Den katolske kirkes katekisme om de menneskelige dyder

Den katolske kirkes katekisme om de menneskelige dyder

Dyd er en vedvarende og fast innstilling på å handle vel. Den setter mennesket i stand til ikke bare å foreta gode handlinger, men å gi det beste av seg selv. Det dydige menneske beveger seg i retning av det gode med alle sine sanse- og sjelskrefter. Det søker det gode og velger det ved konkrete handlinger.

Målet for et dydig liv består i å bli lik Gud.

Menneskelige dyder

Menneskelige dyder er grunnfestede holdninger, faste innstillinger, vedvarende fullkommenheter i forstand og vilje som styrer våre handlinger, ordner våre lidenskaper og leder vår fremferd i pakt med fornuften og troen. De gjør det lett å føre et moralsk godt liv og fører ved dette til selvbeherskelse og glede. Et dydig menneske er et menneske som gjør det gode frivillig.

Moralske dyder oppnås på menneskelig vis. De er frukt av og spire til moralsk gode handlinger. De gjør alle menneskets krefter skikket til å få del i den guddommelige kjærlighet.

Kardinaldydene

Det er fire dyder alt dreier seg om og avhenger av. Av den grunn kalles de ”kardinaldyder” da alle de andre dydene forholder seg til dem. Disse er klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. ”Elsker du rettferdighet? Vit at dydene er visdommens verk, for den lærer deg sindighet og klokskap, rettferdighet og mannsmot” (Visd 8,7). Under andre navn roses disse dydene mange steder i Skriften.

Klokskap

Klokskap er den dyd som gjør den praktiske fornuft skikket til, under alle omstendigheter, å skjelne vårt sanne gode og å velge de rette midler til å oppnå det. ”Den kloke gir akt på sine skritt” (Ordspr 14,15). ”Vær da våkne i tanke og sinn, så dere lever i bønnen ” (1 Pet 4,7). Klokskap er ”den rette regel for handling”, skriver St. Thomas, i tilslutning til Aristoteles. Den må ikke forveksles med fryktsomhet eller angst, heller ikke med falskhet eller forstillelse. Den kalles auriga virtutum (dydenes kusk), for den styrer de andre dydene ved å gi dem retning og grenser. Det er klokskapen som på en umiddelbar måte leder samvittighetens omdømme. Det kloke menneske beslutter og ordner sin framferd i samsvar med dette omdømmet. I kraft av denne dyden anvender vi ufeilbarlig moralprinsippene på enkelttilfeller, og vi overvinner tvil angående det gode som skal gjøres, og det onde som skal unnflys.

Rettferdighet

Rettferdighet er den moraldyd som består i varig og fast vilje til å gi Gud og nesten det som tilkommer dem. Rettferdighet mot Gud kalles ”religionsdyd” (virtus religionis). I forholdet til mennesker gjør den skikket til å gi akt på den enkeltes rettigheter og til å opprette harmoni i mellommenneskelige forhold under hensyntagen til den enkeltes rett og fellesskapets beste. Det rettskafne menneske, som ofte nevnes i De Hellige Bøker, kjennetegnes ved alltid å tenke rett og fare rett frem overfor sin neste. ”Du skal ikke holde med noen fordi han er fattig, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Rettferdig skal du dømme din landsmann” (Lev 19,15). ”De som er herrer, må la sine slaver få hva rett og rimelig er, og tenke på at de selv har en herre i himmelen” (Kol 4,1).

Mot

Mot er den moraldyd som under vanskeligheter sørger for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Den styrker beslutningen om å stå imot fristelser og overvinne hindringer i morallivet. Motets dyd setter i stand til å overvinne frykt, ja, dødsfrykt, og til å utstå prøvelser og forfølgelser. Den setter i stand til å gi avkall på sitt liv og ofre det for en rettferdig saks skyld. ”Herren er min styrke og lovsang” (Sal 118, 14). ”I verden vil dere møte lidelser og motgang. Men fatt mot! Jeg har overvunnet verden” (Joh 16,33).

Måtehold

Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke ”følger sitt hjertes lyster” (jfr. Sir 5,2). Måtehold prises ofte i Det Gamle Testamente: ”La deg ikke lede av ditt begjær, men hold din lidenskap i tømme” (Sir 18,30). I Det Nye Testamente kalles den ”sømmelighet” eller ”edruelighet”. Vi skal ”leve vårt liv i denne verden sømmelig, rettskaffent og fromt” (Tit 2,12).

Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold) som ingen ulykke kan få til å vakle (det har med mot å gjøre), som adlyder Ham alene (og dette er rettferdigheten), som årvåkent gransker alle ting av frykt for å bli overrasket av lureri og løgn (og dette er klokskap).

Dydene og nåden

Menneskelige dyder oppnås gjennom oppdragelse, ved bevisste handlinger og ved en stadig gjentatt utholdende handlemåte. De renses og løftes opp av den guddommelige nåde. Med Guds nådes hjelp er de karakterdannende og gjør det lett å handle vel. Det dydige menneske er lykkelig over å omsette dem i gjerning.

Det er ikke lett for mennesket, såret av synd som det er, å bevare moralsk likevekt. Kristi frelsesgave gir oss den nødvendige nåde til å fortsett å strebe etter dyder. Den enkelte må til stadighet be om å få lysets og motets nåde, søke sakramentene, samarbeide med Den Hellige Ånd og følge Hans tilskyndelser til å elske det gode og holde seg borte fra det onde.

Kilde: http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_07#h2, lest 28.04.2012