Boka "Formaninger" av Frans av Assisi

Formaninger

av Frans av Assisi

Forord

Vi vet ikke så mye med sikkerhet om omstendighetene ”Formaninger” er oppstått i. Inndelingen i kapitler er av senere dato. Den mangler i mange håndskrifter og er ikke den samme i alle heller. På grunn av sitt rike innhold kaltes Formaningene av og til ”Den hellige Frans’ bergpreken”. Her uttrykker han i alle fall meget konsentrert flere trekk av hva han ser som den ideelle kristne og mindrebroder:

Kap. I Om Herrens legeme

Herren Jesus sier til sine disipler: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Hvis dere kjente meg, ville dere også kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham. Filip sier til ham: ”Herre, vis oss Faderen, så er det nok for oss. Jesus sier til ham: ”Så lenge har jeg vært hos dere, og enda kjenner dere meg ikke? Filip, den som ser meg, ser også min Far” (Joh. 14,6-9). Faderen bor i et utilgjengelig lys (jfr. 1. Tim. 6,16), og ”Gud er ånd” (Joh. 4,24), og ”Ingen har noensinne sett Gud” (Joh. 1,18). Derfor kan man ikke se ham uten i Ånden, ”for det er Ånden som gir liv, kjøtt og blod er til ingen nytte” (Joh. 6,63). Men siden Sønnen er lik Faderen, kan ingen se ham på annen måte enn Faderen, eller på annen måte enn Den hellige ånd. Derfor er de fordømt, alle som har sett Herren Jesus i hans menneskelige natur og ikke sett og trodd ifølge Ånden og Guddommen at han sannelig er Guds Sønn. Likeledes er alle fordømt som ser sakramentet, som helliges ved Herrens ord på alteret ved prestens hånd i form av brød og vin, og ikke ser og tror ifølge Ånden og Guddommen at det virkelig er vår Herre Jesu Kristi hellige legeme og blod, Den nye pakts blod” (Mark. 14, 22.24) og: ”Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv” (jfr. Joh. 6,65). Derfor er det Herrens Ånd, som bor i dem som tror på Ham, som tar imot Herrens hellige legeme og blod. Alle andre, som ikke har del i denne Ånd og drister seg til å motta ham, ”spiser og drikker seg selv til doms” (jfr. 1. Kor. 11,29).

Derfor: ”Menneskebarn, hvor lenge vil dere være tunge i hjertet” (Salm. 4,3). Hvorfor innser dere ikke sannheten og tror på Guds Sønn? Se, hver dag ydmyker han seg (jfr. Fil. 2,8), slik som da han kom fra kongetronen til jomfruens liv. Hver dag kommer han ydmykt og viser seg for oss. Hver dag stiger han ned fra Faderens skjød til alteret, i prestens hender. Og liksom han vistt seg for de hellige apostlene i et virkelig legeme, slik viser han seg nå for oss i det hellige brød. Og som de ved å se med sine legemlige øyne bare så hans legeme, men trodde at han var Gud ved å betrakte ham med åndelige øyne, la oss på samme måte, når vi med våre legemlige øyne ser brødet og vinen, se og tro fast at det er hans levende og sanne legeme og blod. Og på denne måten er Herren alltid med sine troende, slik han selv sier: ”Jeg er med dere helt til verdens ende” (jfr. Matt. 28,20).

Kap. II Om den onde egenviljen

Herren sa til Adam: ”Du kan spise av ethvert tre, men du skal ikke spise av det treet som gir kunnskap om godt og ondt” (jfr. 1. Mos. 2, 16.17). Han kunne spise av ethvert tre i paradiset, fordi han ikke syndet så lenge han ikke handlet i strid med lydigheten. Men den spiser av treet som gir kunnskap om det gode, som føyer seg etter sin egen vilje og roser seg av de goder som Herren sier og gjør gjennom ham. Og slik ble frukten ved Djevelens fristelse og overtredelsen av budet til frukten som gir kunnskap om det onde. Derfor er det nødvendig at han får sin straff.

Kap. III Om den fullkomne lydighet

Herren sier i evangeliet: ”Den som ikke gir avkall på alt han eier, kan ikke være min disippel” (Luk. 14,33) og ”Den som vil frelse sitt liv, skal miste det” (Luk. 9,24). Det menneske forlater alt han eier og mister sin kropp som helt overgir seg i sin overordnedes hender for å lyde ham. Og alt som den underordnede gjør og sier, som han vet ikke er mot den overordnedes vilje og som er godt, det er sann lydighet. Og selv om den underordnede ser at noe er bedre og nyttigere for hans sjel enn det den overordnede påbyr, skal han frivillig ofre sitt eget til Gud, og søke i handling å oppfylle den overordnedes vilje. For dette er lydighet i kjærlighet, fordi det tilfredsstiller både Gud og nesten.

Men hvis den overordnede befaler den underordnede noe som strider mot hans sjels beste, skal han ikke oppgi ham, selv om han ikke adlyder ham. Og hvis han så blir utsatt for forfølgelser av noen, skal han elske dem mer for Guds skyld. For den som heller vil tåle forfølgelse enn han vil skilles fra sine brødre, forblir virkelig i den fullkomne lydighet, fordi han gir sitt liv for sine brødre. For der er mange ordensfolk som under påskudd av å se noe som er bedre enn det de overordnede påbyr, ser seg tilbake (jfr. Luk.9,62) og vender tilbake til egenviljens oppkast (jfr. Ordsp. 26,11;2. Pet. 2,22). Disse er drapsmenn og får ved sitt dårlige eksempel mange sjeler til å gå fortapt.

Kap. IV At ingen må tilegne seg en overordnet stilling

Jeg er ikke kommet for å la meg tjene, men for selv å tjene, sier Herren (Matt. 20,28). De som er satt over andre, skal ikke rose seg mer av denne overordnede stilling enn om de var satt til å vaske brødrenes føtter. Og jo mer de ergrer seg over å miste sin overordnede stilling heller enn over å miste fotvaskingen, jo mer skaffer de seg pengepunger til fare for sin sjel (jfr. Joh. 12,6).

Kap.V At ingen skal være overmodig, men rose seg i Herrens kors

Gi akt menneske, på hvor høyt Gud Herren har satt deg. For han skapte deg og formet ditt legeme i sin elskede Sønns bilde og din ånd i likhet med seg selv. Og alle skapninger som er under himmelen tjener, kjenner og adlyder av seg selv sin Skaper bedre enn du. Og selv demonene korsfestet ham ikke, men du gjorde det sammen med dem, og du korsfester ham fremdeles ved å glede deg over synder og laster. Hva kan du så rose deg av? For hvis du var så skarpsindig og vis at du hadde all kunnskap (jfr. 1.Kor.13,2) og kunne forstå alle språk (jfr. 1.Kor.12,28;13,1) og skarpsindig kunne ransake de himmelske ting, så kunne du ikke rose deg over alt dette. For én demon visste mer om det himmelske og vet fortsatt mer om det jordiske enn alle mennesker, selv om noen av Herren skulle ha fått særlig kjennskap til den høyeste visdom. Likeledes, om du var vakrere og rikere enn alle og selv om du gjorde underverker som å jage demonene på flukt, så er alt dette i strid med din natur og tilhører ikke deg. Du kan derfor ikke rose deg av det. Men i dette kan vi rose oss, i våre svakheter (jfr. 2.Kor. 12,5) og daglig bære vår Herre Jesu Kristi hellige kors (jfr. Luk.14,27).

Kap. VI Om å etterligne Herren

La oss, brødre, betrakte den gode hyrde, som for å frelse sine får utholdt korsets lidelse. Herrens får fulgte ham i angst og forfølgelse, i skjensel og sult, i svakhet og fristelse og mye annet, og for dette mottok de av Herren det evige liv. Derfor må vi skamme oss overfor Guds tjenere, for disse hellige har gjort gjerningene, mens vi ønsker å motta ære og ros ved å fortelle om dem.

Kap. VII At gode gjerninger må følge kunnskapen

Apostelen sier: ”Bokstaven dreper, men Ånden gir liv” (2.Kor. 3,6). De er drept av bokstaven, som bare ønsker å kjenne ordene, for å bli regnet som de viseste blant andre og oppnå store rikdommer og gi til sine slektninger og venner. Og de ordensbrødre er drept av bokstaven, som ikke vil følge den hellige bokstavs ånd, men bare vil kjenne ordene og tolke dem for andre. Og de er vakt til live av den hellige bokstavs ånd, som ikke tilskriver kroppen enhver bokstav som de kjenner og ønsker å kjenne, men som ved ord og eksempel gir æren til Den høyeste Herre Gud, som alt godt tilhører.

Kap. VIII Om å unngå misunnelsens synd

Apostelen sier: ”Ingen kan si: Herre Jesus! Uten ved Den hellige ånd (1.Kor. 12,3) og ”Der er ingen som gjør godt, ikke en eneste (Rom. 3,12). Enhver som derfor misunner sin bror det gode som Herren sier og gjør gjennom ham, er skyldig i gudsbespottelsens synd, fordi han misunner Den høyeste selv (jfr. Matt. 20,15), han som sier og gjør alt godt.

Kap. IX Om kjærlighet

Herren sier: ”Elsk deres fiender osv.” (Matt. 5,44). Den elsker i sannhet sin fiende, som ikke beklager den urett han gjør mot ham, men av kjærlighet til Gud bærer brennende sorg over hans synd mot sin sjel. Og han skal vise ham kjærlighet i handling.

Kap. X Om å tukte legemet

Det er mange som ofte bebreider sin fiende eller sin neste når de selv synder eller blir utsatt for urett. Men det er ikke slik. For enhver han i sin makt den fienden som får dem til å synde, nemlig kroppen. Derfor er ”den tjener salig” (Matt. 24,46) som alltid holder denne fienden, som er overlatt i hans makt, i fangenskap, og med visdom vokter seg for ham. For når han gjør dette, kan ingen annen fiende – synlig eller usynlig – skade ham.

Kap. XI

At ingen skal bli fordrevet ved noe ondt som skyldes en annen

Guds tjener bør ikke mislike noe annet enn synden. Men hvis Guds tjener ikke blir opprørt og vred i kjærlighet når noen synder, samler han skyld over seg. Og den Guds tjener, som ikke blir vred eller opprørt på grunn av noe, lever i sannhet uten eiendom. Og salig er den, som ikke beholder noe for seg selv, og som ”gir keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er” (Matt. 22,21).

Kap. XII Om å kjenne Guds ånd

Slik kan man vite om Guds tjener har Guds ånd: Om hans legemlige natur – for den strider jo alltid mot det gode – ikke roser seg når Herren gjør noe godt gjennom ham, men om han alltid i egne øyne regner seg for dårligere og mindre enn alle andre mennesker.

Kap. XIII Om tålmodighet

”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn” (Matt. 5,9). Man kan ikke vite hvor stor tålmodighet og ydmykhet Guds tjener har, når det blir gjort rett mot ham. Men når den tid kommer at de som skal gjøre rett mot ham, gjør det motsatte, da har han så mye tålmodighet og ydmykhet som han da viser, og ikke mer.

Kap. XIV Om å være fattig i ånden

”Salige er de fattige i ånden, for Himlenes rike er deres” (Matt. 5,3). Det er mange, som holder fast ved bønner og gudstjenester og utsetter sitt legeme for mye avhold og plage, men som blir forarget og lever i stadig ergrelse selv over et ord, som de betrakter som en krenkelse av sitt legeme eller over at en ting blir tatt fra dem. Disse er ikke fattige i ånden, for den som virkelig er fattig i ånden, hater seg selv og elsker dem som slår ham på kinnet (jfr. Matt. 5,39).

Kap. XV Om fred

”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn” (Matt. 5,9). De er virkelig fredsstiftere som i alt hva de blir utsatt for i denne verden, bevarer freden i sjel og legeme på grunn av kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus.

Kap. XVI Om hjertets renhet

”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud” (Matt. 5,8). De er sannelig rene av hjertet som forakter det jordiske, søker det himmelske og med rent hjerte og sinn aldri slutter å tilbe og betrakte Herren, den levende og sanne Gud.

Kap. XVII Om Guds ydmyke tjener

”Salig er den tjener” (Matt. 24,46), som ikke roser seg mer av det gode som Herren sier og virker gjennom ham enn det han sier og virker gjennom en annen. Det mennesket synder, som vil motta mer av sin neste enn han vil gi av seg selv til Gud Herren.

Kap. XVIII Om medfølelse med nesten

Salig er det mennesket som bærer over med sin neste i hans svakhet, slik han selv ville at nesten skulle ha båret over med ham, hvis han hadde vært i samme situasjon. Salig er den tjener, som gir alt sitt gods tilbake til Gud Herren. For den som beholder noe for seg selv, gjemmer Herren sin Guds penger hos seg, og det han tror han har, skal tas fra ham (Luk. 8,18).

Kap. XIX Om Guds ydmyke tjener

Salig er den tjener, som ikke regner seg for bedre når menneskene opphøyer og hyller ham, enn når han blir regnet for ussel, enfoldig og foraktet, for så mye et menneske er for Gud, så mye er det og ikke mer. Ve en ordensbror som er blitt satt høyt av andre og ikke vil stige ned av egen vilje. Og salig er den tjener, som ikke ved sin egen vilje blir satt høyt og som alltid ønsker å være under andres føtter.

Kap. XX Om den gode bror og den forfengelige ordensbror

Salig er den ordensbror, som ikke finner munterhet og glede i noe annet i Herrens ord og gjerninger og som med dem leder menneskene til Guds kjærlighet med fryd og glede. Ve den ordensbror, som gleder seg over unyttige og forfengelige ord og som med dem får mennesker til å le.

Kap. XXI Om den tomme og snakkesalige ordensbror

Salig er den tjener som, når han taler, ikke åpenbarer alle sine fortjenester for å få lønn og ikke er snar til å tale, men som klokt overveier hva han bør si og svare. Ve den ordensbror, som ikke holder tilbake i sitt hjerte de goder Herren har vist ham og som ikke viser andre dem i gjerninger, men som for å få lønn heller ønsker å vise dem frem for menneskene med ord. Han har allerede fått sin lønn (jfr. Matt. 6,2; 6,16), og de som hører på ham, får liten nytte av det.

Kap. XXII Om irettesettelse

Salig er den tjener, som tåler irettesettelse, anklage og bebreidelse like godt av en annen som av seg selv. Salig er den tjener, som når han blir bebreidet finner seg rolig i det, adlyder beskjedent, bekjenner ydmykt og gjerne gjør godt igjen det han har gjort. Salig er den tjener som ikke er rask til å unnskylde seg og som ydmyk tåler skam og irettesettelse for synder han ikke har begått.

Kap. XXIII Om ydmykhet

Salig er den tjener, som blir funnet å være like ydmyk blant sine underordnede, som om han var blant sine herrer. Salig er den tjener, som alltid holder seg under irettesettelsens stav. Trofast og klok er den tjener, som når han gjør noe galt, ikke nøler med å straffe seg selv i sitt indre ved anger og i det ytre ved å bekjenne og gjøre det godt igjen i handling.

Kap. XXIV Om sann kjærlighet

Salig er den tjener som elsker sin bror like mye når han er syk og ikke kan gjøre gjengjeld, som når han er frisk og kan gjøre det.

Kap. XXV Om det samme

Salig er den tjener som elsker og respekterer sin bror like mye når han er langt fra ham som når han er sammen med ham, og som ikke sier noe om ham, som han i kjærlighet ikke kunne si når han hørte det.

Kap. XXVI At Guds tjenere skal ære geistlige

Salig er den tjener, som har tillit til geistlige som lever rett ifølge Den romerske kirkes regel. Og ve dem som forakter dem. For selv om de skulle være syndere, så bør ingen dømme dem, for Herren har selv forbeholdt seg å dømme dem. For akkurat som deres forvaltning av vår Herre Jesu Kristi hellige legeme og blod, som de mottar og alene meddeler andre, er mye mer opphøyet enn alle andre oppgaver, så begår de som synder mot dem en alvorligere synd enn om de synder mot alle andre mennesker i verden.

Kap. XXVII Om dyden som driver ut lasten

Hvor der er kjærlighet og visdom, der er det verken frykt eller uvitenhet. Hvor der er tålmodighet og ydmykhet, der er der verken vrede eller forvirring. Hvor der er fattigdom med glede, der er der verken begjær eller grådighet. Hvor der er hvile og meditasjon, der er der verken bekymring eller omflakking. Hvor der er frykt for Herren, for å vokte hans hus, der kan ikke noen fiende trenge seg inn. Hvor der er barmhjertighet og skjønnsomhet, der er der verken ødselhet eller hardhet.

Kap. XXVIII Om å skjule det gode, så det ikke går tapt

Salig er den tjener, som samler seg skatter i himmelen (jfr. Matt. 6,20), som Herren viser ham, og som ikke for å få lønn ønsker å gjøre dem kjent for menneskene. For Den høyeste selv vil vise hans gjerninger til hvem han vil. Salig er den tjener som bevarer Herrens hemmeligheter i sitt hjerte (Hertman (red.), 1982, s. 81-88).”

Kilde: Hertman, Wilh. (red.). (1982). Frans av Assisi’s skrifter. Oslo: St. Olav.