Søndag 22 Desember
Frans av Assisi's klosterregel
Frans av Assisi’s klosterregel
Den stadfestede regel
Frans av Assisi skriver:
”Honorius biskop, Guds tjeneres tjener, sender dine kjære sønner, broder Fransiskus og de andre brødrene i mindrebrødres orden, hilsen og apostolisk velsignelse. Den apostoliske stol pleier å bifalle fromme løfter og velvillig innvilge ønsker fra dem som ber om aktverdige ting. Derfor, kjære sønner i Herren, vender vi vårt øre til deres fromme bønner og stadfester med apostolisk autoritet regelen for deres orden, som er godkjent av vår forgjenger, pave Innocens, i salig minne, og som er tilføyet dette brev, og tar i vårt vern ved dette skriv. Den lyder slik:
Kap. I
I Herrens navn! Her begynner mindrebrødrenes leveregel.
Mindrebrødrenes regel og livsform er å rette seg etter vår Herre Jesu Kristi hellige evangelium ved å leve i lydighet, uten eiendom og i kyskhet. Broder Fransiskus lover lydighet og ærbødighet mot herr pave Honorius og hans rettmessige etterfølgere og Den romerske kirke. Og de øvrige brødrene er forpliktet til å adlyde broder Fransiskus og hans etterfølgere.
Kap. II. Om den som vil ta på seg dette
livet og hvordan de skal opptas.
Hvis noen vil ta på seg dette livet og kommer til våre brødre, skal de sende dem til sine provinsialministre, for de alene og ingen andre har lov til å oppta brødre. Og provinsialministrene skal eksaminere dem omhyggelig om den katolske tro og kirkens sakramenter. Og hvis de tror alt dette og vil bekjenne det trofast og overholde det like til enden og de ikke har hustruer, eller, hvis de har, hustruene allerede er gått i kloster eller har gitt dem tillatelse til å gå inn i ordenen med den lokale biskops autoritet og har avlagt kyskhetsløfte, og hustruene er så gamle at noen mistanke ikke kan oppstå, da skal provinsialministrene si til kandidatene med evangeliets ord (jfr. Matt. 19, 21) at de skal gå og selge alt de eier og søke å dele det ut til de fattige. Hvis de ikke kan dette, skal deres gode vilje være nok. Og brødrene og deres ministre skal vokte seg for å bekymre seg om deres jordiske gods, slik at de fritt kan gjøre med det hva Herren inspirerer dem til. Men hvis kandidatene trenger råd, skal ministrene ha adgang til å sende dem til noen gudfryktige mennesker, og la dem dele ut sine eiendeler til de fattige etter deres råd. Deretter skal de gi dem klær til prøvetiden, nemlig to drakter uten hette og et belte og bukser og en kort kappe som rekker ned til beltet, hvis ikke ministrene med Guds hjelp finner at noe annet er bedre. Når prøveåret er avsluttet, skal de opptas i lydigheten ved å love alltid å følge denne livsformen og regelen. Og de skal ikke på noen måte gis tillatelse til å forlate dette ordenslivet, slik paven har påbudt, for ifølge det hellige evangeliet er ”Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake skikket for Guds rike” (Luk. 9, 62). Og de som allerede har avlagt lydighetsløftet, skal ha en drakt med hette og de som vil en annen uten hette. Og de som er nødt til det, kan ha sandaler. Og alle brødre skal bære billige klær, og de kan lappe dem med sekker og andre lapper med Guds velsignelse. Og dem ber og oppfordrer jeg til ikke å se ned på eller dømme mennesker, når de ser dem ha på seg behagelige og fargerike klær og spise og drikke godt, men heller skal hver enkelt dømme og forakte seg selv.
Kap. III. Om de hellige tidebønnene og fasten,
og hvordan brødrene skal ferdes i verden.
Geistlige skal lese tidebønnene etter Den hellige romerske kirkes liturgi unntatt psalteriet. Derfor kan de ha breviar. Legbrødre skal be 24 Fader vår til matutin, fem til laudes, syv til hver prim, terts, sekst og non, 12 til vesper, syv til kompletorium. Og de skal be for de avdøde. Og de skal faste fra Allehelgen til jul. De som frivillig faster i den hellige periode på 40 dager, som begynner ved epifani og varer 40 dager, og som Herren har helliget ved sin hellige faste, måtte de være velsignet av Herren! Men de som ikke vil, skal ikke være tvunget. Men i den andre 40-dagers perioden, til Herrens Oppstandelse, skal de faste. Til andre tider er de ikke forpliktet til å faste, bortsett fra fredag. Men når brødrene er i en åpenbar nødssituasjon, er de ikke forpliktet til legemlig faste. Men jeg råder, formaner og oppfordrer mine brødre i Herren Jesus Kristus til når de ferdes i verden ikke å ha tvister og ikke strides med ord og ikke dømme andre. Men de skal være milde, fredsommelige og beskjedne, saktmodige og ydmyke, og tale respektfullt til alle, slik det sømmer seg. Og de skal ikke ferdes til hest, hvis de ikke er tvunget av åpenbar nødvendighet eller sykdom. Og i hvert hus de går inn i, skal de først si: ”Fred være med dette hus! (Jfr. Luk. 10, 5). Og ifølge Det hellige evangelium er det tillatt for dem å spise av all mat som settes frem for dem (jfr. Luk. 10, 8).
Kap. IV. At brødrene ikke skal ta imot penger.
Jeg forbyr bestemt brødrene på noen måte å ta imot penger eller mynt, selv eller gjennom mellommenn. Likevel skal det være tillatt, men bare for ministre og kustoder, å ha omsorg for de sykes nødvendige behov og for å skaffe brødrene klær alt etter tid og sted og kalde områder, ved hjelp av åndelige venner, slik de finner det nødvendig, likevel på betingelse at de, som nevnt, ikke tar imot mynt eller penger.
Kap. V. Om måten å arbeide på.
De brødrene som Herren har gitt nåde til å arbeide, skal arbeide trofast og hengivent, slik at de stenger ute lediggang, som er sjelens fiende, og ikke utslukker bønnens og andaktens ånd, som alle timelige sysler bør tjene. Som lønn for sitt arbeid kan de ta imot det de trenger til livets opphold for seg og sine brødre, men ikke i form av penger eller mynt, og dette skal de ta imot i ydmykhet, slik det sømmer seg for Guds tjenere og dem som bekjenner seg til den hellige fattigdom.
Kap. VI. At brødrene ikke skal tilegne seg noe,
og om å be om almisser og om syke brødre.
Brødrene skal verken erverve seg hus eller sted eller noen andre ting. Og liksom pilegrimer og fremmede (jfr. 1. Pet. 2, 11) i denne verden og i fattigdom og ydmykhet som Guds tjenere skal de tillitsfullt be om almisser. Og de skal ikke skamme seg over dette, for Herren gjorde seg fattig i denne verden for vår skyld (jfr. 2. Kor. 8, 9). Dette er høydepunktet i den høyeste fattigdom, som har innsatt dere, mine kjæreste brødre, som arvinger og konger over himlenes rike, som har gjort dere fattige på gods og opphøyet dere i dyder (jfr. Jak. 2, 5). Dette er deres lodd, som fører dere til de levendes land (jfr. Salm. 142, 6). Den, kjæreste brødre, må dere helhjertet holde fast ved og for vår Herre Jesu Kristi navns skyld aldri ønske å eie noe annet under himmelen. Og overalt hvor brødrene ferdes og møter hverandre, skal de behandle hverandre som medlemmer av samme familie. Og de skal trygt vise hverandre sin nød. For hvis en mor elsker og nærer sin kjødelige sønn, med hvor mye større omsorg skal ikke da enhver elske og nære sin åndelige bror? Og hvis noen skulle bli rammet av sykdom, skal de andre brødrene pleie ham, slik de selv ville ønske å bli pleiet.
Kap. VII. Om den bot som skal pålegges brødrene.
Hvis noen av brødrene, lokket av Fienden, begår en dødssynd, så er de nevnte brødrene forpliktet til så snart de kan, uten å nøle, å henvende seg til provinsialministrene når det gjelder de synder som i følge brødrenes bestemmelse skal forelegges dem. Disse ministrene skal, hvis de er prester, med barmhjertighet pålegge dem bot. Hvis de ikke er prester, skal de sørge for at synderen blir pålagt bot av andre prester i ordenen, slik de med Gud finner det best. Og de må vokte seg for å bli vrede eller opprørte på grunn av noens synd, for vrede og opprørthet står i veien for kjærligheten både hos dem selv og hos andre.
Kap. VIII. Om valg av generalminister for
dette broderskapet og om pinsekapitlet.
Alle brødrene er forpliktet til alltid å ha en av ordenens brødre som generalminister og tjener for hele ordenen, og ham er de fast forpliktet til å adlyde. Når han er gått bort, skal valg av etterfølger foretas av provinsialministrene og kustodene på pinsekapitlet, hvor provinsialministrene alltid er forpliktet til å komme sammen, der det bestemmes av generalministeren. Og dette skal skje en gang hvert tredje år eller innenfor et annet kortere eller lengre tidsrom slik det blir bestemt av generalministeren. Og hvis det på noe tidspunkt viser seg for fellesskapet av provinsialministre og kustoder at generalministeren ikke er skikket til tjenesten og til felles nytte for brødrene, så er disse brødrene, som har valgretten, forpliktet til i Herrens navn å velge seg en annen vokter. Etter pinsekapitlet kan minstrene og kustodene hver for seg, hvis de ønsker det og de finner det nødvendig, en gang samme år innkalle brødrene i sine distrikter til kapittel.
Kap. IX. Om predikantene.
Brødrene skal ikke preke i noen biskops bispedømme når han har forbudt dem det. Og ingen bror skal våge å preke for folket, hvis han ikke er blitt eksaminert og godkjent av generalministeren i ordenen, og av ham har fått i oppdrag å preke. Jeg ber også og oppfordrer disse brødrene om at deres veltalenhet i de prekenene de holder må være overveid og ren (jfr. Salm. 12, 7; 18, 31), til nytte og oppbyggelse for folket, ved at de kortfattet taler til dem om dyder og laster, straffen og herligheten for ”Herren talte kortfattet på jorden” (jrf. Rom. 9, 28).
Kap. X. Om formaning og irettesettelse av brødrene.
Brødre som er ministre og tjenere for de andre brødrene, skal besøke og formane sine brødre og irettesette dem ydmykt og kjærlig. Og de skal ikke pålegge dem noe som er til skade for deres sjel og mot vår regel. Men brødre som er underordnet, skal huske at de for Guds skyld har gitt avkall på sin egen vilje. Derfor påbyr jeg dem strengt å adlyde sine ministre i alt som de har lovet Gud å overholde og som ikke er til skade for deres sjel og imot vår regel. Og overalt hvor der er brødre, som vet og kjenner til at de ikke kan overholde regelen i samsvar med dens ånd, bør og kan de henvende seg til sine ministre. Og ministrene skal ta imot dem kjærlig og velvillig og vise dem så stor fortrolighet at brødrene kan tale med dem og omgås dem som herrer med sine tjenere. For det bør være slik at ministrene er alle brødrenes tjenere. Men jeg ber og oppfordrer i Herren Jesus Kristus brødrene til å vokte seg for all slags overmot, tom ære, misunnelse, grådighet, sorg og bekymring for denne verden, kritikksyke og sladder. Og de skal ikke søke å lære å lese når de ikke kan det. Men fordi de fremfor alt skal lengte etter å ha Guds Ånd og hans virke i seg, skal de søke alltid å be til ham med rent hjerte, og bevare ydmykhet, tålmodighet i forfølgelse og sykdom, og å elske dem som forfølger oss og bebreider oss og kritiserer oss. For Herren sier: ”Elsk deres fiender og be for dem som forfølger og taler ondt om dere (jfr. Matt. 5, 44). Salige er de som lider forfølgelse for rettferdighetens skyld, for himlenes rike tilhører dem (Matt. 5, 10). Men den som holder ut like til enden, han skal bli frelst (Matt. 10, 22).”
Kap. XI. At brødrene ikke må gå inn i nonneklostre.
Jeg forbyr bestemt brødrene å ha samkvem eller samtaler med kvinner på en slik måte at det kan vekke mistanke og å gå inn i nonneklostre, bortsett fra dem som har fått spesiell tillatelse av Den apostoliske stol. Heller ikke skal de bli faddere til menn eller kvinner, for at det ikke på grunn av dette skal bli forargelse blant brødrene eller angående brødrene.
Kap. XII. Om dem som reiser til saracenerne og andre vantro.
Enhver av brødrene som ved Guds innskytelse vil dra til saracenerne og andre vantro, skal be om tillatelse til det av sine provinsialministre. Men ministrene skal ikke gi noen andre tillatelse enn dem som de ser er skikket til å bli sendt ut. Dessuten pålegger jeg ministrene i kraft av lydigheten å be herr paven om en av Den hellige romerske kirkes kardinaler til å værer styrer, beskytter og irettesetter av dette broderskapet, så vi alltid må være underordnet og underkastet under denne hellige Kirkes føtter, at vi må være i den katolske tro og overholde fattigdommen og ydmykheten og vår Herre Jesu Kristi hellige evangelium, slik vi fast har lovet.
Og ikke for noe menneske er det tillatt å bryte dette vårt stadfestelsesbrev eller lettsindig forsøke å gå imot det. Hvis noen forsøker dette, skal han vite at han er rammet av den allmektige Guds og de salige apostler Peters og Paulus’ vrede. Gitt i Lateranet 29. november, i det åttende år av vårt pontifikat (Hertman (red.), 1982, s. 59-67).”
Kilde: Hertman, Wilh. (red.). (1982). Frans av Assisi’s skrifter. Oslo: St. Olav.