Kapittel 8 i boka "Himlene er åpnet" av Anna Rountree

Kapittel 8

Den fordervede tilstand

Jeg kunne ikke finne ut om det var stummende mørkt, eller om det bare virket slik fordi vi kom fra et sted som var gjennomtrengt av lys.

 

Sauekveen

Den hvite ørnen fløy ned i et inngjerdet område der det lå et skur. Gjerdet var av hele steiner og temmelig høyt. På toppen av gjerdet lå grener med truende, store torner som så temmelig besværlige ut.

Det var en sauekve: Kristi utpost i de råtne lagene som var okkupert av Satan. Det lukkede området hadde bare én port. Det virket som om tornene ikke var der for å hindre demonene i å komme inn, men for å tjene som en advarsel om ADGANG FORBUDT: en synlig befaling fra Kristus selv. Sauekveen var hans område.

Det slo meg at kanskje en av grunnene til at tornekronen ble presset inn i hodet på Jesus før korsfestelsen, var et personlig slag i ansiktet fra Satan, for sauekveen var kronet med torner. Kristus hadde våget å etablere et sikkert sted inne i fiendens fiendtlige rike. Det var en krenkelse før korsfestelsen, men nå, en alltid nærværende påminnelse om Kristi seier og hans evige herredømme etter oppstandelsen.

Den hvite ørnen forandret seg til Herren.

Der var dårlig lys, bortsett fra det som kom fra ham.

”Bli hos meg,” sa han.

Han hadde en høy stav i hånden.

Ved porten sto to par sko av rødfarget takasskinn. Han tok på seg det ene paret, og jeg det andre.

”Ikke rør noe her, Anna. Alt er urent.”

Så gikk vi ut gjennom porten og inn i mørket. Jesus selv var lyset på vegen.

Gråt og sardonisk latter kom fra mørket. Det var menneskestemmer, men det hørtes ut som om de kom fra dyr.

Redsel fylte meg. Jeg holdt meg nær til Herren og gikk i hans fotspor. Selv om det var mørkt, kunne jeg skjelne svakt etter hvert.

 

Utkantene av lagene

Overflaten som vi gikk på, var ubehagelig fuktig, kald og klissete. Skosålene mine laget et sug der vi gikk, som om jeg kunne bli limt fast hvis jeg ikke fortsatte fremover. Store, slimete skapninger brølte litt, og så løftet de seg opp og kom truende mot oss. De så ut som kjempestore snegler, men oppførte seg mer som hannseler som skulle beskytte sitt territorium. De prøvde å skremme oss, men endte opp med å bøye seg for Jesus, i en motvillig anerkjennelse av hans herredømme.

 

Skittens elv

Vi kom til en demning som skrånte nedover mot en svart lagune. Vannet var skittent og rant langsomt, her og der med stillestående dammer. Lukten var råtten.

Jesus hjalp meg opp i en lang pirog. (En slags kano, o.a.). Jeg satte meg, men han stod og begynte å stake oss tversover denne smale vannveien med staven sin. Vannet kokte og slapp ut damp hver gang han støtte staven ned i. Jesus sa:

”Dette er skittens elv. Som livets elv er klar, så er denne råtten og uren. Den renner ut fra munnen på syndige mennesker. Som strømmer av levende vann kommer fra mine rettferdiges indre, så kommer, ut fra det formørkede hjerte, gjennom munnen, dette skitne vannet.”

Jeg kunne se skapninger som lå på bredden, og hørte dem puste. De så ut som krokodiller, men laget blåselyder gjennom neseborene som flodhester. Øynene skinte i mørket.

 

De var som lenket

Huler lå langsmed demningen, og rop og stønn kom nå og da fra dem. Jeg følte at de lydene jeg hørte da vi gikk gjennom porten, kom fra disse hulene. De så ut som fangehull med demoner på vakt ved inngangene. Men hvem eller hva satt fanget der inne?

Demonene klukklo lavt og gutturalt over den tydelige smerten hos fangene. De frydet seg over andres smerte.

”Legg merke til elendigheten,” sa Herren.

”Mitt folk har del i dette. De gleder seg over hverandres fall, ler av hverandres feil og holder dem i lenker i stedet for å sette fangene fri.”

Jeg så mot de mørke huleinngangene. Inne i disse fangehullene holdt fienden visse områder av menneskenes liv på jorden fanget, men de kristne, i stedet for å hjelpe dem til å bli fri, strammet fordømmelsens lenker som holdt dem i trelldom. Vi tok parti for fangevokterne mot Herren ved å annullere tilgivelsen og forsoningen Han hadde brakt til veie for dem ved sitt utgytte blod.

 

Demningen

Vi gikk i land på den motsatte bredden og begynte å gå oppover en bred sti mot toppen av demningen. Stønn kom fra alle demoner som vi gikk forbi. Det var en pine for dem at Kristus gikk iblant dem, og de sprang vekk fra ham.

”Lys er smertefullt for dem,” sa Jesus angående demonene som flyktet.

”De suger opp mørke og puster ut gift, fortapt, ødelagt for alltid, mørke både utvendig og innvendig. Oppkast spiser de tre eller fire ganger om igjen (jeg følte at han satte likhetstegn mellom oppkast og baktalelse). Disse som en gang spiste englemat, disse som stod i min Fars lys, disse som kjente fellesskapet med de pålitelige, nå glir og kryper de bort fra lyset, forbanner mørket og forbanner lyset – de er dobbelt fordømt. I samfunnet med hverandre, ler de av hverandres ulykke og nekter hverandre lindring – vender seg, vender seg alltid mot hverandre. Derfor alene.”

”Gå vekk,” sa en stemme, og en hyene fniste.

Som vi nådde toppen av demningen, var landet så langt jeg kunne se, slimet og mudret, en mørk ødemark.

”Vått,” sa Jesus, ”for de frykter ilden. De blir til og med plaget på tørre steder.”

Mange døde trær stod i mudderet.

”Disse trærne er minnesmerker over de falske gudenes skammelige skogholt. Her ser en disse trærne slik som de virkelig er: ødelagte, nakne, livløse, hjem for slanger og rovfugler.”

 

Falsk enhet

Sannelig, det var svarte slanger inne i disse døde trærne, og brakkgjørmen var også dekket av dem. De hveste og vred og beveget seg hele tiden over hverandre som om de paret seg: en falsk enhet, en forening i det svarte sinn, tenkte jeg. Det slo meg at slik som Herren bringer enhet i seg, slik føder djevelen frem en falsk enhet.

Jesus sa: ”Demonyngel. Slik hjelper Satan sin falske frukt frem. De driver de plagede sjelene til å kaste opp baktalelse, løgn og forbannelser: elver med råttent vann som de svømmer i.”

Øret hans fanget opp lyden av et rop fra en hule ved lagunen. Han snudde på hodet for å lytte og sa:

”Inne i noen troende er der også labyrinter: mørke ganger hvor lyset ikke er kommet. Men det sanne lys er villig til å dra gjennom enhver gang og berøre alle mørke kroker, slik at alt inne i enhver troende kan være bare lys. Mørket er tungt av synd, kompakt, skummelt. Min frihet er lys. Hos de gjenløste må alt inne i dem overgis til lyset. Lyset må flomme igjennom enhver gang, og enhver snikende sykdom må bli helbredet.”

”Kom,” sa Jesus og tok meg i hånden.

 

Djeveltempelet

Plutselig var vi inne i et slags digert tempel. Store, grå sementsøyler støttet opp hovedrommet. Rommet var disig av røkelse, og den kvalmende stanken av blod blandet seg med duften. Rundt om var der flere etasjer med rom, noen lukket og noen åpne. De så ut som huler av horn. Det var bare de nederste rommene som kunne nåes til fots, alle de andre måtte man fly til, slik som flaggermus gjør.

Det var seks vaklevorne nivåer med rom på venstre side, seks bak og seks på høyre side. Men hvor mange hulerom der var i alt, kunne jeg ikke si.

Jeg kunne se at svarte skapninger dekket veggene i de hulerommene som var åpne. De lignet mørke, usunne geléfisker, og alle hadde bare ett øye. De var som sopp på veggene. Øynene deres så hele tiden frem og tilbake. Ingen ting unngikk oppmerksomheten.

 

Stjålet skatt

Herren talte:

”Fienden har gjemt stjålne skatter inne i mørket i disse rommene. Spionerende øyne vokter skatten, spioner som blir belønnet for sin årvåkenhet. Hulene er en malstrøm, oversvømmet og vibrerende med mistanke. Her er frykt for å bli blottstillet. Det motsatte av den kjærlighet som skjuler. Tiden er ikke inne ennå, Anna, til å sette disse fangene fri fra hulene (det vil si den stjålne skatten), men alt som kommer fra Meg og er Mitt vil bli renset og komme til Meg.”

Jeg forstod ikke hva han mente. Han fortsatte:

”Som tårer og bønner kan gjemmes der oppe, så kan lovprisning som er tatt til fange av den onde, også: fanget og gjemt i hornhuler. Fienden bader seg i stjålen tilbedelse, fornyer seg selv i det som tilhører Gud, legger hendene sine på alt som er hellig og hemmelig. Siden Satan ikke kan skape, bare imitere og skitne til det som tilhører Gud, så er det hans største glede å vanhellige det som er av Lyset. Min Far vil en dag ha alt som tilhører ham. Tempelkarene ble tatt og gjemt bort i Babylon og så vanhelliget ved å bli spottet og brukt til å skåle med for falske guder. Akkurat som disse ble levert tilbake og så helliget til Gud på nytt, så vil en dag alt som tilhører min Far, bli renset og innviet til Ham alene. Fienden er i tett mørke. Han gjør det som er motbydelig for å lindre sin egen smerte, og det øker bare smerten hans. Men min Far vil sette fri alt som tilhører Ham og rense det, slik at det kan stige opp til Ham, ikke lenger skittent av bedrag og avgudsdyrkelse som ødelegger det.”

Jeg så demoner fly inn i disse hornhulene for å skitne til Guds ting som var gjemt der, akkurat som edderkopper som suger livet ut av de fangne insekter.

 

Den lovede dagen for utfrielse

Jesus fortsatte:

”Det kommer en tid da Gud selv vil løfte sitt sverd i midthimmelen. Han vil komme frem på sine egne vegne, og fettet fra falske ofre og fra ofrene til andre guder, som ikke er guder, vil være Hans. Fettet er Hans, og de har røvet det fra Ham. Lovprisningen er Hans, og de har stjålet den fra Ham. De har gjemt det til seg selv. Men Han vil løfte sitt sverd for å skille fettet fra dem og sette fri lovprisningen som har vært gjemt i generasjoner. Et stort holocaust vil skje når fettet fra mange generasjoner endelig stiger opp til Ham. Når Han trekker sverdet fra skjeden og reiser seg på sine egne vegne, kan ingen si til Ham: ”Nei!”

Ingen kan rope til Ham: ”Stans!”, og ingen kan få Ham vekk fra porten. Han vil rense midthimmelen og sette den fri. Så vil Hans Lys berøre hver krok og rense den onde veksten av fordervelse, tyveri og løgn i generasjoner. Når Han løfter sitt sverd og setter Lyset fri, vil surrogatene fly som kakerlakker, og de som er mektige i ondskapens styrke, vil skrumpe inn og gli vekk.”

”Å, du lovede dag for befrielse.”

Han talte til midthimmelen.

”En tid er fastsatt, og du vil bli fri.”

Han snudde seg tilbake til meg:

”Når Han løfter sitt sverd i himmelen, vil lovprisningen bli satt fri som en fugl fra et bur, og aldri mer bli tatt til fange.”

 

Demonisk maskerade

Vi begynte å høre en dur fra et fjernt område i tempelet. Lyden var som bier som svermer, eller som en fluesverm over et åtsel. Da de som laget den monotone lyden kom nærmere, kunne jeg høre den hypnotiske rytmen tydeligere. De sang et mantra.

Plutselig kom de til syne, fulgt av en høy, disharmonisk musikk. Det var en stor og overdådig prosesjon.

Sementsøylene i tempelet var store nok til å skjule oss for dem som kom inn, så vi steg ut av syne.

Dansere og musikere gikk foran en kvinne som var strålende kledd. Den fotside gallakjolen og kronen var fullsatt med edelstener, og akkurat som en person går med hundebånd i hånden, hadde hun utallige lenker i hendene. Lenkene var rundt halsen på demoniske skapninger som hun holdt fanget. De bøyde seg hele tiden og kysset jorden som hun gikk på. De så ut som nakne mennesker.

Følget hennes var svært stort og så ut til å bestå av folk fra mange nasjoner, kanskje fra alle nasjoner. Hun kom i vår retning. Øynene hennes var røde av en falsk ild, og da hun åpnet munnen, kom et ut ild. Men vi var for langt unna til at ilden kunne nå oss. Da ilden stanset, dryppet det honning ut av munnen hennes, og de som var i lenker, slikket opp dråpene som falt til jorden. Hun steg opp trappene til en høy trone i den røkelsesfylte hallen. Da hun satte seg, tok tjenerne og svøpte det lange slepet på kjolen rundt bena hennes. Slepet så ut som en pytonslange.

De som var i lenker, krøp på hver side av tronen.

 

Falsk hyllest

Jordens konger kom med gaver til denne kvinnen. De hadde også med seg gjøglere og profeter og magikere for å underholde henne og hoffet hennes.

Gjøglerne gjorde kunster med all slags gjenstander av forskjellig tyngde, inkludert gullbarrer og apekatter. Men den gjenstanden som fascinerte meg mest, var et bur hvor det var skrevet: MENNESKESJELER.

Profetene var nesten like showpreget. De hoppet rundt og talte store, skrytende ord om henne og de andre som var til stede. De som var til stede, lo og kastet penger til disse falske profetene. Men de som tok seg best ut, var magikerne som så usedvanlig alvorlige, vise og verdige ut, og som utførte store tegn og mirakler. Alle klappet og bøyde seg for dem i ærefrykt.

Alle kongene tok en gullmynt fra kvinnens tunge. Det var et nummer på hver mynt. Det var omtrent som kølapper som du trekker når du står i kø i en butikk. De gav dem tilbake til henne senere når hun gikk fra siderom til siderom og betjente disse kongene, som en prostituert med mange klienter.

Kvinnens ansikt var gammelt og dekket av make-up, men på avstand så hun vakker og strålende ut. Hun drakk fra et juvelbesatt beger, og øynene hennes var glassaktige.

”Hvem er dette?” spurte jeg Herren.

”Den falske menigheten. Hun gjør seg selv til dronning, og slavene spiser honningen fra hennes munn. Hun har gitt seg selv til enhver demon. Hun betjener dem. Mange vil gå sammen med henne.”

Jeg så på henne, skrekkslagen.

”Jeg har brakt deg hit for at du skulle se hvordan det falske maskerer seg som det ekte,” sa han.

”Merk deg innholdet nøye. Merk deg nøye konsekvensene og resultatet av beslutningen om å omfavne mørket i stedet for lyset. All slags ødeleggelse yngler i mørket. Kom,” sa han og ble den hvite ørnen.

”Nå skal vi til dragens indre.”