Boka " Maurice Sklar sin opplevelse fra Himmelen"

Maurice Sklar sin opplevelse

fra Himmelen

Maurice Sklar er en amerikansk kristen jøde som er fiolinist og pastor. Han forteller fra sin opplevelse i Himmelen:

”Onsdag 4. august 2010, rundt klokken halv elleve på formiddagen, kom en engel inn i soverommet mitt. Jeg hadde akkurat våknet. Han sa til meg:

-Jeg er sendt fra herren for å ta deg med til himmelen, du må nå komme med meg. Ta min hånd.

Jeg gjorde så. Plutselig var jeg i det åndelige rike. Vi steg opp gjennom taket på huset og fór opp i luften som en rakett. Mens jeg så ned, ble huset mitt mindre og mindre, helt til jeg bare kunne se byggefeltet, deretter bare byen, og deretter kun en antydning til kystlinjen langs California. Snart var vi i rommet og jeg så jorden bli mindre og mindre. Jeg vendte blikket fremover. Vi beveget oss så raskt at stjernene ble som lange linjer av lys – forsvinnende inn i et punkt i horisonten foran oss. Jeg så en planet som nærmet seg. Den lignet veldig på jorden. Engelen sa:

-Dette er planeten Himmelen.

Vi steg ned gjennom atmosfæren, og jeg kunne se en enorm fjellkjede under oss. Den var komplett dekket med snø i retning av nord for oss. Til slutt landet vi i en praktfull dal, omgitt av høye snøkledde fjell på hver side. Luften var frisk og ren, og jeg kjente en skjønn duft i den milde brisen under en klar og vakker sol. Jeg så rundt meg og på siden av fjellet. Vi sto nå ved foten av fjellsiden som var dekket i fiolette, røde, rosa og gule markblomster. Det var lamslående vakkert! Hvilke levende, klare farger. Naturen var så betagende at jeg var nær ved å falle på kne foran engelen. Men da jeg så opp mot ham, så jeg at dette ikke var passende nå. Han pekte mot vest, (tror jeg), og og sa:

Teltbyen

-La oss gå og se hva som har blitt forberedt.

Vi gikk et stykke. Jeg gikk i ærefrykt mens vi nærmet oss en stor innsjø som ble fylt fra snøen i fjellene, via en stor foss. Ettersom vi nærmet oss ble brølet fra fossen mer og mer overdøvende, men lød samtidig som et orkester med kor – fremførende under fosseduren. Dette er det nærmeste jeg kan komme i å beskrive lyden. Fossen laget musikk! Når solstrålene traff vannfallet fikk jeg se en fargesprakende refleksjon med flere farger enn jeg visste eksisterte! Jeg var stum av forbauselse, men engelen fikk dreid meg rundt, og vi fortsatte å gå. Snart så jeg en slags stor hvit ”teltby”. Den lå like ved et platå ved bredden av innsjøen, med utsikt over fjellene. Med en gang virket den ikke så stor, men ettersom vi nærmet oss, så jeg at den var virkelig meget stor.

Det var tolv paviljonger. Hver med en hvit kjegle som gikk minst ti etasjer opp. På toppen av hver kjegle sto et flagg som engelen forklarte var et flagg for hver av Israels tolv stammer. Engelen sa:

-Dette er laget for dem som er av Kristi brud – fra hver av Israels tolv stammer som skal bli åpenbart til tjeneste i den siste time. Dette er en del av bryllupsmåltidet som bare de utvalgte kan delta i. Dette er for de som ikke elsket sine liv inntil døden.

Benjamins telt

Som vi kom inn i teltet til Benjamin, så jeg mange bord, minst hundre fot lange. Hvert bord var storslått dekket med gullbestikk, krystallservice og tallerkener som så ut til å være av perlemor. Hvert bord var plassert slik at alle kunne se et bord som sto i senteret og var høyere enn de andre bordene. Ved midten av dette bordet sto en tronelignende stol. Jeg visste da at dette måtte tilhøre stolen til Herren Jesus (Jeshua) hvor han ville sitte. Ved hver bordplass var navnene til de som var invitert inngravert på små rektangulære gullplater. Noen var mer utsmykket enn andre og omgitt av edelstener og diamanter. Hele Paviljongen var formet som en David-stjerne, med de tolv stammene som omringet et opphøyet bord i midten som også var minst 100 fot i lengde. Jeg fikk lov å se noen av navneplatene ved Herrens bord. Det var Abraham, David, Moses, Elias og andre fra bibelhistorien. Lammets apostler var også representert ved bordet. Men det var også navn der som jeg ikke kjente. Vi kan ikke få vite om dem på dette tidspunkt.

Den mektige engelen som var med meg, var kledd i hvitt og skinte for sterkt til at jeg kunne se rett på ham der han sto ved siden av meg. Men jeg kunne høre stemmen. Han ropte:

-Velsignet er de som skal sitte ved dette bord. Herren vil visselig belønne alle sine trofaste. De er hans elskede. De er hans brud. Fortell til dem som fremdeles er på jorden, alt er nå klart! Lammet står ved døren for å tilkjennegi seg for sine elskede, sin brud! Våk og be, for at du vil bli funnet verdig til å unnslippe vreden som snart vil slippes over jorden. Gjem dere på det hemmelige stedet med lampene brennende klart. Se, Brudgommen kommer!

Mens han talte, begynte Herrens engel igjen å skinne så sterkt at jeg måtte skjule ansiktet, og jeg falt ydmykt ned foran ham.

Musikk

Snart var jeg i stand til å reise meg igjen. Han løftet meg opp og jeg kunne igjen se på ham. Han sa:

-Nå vil jeg ta deg med for å høre noe av Himmelens musikk.

Plutselig sto vi på utsiden av hva som så ut som en konserthall, men likevel større enn jeg noen gang har sett. Vi steg oppover trappene til en velkomsthall med store søyler. Andre kom også inn, både engler og mennesker. Flere bukket og hilste på meg da jeg ankom, men jeg gjenkjente ingen av dem. Vi satte oss i en losje rett ovenfor et stort symfoniorkester. Jeg var overrasket over å se at det lignet så mye på en konsert på jorden. Jeg kjente til og med igjen flere av musikerne. Noen visste jeg bare ved åpenbaring at de var blant historiens store musikere, og noen kjente jeg fra mitt liv som hadde dødd og allerede var i himmelen.

Engelen talte lavt til meg:

-Dette er en konsert til din ære. Komponisten, Gustav Mahler, er her i himmelen. Han har komponert en symfoni for deg.

Så kom Herren ut på scenen og dirigerte! Da han kom inn bøyde alle seg i tilbedelse og ærbødighet ved hans nærvær. Da musikken startet var det som å komme i en tilstand av ekstase, som jeg ikke kan beskrive i ord.

Musikken var som å leve i en film eller visjon. Jeg lyttet, og jeg så mange gode ting som jeg hadde gjort i kjærlighet til folk på jorden. Jeg lyttet og så mange ting fra historien og evigheten som jeg ikke engang kan forsøke å beskrive. Musikken var helt klart i Mahlers stil, men uten pinsler eller fortvilelse. Den var ydmyk og fantastisk, hinsides ord. Det var den vakreste musikken jeg noensinne hadde fått oppleve. Jeg lo. Jeg gråt. Jeg falt nesegrus for Herrens trone og tilba. (På en eller annen måte kunne jeg gjøre dette samtidig som jeg lyttet. Jeg vet ikke hvordan). Mens jeg lyttet var det som om en forferdelig smerte inne i meg ble leget, og det smertet ikke lenger. Da musikken stanset, bønnfalt jeg engelen om å la meg forbli der, og at jeg aldri måtte forlate dette for å gå tilbake til jorden igjen.

Huset

Men engelen sa:

-Det er ikke din tid enda. Men jeg kan vise deg et av dine herskapshus.

Plutselig var vi ute i fjellene igjen. Jeg vet ikke, men det kan ha vært samme sted. Vi sto ved siden av et fjell. Vi gikk opp en gate som svinget seg og som syntes å skinne like klart som tallerkenene i teltpaviljongen. Det så ut som marmor, perlemor, gull og glass, alt på en gang. Vi kom frem til et flatt platå med en utsikt som kunne minne om de sveitsiske eller bayerske Alper. Platået var dekket av fullkomment velpleiet gress. Vi sto foran en gyllen port som hadde utsmykninger i filigran. Øverst sto mitt navn ”Maury Sklar” gravert inn på en rektangulær plate i stein, glass og gull. Den var utsmykket med vakre edelsteiner og skinte og glitret i aftensolen. Jeg var i ærefrykt!

De to dørene svingte opp av seg selv, og vi kom inn i noe som virket å være en japansk hage med en liten elv som fløt gjennom den. En liten sti buktet seg rundt, omgitt av de mest praktfulle roser og andre blomster og bonzaitrær innimellom. Fargerike fisker svømte i elven. Vi gikk over en buet trebro mens vi nærmet oss mitt hus (palass). Det var en liten skog rundt hele hagen, og da jeg så til venstre fra broen, kunne jeg se en foss som kom fra en fjellformasjon, ca. 40 fot bortenfor. Den fylte elven og kom fra toppen av mitt fjell. Engelen fortalte at hele fjellet var mitt, sammen med andre kunstnere og musikere som også bodde der.

Inngangen

Til slutt kom vi til hovedinngangen. Huset var delvis skjult av skogen. Men da vi kom over broen, fikk jeg et klart bilde. Det slo pusten ut av meg. Det så ut som et moderne tre- og glasshus. Det var heldekkende vinduer på fremsiden, vendt mot hagen. Det hadde mange vinkler med skråvinduer som så ut som de var i ren krystall i stedet for glass. Døren var over 25 fot høy og omhyggelig utskåret i en teaklignende tresort. Det var en stor David-stjerne innfelt i dørene. En halvdel på hver dør. Den var i en slags perlemoraktig glass. Den glødet sterkt i sitt eget lys. Der var et stort rundt dørhåndtak, men vi trengte ikke bruke det. Dørene åpnet seg selv for oss. I forhallen strømmet det lys inn fra alle sider og taket var også i krystallklart glass, som vekslet med store trebjelker på tvers. Stuen var fantastisk. Slik som det drømmehuset jeg alltid hadde tenkt på, og der var det tidsmessige møbler. Taket var to eller tre etasjer opp – helt åpent. Hele bakveggen fra gulv til tak var av krystallglass. Jeg hadde en utsikt som minnet om et maleri av Mount Fuji, og i senteret var et storslagent fjellvann. Det var omgitt på alle sider av fjell som lignet på Himalaya eller lignende. Jeg hadde aldri sett en slik utsikt. Jeg var lamslått av ærefrykt.

Det var et stort ildsted på midten av den bakre veggen, men på en eller annen måte kunne jeg likevel se det rett igjennom. På venstre side var det en krystalldør som ledet ut på en terrasse av rødtre. Der var det et svømmebasseng som så ut som det forsvant inn i fjellet. Det var ingen ende, ingen grenser. Jeg la merke til at vannet til bassenget også kom fra fossen og elven som fløt gjennom forhagen.

Musikkrommet

Jeg ble vist rundt i storslagne soverom. Det mest imponerende rommet av alle var dog musikkrommet. Det hadde tykke purpurrøde fløyelstepper, og da jeg gikk inn så det ut til å bli til en liten fremføringssal eller konserthall. Jeg la merke til at det kunne utvides eller trekkes sammen, etter hvor mange mennesker det var til stede. På en side var det en hvelvaktig dør, og innenfor var det dusinvis av storartede strengeinstrumenter. Noen hadde blitt laget for meg. En plass var tom, hvor Herren hadde lovet meg at han ville lage en fiolin til meg mens jeg så på, etter at jeg hadde kommet tilbake til himmelen. Der var futteraler med fine buer, utsmykket med juveler, og andre musikalske skatter som jeg ikke kan omtale på dette tidspunkt.

Kapper

Så sa engelen som hadde ledet meg:

-Det er et annet sted jeg må vise deg.

Jeg tok hånden hans igjen, og med ett sto vi foran en stor lagerbygning. Vi gikk inn, og det føltes som jeg var i det største lageret jeg noen gang hadde sett. Jeg kunne knapt se endeveggen. Det så ut som det største garderobelageret som noen gang hadde eksistert! Tolv lange rader kjortler med store skulderstykker tvers over dem. (Dette er den beste beskrivelsen jeg klarer å gi. Jeg har aldri sett klær som dette. Det så ut som det var stang over toppen på hver av dem, som en liten gardinstang som kappene hang fra). Disse kappene hang på klesstativer som strakk seg så langt jeg kunne se. Med ett sto vi oppe på et smalt podium, her kunne jeg se det hele. Det var tolv lange rekker med hva som så ut som identiske kapper. Så sa engelen til meg:

-Dette er kappene som skal brukes i den siste time som vil komme på jorden. Dette er for profeten Elias’ tjeneste i endetiden. Det vil være tolv tusen fra hver av Israels stammer som vil bære én av disse kapper.

Deretter gikk vi inn i et annet og mindre rom i lagerhuset. Også her var det kapper som hang fra veggene på hver side. Men alle disse var forskjellige fra hverandre. På en måte visste jeg bare at disse hadde blitt brukt av store helgener og prester i tidligere tider. Jeg var overrasket over å se noen fra middelalderen, likeledes med de som var blitt båret av tidligere tiders apostler og fedre.

Kappene til Moses, Elias og Messias

På en forhøyning i enden av rommet hang tre kapper side og side. Den i midten hang litt høyere enn de andre. På venstre side var en kappe som hang under en gammeldags vekt med to skåler som balanserte hverandre. Jeg kjente umiddelbart igjen dette som et symbol på rettferdighet og lov. Engelen så ut til å vite hva jeg tenkte, og sa:

-Ja, dette var kappen som Moses bar. Det er kappen som ga Toraen til ditt folk.

Jeg kastet et blikk til høyre og så en røff pelsvest som hadde et belte rundt midten. Engelen sa:

-Det er kappen til profeten Elias. Begge disse skal bli båret igjen i den siste time, slik det er skrevet.

Jeg så tilbake mot senteret opp til den kappen som var høyere enn resten. Den var hvit. Først så den helt enkel ut, men mens jeg fortsatte å se, ble den lysere og lysere. Den glødet sterkere og sterkere, og til slutt var den så strålende at jeg ikke kunne se på den lenger. Jeg måtte vende øynene bort. Engelen sa:

-Dette er kappen som er reservert for Jesus Messias når han vender tilbake til jorden med alle de hellige. Den vil bli dyppet i blod. Guds ord skal sees av alle!

-Vet du hva du har sett? Spurte engelen meg.

Jeg sa:

-Nei, ikke helt. Men du vet det.

Han svarte:

-Du har sett hallen til kappene som skal brukes i den siste time av dommer som snart kommer over jorden. Få har sett dem. Englene har ferdigstilt alle. Alt er nå rede! Du må skrive om hva du har sett slik at mitt folk kan få vite hvor nær jeg er for den siste time!

-Jeg kommer snart!

Mens engelen talte, forsto jeg plutselig at det var Herren selv, som hadde vært med meg. Han hadde tatt form som en engel. Nå så han ut til å vokse og vokse inntil jeg var helt overveldet, og enda en gang blendet lyset som kom fra hans ansikt meg. Da falt jeg igjen på mitt ansikt og tilba ham.

For han er Kongen over kongene og Herren over herrene.

Lyset og hans herlighet svant, og han sto der igjen i en blå og hvit kåpe. Han så ut som en vanlig mann nå. Men jeg visste at han var Herren.

Kronene

Han sa til meg:

-Maury, jeg ønsker at du skal se den store hallen med kroner.

Plutselig sto vi ved et stort slott av samme sort. Det så ut som Buckingham Palace, Versailles og Taj Mahal – alt på en gang. (Jeg vet det høres rart ut, men det var slik det så ut for meg). Jeg var overveldet av det majestetiske ved denne bygningen. Vi gikk inn gjennom disse gotiske dører og kom inn i en gigantisk, lang foyeraktig korridor med småbord langs hver side. De var dekket med sort fløyelslignende stoff, men mer elegant. På hvert bord sto en krone. Alle var forskjellige. De var så vakre at jeg kjente tårene presse på. På veggene og langs taket var vakre malerier og utskjæringer som lignet på de i Vatikanet, bare mye vakrere. Denne foyer eller korridor strakk seg så langt jeg kunne se fremover. For hver tiende fot eller så langs hver side lå en krone på et gullbord, drapert i sort fløyel. Hver krone hadde et navn under seg. Noen var beslått med tusenvis av vakre steiner. Noen var dekket med diamanter, som Herren fortalte meg representerte sjeler. De andre steinene representerte gode gjerninger av kjærlighet og offer for Guds rike. Noen hadde et rødt bånd rundt kanten av kronen, som representerte martyrium. Noen var små tiaraer av diamanter. Noen var så store at de hadde diamanter dekket helt opp til både to og tre fot. Alle var utsøkt kunst og vakrere enn noe jeg hadde sett på jorden. Lik en skulptur av Michelangelo, eller et maleri av Rafael, hvor hvert penselstrøk brakte meg i ærefrykt. Noen av de mindre utsmykkede kronene var for hyrdene – pastorene for menighetene som hadde holdt seg sannferdige og troende. Skjønnheten til disse kronene var på dette viset enda mer bevegende! Jeg gråt og tilba Herren mens vi gikk et stykke av den store Kronsalen.

Tilbake

Plutselig var jeg tilbake i soverommet mitt igjen.

Forbløffende lite tid hadde gått. Tiden i himmelen føltes som mange timer, kanskje dager, men det var bare for et lite øyeblikk for vår tid på jord.

Dette er det mest sannferdige jeg har kunnet skrive om hva jeg har opplevd.

Vennligst forstå at jeg ikke prøver å argumentere for en doktrine eller legge til Skriften på noen måte. Dette er en visjon, og som alle overnaturlige åpenbaringer, må det bedømmes i henhold til den høyere makten i Skriften. Likevel, jeg må være lydig og skrive ned hva jeg så og hørte i denne opplevelsen av Himmelen, slik Herren befalte meg å gjøre.

Må Herren fortsatt velsigne dere i overflod, kjære venner! (Sklar, 2012, s. 3-16).”

Kilde: Sklar, Maurice. (2012). En visjon av Himmelen. Moss: Esca Forlag.