hvilket er tvilsomt), ville han vært en ulykke og en skam for oss. Dessuten sier Apostelen: ”Hold dere borte fra slike”.

Trofast: -Men jeg er glad for at jeg hadde den lille diskusjonen med ham; kanskje han kommer til å tenke videre på disse tingene. Dessuten har jeg vært ærlig og oppriktig mot ham, og har ren samvittighet dersom han virkelig er fortapt.

Kristen: -Du gjorde rett i å snakke rett ut. Det er ikke mange som behandler sjeler med slik oppriktighet i disse dager, og denne mannen gjør at menneskene undervurderer den kristne tro. Når så disse pratsomme bedragerne, hvis religion kun består av ord og som lever et utsvevende liv, blir sluppet inn i fellesskapet til de kristne i håp om at de vil bli omvendt eller gi penger, forundrer det verden, de oppriktige sørger, og kristenheten blir utskjemt. Jeg skulle ønske at alle kristne behandlet slike sånn som du har gjort. Da måtte de enten omvende seg, eller de vil vise hvem de virkelig er, og forlate menigheten.

Slik fortsatte de på veien, snakket om det de hadde sett og lært, og gjorde reisen både nyttig og hyggelig. Ellers ville reisen utvilsomt blitt kjedelig, for nå trasket de i ødemarken.