Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 4 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 4
Helbredelsesengler
Lageret var stort, like stort som salen vi nettopp hadde forlatt, og likeså hvitt som et sterilt rom på et vitenskapelig institutt. Det virket usedvanlig lyst i bygningen, som om innholdet enten var konservert eller oppvarmet med lys.
”Denne bygningen har en katalog over alle deler som kan skaffes til menneskekroppen,” sa Klara.
Det var eske på eske med deler i alle farger og størrelser.
Lagerarbeiderne
Engler i hvitt arbeidet innenfor. Disse englene var på størrelse med mennesker og hadde ingen vinger. Alle hadde et armbånd med det samme røde korset. En av disse englene kom bort til oss:
”Vi er glad for at du er kommet for å besøke avdelingen for deler, Ann.”
”Hvordan kjenner du meg?” spurte jeg.
”Vi kjenner alle som står på listen over helbredelsesgave,” smilte han. ”Du trenger å vite at dette er tilgjengelig.”
Han begynte å gå nedover en bred midtgang sammen med oss. Mens jeg så på eskene, begynte jeg å lure på hvordan det kunne være å ha helbredelsens gave for resten av mitt liv. Gjennom det skrevne ordet befaler Jesus oss å helbrede de syke og reise opp de døde, men jeg var ikke blant dem som han fullbyrdet sin befaling gjennom hele tiden. Helbredelse så ut til å være likeså generelt et bud til de kristne som ”Gå ut…”, men mange av oss opplevde lite av urtidsmenighetens kraft til fysisk legedom. Jeg hadde alltid kommet med unnskyldninger for andre og meg selv, men i all hemmelighet lurte jeg på hvorfor.
Engelen fortsatte: ”Vi er parate her. Herren har sørget for rikelig forråd. Ha en god tur!”
”Det vil vi,” sa Klara.
”Ja,” sa jeg litt distrahert.
Han bukket lett til hilsen og gikk baklengs før han vendte tilbake til arbeidet.
Arket
Det var så mange spørsmål jeg ville komme med til Klara. Plutselig kom et stykke papir flytende rett foran oss, og det stoppet i luften. Der sto det:
”Vær snill og kom tilbake til annekset.” Så føk det av gårde.
”Dette var fortere enn jeg trodde,” sa Klara.
Vi snudde og begynte å gå mot døren i lageret. Med dempet stemme sa jeg:
”Å, Klara, dette er virkelig spennende! Tenk at jeg kan få hjelpe disse englene. For en ære … for en gave!”
”Ja,” sa hun og var enig.
”Og tenk deg bare, kanskje jeg kommer til å se noen av disse englene sammen med andre mennesker under vekkelsen,” funderte jeg.
Vi gikk ut av lageret og satte kursen mot annekset.
Jeg gjentok for meg selv: ”…hjelpe engler.” Så snakket jeg til Klara igjen:
”Dere engler er jo så hjelpsomme mot oss, men det er sjelden at vi får anledning til å hjelpe dere.”
Hun smilte på en måte som indikerte at dette ikke var sant, men at hun ikke ville dempe min begeistring.
Engler som har striper
Vi gikk inn i annekset. Igjen fylte en mengde engler rommet. En gruppe engler var på plattformen. De hadde ingen armbånd, men loddrette, røde striper på kjortelermene sine. Vi stod bak i salen.
”Dette er engler som har fått stripene sine,” sa Klara.
”Herren gav disse englene til de troende under den siste helbredelsesvekkelsen.”
”Det er ikke mange av dem,” sa jeg.
Klara sukket:
”Nei, bare noen få på jorden fikk helbredelsesgaven i stort mål. Meningen var at disse troende skulle lære opp mange andre, men i stedet begynte de fleste med teltmøter og holdt gaven for seg selv. Gaven ble brukt, men siden de ikke lærte opp andre, ble den ødelagt og i stedet et middel til å berike seg selv personlig.”
Hun så utover den store salen og smilte mens hun sa:
”Dette rommet viser bare én gruppe med praktikanter. Andre har nådd høyere nivå i undervisningen, og noen har allerede fått stripene sine og har begynt å følge de menneskene som Herren har tildelt dem. Mange av de gjenløste på jorden tar et korrespondansekurs, de fleste uten å ane det. Den troende må fullføre kurset før han kan ta imot de to englene som er tildelt ham. Så, alle er i opplæring nå, ikke sant?”
”Er dette korrespondansekurset det samme som det jeg skal ta?” spurte jeg.
”Ja,” sa hun. ”Det er et studium om helbredelse i ordet.” Så konsentrerte hun seg om englene på plattformen.
Det var ganske mye lys som kom fra disse englene. En av dem sa:
”Herren ønsker at de av oss som ble brukt i den siste vekkelsen, skal holde et gjenforeningsmøte på jorden før denne utgytelsen av Den Hellige Ånd begynner. Du kan si at vi avslutter det som var, og blir æret ved å få lov til å ha dette møtet som blir en innledningsfest som varsler den neste store bevegelsen av vår Gud når det gjelder helbredelse.”
En annen av veteranenglene innskjøt: ”Vi vet hva neste spørsmål blir: Når?”
Praktikantene lo stille for seg selv.
”Vi vet ikke, men Herren har sagt: Snart.”
Jeg hvisket til Klara: ”For noen vakre engler.”
”Ja,” sa hun.
Den forrige utgytelsen
Så talte en annen av englene på plattformen:
”Det som skjedde under den siste store utgytelsen av Ånden til helbredelse, var svært smertefullt for oss alle sammen.”
De ristet på hodet og så trist på hverandre.
”Forråtnelse snek seg inn,” sa en annen,
”den ene snikende synden etter den andre. Til slutt hadde de fleste ødelagt gaven så den var ugjenkjennelig for oss som tjente dem.”
”Menneskeslekten kan bli lurt av et utvendig show,” sa en annen engel, ”men vi så alt som hendte, og Gud lar seg ikke spotte.”
De tidde et øyeblikk, for det alvorlige som hadde skjedd, gjorde fortsatt vondt.
Den første engelen talte igjen.
”I den kommende vekkelsen vil denne gaven være så utbredt at det er mindre sannsynlig at den blir ødelagt av stolthet og makt.”
En annen engel la til:
”Men se opp for disse tingene:
stolthet, maktbegjær, grådighet og seksuelt begjær.”
”De demonene dere kommer til å slåss med, vil ikke være av de små, men de som er like sterke som dere og sinnssvakt bestemte, for tiden er kort,” sa den første engelen.
”Vi gir møtet over til Chabburah igjen,” avsluttet han.
Englene som satt i salen, reiste seg opp og stod foran englene på plattformen og blåste mot dem. Jeg trodde dette var en form for stående hyllest.
”Takk!” smilte de.
Chabburah sa noe til dem, og så forlot de plattformen. Chabburah gikk midt frem på plattformen.
”Husk, disse vennene vil være behjelpelige med å svare på spørsmål og andre ting, ikke bare nå, men når vekkelsen begynner.”
De andre englene berørte englene med striper mens de gikk gjennom mengden. Da de gikk forbi, så de meg og nikket til Klara. Den siste engelen stanset foran meg.
”Hallo, Ann,” sa han og berørte høyre skulderen min. Han så meg inn i øynene og så litt på Klara, smilte og gikk.
”Strekk litt på dere,” sa Chabburah,
”for Ann er kommet og skal være sammen med oss.”
Forberedelse til undervisning
Klara fikk oss til å gå fremover i salen. Englene smilte mens vi gikk forbi. De ruslet omkring og snakket med hverandre.
Chabburah ventet smilende på oss på plattformen og fulgte oss med øynene.
”Vær så god, Ann,” sa han hjertelig.
”Dette gikk fort,” bemerket Klara.
”Hun skulle til å komme med spørsmål til deg!”
Han ristet på fingeren mot meg, ertende som mot et barn.
”Kom hit,” la han til.
”Her er stoler til dere begge. Sitt ned og slapp av.”
Så snudde han seg mot salen.
”All right, ta plass,” sa han til dem som snakket.
”Dere kan prate senere.”
Han gjorde en bevegelse mot meg.
”Ann er her. Hun har vært så snill å ta imot innbydelsen til å svare på ethvert spørsmål dere kan ha, angående henne eller mennesker i det hele tatt.”
Jeg dro ham i kjortelen.
”Jeg vet ikke alt,” hvisket jeg til ham.
Alle lo.
Han smilte. ”Vi vet at du ikke vet alt. Det gjør ikke vi heller, så da er vi i godt selskap alle sammen. Jeg trekker meg bare tilbake hit bort og lar deg begynne.”
Undervisning av englene
Jeg vet ikke hvordan jeg hadde trodd at møtet skulle foregå, men jeg hadde i hvert fall ikke ventet at jeg fikk ledelsen. Jeg var stiv da jeg begynte.
”Først og fremst så er det en slik velsignelse for meg å kunne hjelpe dere. Hm …”
Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne, så jeg bare hoppet i det.
”Vel, folk flest på jorden tror ikke på guddommelig helbredelse.”
En mumling gikk gjennom salen.
Jeg fortsatte: ”Til og med de som er frelst har vanskelig for å tro.”
Det kom en svært høylytt reaksjon. Bestyrtelsen var slik at jeg så på Chabburah. Han gav tegn til at jeg skulle fortsette.
”Selv de som har sett guddommelig helbredelse, har vanskelig for å tro hele tiden.”
Det ble alminnelig, høylydt oppstandelse over hele salen.
”Vær stille,” sa Chabburah. Så sa han til meg:
”Hvorfor foreslår du ikke at de kan stille spørsmål?”
”Vil dere gjerne stille spørsmål?” spurte jeg ganske spakt.
Spørsmål fra englene
En engel reiste seg opp fra plassen sin og sa høyt:
”Tror de ikke ordet?”
”De vantro gjør det selvfølgelig ikke. Noen troende gjør det, men mange troende gjør det faktisk ikke.”
Det var en sjokkert stillhet i salen. Jeg så på Chabburah.
”Gi dem tid, Ann,” sa han. ”De er i sjokk.”
”Dere forstår at noen troende mener at deler av bibelen ikke gjelder i dag, at visse avsnitt bare gjaldt for lenge siden,” sa jeg.
En engel nær plattformen sa med normal stemme som bar på grunn av stillheten:
”Men ordet sier at Den Eive er den samme i går, i dag og til evig tid. Hvordan kan de tro at ordet er noe annet enn Ham? Han er Ordet.”
De fleste englene gav uttrykk for at de var enige.
”Vel…” Jeg trakk på skuldrene og lo.
”De gjør det i hvert fall.”
”Gjør du?” spurte en annen.
”Jeg tror på helbredelse, at Herren lover helse og at han har betalt for helbredelse av de troende, men jeg forstår det ikke.”
”Det er et paktsløfte.”
En annen engel reiste seg fra plassen sin.
”Ved sine sårstriper har han på nytt knyttet dere til seg eller reparert forholdet eller forenet dere med ham som er guddommelig helse. Umulig å tvile på det.”
”Men folk er ofte syke,” sa jeg.
En annen engel reiste seg.
”Det er et paktsløfte, som sagt. En må bli i Kristus.”
”Selvfølgelig, hvis en person med vilje misbruker sitt jordiske kar …,” sa en annen.
”Tilgivelsen må være absolutt,” la en annen til uten å reise seg.
”Bryt forbindelsen med Kristus, og en eller annen sykdom blir resultatet.”
”Som natt følger dag,” sa de alle sammen. Du kunne høre at de gikk i samme klasse. Alle lo.
Jeg innskjøt:
”Men de fleste som skal få denne gaven, holder ikke fast ved paktsavtalen som Jesus har vunnet. Hvordan kan det da gå til?”
Nåde
Alle lo. ”Nåde,” sa de.
Chabburah forklarte.
”Det vil komme en utgytelse av nåde når Den Hellige Ånd beveger seg med kraft i den kommende vekkelsen.”
Han snudde seg mot meg og la til:
”Er du trett, Ann?”
”Ja, dette er så altfor mye.”
Jeg lo stille og lengselsfullt.
”Studenter,” sa Chabburah, ”det er nok for i dag. La oss reise oss og gi henne en skikkelig applaus.”
Englene reiste seg og kom med bifallsrop mens de klappet.
”All right, all right,” sa han. Ro dere ned. Timen er slutt.”
Han snudde seg mot meg.
”Takk skal du ha, Ann. Det var herlig. Disse studentene trodde at de aldri mer kunne bli sjokkert.”
”Hvorfor blåste de ikke mot meg?” spurte jeg, ”slik som de gjorde med de englene som var her før meg?”
Han lo høyt. ”Det kunne ha drept deg,” sa han.
”De gav videre Guds pust til dem. Det er den største komplimenten du kan gi til engler som underviser. Englene som er ånder, kan ta imot det. De puster det inn. Pusten var som mat for dem. Selv om du er her i ånden, så er det noen opplevelser som går over din kapasitet nå.”
Han la den ene hånden på ryggen til Klara og den andre på min mens vi gikk nedover trappen. Jeg kunne kjenne at han styrket meg mens vi gikk. Ved foten av trappen stod to blonde engler som så ganske nervøse ut.
Tvillingene
”Chabburah,” sa den ene. ”Vi vil gjerne hilse på Ann.”
”Selvfølgelig,” sa han med stor forståelse, nesten ømt.
”Ann, dette er de englene som Herren har tildelt deg under vekkelsen.”
Disse englene var mer enn to meter høye, unge – 18-20 år gamle – og de så identiske ut.
”Dere ser ut som tvillinger,” sa jeg.
”Ja,” sa den andre. ”Jeg heter Rafa, og han heter Rafasjana.”
Rafasjana sa: ”Takk for det du delte med oss. Vi trenger å forstå så mye som mulig før vi starter på jobben.”
”Takk for at du sa det,” sa jeg. ”Jeg ble trett, og Chabburah følte at det var nok.”
”Det var til stor hjelp,” sa Rafa.
”Jeg skal få undervisning. Kanskje vi kunne snakke mer senere,” la jeg til.
De så på Chabburah. Han nikket.
”Ja,” smilte de bredt, ”vi vil snakke mer da.”
”Dere studenter kommer til å miste neste time hvis dere ikke skynder dere,” sa Chabburah til dem.
”OK,” smilte de, ”ser deg senere!” og sprang av sted.
”Jeg blir her, Klara,” sa Chabburah. ”Og takk skal du ha, Ann. Det var virkelig nyttig. Ikke glem at vi sender et ark til deg når timen skal begynne.”
”Jeg skal være klar,” sa jeg og klemte ham. Jeg hadde aldri klemt en engel før. Det kjennes ikke akkurat som kjøtt og blod på jorden. Ikke så solid, men håndgripelig, tror jeg er den beste måten å si det på.
”Ser deg senere, Klara,” sa han.
”Ja,” svarte hun.
”Adjø,” sa vi begge og begynte å gå bort fra plattformen. Plutselig var vi bakerst i salen og gikk ut dørene. Ved å gå opp på stien, kom vi fort et stykke bort fra de to bygningene.
Han kommer
Rett foran oss på stien var et flammende lys. Hundrevis av ånder omkranset glansen fra lyset. De dukket inn og svevde ut som ørner som fanger opp varme luftstrømmer. De fløy sammen med lyset som om det eskorterte det. Så strålende var dette store lyset at vi bare kunne se et sølvomriss av åndene i glansen. Det minnet meg om skikkelser som går foran store billykter en mørk natt, selv om det ikke fantes noe mørke der. Alt som var nær denne intense utstrålingen, bleknet.
Klara sa til meg: ”Han kommer, Han kommer etter deg, Ann.”
Begge ansiktene våre oppfanget gløden av hans utstråling. Hjertet hoppet inne i meg, og likevel kom en fred over meg som varm olje.
Klara fortsatte: ”Vi treffes senere. Nå må du bare være opptatt av ham.” Hun smilte mot lyset og forsvant.