Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 9 i boka "Pilegrims vandring" av John Bunyan
Kapittel 9
I forførelsens land
Møter den unge mannen Uvitenhet
Nå så jeg at pilegrimene gikk ned fjellsiden mot Staden. Litt nedenfor fjellene, til venstre for veien, lå Forførelsens land. Derfra gikk det en krokete smal sti til Den rette veien. I dette krysset møtte de en freidig ung mann ved navn Uvitenhet, som kom fra Forførelsens land. Kristen spurte ham hvor han kom fra og hvor han skulle.
Uvitenhet: -Min herre, jeg ble født der i landet til venstre, og jeg skal til Den Himmelske Stad.
Kristen: -Men hvordan har du tenkt å komme deg inn gjennom porten? Du kommer til å få problemer med det.
Uvitenhet: -Jeg kjenner Herrens vilje. Jeg har levd et godt liv. Jeg betaler alt jeg skylder. Jeg ber, faster, betaler tiende til menigheten min og gir til de fattige. Og nå har jeg forlatt mitt land for å komme til det Himmelske.
Kristen: -Men du kom ikke inn gjennom porten ved begynnelsen av veien. Du kom inn gjennom denne krokete stien, og jeg er redd, at uansett hvor høye tanker du har om deg selv, når oppgjørets time kommer vil du bli regnet som en tyv og røver, i stedet for å bli sluppet inn i Staden.
Uvitenhet: -Mine herrer, dere er fremmede for meg; dere må gjerne følge deres egen religion, så skal jeg følge min. Når det gjelder den porten dere snakker om, så ligger den langt unna mitt land. Jeg tror ikke det finnes et menneske på våre kanter som vet veien dit. Dessuten spiller det ingen rolle om de vet det eller ikke, for som dere ser har vi en fin grønn sti som fører ned fra vårt land, det er den korteste veien inn på denne veien.
Da Kristen skjønte at den unge mannen trodde at han var svært så klok, gikk han bort til Håpefull og hvisket:
-Det er mer håp for dåren enn for ham. Hvor som helst dåren ferdes, mangler han forstand. Han lar alle merke at han er en dåre. Hva synes du? Skal vi snakke mer med ham, eller gå fra ham, og la ham tenke over det vi har sagt?
Håpefull: -Jeg tror ikke det er så lurt å fortelle ham alt på en gang. La oss gå videre og snakke med ham igjen senere, når han er i stand til å ta imot det.
De ser en mann som er bundet av demoner
Dermed gikk de videre litt foran Uvitenhet. Etter en stund kom de til en svært mørk vei. Der møtte de en mann som en ond ånd en gang hadde fart ut av. ”Den hadde lett etter et nytt hvilested, men ikke funnet noe.” Og nå hadde demonen kommet inn i mannen igjen, og tatt med seg syv andre ånder, verre enn den selv. Disse åtte demonene hadde bundet mannen i alle mulige laster, og nå førte de ham bakover mot den mørke døren i åssiden. Pilegrimene skalv da de så ham. Idet demonene førte mannen av sted, kikket Kristen på ham for å se om det var noen han kjente. Siden mannen så ned i bakken, kunne Kristen ikke være helt sikker, men han syntes det lignet på herr Vend-deg-om fra byen Frafall.
Passerer Liten-Tro
De passerte herr Liten-Tro. Hans fiender Skyld, Mistro, og Svak hadde fullstendig overkjørt ham, og overlatt ham fattig og motløs. I stedet for å glede seg over at de ikke hadde tatt fra ham passet til Den Himmelske byen, gikk han hele veien og sørget og snakket om det han hadde mistet.
Kristen: -Når vi hører om de som har blitt lurt, så la oss aldri ønske å møte på en fiende, eller skryte av at vi ville gjort det bedre enn andre, eller hovere over vår manndom. Mennesker med slike holdninger går det som regel riktig ille for, når de blir prøvet. Husk hvordan Peter skrøt og sa til Jesus: ”Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og død…Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg.” Men han kjente ikke seg selv godt nok; for han fornektet Herren tre ganger – på en tid da det såret Jesus mest – heller enn å ta sjansen på å måtte lide med Ham.
Det er best ikke å stole på sin egen styrke, men ”ikle seg Guds fulle rustning,” for Apostelen sa, ”Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.” Det er også bra at vi ønsker oss en ledsager, ja at Kongen selv vil gå sammen med oss. Hans nærvær gjorde at Kong David frydet seg i Dødsskyggens dal. Hvis Han vil gå med oss, behøver vi ikke frykte ti tusen motstandere. Men uten Ham kan vi ingen ting gjøre.
Jeg har vært i denne kampen, og det er Guds godhet at jeg fortsatt lever. Men jeg kan ikke rose meg av det jeg har oppnådd eller av min tro. Jeg skal være glad hvis jeg slipper å møte flere av fiendens angrep, men jeg er redd for at vi ikke er utenfor fare ennå.
Følger en bedrager
Kristen og Håpefull fortsatte, og Uvitenhet fulgte etter. De kom til et kryss. Begge veiene virket rette, og de visste ikke hvilken vei de skulle gå. De sto i krysset og prøvde å bestemme seg for hvilken vei de skulle ta, da en mann i hvit kappe kom til dem og spurte hvorfor de sto der. De svarte at de var på vei til Den Himmelske Stad, men visste ikke hvilken vei som var den riktige.
-Følg meg, sa mannen. –Jeg skal også dit.
Så fulgte de etter den hvitkledde mannen. Etter en stund begynte veien å svinge, gradvis, helt til de gikk direkte bort fra Zions by. Likevel fortsatte de å følge etter mannen. Litt etter litt ble de fanget i et nett. De satte seg fast i det, så det var umulig å komme seg løs. Da falt den hvite kappen av mannen, og de så at han var en sort djevel.
Da sa Kristen:
-Nå ser jeg at jeg har tatt feil. Hyrdene sa jo at vi måtte passe oss for en bedrager. Nå har vi fått erfare det vismannen sa: En mann som smigrer for sin neste, setter opp et garn for hans fot.
Håpefull: -Hyrdene ga oss også et kart over veien vi skulle følge, men vi glemte å se på det. Derfor har vi havnet på bedragerens vei.
Ført tilbake til den rette vei
De lå der i nettet og gråt. Til slutt så de en skinnende skikkelse som kom mot dem. Han hadde en liten svøpe i den ene hånden. Han spurte dem hvor de kom fra, og hva de gjorde der.
De svarte at de var pilegrimer på vei til Zion, men at de var blitt ført på avveier av en svart mann kledd i hvitt, som sa han skulle til Zion.
Da sa den skinnende skikkelsen:
-Det var Bedrageren, den falske profet, som gjorde seg om til en lysets engel.
Så rev han i stykker garnet og hjalp dem ut.
-Følg meg, sa han, -så skal jeg få dere på rett vei igjen.
Han ledet dem tilbake til veien de hadde gått på før de fulgte Bedrageren. Så spurte han dem:
-Hvor var dere sist natt?
De svarte:
-Hos hyrdene i de vakre fjellene.
Da spurte han om hyrdene ikke hadde gitt dem et kart over veien. De svarte ja.
-Men så dere ikke på kartet da dere kom til dette veikrysset?
-Nei, vi glemte det.
-Sa ikke hyrdene at dere måtte vokte dere for Bedrageren?
Han så slik på dem at det var som å få et slag av svøpen, og de rødmet av skam og gråt angrende. Da sa han:
-Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend dere.
Så ba han dem gå videre, og huske på de andre instruksjonene de hadde fått av hyrdene. De takket ham for hans godhet, og gikk syngende videre på den rette vei.
Etter en stund så de noen som kom dem i møte. Da sa Kristen:
-Det er en mann der borte med ryggen vendt mot Zion, og han kommer denne veien.
Håpefull: -Da må vi passe oss. Han kan også være en bedrager.
Møte med herr Ateist
Mannen kom nærmere, og kom til slutt helt bort til dem. Han het Ateist, og spurte hvor de skulle.
Kristen: -Vi skal til Zion.
Ateist ristet av latter.
Kristen: -Hva er det du ler av?
Ateist: -Jeg ler av å se to slike uvitende personer som dere. Som legger ut på en så strabasiøs reise, uten å få noe annet igjen for det enn slit og problemer.
Kristen: -Tror du ikke vi blir tatt imot?
Ateist: -Tatt imot hvor? Det finnes ikke et slikt sted som dere drømmer om i hele verden.
Kristen: -Men det er i den kommende verden.
Ateist: -Da jeg var hjemme i mitt eget land, hørte jeg om denne byen dere snakker om. Jeg har lett etter denne byen i tyve år, men jeg har ikke funnet noe annet enn mange dårer etter veien.
Kristen: -Vi har ikke bare hørt, men også trodd Ordet, og nå har vi vitnesbyrdet i oss, vi har sett porten – med Troens øye – for hyrdene har vist oss den.
Ateist: -Jeg trodde også det, da jeg var hjemme. Hadde jeg ikke trodd historien, hadde jeg så visst ikke kommet så langt. Jeg har reist lenger enn dere, og jeg er sikker på at om et slikt sted fantes, ville jeg ha sett det. Men etter å ha gått så langt uten å finne noe, drar jeg tilbake dit jeg kom fra for å nyte de tingene jeg en gang forlot i håpet om å finne denne skinnende illusjonen.
Kristen (til Håpefull): -Er det han sier sant?
Håpefull: -Vokt deg min bror, han er en av bedragerne. Husk på hva det har kostet oss å lytte til bedragere. Ikke noe Zion, hva? Har vi ikke Evangeliets ord? Eller Oversetterens? Og Hyrdenes? Hadde vi ikke fred i hjertet da vi trodde på Ordet? La oss gå, før mannen med pisken tar oss igjen en gang til. Vi må gå i tro. Du burde ha lært meg disse ord, som jeg nå vil la lyde i dine ører: ”Hold opp med å høre på formaning, når du likevel bare forviller deg bort fra kunnskaps ord.” Vi nekter å høre på ham, og la oss tro så vi bevarer våre sjeler.
Kristen: -Min bror, jeg spurte deg ikke fordi jeg tvilte på grunnlaget for vår tro, men for å høre hva du hadde å svare på hans argumenter. Når det gjelder denne mannen, vet jeg at han er blindet av denne verdens gud. Selv om vår tro ikke er fullkommen, tror vi på sannheten, og ”ingen løgn er av sannheten.”
Håpefull: -Nå gleder jeg meg i håpet om Guds herlighet.
Dermed vendte de seg fra Ateist, som gikk sin vei leende.
Håpefull blir fristet til å sove
Håpefull og Kristen reiste til de kom til et område der luften virket søvndyssende. Håpefull ble svært søvnig og sa til Kristen:
-Jeg er så trøtt at jeg klarer knapt å holde øynene åpne, la oss ta en lur.
Kristen: -Å nei, for all del! Kanskje vi aldri våkner igjen.
Håpefull: -Hvorfor ikke? Søvn er nyttig for en arbeider.
Kristen: -Husker du ikke hva hyrdene sa, ”Pass dere så dere ikke sovner på den forheksede marken”? ”La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue.”
Håpefull: -Jeg bekjenner min skrøpelighet, og jeg takker deg for at du advarte meg. Dersom jeg hadde vært alene, hadde jeg lagt meg til å sove og vært i livsfare. Jeg skjønner nå at det er sant det Vismannen sa, ”Bedre å være to enn én.” Hele veien har ditt selskap vært en velsignelse for meg. Din lønn skal være stor.
Håpefull forteller om sine erfaringer
Kristen: -La oss sette i gang en livlig samtale, så blir vi ikke så søvnige.
Håpefull: -Det var en god idé.
Kristen: -La meg først stille deg et spørsmål: Hva var det som først fikk deg til å tenke på å bli en pilegrim?
Håpefull: -Lenge var jeg interessert i alle tingene på Forfengelighetens marked. Jeg skjønner nå at hadde jeg ikke forandret meg, ville det ført til fortapelse for min sjel.
Kristen: -Nevn ett eksempel på hva du snakker om.
Håpefull: -Alle skattene og rikdommene i denne verden. Jeg fant også glede i å bråke, drikke, banne, lyve, fri kjærlighet, sensualitet – disse tingene som bryter ned sjelen. Ved å lytte til deg og broder Trofast på markedet, skjønte jeg at enden på alle disse ting er døden, og at Guds vrede kommer over vantroens barn.
Kristen: -Overga du deg til denne nye overbevisningen med det samme?
Håpefull: -Nei, jeg var først ikke villig til å vedkjenne meg synden i mitt liv, eller å se ruinen som er resultatet av et slikt liv. Jeg forsøkte i stedet å lukke øynene for lyset, når tankene mine begynte å bli plaget av sannheten.
Kristen: -Hva var det som til slutt fikk deg til å innse at det var Guds ånd som virket i deg, som åpenbarte sannheten og forlangte at du tok stilling til den?
Håpefull: -Jeg skjønte først ikke at det var Guds Ånd som virket i meg. Jeg visste ikke at Gud begynner sitt arbeid med å omvende en synder med å stikke samvittigheten hans med guddommelig sannhet, belyser ham med guddommelig lys, overbeviser om synd, og gjør han skyldbetynget. Selv om jeg nå var klar over mine synder, var jeg ikke villig til å omvende meg, for jeg likte synden og den hadde et kraftig grep om meg. Jeg hadde ikke lyst til å skilles fra mine gamle venner; deres selskap og vennskap betydde mye for meg. Men de lange timene med overbevisning og selvfordømmelse, var vanskelige og hjerteskjærende.
Kristen: -Men virket det ikke av og til som om du var fri fra disse byrdene?
Håpefull: -Jo, men de kom snart tilbake, mer plagsomme enn noen sinne.
Kristen: -Hva var det som fikk deg til å tenke på syndene dine igjen?
Håpefull: -Det var mange ting; som det å møte en god mann på gaten, høre noen lese eller sitere Bibelen, smerter eller sykdom, høre om en nabo som var syk, høre kirkeklokkene ringe til begravelse, høre om en dødsulykke eller plutselig død, tenke på døden, men særlig det å tenke på å stå foran Gud på dommens dag.
Kristen: -Kunne du når som helst kaste av deg skyldfølelsen?
Håpefull: -Nei, slett ikke. Når jeg prøvde å gjøre det, virket det som om den tok enda sterkere tak i meg. Likevel, når jeg tenkte på å vende tilbake til mine gamle synder, plaget det meg mer, for mitt sinn for forandret, og tanken var frastøtende.
Kristen: -Hva gjorde du da?
Håpefull: -Jeg prøvde å forbedre meg, for jeg trodde det var eneste mulighet til å unnslippe fordømmelsen og finne fred.
Kristen: -Hva gjorde du da?
Håpefull: -Jeg vendte meg ikke bare bort fra mine synder – det jeg så på som synd – men også mine syndige venner. Jeg gjorde gode gjerninger, jeg ba regelmessig, leste Bibelen, gikk i kirken, ga til de fattige, var punktlig i alle mine forpliktelser, og snakket sant. Jeg var nøye med å overholde alle disse tingene og mange andre.
Kristen: -Innbilte du deg så at alt var i orden?
Håpefull: -Ja, en stund – helt til samvittigheten begynte å plage meg igjen.
Kristen: -Hvorfor fikk du problemer igjen, når du levde et godt, moralsk liv?
Håpefull: -Flere ting fikk meg til å tvile, og jeg følte at ikke alt var som det skulle. For eksempel slike ordtak som, ”ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort”, ”all vår rettferdighet er som skitne filler”, ”ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger”, ”alt som ikke er av tro er synd”, ”da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud”, ”uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike”. Av disse klare sannhetsord skjønte jeg etter hvert: Dersom en ikke blir frelst ved rettferdige gjerninger eller lovgjerninger, da er ikke jeg frelst. Alle mine rettferdige gjerninger er som skitne filler. Og dersom alt det som ikke er av tro, er synd, da er alle mine gjerninger syndige, for jeg mangler sann tro. Dersom jeg hadde ekte tro, vill jeg blitt rettferdiggjort og hatt fred i mitt hjerte. Derfor er jeg nok ikke født av Gud. Og er jeg ikke født av Gud, får jeg aldri se Guds rike. Dessuten, om mine gjerninger var rettferdige og akseptable for Gud, kunne de likevel aldri betale for syndene jeg gjorde før jeg begynte på et nytt og bedre liv. Den gamle gjelden er ikke betalt, og min gjeld til Gud blir større og større. Jeg vil ha svært mye å gjøre opp for, når jeg står foran Dommeren.
Kristen: -Det var en svært god konklusjon, men fortsett, er du snill.
Håpefull: -En annen ting som plaget meg etter min reform, var når jeg studerte mine beste gjerninger. Jeg kunne se ondskap blandet med godhet – gale motiver, selviskhet og stolthet. Så jeg ble tvunget til å innse, at til tross for alle mine anstrengelser og for min gode oppfatning av meg selv, gjorde jeg fortsatt nok synder til å komme til helvete, selv om hele mitt tidligere liv hadde vært uten synd.
Kristen: -Og hva gjorde du med det?
Håpefull: -Gjorde? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, før jeg gikk til Trofast med mine problemer (han og jeg var gode venner). Han sa at dersom jeg ikke kunne oppnå rettferdigheten til et perfekt syndefritt menneske, kunne verken min egen rettferdighet eller all verdens rettferdighet frelse meg.
Kristen: -Trodde du på det han sa?
Håpefull: -Ja, men om han hadde sagt det mens jeg var fornøyd med meg selv, ville jeg ha trodd han var gal. Men etter at jeg så min egen fordervelse og synden som klynget seg til mine beste gjerninger, måtte jeg innrømme at han hadde rett.
Kristen: -Men når han først foreslo det for deg, trodde du da at et sånt menneske kunne finnes?
Håpefull: -Vel, jeg må innrømme at det til å begynne med virket for fantastisk. Men etter å ha diskutert det videre med ham, og jeg så mer av hans tro og optimisme, trodde jeg absolutt på ham.
Kristen: -Spurte du ham om hvem denne mannen var, og hvor du kunne finne ham?
Håpefull: -Ja, og han fortalte meg at mannen var Jesus Kristus, som nå satt ved Guds høyre hånd. Og han sa at jeg måtte rettferdiggjøres ved tro på Ham og det Han gjorde for meg da han døde på korset. Jeg spurte hvordan den mannens rettferdighet kunne rettferdiggjøre en annen innfor Gud. Og han sa at Han døde ikke for seg selv, men for meg, til soning for mine synder, for å betale all min gjeld til Gud, og at Gud hadde akseptert det Han gjorde for meg. Og når jeg trodde på Ham og det Han gjorde, ville hans rettferdighet bli tilskrevet meg.
Kristen: -Hva syntes du om det?
Håpefull: -Jeg trodde at Jesus var rettferdig og at Han døde for verdens synder; likevel tvilte jeg på at hans rettferdighet kunne tilskrives en som var så syndig som meg. Jeg forestilte meg at Han ville fordømme meg framfor Gud – og det med rette.
Kristen: -Hva hadde Trofast å si til det?
Håpefull: -Han sa, ”Hvorfor går du ikke til Ham og finner det ut?” Jeg sa at det ville være overmodig. Men han sa, ”Nei, du er invitert til å komme.” Så ga han meg en bok der Jesu ord sto skrevet, og de oppmuntret meg til å komme; og han sa at hver bokstav og tøddel i den boken sto fastere enn himmel og jord. Jeg spurte ham hva jeg skulle gjøre når jeg kom til Kristus. Han sa at jeg måtte bønnfalle Faderen av hele mitt hjerte og all min sjel, om å åpenbare seg for meg. Da spurte jeg ham hva jeg skulle si når jeg bønnfalt Ham. Han sa, ”Du finner Ham på nådestolen, hvor Han sitter hele året igjennom og gir nåde og tilgivelse til de som kommer. Du sier ganske enkelt (og mener det av hele ditt hjerte): ”Gud, vær meg synder nådig. Jeg bekjenner alle mine synder. Hjelp meg å kjenne og tro på Jesus Kristus, for jeg skjønner at uten hans rettferdighet og nåde, er jeg fortapt for evig. Herre, jeg har hørt at du er en nådig Gud og at du har satt din Sønn, Jesus Kristus, til å være verdens Frelser, og at du er villig til å skjenke hans godhet og nåde til en stakkars fortapt synder som meg – og jeg er virkelig en elendig, hjelpeløs synder. Herre, ta nå mine synder og gi meg din rettferdighet; utøs din nåde i min sjels frelse. I Jesu Kristi navn, amen.”
Kristen: -Gjorde du som han ba deg om?
Håpefull: -Ja, om og om igjen.
Kristen: -Så du ble ikke fristet til å gi opp?
Håpefull: -Jo, minst hundre ganger, men jeg fortsatte å tro at det Trofast hadde fortalt var sant. Jeg trodde at hvis jeg ga opp, kom jeg helt sikkert til å dø, og hvis jeg fortsatte å be, kom jeg kanskje til å dø også. Men i så fall ville jeg dø ved nådens trone. Da kom ordene fra Boken til meg: Om den (åpenbaringen) dryger, så vent på den. For komme skal den, den skal ikke utebli. Men de som venter på Herren får ny kraft. Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst. Så jeg fortsatte å be til Faderen til Han åpenbarte sin Sønn for meg.
Kristen: -Og hvordan åpenbarte han seg for deg?
Håpefull: -Jeg så Ham ikke med mine fysiske øyne, men med mine indre øyne. En dag da jeg var veldig trist, tristere enn noen gang før på grunn av ondskapen i min natur, mine synder og min hjelpeløse tilstand. Jeg ventet meg ikke annet enn fordømmelse og evig mørke, da jeg plutselig syntes jeg så Herren kikke ned på meg og sa, ”Tro på Herren Jesus, og du skal bli frelst”.
Jeg svarte: -Men Herre, jeg er en stor synder.
Han svarte: -Min nåde er deg nok.
Da spurte jeg: -Men Herre, hva vil det si å tro?
Han sa: -Den som kommer til meg skal aldri hungre, og den som tror på meg skal aldri tørste.
Da skjønte jeg at det å komme og det å tro var det samme. Jeg visste at jeg til en viss grad hadde kommet. Dette beviste for meg selv at jeg hadde litt tro, ellers ville jeg ikke ha kommet. Likevel hungret og tørstet jeg fortsatt – etter ett eller annet. Hvordan kunne jeg forstå dette?
Nå hørte jeg apostelen Paulus si, ”De ga seg ikke inn under Guds rettferdighet.” Jeg visste at Kristus var Guds rettferdighet, og at jeg, som jødene, ikke hadde underkastet meg selv til Kristus. ”Hadde jeg det,” resonnerte jeg for meg selv, ”ville Gud ha akseptert meg for lenge siden, for hans Ord sier, ”Hver den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte bort.” Da ble dette fantastiske skriftordet levende i mitt sinn: ”Den som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” ”Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere.” ”For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.” ”Han ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.” ”Han elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod.”
Det ble nå klart for meg at Kristus var ”en mellommann mellom Gud og mennesker,” og at ”Han kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem.” Da trodde jeg på Herren Jesu Kristi absolutte godhet og bunnløse nåde, hans makt til å frelse, og hans kjærlighet og fred fløt som en elv inn i min sjel. Jeg så at Han ikke bare var rettferdig selv, men Han var i stand til å rettferdiggjøre den verste synder innfor Gud. Da tok mine egne anstrengelser slutt, og jeg stolte helt og fullt på Ham. Han vasket meg ren og hvit, tok imot meg, og ga meg fred, fred som overgår all forstand, herlig fred, Guds kjærlighetsgave.
Kristen: -Det var sannelig litt av en åpenbaring. Hvilken virkning hadde den på din ånd og ditt liv?