Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 5 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree
Kapittel 5
Herren Jesus
Han kom – min elskede, min venn.
Jeg mistet pustet, og knærne mine ble skjelvne da han kom nærmere. Så, - lik et tre som blir innhentet av en støvsky som kommer med et vindkast, ble jeg oppslukt av hans herlighetssky. Åndene dukket fortsatt inn og svevde ut, der i periferien, men jeg kunne se ham.
Erindring
Jeg hadde sett ham flere ganger før i et kirkerom. Det skjedde i løpet av en periode på flere år. Siste gangen var for to og en halv måned siden. Han stod der, mer enn syv meter høy, i kirkerommet der pastorene møttes til bønnemøte for hele byen. Det var Jom Kippur. (Den store forsoningsdagen, O.a.) I fire år hadde vi arbeidet i en bønnebevegelse for hele dette storbyområdet, og etter å ha vært borte ett år, var vi nå kommet tilbake til en bibelkonferanse.
Han stod der i kirkerommet, med en regnbue rundt hodet, kledd i en skinnende, mangefarget kappe. Lyset som strålte ut fra ham, så levende ut. Plutselig fikk han menneskestørrelse og talte.
”Se på meg,” sa han.
Øynene hans, selv om de var langt unna, kom plutselig nær. De var som flammer og naglet meg fast.
Mens jeg så inn i øynene hans, gikk kappen med de skinnende fargene gjennom hans kropp, kom til meg og var på min kropp. Jeg kunne både føle den og se den.
Så, uten å gå, kom han fremover inntil han gikk rett inn i min kropp. Han hadde ansiktet mot bakhodet mitt, og jeg hadde ansiktet mot bakhodet hans. Så snudde han rundt inne i kroppen min, slik at vi begge så i samme retning og begge hadde på seg kappen. Etterpå fikk jeg den underlige følelsen av at noen så ut gjennom mine øyne, for Jesus, ikke jeg, så ut gjennom øyenhulene mine.
Plutselig beveget han seg fremover ut av kroppen min, lot kappen være igjen på meg og vendte tilbake til det stedet han kom fra. På et øyeblikk forsvant han, og jeg sto der med den skinnende, mangefargede kappen på meg. Opplevelsen var vidunderlig og rar, og likevel svært naturlig. Men hva det betydde alt sammen, hadde jeg aldri forstått. Jeg ventet en eller annen forandring i livet mitt, en større salvelse, men forunderlig nok oppdaget jeg at jeg var den samme, fullstendig uten salvelse som før.
Alle nasjoners lengsel
Nå stod han foran meg her i Paradis.
”Hvordan kan en beskrive ”Alle nasjoners lengsel”?
Det inntrykket utseendet hans gir, er ikke bare fysisk. Han legemliggjør selve Livet. Øynene hans er klare, blå, men så dype som en bunnløs dam. Det er som om – hvis du kunne ha reist inn i de øynene, så ville du har forstått alle hemmeligheter, hvis du hadde dukket ned mot bunnen i den dype dammen, så ville du ha reist forbi svaret på alle ting.
Han legemliggjør Kjærlighet, Lys, Sannhet.
Et kaleidoskop av forståelse flommet igjennom min ånd, fortere enn lynet, men jeg endte opp som Job. For akkurat som det var for Job – så var han ikke slik som jeg hadde tenkt, og jeg kunne bare legge hånden på munnen.
Han gikk bort til meg.
Han smilte bredt, som en kjæreste fra barndommen som du visste at du alltid, alltid ville elske, men som du ikke hadde sett siden du var liten. Årene forsvant mens du så på ham, og du hadde rett. Du ville alltid, alltid elske ham, og ingen kunne noen sinne ta hans plass.
Han tok min høyre hånd i sin venstre, og det styrket meg.
”Kom,” sa han. Øyeblikkelig fløy vi.
Krydderfjellene
Paradis begynte å passere under oss. Åndene som fulgte ham, fløy på siden og bak oss. Vi fløy opp til et overraskende fjellområde. Fargen på fjellene varierte. Som vi kom nærmere, ble jeg klar over at det første fjellet sendte ut en aroma.
”Hvor er vi, Herre?” spurte jeg.
”Du har ofte kalt meg til krydderfjellene,” sa han.
”Nå er vi der.”
Aromatiske krydderplanter vokste på disse fjellene. Fargen, så vel som aromaen, varierte fra fjell til fjell.
Faderens glede
”De er til behag for din Far,” sa Jesus, ”og til behag for hans barn. De bringer glede.”
Uten å snu på hodet for å se på meg, spurte han:
”Ønsker du å bringe glede?”
”Ja,” svarte jeg.
”Lydighet bringer glede til min Far, hellighet i hjertet, takknemlighet og sannhet sammen med nåde. Hver enkelt av disse er som krydder. Hver enkelt har en duft. Samlet behager duftene min Far. Duftene taler om meg til Ham, ikke bare ett krydder, men aromaen av blandingen når du passerer fjell etter fjell. Sammen vitner de om meg, og dette behager min Far. Også aromaen fra disse krydder som kommer fra dem som har fått barnekår hos ham, taler om meg, og det behager Ham.”
Som vi passerte over fjell etter fjell, kom bølge på bølge av de mest fristende, deilige duftene skyllende over meg. Så flagret noen av de forskjellige krydderplantene opp og inn i den ledige armen og hånden min. Da vi passerte over det tolvte fjellet, var armen og hånden min full av alle slags aromatiske krydder fra fjellområdet, og duften overgikk all sammenligning. Jeg pustet dypt inn og følte meg helt gjennomtrengt av aromaen. Jeg kunne nesten smake duften.
Plutselig fikk jeg lyst til å gi ut det som var kommet til meg. Jeg kastet krydderplantene opp i luften, og de ble til hvite duer.
”Min fredspakt,” sa Jesus.
Rett for øynene mine kunne jeg se hele jorden som om jeg befant meg i en satellitt. Duene fløy og ble til ildsluer som hvilte over hele jorden.
Bildet for øynene mine var så fengslende at jeg ikke var klar over at åndene var forsvunnet og at Jesus og jeg var på vei ned i en hage med mur omkring.
Hagen med mur rundt omkring
Innhegningen så ut til å være en privat hage. Den var ikke så veldig stor, men stor nok til å ha et utvalg av forskjellige trær plantet der: granatepler, myrt, sedertre, balsam, kanel, røkelse, myrra og aloe.
Den sto i full vårblomst med påskeliljer og narsisser i bedene og vindruer og gul jasmin og blåregn sammenflettet på stenmuren.
Midt i hagen stod en tredelt, terrasseformet fontene med en benk like ved. Benken stod under et kjempestort aprikostre som lignet mer på et eiketre enn på et frukttre. Det stod også i blomst og sendte ut en nydelig, forfriskende duft.
Vi kom ned like ved fontenen.
”For en nydelig hage,” sa jeg.
”Ja.” Han smilte og lot øynene fare raskt over området.
”Jeg liker å spasere her.”
Plutselig kom jeg til å tenke på en setning fra Salomos Høysang:
”Innen dagen blir sval og skyggende flyr…”
Det var svalt her, og det var sannelig ingen skygger.
Talte den sangen om Paradiset?
Vi begynte å spasere.
En hage for elskende
Stien gikk rundt hele hagen, med beplantninger og bed nær muren likesåvel som på den andre siden av stien mot midten av hagen. Her blomstret henna og Betlehemsstjerne, blå lin og skarlagenrøde liljer i bedene like ved.
”Hvem steller denne hagen?” spurte jeg.
”Det gjør du,” svarte han.
”Steller jeg denne hagen?” utbrøt jeg overrasket.
”Ja,” svarte han.
Jeg så utover hagen. Jeg følte at jeg hadde vært her før, men følelsen var et flyktig inntrykk, som når du prøver å sette sammen en drøm du bare husker bruddstykker av. Jeg kunne ikke se det klart.
”Vil du fortelle meg om denne hagen, Herre?” spurte jeg til slutt.
”Disse hagene er alle forskjellige. Hver og en er unik, og jeg gleder meg over dem alle.”
Han stoppet før han talte videre.
”Liker du å være her?” spurte han.
”Ja, det er …” Jeg kunne ikke finne ord.
”Ja.” Han var enig.
Vi kom til en kilde som rant ut fra en fjellknaus i hagen. Over vannet gikk en buet bro som bare var bred nok for to. Mens jeg tenkte på det, var det som om benken ved fontenen også bare var bred nok for to. Kanskje dette var en hage for elskende? Da vi gikk over broen, kunne jeg kjenne duften av kalmus som vokste ved bredden av vannet.
Hans byrde
”Blir du trett?” spurte jeg.
”I mitt hjerte har jeg en byrde for menneskene. Jeg kommer til å bære denne byrden inntil alt er fullført, men dette er ikke slik som når kroppen blir trett og trenger hvile. Nei, jeg blir ikke trett på samme måte som de som bor i kjødet, blir trette.”
”Blir du ensom?” spurte jeg.
”Jeg lengter etter fullendelsen, men det er ikke ensomhet. Ensomhet kommer av begjær som ikke er oppfylt, lidenskaper som får en til å prøve å leve i fremtiden gjennom et ønske om fullbyrdelse. Jeg lever i nåtiden. Jeg er opptatt av det som er nå. Alt er fullendt her … selv om det er ufullendt i øyeblikket. Jeg lengter etter at denne gaven til min Far skal bli fullendt, slik at Han både kan bli herliggjort og tilfreds. Han elsker å ha barna sine rundt seg.
Hvilken tilfredsstillelse kan være større: en krone på hodet, et smil i hjertet, en glede som er uten sammenligning.”
Vi gikk forbi bed med safran og nardus. Jeg husket at på jorden var de svært verdifulle.
”Øynene til dem som er i Satans rike, er blinde for min Far og også for meg, men de er åpne for og er klar over at deres tilværelse kommer fra den onde. Han også har gaver, og han viser dem frem. Skjøgen står i døråpningen og vinker til den godtroende: ”Kom inn. Sengen min dufter av all slags krydder og balsam. Din søvn skal bli søt.” Men den blir ikke søt. Tusen pinsler omfavner den som ligger i den sengen. Tusen hjertesår som aldri kan bli tilfredsstillet, ligger sammen med den godtroende i den sengen. Sann kjærlighet springer frem fra Gud, et springvann som aldri blir tomt, fylt opp fra kilder med levende vann innenfra Guddommen. Jeg er den Kilden. Jeg er det Springvannet. Jeg er.”
Nå hadde vi gått rundt halve hagen og var tilbake ved fontenen i midten. Vi satte oss på benken.
”Herre,” sa jeg. ”Vis meg noe som er kostelig i dine øyne.”
Han åpnet hånden, og i den lå en tåre.
”I denne tåren er en verden, et univers, en evighet av kjærlighet. I denne tåren er DNA molekylet slik det var i den elskedes åndelige gener. I denne tåren er salt og lys. Jeg kan se inn i denne tåren og se Guds ansikt, for den er klar, og jeg kan se gjennom den inn til Ham som føder universet. Denne tåren er svært dyrebar for meg.”
Vi så begge på tåren, og så lukket han hånden og fortsatte:
”Lukk øynene og strekk ut hånden.”
Jeg lukket øynene, og han la noe glatt i hånden min.
”Nå kan du åpne øynene.”
Et nytt navn
Jeg åpnet øynene og den høyre hånden, og så en glatt, hvit sten med navnet Anna inngravert.
”Ditt nye navn,” sa han.
”Jeg legger livets pust til navnet ditt. Her vil du hete Anna.”
”Anna,” sa jeg til meg selv.
”Nå, Anna, min søster og min elskede, er våre navn blitt forenet i en pakt.”
”Takk,” sa jeg og løftet stenen opp til hjertet.
”Jeg har ventet på deg, Anna. Den ensomheten du opplevde, er ingen ting sammenlignet med den hjertesorgen jeg opplevde mens jeg ventet på deg der jeg så deg springe etter alle slags avguder for å prøve å bli tilfredsstillet.”
Han så ut i hagen.
”Slik som jeg kalte på deg.”
Det var smerte i stemmen hans.
”År etter år somlet du, og jeg ventet bedrøvet på at du skulle bli klar over at ingen kan eller vil gi deg selve livet uten meg alene.”
Ordene hans stakk meg i hjertet.
”Min Herre og min Gud!” sa jeg stille.
”Ingen har noen gang elsket meg slik som du…”
Jeg holdt på å kveles av bevegelse. Langsomt fortsatte jeg: ”eller begjært mitt selskap som…” men jeg kunne ikke fullføre.
”Ingen av kjøtt og blod kan det, Anna, for du tilhører meg.”
Han så meg inn i øynene, og blikket hans gikk tvers igjennom meg.
”Jeg skapte deg for meg, og bare jeg kan tilfredsstille deg virkelig og fullt ut.”
En gave til Gud
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg lette, prøvde å tenke ut et svar. Endelig sa jeg:
”Hvis jeg er skapt for deg, Herre, hva kan jeg gjøre for deg? Hvordan...?” spurte jeg mens jeg lette etter ordene som kunne si at jeg ønsket å gi ham en gave.
”…hvordan gir jeg deg noe?”
Han så undersøkende på ansiktet mitt en stund, så smilte han:
”Syng for meg, Anna, det ville trøste meg.”
Så lente han seg tilbake mot det store aprikostreet og lukkeøynene.
Jeg visste ikke hva jeg skulle synge. Jeg svelget hardt. Deretter så jeg utover hagen og bad inni meg. Snart begynte jeg å synge, uten å vite hva jeg skulle si:
Hvor det gylne lyset blir rødt,
og rødt blir hvitt,
brennende med kjærlighetens glød,
et land uten natt,
gir kraft til universet
fra stjerne til stjerne.
Brenn opp slagget, o du Gamle.
La ingen avvik skjemme
det som alene tilhører deg,
skapt ved ditt ord.
Alt som er sett og forstått,
Alt skjult og uhørt,
brenn opp synden, o du Gamle.
Overgi det til natten.
Vi har enhet med vår Gud,
Det evige Lyset.
Ingen skygge våger å opphøye seg,
intet mørke våger å komme
dit hvor den Evige Gud hersker og rår,
i landet med den evige dag.
Pris Ham, dere himmelske skarer,
pris Ham, dere menneskebarn.
Vend ansiktet mot Sønnen,
Guds ”Ja” og ”Amen”.
Jeg hadde aldri hørt den sangen før. Da den var slutt, satt jeg forundret. Den høyre hånden min kom opp for å dekke munnen.
Det som kommer
Det ble en lang pause etter at sangen var slutt. Endelig sa han:
”Før hanen galer, Anna, vil tre stadier med forræderi være fullført mot meg i verden. Forræderi mangedobles, og mange vil bli forført av sin egen frykt eller sitt behov for å overleve. De vil forråde for å frelse seg selv.”
”Herre, uten at du gir oss nåde, vil vi alle forråde deg. Hvem er sterk nok til å tro at han kan stå? Du må styrke oss. Uten at du reiser deg for å vinne over disse prøvelsene…..”
Jeg ble stum et øyeblikk ved tanken, ”…..hvem ville ikke forråde deg av den minste grunn? Hjelp oss! Reis deg inne i oss, Herre. La oss ikke synde mot deg.”
Han åpnet øynene og snudde hodet for å se på meg.
”Jeg har hørt dette, Anna.” Han fortsatte å se stille på meg som om han mediterte på mine ansiktstrekk. Så rettet han seg opp og sa:
”Gå sammen med meg til porten.”
Han reiste seg fra benken, og hjalp meg opp også. Vi gikk stille til porten som var et filigransarbeid i gull. De to dørene i porten åpnet seg da vi nærmet oss. Vi gikk ut, og han lukket porten mens han så inn i den stille hagen bak muren.
”Det er svært vakkert her,” sa jeg og så meg også tilbake mot hagen.
Gullnøkkelen
Jesus snudde seg og gav meg en gullnøkkel til låsen i porten.
”Her er nøkkelen,” sa han. ”Gå inn når du har lyst.”
Nøkkelen var stor med et antikt design. Den hang i en rød snor.
”Vær så god,” fortsatte han og slapp snoren med nøkkelen ned over hodet mitt.
”Vil du møte meg her?” spurte jeg.
”Lås opp porten, og jeg vil møte deg her,” smilte han.
Jeg så igjen på hagen.
”Når du vil,” gjentok han,
”så møt meg her.” – og så forsvant han.
Jeg så ned på den hvite steinen i hånden min og på gullnøkkelen som hvilte mot hjerteområdet.
Det var da jeg hørte lyden av sang, svakt til å begynne med. Det var den slags sang som du kunne høre dersom moren din bakte brød på kjøkkenet en kald vinterdag. Jeg snudde meg mot lyden og så et klart lys. Midt i lyset satt en gruppe ånder.
Stien gikk like forbi dem. Jeg gikk opp på stien for å komme dit bort.