Torsdag 21 November
Kapittel 6 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan
Kapittel 6
Forfengelighetens marked
og tomhetens by
Evangelist forutsier problemer
Da Kristen og Trofast nesten var ute av ødemarken, tok deres god venn Evangelist dem igjen.
Etter å ha hilst på dem, spurte Evangelist:
-Hvor har dere vært siden jeg så dere sist? Hva har dere sett på reisen? Og hvordan har det gått med dere?
Da fortalte de ham om sine opplevelser på veien, og med hvilke vanskeligheter de hadde kommet dit de var.
Evangelist: -Priset være Herren. Jeg er glad, ikke for at dere møtte prøvelser, men for at dere har seiret og til tross for deres feil og mangler, har fortsatt pilegrimsveien. Jeg er glad både på egne og på deres vegne. Jeg har sådd, og dere har høstet; og dagen kommer da både de som sådde og de som høstet skal glede seg sammen; det vil si, hvis vi holder ut til enden og ikke gir opp. Paulus sier: ”I den rette tid skal vi høste det vi har sådd, og ikke gi opp.” En uforgjengelig krans venter oss: ”Løp slik at dere vinner prisen.”
Dere vet at det er noen som legger ut for å vinne kronen, og de løper godt en stund – noen lenge. Likevel tillater de seg å bli likegyldige, og lar en annen ta deres krone. Derfor, hold fast på det dere har, og la ingen ta deres krone. Dere er ennå ikke utenfor djevelens rekkevidde. I deres kamp mot synden, har dere ennå ikke måttet ofre deres blod. La alltid Guds rike være fremst i deres tanker, og stol trofast på de usynlige ting. La ingen ting på denne siden av himmelen få eie deres sjel. Vokt deres hjerter mot all lyst og forfengelighet, for ”hjertet er mer svikefullt enn noe annet og kan ikke leges” uten ved guddommelig nåde. Stålsett deres ansikter mot målet, for dere har all makt i himmel og på jord på deres side.
Kristen: -Tusen takk for dine gode og hjelpsomme råd, broder Evangelist. Siden vi vet at Gud åpenbarer for deg ting som skal komme, vil vi gjerne at du skal fortelle oss litt om det som ligger foran oss – hva som kan skje oss, og hvordan vi skal møte det.
Evangelist: -Dere har lest i Skriften at ”en må gå gjennom mange vanskeligheter for å komme til Himlenes rike.” Som Paulus vil dere finne at det i hver by venter dere fangenskap og prøvelser. Derfor kan dere ikke vente å reise langt uten å møte prøvelser i en eller annen form. Dere har møtt noe av dette allerede, og mer vil snart komme.
Som dere ser er dere snart ute av denne ødemarken. Dere kommer snart til en by hvor dere vil bli hardt prøvet av sannhetens fiender. De vil gjøre så godt de kan for å ta livet av dere, en å dere må kanskje forsegle sitt vitnesbyrd med sitt blod. Men vær trofast inntil døden, og Kristus vil gi dere livets krone. Dersom en av dere skulle dø der, selv om hans død vil være grusom og smertene store, vil han allikevel være den heldige som kommer til den Himmelske stad mye raskere, og han vil unnslippe prøvelser som den andre må holde ut resten av veien. Men når dere kommer til byen og ser det gå i oppfyllelse som jeg har fortalt dere, husk da på deres venn og deres Herre Jesus Kristus, og oppfør dere som menn, og overgi deres sjeler til Gud, ”som til en trofast skaper.”
Da så jeg i min drøm at de hadde forlatt ødemarken og kom inn i en by hvor det var et marked som var åpent hele året. Evangelist var ikke lenger sammen med dem. Byen het Tomhet, og markedet var Forfengelighetens marked. Menneskene i byen var forfengelige, og brydde seg ikke om annet enn penger, forlystelser og berømmelse. Byen var svært gammel, og markedet hadde vart i mange, mange år.
For nesten fem tusen år siden, dro pilegrimene på vei til den Himmelske stad, gjennom denne byen. Til slutt lagde Beelsebub, Apollyon og Legion et marked der, for at de reisende kunne få tilfredsstilt all slags sult og kjøpe alle mulige varer året rundt. Fortsatt blir det på dette markedet solgt fine hus, eiendommer, aksjer og obligasjoner, falsk trygghet, fargerike klær, smykker, dyr kosmetikk, gull og sølv, antikviteter, perler, kostbare steiner, berømmelse, lykke, rykter, dyder, ære, popularitet, stillinger, falske titler, falske karakterer, konkurranser, sjanser, spill, stemmer, valg, regjeringsseter, personlig innflytelse, propaganda, falskhet, fiktive nyheter, bedrageri, svindel, triks, skjønnhetsdronninger, sex appell, prostituerte, menneskeliv og menneskers sjeler.
I tillegg er det på dette markedet hele tiden gambling, sjonglering, snyting, bedrageri, underslag, løgn, stjeling, svindel, kjeltringstreker, usedelighet, karneval, festivitet, drikking, fyll, slåsskjemper, utuktige kvinner, mordere, horkarer og all slags umoral. Den brede veien som fører til fortapelse går rett gjennom byen, og skaffer markedet mye handel.
I denne Tomhetens by er tavernaer, nattklubber, forføreriske show, kasinoer, flotte kirker, adskilte, sekteriske kirkesamfunn. Der er også berømte vitenskapsmenn, sjarlataner, leger, umoralske advokater, skruppelløse politikere, hemmelige regnskapsførere, pengeutpressere – bedragere av alle slag.
Men dersom noen på vei til den Himmelske stad skulle unngå Tomhetens by, måtte han forlate denne verden. Når Fredsfyrsten var her på jorden, gikk han gjennom denne byen på vei til sitt land; og den samme Beelsebub var da som nå, markedets herre. Han forsøkte å selge Fredsfyrsten mange av sine varer. Han tilbød ham til og med å bli sjef over markedet. Fordi Fredsfyrsten var en så innflytelsesrik person, tok Beelsebub ham med fra sted til sted, viste ham alle de forskjellige nasjonene i verden og lovet å gjøre ham til hersker over dem alle, dersom han bare ville kjøpe noe av hans forfengelighet. Men Fredsfyrsten brydde seg ikke om noen av varene, og forlot byen uten å bruke en krone på Beelsebubs gods.
Kristen og Trofast på Forfengelighetens marked
Det ble sensasjon så snart Kristen og Trofast kom inn på markedet, ja ikke bare på markedet, men i hele byen.
For det første var de kledd så annerledes at alle menneskene stirret på dem. Noen sa de var sære; noen kalte dem utlendinger; andre igjen sa at de var kommet for å lage bråk.
For det andre snakket de annerledes. Det var få som forsto hva de sa, for de snakket naturligvis Kanaan-språk, mens de som holdt til på markedet var av denne verden. Det virket som om det var bare barbarer fra den ene enden av markedet til den andre.
For det tredje var ikke disse pilegrimene interessert i noen av de jordiske varene deres, og det bekymret dem mest. Kristen og Trofast var ikke interessert i å se på varene en gang, og da de ble bedt om å kjøpe noe, holdt de for ørene og sa: ”Jeg vender mine øyne fra verdiløse ting,” og så oppover som om de tilhørte et annet land.
Spottet og plaget
En mann som observerte deres merkverdige oppførsel, sa til dem:
-Hva skal dere kjøpe?
De så på ham og sa:
-Vi kjøper sannheten.
Denne anledningen brukte de til å forfølge dem. Pilegrimshaterne ble til slutt så mange og lagde så mye oppstyr, at det ble umulig å opprettholde ro og orden.
Markedsherren fikk beskjed, og kom straks og tok dem til forhør. Under forhøret spurte etterforskerne hvor de kom fra, hvor de skulle, og hva de gjorde på Forfengelighetens marked i slike klær. Mennene fortalte at de var pilegrimer og fremmede i verden, at de skulle til sitt eget land og sin egen by, Det Nye Jerusalem, og at de ikke hadde gjort noe for å stelle i stand bråd, og at det ikke var noen grunn til at de skulle mishandles og hindres på sin reise. De fortalte etterforskerne at bråket startet da en kjøpmann spurte dem om hva de ville kjøpe, og de svarte at de ville kjøpe sannheten, og at de ikke ante at det ville føre til slikt oppstyr.
Men etterforskerne trodde dem ikke. De trodde de var bråkmakere som hadde kommet til markedet bare for å skape opprør. Derfor pisket de dem, smurte inn ansiktene deres med søle, satte dem i et jernbur, og lot dem stå til utstilling for alle menneskene. De måtte være der lenge, uten mat eller drikke. De ble gjort til latter og forhatt. Markedssjefen lo sammen medd de som gjorde narr av dem.
Mennene var tålmodige og behersket sinnet sitt, ga ikke etter for det onde, men viste godhet mot dem som mishandlet dem, møtte dem som behandlet dem stygt med gode ord, og hjalp de som skadet dem. Derfor var det noen i mengden som tok til orde for at mennene var blitt behandlet galt. Dette gjorde bråkmakerne rasende. De raste mot de som forsvarte fangene, kalte dem fangenes kamerater, og sa at de fortjente å være i buret sammen med dem og ta del i den samme straffen. Men de svarte at så langt de kunne se, var fangene rolige og edrue menn som ikke ville noen noe ondt, og at de fortjente denne behandlingen mindre enn mange andre på markedet.
Etter mange sinte rop, brøt det snart ut slåsskamp, hvor flere ble alvorlig skadet. (Mennene selv satt helt rolig, og viste ikke sinne mot noen.) Så ble pilegrimene brakt til etterforskerne igjen, denne gangen anklaget for å ha startet opptøyer og slåsskamp på markedet. De ble slått enda mer, de hang flere jernlenker rundt halsen på dem, og lot dem marsjere i lenker opp og ned gaten som et eksempel til andre som måtte ha tanker om å egge til opptøyer.
Kristen og Trofast oppførte seg fint. De bar ydmykelsen og skammen så tålmodig at flere av vitnene tok deres side. Dette gjorde forfølgerne enda mer rasende. De ble så sinte at de bestemte seg for å ta livet av dem. De erklærte høytidelig at verken jernbur eller lenker hadde hjulpet mot disse opprørerne, så nå måtte de dø for å ha stelt i stand opptøyer og villedet kundene på markedet. Så ble de låst inn i jernburet igjen i påvente av videre ordre, og føttene deres ble lenket fast.
Her kom de på hva deres trofaste venn Evangelist hadde fortalt dem, og de priste Fredsfyrsten som hadde lidd før dem, at han fant dem verdige til å lide for hans navn. Og de husket også på Evangelists trøstende ord: at den som blir kalt til å gi sitt liv, vil bli æret og velsignet over alle andre, fordi han slipper unna alle prøvelsene på veien, og kommer mye raskere til den Himmelske byen. Derfor håpet de begge i hemmelighet på den muligheten. Likevel overlot de seg i trygg forvissning til Ham som gjør alle ting vel. De godtok sin situasjon som Guds vilje for dem, og ventet tålmodig til de skulle få sin belønning.
Stilt for retten
Ved en passende anledning ble de brakt fram for retten for å dømmes. Dommeren het Lord Hater-Godt. Deres anklage var den samme i innhold, men varierte litt i form. Innholdet var: At de var fiendtlige til reglene og handelen på markedet, og forstyrret freden; de hadde forårsaket oppstyr og splittelse i byen; og de hadde overfalt noen gode, ærlige mennesker til å omfavne sin giftige og farlige lære.
Da svarte Trofast at han bare hadde protestert på som gikk imot hans Herres Ord og vilje, skaperen og herskeren over hele universet. Han sa:
-Når det gjelder oppstyr, har jeg ikke forårsaket det. Jeg er en fredselskende mann, og menneskene som tok vår side, gjorde det av egen fri vilje fordi de så sannheten og at vi er uskyldige, og ondskapen og urettferdigheten hos de som dømte oss; og de har bare valgt riktig side. Og når dere snakker om kongen deres, som er Beelsebub og ingen annen, fienden av alt som er godt, står jeg imot ham og alle hans undersåtter.
Så ble alle som hadde noe å anklage fangene for, oppfordret til å komme med sitt vitnesbyrd. Tre kom fram: Herr Misunnelse, herr Overtro og herr Villeder. De ble spurt om de kjente fangen, og om hva de hadde å si sin konge imot ham.
Herr Misunnelse reiste seg og sa:
-Ærede dommer, jeg har kjent denne mannen lenge, og jeg sverger for denne rettssal at…
Dommeren: -Et øyeblikk! Ta ham i ed.
Misunnelse: -Ærede dommer, denne mannen, til tross for hans medgjørlige navn, er en av de mest korrupte menn i landet. Han bryr seg verken om høy eller lav, lover eller skikker, men gjør sitt ytterste for å tvinge sine illojale ideer på andre. Han kaller disse ideene prinsipper for tro og hellighet. Jeg hørte ham si at kristendom og skikkene i Tomhetens by ikke har noe felles. Ja, at de faktisk sto stikk i strid med hverandre og ikke kunne forenes. Ved et slikt utsagn fordømmer han ikke bare alle våre prisverdige skikker, men fordømmer også oss for å følge dem. Det var mye mer jeg kunne legge til, men jeg vil ikke kjede retten. Dessuten er de andre som vil vitne. Men jeg vil gjerne, om nødvendig, utvide mitt vitnesbyrd imot ham etter at de andre mennene har vitnet.
Da kalte dommeren fram Overtro og sa:
-Ser du mannen på benken? Hva kan du si denne byens kongen og herre imot ham?
Så tok de også ham i ed.
Overtro: -Ærede dommer, jeg kjenner ikke denne mannen godt, og ønsker heller ikke å bli bedre kjent med ham. Men dette vet jeg, at han er en svært problematisk fyr. Da jeg snakket med ham forleden, sa han at vår religion ikke var fra Gud, og at ingen kunne behage Gud ved å følge den. Det betyr at han anklager oss for å tilbe avguder, at vi fortsatt lever i vår synd, og vil bli dømt for evig.
Så ble Villeder tatt i ed, og bedt om å fortelle alt han visste.
Villeder: -Ærede dommer og jury, jeg har kjent denne karen lenge, og jeg har hørt ham si ting som ikke bør uttales. Jeg har hørt ham bruke blasfemiske ord om vår edle prins Beelsebub, og fordømme vår ærede dommers venner, herr Oldmann, herr Kjødelig Lyst, Lord Luksus, Lord Tomhet, Lord Ha-Det-Alt, og mange flere. Og jeg hørte ham si at hvis alle her gjorde som han ville, ville ikke en av innbyggerne bli værende i denne byen. Dessuten, ærede dommer, har han ikke vært redd for å snakke ondt om deg, sin utpekte dommer, og kalt deg en ugudelig kjeltring. Med mange slike uttrykk, har han svertet de gode navnene til de fleste av byens framstående menn.
Da Villeder var ferdig med sitt vitnesbyrd, sa dommer Hater-Godt til den anklagede mannen på benken:
-Du din døgenikt, landssviker, kjetter, har du hørt hva alle disse sannferdige menneskene har vitnet mot deg?
Trofast: -Dommer, kan jeg få komme med noen ord til mitt forsvar?
Dommer: -Du er fortapt, du fortjener å dø, å bli steinet til døde. Men for at alle skal se vår rettferdighet overfor deg, ditt kryp, la oss høre hva du har å si til ditt forsvar.
Trofast: -Som svar på det herr Misunnelse sa, ønsker jeg å si at det jeg sa – og det var det eneste jeg sa – var at alle regler, lover og skikker som er mot Guds ord, er diametralt motsatt av kristendommen. Dersom jeg tar feil på dette punkt, er jeg åpen for å bli overbevist. Vis meg hvor jeg tar feil, og jeg vil trekke mitt utsagn tilbake og be om unnskyldning.
Når det gjelder Overtros anklage mot meg, vil jeg bare si dette: ”I tilbedelsen av Gud trenges himmelsk tro. Men himmelsk tro kan ikke forekomme uten en åpenbaring av Guds himmelske vilje. Derfor, det som er en del av tilbedelsen av Gud som ikke stemmer overens med en guddommelig åpenbaring av Guds vilje, er en menneskelig tro, og slik tro fører ikke til evig liv.”
Når det gjelder det herr Villeder sa, sier jeg – jeg brukte ikke de uttrykk han beskyldte meg for, meg jeg sa – og det står jeg fast ved – at denne byens prins og alle hans rabulistiske venner passer bedre i helvete enn i denne byen og dette landet. Hvis det er illojalitet og blasfemi, så gjør det beste ut av det. Jeg er i deres hender.
Dommer Hater-Godt: -Ærede medlemmer av juryen, dere ser denne mannen som har skapt slikt opprør i byen, og dere har hørt hva disse verdige herrer har vitnet mot ham. Dere har også hørt hans svar og tilståelse. Nå er det i deres makt å dømme ham til døden eller redde hans liv, men jeg henviser dere til loven.
I Faraos dager ble det laget en lov, for at de med en avvikende religion ikke skulle bli for mange og bli for sterke, skulle hannene kastes i elven. Det ble også laget en lov i Nebukadnesars dager, om at enhver som ikke ville tilbe hans bilde, skulle kastes i ildovnen. Innholdet i disse lovene har blitt brutt av denne opprøreren, ikke bare i tanke, men i ord og gjerning, og det kan ikke tolereres.
Faraos lov ble laget som en forhåndsregel, for å hindre katastrofe, før noe kriminelt var skjedd, men her har vi en åpen kriminell handling, kjent for alle. Og når det gjelder den andre loven, kan dere alle se og høre hans opposisjon mot vår religion. Han har tilstått, og fortjener å dø.
Da forlot juryen rommet, den besto av herr Blindebukk, herr Verdiløs, herr Ondskap, herr Vellystig, herr Løslivet, herr Grusom, herr Judas, og herr Motvillig. Mens de var alene i juryrommet, uttrykte de alle sin mening, og kom fram til at tiltalte var skyldig, og anbefalte dødsdom.
Trofast blir henrettet
Dommeren hørte kjennelsen, godtok den, og satte en dato for henrettelsen. Slik døde Trofast i galgen, trofast mot sin overbevisning beseglet han sitt vitnesbyrd med sitt eget blod.
Da så jeg at bak folkemengden sto en gylden vogn og et par fyrrige gangere som ventet på Trofast, som (så snart hans fiender hadde gjort det de kunne mot ham) ble satt i den og fór av sted gjennom skyene, raskeste veien til den Himmelske stad. Jeg syntes jeg hørte lyden av en trompet idet han nådde perleporten.
Kristen blir fengslet, siden satt fri
Kristen fikk et lite pusterom. Han ble halt tilbake til fengselet, og satt der en tid. Så ble han, slik Herren ville det, til slutt satt fri. Da gikk han videre på veien mens han sang:
Trofast, du har oppfylt ditt verdige navn.
Trofast mot ham som du nå er sammen med.
Mens lykkejegere, mennesker uten tro skriker ut i frykt, uten håp om å finne hvile.
Syng Trofast, syng! Ditt navn vil overleve.