Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 3 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 3
Engler i opplæring
En engel begynte å gå ved siden av meg mens jeg fløt nedover stien.
”Hvem er det du skal til?” spurte engelen.
”Jeg trodde jeg skulle møte min Far i tronrommet,” svarte jeg.
”Han er over alt, men dette er ikke tronrommet.”
Fossen i terrassen
Jeg var kommet til kanten av en dam og begynte å dale og stanset i gresset. Dammen var ved foten av en høy, terrasseformet foss.
Lavendelblomster og hengende, grønne planter vokste på fosseavsatsene. En fin dis hang over dammen. Den ble dannet av det fossende vannet.
”Hva slags sted er dette?” spurte jeg.
”En av hagene,” sa engelen.
”Det er fredfullt her. Hvorfor hviler du ikke?” foreslo han og var borte.
Det var noe beroligende ved lyden av fossen. Fredfylt. Men det var også noen som nynnet på en vakker melodi. Lyden vibrerte gjennom meg, berørte hver del av kroppen.
Så begynte en høy stemme å synge:
Et sted der vandreren hviler,
Legger seg ned i fred.
Å vende tilbake til ørneredet,
Vil stanse den indre strid.
O Guds lam,
Vårt hjertes lengsel,
O sannhet i ord,
Evige ild,
O Guds lam,
Guds utvalgte Sønn,
Ta imot dem når
Deres løp er endt.
Da sangen var slutt, tok en skikkelse langsomt form og kom ut av disen i fossefallet. Jeg satte meg opp for å betrakte dette usedvanlige synet.
Lyng i disen
”Hvem er du?” spurte jeg.
”Jeg heter Lyng,” sa skikkelsen.
”Jeg passer på denne delen av hagen. Noen ganger leder stien til hvilens vann eller inn i parfymerte hager,” smilte hun.
Jeg la meg tilbake i gresset, for jeg var trett og var enda ikke kommet meg etter opplevelsen ved sandhaugen.
Hun fortsatte etter en pause.
”Ønsker du å vokse i ånden eller i det naturlige?”
”Aller helst i ånden,” svarte jeg.
”Da skal du dyrke lydighet,” sa hun.
”Din far elsker deg. Jeg vet det, ellers ville du ikke ha vært her. Du ville verken fått adgang til ham eller til disse parfymerte hagene.”
”Fortell meg om disse hagene,” sa jeg.
”Det er mange av dem, og de er fylt med usigelige gleder. Siden du er på stien, tenker jeg at du har tenkt deg til tronrommet?” spurte hun.
”Ja, det stemmer.”
”Men din far vil at du skal se mer av det vakre landet hans.”
Spørsmålet
Plutselig satte jeg meg opp og så intenst på henne.
”Lyng, hva gjør dere her?”
”Vi vokser i Gud. Og så passer jeg på denne lille delen av hagen. Men vi strever ikke her. Vi lever for det du ville kalle åndelig vekst.”
Så gikk hun tilbake til det emnet hun snakket om før spørsmålet mitt, og slo ut med hånden i en stor halvsirkel.
”Områdene du kan besøke, er endeløse og uforlignelige.”
”Det ser ut som om jeg er alene her,” sa jeg, ”og jeg vet at her er andre.”
”Ja, men din far svarer på bønnene dine om å vokse og lære. Han bestemmer hvordan hvert enkelt barn skal bli undervist,” smilte hun. ”Her får du egen privatlærer. En lærer helt for deg selv. Spør om hva du vil.”
”Jeg har slik fred her.” Jeg trakk på skuldrene.
”Det er vanskelig å tenke på noe å spørre om.”
”Jeg har hørt det,” sa hun tankefullt.
Det var bare ett spørsmål jeg kunne tenke meg, og det følte jeg at jeg allerede visste svaret på, men jeg spurte:
”Har dere noen å være sammen med her?”
”Ja, vi er svært lykkelige. Det er faktisk mange av oss i området her, men bare jeg ble sendt til deg, derfor ser du bare meg.”
”Hvorfor heter du Lyng?” spurte jeg.
”På grunn av blomstene som vokser midt i fossen,” smilte hun og så oppover mot hagen som gikk høyt oppover i terrasser.
Engelen Klara
”Hallo, Ann!” Vi hørte en damestemme bak oss.
”Lyng,” fortsatte stemmen, mens vi snudde oss mot henne.
”Klara!” svarte Lyng og reiste seg fort opp. Lyng vendte seg mot meg.
”Dette er Klara. Vi er veldig glad i henne her.”
Jeg også kom meg på bena.
”Hallo, Klara,” sa jeg.
Hun var utvilsomt den vakreste skapningen jeg noen gang hadde sett. Denne engelen så svært kvinnelig ut, og et mykt lys glødet ut fra hodet. Lyset så ut til å trekke seg sammen til lysstriper som strålte ut fra denne gløden. Hun hadde midtskill i det rødgylne håret som hun på Botticelli-vis hadde samlet i en sammensatt knute i nakkegropen. Hun hadde på seg en hvit, drapert kjortel som lignet på klærne de romerske kvinnene brukte før Kristus. Kjortelen ble samlet av et belte nedenfor det som ville ha vært brystet på et menneske. Øynene var intenst blå.
Klaras innbydelse
”Jeg er kommet for å ta Ann med til et opplæringsmøte,” fortsatte Klara.
”Hva slags opplæring?” spurte jeg.
”For helbredelsesenglene,” smilte hun.
”Å,” sa jeg svakt.
Det var så overraskende at hun snakket om et område som jeg hadde stor interesse for.
”Det skulle jeg gjerne, men…”
Jeg lette etter ordene så vel som etter ledelse.
”Jeg er på vei til tronrommet.”
”Dette er på veien,” smilte hun.
”Din himmelske far gir deg denne anledningen.”
Jeg så bort på Lyng for å se hva hun mente.
”Jeg ville blitt med hvis jeg var deg,” sa hun bekreftende.
”Har du lyst til å stikke innom da?” spurte Klara.
”Ja!” sa jeg entusiastisk.
Klara lo. ”Takk skal du ha, Lyng. Det ser ut til at hun er blitt herlig forfrisket.”
”Ja, tusen takk, Lyng,” sa jeg og snudde meg mot henne, men hun gled allerede inn i disen fra fossen mens hun smilte og vinket adjø før hun ble borte.
Vi dro også med en gang.
Annekset
Straks var vi utenfor en svært stor bygning. Over inngangen som hadde dobbeltdører, hang et lite skilt der det sto: ANNEKSET. Den lå like ved en annen bygning som var likeså stor. Der hang et skilt skrevet på et språk som jeg ikke kunne forstå.
Jeg tenkte ved meg selv:
”Jeg lurer på om vi reiser med tankens fart her?”
Vi gikk inn i bygningen.
Det var en kjempestor sal som lignet på bystyresalene i store byer, med mange stolrader og stor åpen plass foran. Bygningen var fylt av engler. Alle sammen bar hvite armbånd med store, røde kors på. Det så ut som om de fulgte en forelesning.
Læreren stod på en opphøyd plattform foran en klar tavle som så ut til å være laget av skinnende plexiglass. Han holdt en lang pekestokk, og med den kunne han lage fargelysbilder på tavlen, bare ved å berøre den. Han verken tegnet eller skrev, bare pekte, og så kom bildene, fullt ferdige, på tavlen.
Klara begynte å gå fremover i salen. Englene mistet ikke konsentrasjonen, men flyttet seg til side slik at vi kunne gå nedover midtgangen. Vi stanset like ved den opphøyde plattformen, og jeg kunne se læreren enda tydeligere.
Han hadde kortklipt hår og bar hvite armbånd med rødt kors på. Han hadde også striper på ermene.
Helbredelsesengler
Jeg snudde meg for å se utover ansiktene til englene. De så ut som et englenes FN som representerte mange nasjoner. Jeg antok at Herren skulle sende dem i oppdrag over hele verden. De fulgte intenst med i foredraget. Læreren fortsatte:
”Dere må være klar over at dere spiller en svært viktig rolle når det gjelder å bekrefte Vår Herres seier angående helse. Fienden vil prøve seg med alle slags knep for å få dem som dere får tildelt, til å begynne å tvile. Han er en mester i vantro. Det har lyktes svært godt for ham med menneskeslekten generelt og særlig med de utvalgte. Det er ofte lettere for de gjenløste å tro at Herren vil sørge for dem økonomisk enn å tro at det er hans vilje at folket hans skal være friske. Helbredelsesvekkelsen skal snart begynne, og nå vil det bli to engler i stedet for én som blir tildelt hver person som ifølge listen skal ha nådegave til å helbrede. Vi vil at dere skal lære å samarbeide nå. Vi har noen skilt som dere skal feste på dem som får denne oppgaven.”
Han holdt opp et skilt. Det var grønt med røde bokstaver, og der stod: BARE TRO.
Vi har mange gjenløste som kommer hit senere, og som vil oppføre seg som de troende på jorden. Ikke bli lei dere for det de sier til dere. De er her for å vise dere nøyaktig hva dere kan komme til å møte under arbeidet. Noen av svarene de vil gi, vil høres fantastiske ut for dere, men de er vanlige. Dere kommer til å se hvor effektivt fienden har fortært troen på at Herren i sin nåde vil gi helse. Arbeid dere gjennom denne motløsheten nå. Vi har gitt dere et ”kameratsystem” for denne vekkelsen. Det kommer til å bli mange, mange med helbredelsens gave denne gangen. Noen spørsmål?”
”Når blir dette?” ropte en engel langt bak i salen.
”Herren Gud Den Allmektige vet dette. Gjør deg bare klar!” ropte han til engelen som spurte.
”Han sa faktisk ”snart”. Såpass kan jeg si. Det er grunnen til at denne intensive undervisningen er satt i gang. Flere spørsmål?”
Det var helt stille.
”All right. Jeg vil at dere skal samles her igjen etter at dere har arbeidet sammen med de gjenløste. Kom ikke, og jeg gjentar, kom ikke med personlige spørsmål til de gjenløste slik at dere tyvstarter før spørsmålsseksjonen. Vi vil at den fulle tyngden av svarene de gir, skal treffe dere samlet. Hvis det ikke er flere spørsmål, så kan dere gå.”
Det ble en del uro da englene reiste seg og begynte å snakke sammen mens de forlot salen. Klara og jeg gikk noen trappetrinn opp til plattformen. Læreren gjorde klar den gjennomsiktige tavlen da vi kom.
Engleinstruktøren
”Hallo, Klara. Hvem er det du har med deg?” ertet han, slik som en voksen kan gjøre med et barn som han kjenner godt.
”Jeg tror du kjenner Ann,” sa Klara og var med på leken.
Øynene hans tindret. ”Ja, jeg kjenner henne. Hvis jeg ikke hadde sagt til praktikantene at de ikke skulle tyvstarte før denne eksaminasjonen, kunne jeg ha fått Ann til å gi dem noen av svarene de kommer til å høre på jorden.”
”Nå, Chabburah,” smilte Klara og ristet på hodet som en kan gjøre i overbærenhet med en inngrodd vitsemaker. Men jeg skjønte hva han mente, så jeg skiftet emne.
”Hva er de stripene du har på armen?” spurte jeg.
”Ved hans striper er vi legt,” smilte han ømt og så på stripene. (På norsk: ved hans sår er vi legt. O.a)
Klara fortsatte: ”Vi er på rundreise. Har du noe forslag?”
”De hengende hagene…” begynte han.
”Nei,” lo hun, ”angående helbredelsesenglene og vekkelsen som vil komme på området legedom.”
Han så på en liste han hadde i hånden med tilgjort alvor.
”Vel, her ser jeg at Ann er tildelt et par av de fineste englene mine.”
”Jeg?” spurte jeg. ”Er det sant?” Jeg visste at Gud gav denne gaven til noen av sine barn. Faktisk så hadde jeg kommet uti strømmen av en slik gave en gang. Det var som om hver eneste en jeg bad for, ble helbredet av Gud. Denne forunderlige og helt overnaturlige salvelsen varte noen måneder, og så var den borte. Hvorfor han gav den, og hvorfor salvelsen forsvant, hadde jeg aldri forstått. Siden den gangen hadde der vært flere spørsmål enn svar i mitt sinn.
Undervisning
Læreren svarte ikke på min indre dialog, men fortsatte:
”Klara, jeg foreslår at hun begynner undervisningen snart. Hun er nesten et klassisk eksempel på ”gelé-tro”: ”Rør ved den, og den skjelver”.
”Jeg skal ta denne undervisningen selv,” fortsatte han.
”Hun kan få den hjemme som et korrespondansekurs, men siden hun er her akkurat nå, kan hun ta en tur på lageret.”
Klara snudde seg mot meg.
”Har du lyst til det?”
”Ja,” sa jeg, ”hvis Herren skal bruke meg til å be om helbredelse for andre, så… vel, jeg trenger å lære alt jeg kan.”
”All right,” sa han, ”du kan få et forsprang ved å ta deg en tur her ved siden av, og så skal vi si ifra når du skal begynne på kurset ditt hjemme. Hva synes du?”
”Det høres fint ut for oss,” sa Klara.
”Vi begynner med en gang. Takk skal du ha.” Hun begynte å gå mot plattformtrappen.
”Ja, takk skal du ha,” sa jeg.
Anmodningen
Han ropte etter oss: ”Ikke snakk med noen av studentene på vegen ut! Du kunne friste en av dem til å snuble og komme med spørsmål,” klukket han.
Plutselig, som slått av en tanke, ropte han etter oss: ”Vent litt! Dette er virkelig en glimrende anledning. Du er her og…”
Jeg kunne ikke forstå hva han sa.
”Er du villig til å la studentene spørre deg ut slik at de kan høre hvordan du tenker?” spurte han.
”Noen ganger er det vanskelig for de gjenløste troende her oppe å huske hvorfor de tenkte som de gjorde, mens de var på jorden. Er du villig til det?”
”Nåde!” Jeg lo lett. ”Er jeg så tøff?”
”Nei, nei, nei,” sa han, la ned listen sin og kom bort og la hendene på skuldrene mine.
”Du er bare … typisk for tankegangen på jorden.”
”Hvis det kan være til noen hjelp for deg og de andre …,” sa jeg.
”Det vil det,” svarte han.
”Fint! Du og Klara tar dere en tur her ved siden av. Vi skal sende bud etter dere,” sa han og gikk tilbake til den store tavlen. Men han bråsnudde nesten med en gang og så på oss.
”Ikke spør Klara om helbredelse,” smilte han. ”Vi vil ha et ferskt eksemplar til dem.”
”OK,” lo jeg.
Han gikk tilbake til tavlen sin, og vi begynte å gå nedover trappene. Øyeblikkelig var vi helt bak i den store salen og gikk ut dobbeltdørene.
Da vi kom ut fra bygningen, kunne vi se tusenvis av englepredikanter som satt på plenen to og to sammen med en eller to av de gjenløste. De var i dyp samtale.
Jeg så opp på skiltet over inngangen til den bygningen vi gikk mot. Før kunne jeg ikke lese det, men nå, til min forundring, kunne jeg tydelig se det: LEGEMSDELER.